Dato
1880

Amalie Müller besøker sine venner Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Karoline er 45 år i år, elleve år eldre enn Amalie, og bergenser som henne. Hun vokste opp i Marken, et nabolag et stykke unna Nordnes der Amalie vokste opp.

Moren hennes døde da Karoline var en liten jente, så hun vokste opp hos tanten og onkelen, de var av tysk avstamning og drev bakeri. Hjemme hos Karoline snakket de tysk.

Da Karoline traff Bjørnstjerne var hun skuespiller, men det er lenge siden nå; den karrieren tok slutt da hun giftet seg med ham. Den gangen var hun 22. Bjørnstjerne var tre år eldre.

Karoline er i ferd med å bli temmelig tunghørt nå. Det er en stor sorg for henne, det gjør det blant annet vanskelig for henne å følge med i samtalen når det kommer gjester til Aulestad.

Hun er svært tålmodig med sin mann; det hender hun får forhindret at de mest rabiate uttalelsene hans blir postlagt, hun har på visse punkt har hun et roligere gemytt enn Bjørnstjerne, og det forhindrer en del ubehageligheter.

Det er Karoline som renskriver alle Bjørnstjernes manuskripter. Ofte flere ganger.

Bjørnstjerne har en stor stue som arbeidsrom, med et praktfullt skrivebord, og god plass til å spasere rundt i rommet når han tenker, for han må alltid bevege seg når det er noe som skal tenkes eller diktes. Karoline har sin langt mer beskjedne arbeidsplass på et lite bord utenfor soverommet.

På veggen ved siden av henne henger en tett samling av familieportretter. Barneflokken deres byr på barn og ungdommer i alle aldre: Eldstemann Bjørn er 21 i år, Einar er seksten, Erling tolv, Bergljot elleve, og Dagny fire.

Karoline er omsorgsfull overfor sin yngre venninne Amalie. De to brevveksler. Hun er vant til at kvinner trekkes mot Bjørnstjerne, de føler seg ofte sett av ham, og han er alltid oppmuntrende og geskjeftig omsorgsfull overfor sine venninner.

Amalies venninne Drude, som også er bergenser, er en av hans store beundrere, hun har sammen med sin mann Kristofer Janson vært nærmeste nabo til Aulestad i flere år, det er ikke uten grunn at de har kalt hjemmet sitt for Solbakken. Men for et par år siden kom det til konflikt mellom Kristoffer og den karismatiske presten Christopher Brun, som drev folkehøgskolen her oppe, som både Kristofer og Drude var tilknyttet. Den gangen ble Kristoffer bedt om å forlate skolen på grunn av sine liberale teologiske synspunkter. Han er blitt en anerkjent forfatter nå, han har reist til Amerika for å holde foredrag.

Det er nesten alltid gjester på Aulestad. Denne sommeren har for eksempel Alexander Kielland vært på besøk.

Amalie skriver en reportasje fra livet på Aulestad i bladet Ude og hjemme, det blir en overstrømmende smigrende beretning om alt det vidunderlige som et besøk hos dikterhøvdingen og hans familie kan by på. Men artikkelen gjør både Bjørnstjerne og Karoline forlegne. De liker ikke å bli omskrevet på denne måten, det er noe overdrevent over den, syns de, Amalie har en tendens til å bruke et svært blomstrende språk når hun er begeistret. 

Bjørnstjerne jobber for tiden for å sikre Amalie posten som sekretær i et kommende norsk-dansk radikalt tidsskrift som han planlegge sammen med professor Ernst Sars i Kristiania. Amalie er svært interessert i jobben, for hun trenger å tjene penger; snart er separasjonstiden fra August over, og hun er usikker på hvordan det kommer til å bli med økonomisk støtte fra ham etter det.

Hun bor fremdeles i Fredrikshald sammen med guttene sine. Bortsett fra rektor Marius Nygaards familie og noen få andre venner syns hun den lille byen er uutholdelig spissborgerlig og sneversynt. Den tåler dårlig en fritenkende og radikal kvinne som henne, og det skandaliserte ryktet hennes gjør at det er vanskelig å skaffe elever til språkundervisningen som hun forsøker å tjene litt på.

Nils Collett Vogt, som i år er seksten år gammel, og om noen år kommer til å bli en av Amalies fortrolige, skal komme til å skrive om henne: «En guttunges sans for kvinnelig skjønnhet er jo vanligvis ikke utviklet til ove mål av følelsesfullhet, men da hun en sommerdag med sine to små sønner kom spaserende mot meg, ble jeg stående og måpe. Fastgrodd stod jeg. Ved middagsbordet, da jeg lettet mitt sinn med et uvilkårlig lite utbrudd, opplyste en gammel hederverdig onkel meg om at man her på Fredrikshald i den gode tones navn helst ikke befattet seg med samme fru Müller. Hun hadde ingen anseelse i byen, ettersom hun var en høyst tvilsom person. Heller ingen omgang hadde hun. Ikke blant bedre folk iallfall. Hun var en skilt kone og brevvekslet med Bjørnson. Det siste var et faktum. Skrev også i oppvigler aviser. Min gamle onkel var en mann med prinsipper og lot seg i sin prinsippfasthet ikke omstemme av nokså megen kvinnelig deilighet. Lot seg verken bedåre eller besnære.»

Tema
Korrekturlest?
Ja
Kilde

Anker, Ø. (1982). Boken om Karoline : Karolines Bjørnson og Bjørnstjernes Karoline. Oslo, Aschehoug.s. 130

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071100001

og

Vogt, N. C. (1968). Fra gutt til mann: et stykke selvbiografi. Oslo, Aschehoug.

http://www.nb.no/nbsok/nb/6f5ed70e013d3718d994fb53acdc8e11.nbdigital?lang=no#205

og 

Lindahl, A. (ca 1889). Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem. Aulestad. Digitalt museum

https://digitaltmuseum.no/01101377534/aulestad-drengestua-vognskjul-hesjer?i=13&aq=time%3F%3A%22%2F5aa73283-cc91-4ae7-ba82-017798462399%2Fc8af07da-11b0-43e4-b609-f761278c2aef%22+text%3A%22aulestad%22