Amalie Müller skriver et langt brev til Karoline Bjørnson og letter sitt hjerte for alt hun har å tenke på for tiden, særlig om ekteskapet med August Müller og forholdet til moren

Amalie Müller skriver et langt brev til Karoline Bjørnson og letter sitt hjerte for alt hun har å tenke på for tiden.

Hun er så glad for at Karoline har skrevet så varmt og elskelig til henne, da hun leste brevet, kunne hun godt merke at hun holder litt av henne. Det går så få rene bånd mellom menn og kvinner her i verden, mener hun. Men mellom kvinner som akter og forstår hverandre, må det vel gå an å danne slike bånd.

Hun har en følelse av at hun og Karoline har det beste i sine naturer felles. Før i tiden var det riktignok ikke så mye bra ved henne selv, mener hun; hun var så full av rot og meningsløshet, skriver hun, så lite pålitelig i sine stemninger. Så full av gale ideer. Så lite grei. Årsaken var for det meste de motbydelige og demoraliserende og skadelige forholdene som hun levde under i ekteskapet med August. De var i ferd med å ødelegge henne, for det sto for henne som en absolutt nødvendighet at sannheten om hvordan det egentlig sto til skulle og måtte skjules.

Det var dette som kastet henne inn i de mest skrikende inkonsekvenser og de jammerligste situasjoner som hun havnet i, mener hun. Den gangen føltes det som om det var nedlagt absolutt veto mot at ekteskapet skulle brytes. Men så skjedde de at avskyeligheten og frekkheten gikk langt over grensene; de skyllet som en syndflod mot henne, og så bestemte hun seg for å enten slite denne ekteskapslenken over, eller ta livet av seg. Det fins ikke noe annet menneske som kan vite han hun hadde å stri med den gangen, skriver hun. Men samtidig var det når hun så at hun faktisk tålte alt dette, at hun fikk hun en viss respekt for seg selv. Og det var dette som var med på å gjenføde henne den gangen.

Da det hele brøt løs, hadde hun nettopp lest Bjørnstjernes Magnhild. Hun lå en hel natt og storhulket over den boken den gangen, ikke av fortvilelse, men av glede, skriver hun. Bjørnson skulle ha visst hva den boken hadde vært for et fortvilet menneske! Til slutt sto hun opp og knelte og takket for den. Bjørnson har i det hele tatt hjulpet henne i så mye. Og så ble det da menneske av henne også til slutt.

Hun er sikker på at Karoline lengter svært etter Bjørnson nå som han er bortreist i Amerika. Men det må jo også være en velsignelse å gå rundt og stelle og forberede alt til den elskede skal komme tilbake. Det er synd at hun har lite å rutte med. Hun har jo så god smak, hun ville ganske sikkert kunne ha laget et palass av Aulestad.

Med Amalie selv går det tros alt ganske bra for tiden, skriver hun videre. Etter at hun skrev en anmeldelse av J.P. Jacobsens Niels Lyhne i Dagbladet, er de blitt utsøkte høflige mot henne. Noe av det hun har skrevet er også blitt trykket i danske Morgenbladet.

Til høsten er de tre separasjonsårene fra August ute, og da skulle jo egentlig skilsmissen finne sted, men hun vet at August kommer til å legge alle slags hindringer i veien, for han har fortalt henne at hun ikke kommer til å bli kvitt ham uten rettssak. Han håper nemlig at hun en gang skal finne ut at hun vil tilbake til ham. Og siden han ikke kommer til å inngå noe nytt ekteskap, er det for hans del ingenting i veien for at de skal fortsette å være separerte, men ikke skilt. Han er helt sikker på at Amalie ikke for noen pris i verden vil ha rettssak, og derfor bruker han det som maktmiddel, mener hun. Og på grunn av guttene er hun ofte tvilrådig med hensyn til hva hun skal gjøre.

I mørke stunder synes det som det greieste å forsvinne fra skueplassen og tilværelsens elendighet. Men så men hun vil så nødig at man skal kunne peke på henne som et advarende eksempel på hva vantroen kan føre til, og det ville man garantert ha gjort dersom hun tok livet av seg. Det er dette som holder henne tilbake. Hun hadde tenkt seg å bare fortsette separasjonstiden i det uendelige, men det har advokaten hennes på det sterkeste frarådet henne fra. Enten må hun altså sørge for å få skilsmissen fullbyrdet til høsten, eller hun må bestemme seg for en gjenforening med August. Hun er så redd for at han skal gjøre krav på guttene. Det står visst ingenting i loven om dette, etter hva hun har forstått, og uten dem syns hun ikke at hun kan leve. Det er så forferdelig å gå rundt med disse engstelsene.

Men nå har hun bestemt seg for å flytte til Kristiania fra sommeren av, når guttene er ferdige med sine eksamener på skolen, kan hun fortelle. Broren Ludvig, som hun bor sammen med, har blitt nødt til å ta deres mor Lovise, som har bodd i mange år i Kristiania, til seg. Og da passer det ikke lenger å bra at de bor sammen. Lovise er gammel og sykelig, og det ville for eksempel vært vanskelig for henne å tåle guttenes pianoøvelser. Dessuten har Lovise alltid gitt uttrykk for at hun synes Amalie er altfor streng med guttene. Hun har blandet seg i barneoppdragelsene, til dels i guttenes påhør, og det har ført til konflikter. Så har hun altså blitt nødt til å flytte. De bor riktignok fortsatt i samme hus her i Fredrikshald. Hun og guttene i første, og Ludvig og Lovise i andre etasje. De besøker hverandre ofte. Men de nye boforholdene har også ført til at Amalies økonomi er blitt trangere.

Og siden nesten alle i byen nå tar avstand fra hennes radikale og vantro synspunkter, og det de oppfatter som hennes tilbedelse av Bjørnstjerne Bjørnson, har det vært umulig for henne å få elever slik at hun kan tjene penger på undervisning - selv om hun selv mener at hun er god til å undervise.

Det er i det hele tatt blitt utålelig for henne å bli boende i denne lille byen. Det er jo ikke hennes skyld at hun er blitt skilt. Hun er helt avhengig av å tjene noen penger, og hun holder ikke ut denne totale uvirksomheten. Hun bare døser seg gjennom dagene, time etter time, bare holde på med noe håndarbeid som i grunnen slett ikke er nødvendig, for piken hun har gjør alt som har med husstellet å gjøre så utmerket. For tre personer er det jo heller ikke så mye å gjøre. Og så sitter hun der altså. Med hendene i fanget.

Til sommeren er Jakob ferdig med sin middelskoleeksamen. Da ville det jo passe bra å la ham skifte skole. Hun vet ikke om han kommer til å studere - han har lyst selv, sier han, men hun vet ikke om August kommer til å betale for ham. Slik det er nå, får hun 540 daler til guttenes underhold fra ham, og dersom de kan få beholde det, skal hun være fornøyd.

Hun syns fremtiden ligger full av tåke og skjær foran henne. Ofte syns hun at hun har kraft og vilje til å trosse alt. Men så snur det, og alt blir annerledes. Dersom det var opp til henne, tok hun guttene med seg og reiste til Amerika. Men hun eier dem jo sammen med August.

Hun skriver: «Denne tanke er mit livs forbandelse og min største forsmædelse. Ja nu har jeg plaget dem med meget af mit eget, kjære fru Bjørnson. Gid de nu ikke var beven alt for kjed af mig. Det har lettet mit at udtale mig for dem for jeg håper og tror, at de vil føle deltagelse for mig. Jeg kvier mig også for at komme ind til Xania, og begynde at kave der. De gamle venner jeg havde, er jeg kommen fra, ved alle disse ydre og indre omvæltninger og af nye har jeg ingen forhvervet mig. Det bliver ikke spøg. Gid de havde boet der, så hadde jeg dog havt dem. Hvor det er morsomt at Dagny husker mig. Det deilige lille troll! Gid de kunde låne mig henne blot en times tid hver uge; jeg har næsten en lidenskab for små børn, især når de er slige praktexemplarer som Dagny - men det forstår sig - dem treffer man jo ikke så ofte.»