Erik Skram skriver en lang oversiktartikkel om tidens moderne forfattere

Erik Skram skriver den omfattende oversiktsartikkelen «Moderne Forfattere» til det danske tidsskriftet Tilskueren. Artikkelen er et innlegg i en debatt som for tiden pågår i det nystartede tidsskriftet Ny Jord, om sammenhengen mellom litteratur og vitenskap, der blant annet Sophus Schandorph, Valdemar Vedel og August Strindberg deltar.

Den siste tiden har Erik lest gjennom over 7000 sider med norsk og dansk litteratur for å skaffe seg en oversikt over tendenser i litteraturen. Den korte konklusjonen er: I det store og hele er han ikke særlig imponert. For tiden skrives det ikke mange betydelige diktverk på dansk, mener han. Et unntak er riktignok Ibsen. Og man må huske at Ibsens oppgave om å beskrive nåtidens og fremtidens retninger ikke er enkel, understreker Erik. I dødvanne er det spesielt vanskelig å finne ut av i hvilken retning strømmen går.Men han har altså likevel forsøkt, og resultatet er en lang refleksjon over litteraturens og kunstens vesen i den nye tiden.

I løpet av høsten og vinteren har det pågått en debatt om kunst og litteratur i Danmark. Uenigheten har stått om i hvordan virkeligheten best skal fremstilles. Forfatteren Henrik Pontoppidan (som er lillebroren til legen Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli Amalies lege og modell for professor Hieronimus i sinnssykehusromanene hennes) og andre innenfor det litterære feltet har tatt til orde for at det i litteraturen nå er på tide at man beveger seg vekk fra disse virkelighetsskrildringene som forfatterene har holdt på med. De mener at nåtidsdikterne dikter utenfra, ikke innenfra. Forfatterene gir leserene det de allerede har, nemlig den gjengse oppfatningen av virkeligheten, det man mener er den sobre og upersonlige og objektivt oppfattede virkeligeheten. Man går på jakt etter riktige småtrekk der ute i verden, samler sammen en sum av ytre portrettlikheter, og smekker dem sammen til noe som stemmer med det autoriserte skjemaet for hvordan det står til med virkeligheten. Resultatet blir konvensjonelt, og like sterotypt som det var i romantikernes dager. Det ingen nye synspunkter av slikt, mener Pontoppidan og de som er enige med ham. Han ser ingen ny og særegen oppfatning av livet og menneskenaturen, ingen forkynnelse som river leseren ut av hverdagens tomrom og inn i den søndagshøytiden som må være der dersom noe skal kunne kalles stor kunst.

Men da er det vel skildringene av den virkeligheten som befinner seg utenfor kunstneren selv de mener, påpeker Erik. For det virker jo som om de mener at den virkeligheten som befinner seg inni kunstneren, er av stor verdi. Det er kunstnerens sorg og glede og hat som skal arbeide i leseren, ser disse debattantene ut til å mene. Men da oppstår jo spørsmålet, ifølge Erik: Hvordan ser de egentlig gå for seg at dette skal gå til? Mener disse forfatterne at anelser og lengsler heretter skal være like gyldige og verdifulle som velprøvde erfaringer og erfarte stemninger? I så fall blir jo selve livets liv satt i skammekroken, mener han. Da er det jo bare dikteren selv som står tilbake, liksom skinnende av bevegelse over seg selv og det som beveger seg i hans eget hjerte. Og det kan vel ikke være noe mål for litteraturen.Pontoppidan og hans meningsfeller snakker om nåtidsforfattere på en måte som bare fins i deres egne hoder, mener han. I virkeligheten vet de ikke hva nåtidsforfatterne driver med, og det ser heller ikke ut til at de bryr seg om å bli kjent med dem. For hvorfor skal det å forklare i større grad være bundet til den tunge virkeligheten enn det å fremstille? Begge deler har jo som felles utgangspunkt det som foregår i den menneskelige hjernen. Og både de som vil forklare og de som vil fremstille vet at virkeligheten selv får man ikke fatt i uansett.

Men så er det da heller ikke slik Erik tror at den kommende, moderne litteraturen kommer til å være. De nye forfatterenes oppgave er å se i den retningen som vitenskapen peker, hevder han. Aldri har vel kjenngjerningene, fakta, vært satt å høyt innenfor vitenskapen som nå. Man leter etter fakta på størrelse med en tusendel av en knappnålspiss. Forfatterne er forskere, som vitenskapens menn, og de har et stort ansvar, de må bøye seg i andakt for den veldige tanken om helheten i naturen. Det dreier seg ikke om å være en genial drømmer, men om å gripe det som er resultatet av mange livs forskning. Nåtidsforfatterne smekker ikke sine historien sammen, litt herfra og litt derfra, slik Pontoppidan og hans meningsfeller hevder. Nei, de lever dem sammen. Der jo nettopp i dette overgangen fra det gamle til det nye består i: en forfatter i nåtiden vil ikke kunne slå seg til ro med slike påfunn som var tilfredsstillende før. Det er ikke lenger nok at det er han selv som har funnet på det. Han gir seg ikke over til sin fantasis frie spill.

Før i tiden var dikterens arbeid å gi sitt påfunn form og lød etter dets eiendommelige beskaffenhet, og jo mer uforvarende det kom til ham, desto mer genialt ble det. Men den moderne ånd driver med noe helt annet. den moderne forfatterens diktning er en tilstand hvor han med anspennelse av enhver kunnskapsfylt hjernecelle forsøker å gi sine innfall nettopp den art, orden og følge som livet på de gitte betingelser og etter hans overbevsining måtte ha. Han tumler med formen, fordi han har en intens vilje til å frembringe hos andre den samme umiddelbare virkning som virkeligheten har hatt på ham selv. Heri ligger at erindring og det han kan vite må spille en avgjørende rolle for ham. Eller sagt på en annen måte: Det er kun de personlige opplevelsene som kan frembringe forfatterens kunstneriske trang. Bare erfaringen selv som kan bringe ham til å følge den stump av sammenheng i livets uendeligehet, som utgjør hans sjels forvisning.Fortidens folk og nyromantikerne tilber jeget som sådant. Det gjør ikke den moderne forfatteren. Han har livet selv til religion.

En nåtidsforfatter vil bare kunne omskape sine stemninger og tanker til menneskeskikkelser og livsskjebner av den art som han føler lyst til å skape. Og han ville ikke kunne utgi sine drømmer for annet enn det de var; drømmer. Men på den annen side ville det ikke være det minste i veien for at han ga leseren bind på bind fylt med drømmer. For drømmer er jo virkelige, de har det Erik kaller full realitet.

Nåtidskunstneren forholder seg ikke, slik Pontoppidan mener, referende til virkeligheten, påpeker Erik. Og han gir heller ikke leseren det som allerede er konsensus om virkeligheten. Hadde det vært slik, hadde det jo kun vært håndverk tilbake. Og det ville vel vært en i overkant hard dom over forfattere som Tolstoj og Dostojevskij.

Erik siterer en gammel maler som har sagt at kun den som kan se på en hånd som om han aldri har sett den før, kan gjengi den. Og det er dette som er grunnstemningen i all sann kunstnerisk ytelse, mener Erik: nyhetsfølelsen og det han kaller enkeltmannsbevisstheten: Kun jeg, og jeg kun i dette øyeblikk, kan si hvordan det forholder seg med virkeligheten. Livet er ikke det samme for meg som for de andre. Og det er ikke det samme i dag som det var i går.Nåtidsdikteren vil ikke dikte etter ferdige lover som ligger der ferdige for ham. Nei, han er først og fremst den nyhetskraften som følger med ham. Og Erik kommer med noen eksempler på forfattere som dikter på denne måten: Dette urolige avtrykket av tidens sjeleliv kan man for eksempel finne i Holger Drachmanns første dikt, i J. P. Jacobsens Marie Grubbe, Bjørnsons En Handske, Hans Jæger Fra Kristiania-Bohêmen og Tolstojs For Dødens Domstol. Og det fins mange andre han kunne ha nevnt, understreker han.Erik innrømmer at han vet at han med disse betraktnignene kan komme til å skape misstemning blant det han betegner som nyromantikerne. De er åndelige, de forstår seg ikke på de gledene og sorgene ute i hverdagslivet som modernistene omfavner. Hverdagslivets virkelighet kan jo både lukte dårlig og trenge grove bevenvelser for å bli skildret, og det liker ikke nyromantikerne.I artikkelen oppretter han et skille mellom nyromantikerne på den ene siden, som med begjær innsuger gjennom alle organer livet og stemningen i en gatescene, og som først lever når han opplever, og modernisten på den andre siden, som kun føler de uunngåelige sansningene sine som tilskyndelser eller hindringer i den virksomheten som hjernen allerede er i gang med. I grunnen vil de to leirene aldri kunne forstå hverandre, tror han. Det som er avvgjørende viktig for den ene gruppen, vekker kun en flyktig tankeforbindelse hos den andre.

Modernistene motsetter seg ikke søndagshøytiden i kunsten, understreker han. Men de skyver unna de forfatterne som ikke klarer å anskueligegjøre sin oppfattelse av det moderne nervelivs eiendommelige tempo. Tiden kommer til å holde med modernismen, spår Erik. Til nyromantikerne kommer man undrende til å spørre: hvorfor forteller de ikke om sakens virkelighet, heller enn å innvie oss i nattsiden av sin bevissthet?

Å si at tidens kunst er kald, trøstesløs og sjelløs, slik Henrik Pontoppidan gjør, er tomme ord, mener Erik. Det viser bare at han har et ensidig syn på hva som skal være kunstnerens oppgave. Pontoppidan forlanger at dikteren skal gripe leseren på en bestemt måte. Men det blir jo ikke mindre sjel i et diktverk når dikteren tilsynelatende står bak sitt emne og skyver det foran seg, enn når han gir sine følelser til kjenne mens han skriver.

Å bebreide en forfatter den på samme tid bluferdige og selvbevisste fremgangsmåten som får ham til å holde sin person utenfor saken, er det bare grunn til når man går ut fra at det ikke er «sant» det han forteller. Men i så fall må man også få fatt i mannen selv, for ellers glir både diktverk og stemningen og det hele fra en, og da kommer man ingen vei.

Erik føler seg sikker på at den moderne diktningen kommer til å bevege seg i retning av, og ikke vekk fra, virkeligheten. Forfatterne har bare ikke helt fått det til ennå. De er ikke helt i mål. Han mener at man nå står ved starten av en rekke begynnelser som foreløpig bare her og der har nådd frem til den helhetsvirkningen som må til dersom det skal bli noe varig og klassisk ved litteraturen.Og det er her Ibsen kommer inn i bildet: Dersom man skulle ha samlet stemmer for hvem som fortjente å være yppersteprest ved nåtidsreligionens templer, ville det vel vært Ibsen som hadde gått av med seieren, mener han. Men Ibsen er ikke ufeilbarlig, han har satt sitt ry som yppersteprest i fare flere ganger i det siste, først da han skrev En folkefiende, siden med Rosmersholm og nå sist med Vildanden. Men nå, ved utigivelsen av Ibsens nye stykke, Fruen fra havet, er han i gjen en kandidat til hedersbetegnelsen. Erik har imidlertid flere innsigelser mot Fruen fra havet. Stykket er ikke særlig godt bygget opp, mener han, det lider under at personene ikke bygges opp fra møte til møte, slik det skal være i dramatisk kunst, men hele tiden avbrytes av tilfedigheter.

Dersom Ibsen bare hadde latt personene han har diktet snakke rolig ut med hverandre, ville hele konflikten vært løst i andre eller tredje akt, mener han. Dessuten forstår han ikke hvordan et ektepar som Ellida og hennes mann dokor Wangel har kunnet være gift i seks år uten å ha snakket om de problemene som Ellida innlysende strever med. Det må vel ha vært en form for ufred mellom dem før stykkets begynnelse, alt tatt i betraktning? Det er helt usannsynlig at varme og kulde kan veksle slik i et samliv mellom ektefolk uten å sette sine merker i dem, mener han. Ellida er nervøs, hun mister kontrollen over seg selv når hun blir sint eller redd. Og det må jo ha skapt en rekke problemer for dem.Erik tar også for seg billedkunsten i artikkelen. Det er ingen der som er likegyldige overfor om det de maler, likner på virkeligheten, mener han. Heller ikke i arkitektur og musikk fins det noen likegyldighet. Tvert i mot studerer de unge malerne sine modeller med en slik intensitet at det er i ferd med å ta pusten fra sitt publikum for tiden. Til de som angriper dem, har de alltid samme svar: slik ser tingen ut, og kan dere ikke innrømme det, kan det være av to grunner: enten kan ikke dere se, eller vi kan ikke male det godt nok.Hos for eksempel Zola i litteraturen kan man se en gryende tilbøyelighet til å farge, omforme, konstruere og skape virkelighet, men slik er det ikke hos billedkunstnerne, mener han. Hvis man viser en modeerne fransk maler at det og det i maleriet hans ikke stemmer med virkeligheten, vil han komme til å forandre det. Hans kunstverks idé er trofastheten mot det han har sett. Det han har følt, avhenger av det han har sett. Ikke omvendt. Det vil i alle fall kunstneren selv påstå.

Tidligere var det tilstrekkelig at forfatteren selv hadde funnet på det teksten skulle fremstille, og at det var et godt påfunn, skriver han. En moderne forfatter baserer derimot sitt arbeid på erindring og erfaring: «Hans Digten er en Tilstand, hvori han med Anspændelse af enhver kundskabsfyldt Hjærnecelle forsøger at give sine Indfald netop den Art og Orden og Følge, som Livet paa de givne Betingelser efter hans Overbevisning maatte have, og hans Tumlen med Formen er en Vilje til at frembringe paa andre Virkelighedens umiddelbare Virkning paa ham.»Eriks kritikk av Fruen fra havet er illustrerende for hans litteratursyn. Han har i grunnen stor respekt for Ibsen, «den gamle Digter», som han kaller ham, men han har ikke sans for Ibsens måte å fremstille den fremmede mannen som har så stor makt over hovedpersonen på. Fremstillingen av den fremmede truer med å gjøre stykket umoderne, han er som en sagfigur, det er noe med måten han opptrer i halvmørke på, og ter seg på en måte som forstyrrer inntrykket.

Hvorfor har Ibsen valgt å gjøre det slik? Han kunne ha fremstilt ham på en helt annen måte, blant annet ved å gjøre ham til «den følsomt begavede, raa Æventyrer, han i Virkeligheden er» Da ville resultatet kunnet bli et drama som ingen ville ha kommet på å tenke på som symbolsk, og det ville vært mye bedre, for slik det står nå, er ikke den fremmede integrert i handlingen, men et unødvendig tillegg.

Erik skriver: «Og det er Synd for Dramaet og for Ibsens Kunst, at Digteren ikke, da denne Kvæn kom ham paa Livet, greb ham, bøjede ham i Knæ og tvang ham til at blive Menneske.» De øvrige personene er nemlig blitt mennesker i stykket, selv om hovedpersonen Ellida er omgitt av «skrigende Usandsynligheder». Hennes første kjærlighet var neppe noen kjærlighet, men snarere «en Slags hypnotisk Forkuelse», mener Erik. Likevel er ikke Ellida-skikkelsen resultat av dikterens hjernespinn, men av «en Sjælekundskab, der er videre end den borgerlige, de fleste Forfattere maa lade sig nøje med».

Med sine ord kaster de andre personene lys over tittelfiguren på en meget fin måte, syns Erik, selv om man «maa have Lov til med nogen Undren at erfare, at der kan ligge saa meget i dette Wangels Tilbud til Ellida om, at hun herefter kan vælge i Frihed og under Ansvar».Erik roser skildringen av Hilde og Bolette, de to stedøtrene til Ellida i stykket. Om den siste og hennes forbindelse med sin tidligere lærer finner han en viss parallellitet til de faktorene som i sin tid fikk Ellida til å gifte seg med Wangel.

Også kunstneraspiranten Lyngstrand «med sin trange Egenkjærlighed» er treffende skildret, syns han. Imidlertid har han en del innvendinger mot dialogen i skuespillet. Dikteren lar ikke personene snakke ut med hverandre, men legger inn tilfeldige avbrytelser. Det skjer i påfallende grad i Arnholm og Bolettes forhold, og det skjer i Ellidas første møte med Den fremmede - her er det ektemannen som kommer til og avbryter underholdningen. Ikke minst i siste akt «er den vilkaarlige Sønderhugning af Optrinene saa aabenlys, at det virker forstyrrende», skriver Erik.