Fra dato

Til dato

  • Amalie Alver er elleve år gammel og den nest eldste i en søskenflokk som nå er redusert til seks, etter at den yngste broren hennes, Mons August, døde som spedbarn for et par måneder siden. I dag blir barndomshjemmet deres, Strandgaten 54, solgt på tvangsauksjon.

    Hennes far Mons Alver har pådratt seg store økonomiske problemer.

    Familien flytter rett over gaten fra det store treetasjes huset til en ettroms leilighet. Her skal de komme til å bo frem til 1861.

  • Ole Bull tropper opp på styremøte i teatret i Bergen og erklærer at han vil ha sin fullmakt fra 1850 om å la teatret styre av direksjonen, tilbake. Teaterdireksjonen, som blant annet består av legen Daniel Cornelius Danielsen, oppløses derved, og Bull ber skuespillerne slutte seg til ham i stedet. Det sier de seg villige til, dersom han kan komme opp med en ny direksjon som kan sikre teatrets videre drift. Bull får stablet et nytt styre på bena, og han kontakter Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania og ber ham komme og overta som teaterinstruktør.

  • Gunnar Heiberg blir født i gamlebyen i Christiania, i kjøpmann Paulsens gård. Han er foreldrenes førstefødte. Moren er dansk, søster til Godtfred Rode, som er gift med det som etter hvert skal bli Margrete Vullum, når hun gifter seg med den norske journalisten og kritikeren Erik Vullum. Margrete er datter av statsminister Orla Lehmann. Gunnar Heibergs Faren er jurist, utdannet i Trondheim. Kristiania er en liten, provinsell hovedstad på ved 30 000 mennesker, men den er i kraftig vekst. Innen Gunnar er blitt jurist, skal den ha mer enn 75 000 innbyggere.

  • Ole Bull holder den andre av to konserter i teatret i Bergen, som erstatning for at teatret nå har vært lukket i to uker på grunn av den pågående striden mellom ham og teaterledelsen. De fleste i byen har vært på Bulls side i denne striden, selv om det nok også fins de som mener at det har vært begått feil på begge sider. Når han nå trer opp på dirigentkrakken, reiser publikum seg og jubler. Han spiller selv flere kjente solonumre på fiolinen, og kalles frem en rekke ganger. Etter konserten følges han hjem til Møhlenpris av en jublende menneskemasse, ledet an av et musiserende orkester.

  • Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Bergen og tar fatt på oppgaven som instruktør på Ole Bulls teater.

  • Verdens første verdensomspennende fiansielle krise er et faktum. Etter noen gode oppgangsår, blir det nå nedgangstider både i USA og England, så vel som i esten av Europa.

    Krisen skal siden bli kalt The Panic of 1857.

    I Danmark er det også krise. Den rammer som en farsott. Børsen i København preges av ren panikkstemning. En rekke vel ansette forretningshus stopper sine betalinger

  • I Bourdeaux blir det i dag lagt inn en 32 år gammel pasient på det lokale sinnssykehuset som skal komme til å bli kjent under navnet Félida. Hun skal komme til komme til å bli fulgt av legen Eugène Azam gjennom tredve år, og bli en viktig tema for de som forsøker å forstå hysteriet, blant annet i Paris ved Sappêtrière-sykehuset.

     

  • Vilhelmine Ullmann elsker å være lærer på sin egen privatskole i Kristiania. Hun underviser selv i religion, geografi, morsmål, fransk og tysk. Timene foregår i en gruppe med både yngre og eldre elever sammen, de store hjelper de små, det er spisebordet hjemme som tjener som skolebord. Barna lærer å skrive på en liten, treinnrammet skifertavle med en griffel, man bruker hånden, trøyeermet eller hånden til å stryke ut det man han skrevet. Til notiser bruker man blyant, men brev og annen viktig skriving skal foregå med penn og blekk.

  • Karoline Reimers, som skal komme til å gifte seg med Bjørnstjerne Bjørnson, debuterer som skuespiller på teatret i Bergen. Det blir bemerket at hun har et heldig utseende for scenen, men teaterkarrieren henne skal komme til å bli kort.

  • Erik Skram er en elleve år gammel gutt i København som får en lapp skrevet av sin kamerat Orla Lehmann, en yngre slektning av det som skla bli den berømte politikeren. På lappen, som er skrevet i den engelske stiltimen, står det: "Vær ved svingen (husken) så du kan høre, når jeg fløjter på dig."

  • Magdalene Thoresen debuterer med novellen En Aften i Bergen i Illustreret Nyhedsblad.

  • Lars Hertervig Hertervig blir utskrevet som "ikke helbredet" fra Gaustad sykehus og flytter tilbake til Stavanger. Støtten fra velgjøreren Sundt opphører, og malesakene blir fratatt ham. Velgjørerne overtar oljemaleriene fra 1853-56. Papirarbeider skal fra nå av dominere den kunstneriske produksjonen, for Lars har ikke lenger mulighet til å male med olje på lerret. I stedet maler han med akvarellfarger og gouache på papirer som ikke er beregnet for slike arbeider. I noen bilder bygger han opp arbeidene av flere lag og biter av papirer som han limer sammen med hjemmelagd rugmelsklister.

  • Mons Monsen Alver blir denne våren, i likhet med en rekke bergenske «Kjældermend trukket med i etterdønningene etter den bergenske kjøpmannen Hans Hellands falitt, siden han har deltatt i denne økonomiske spekulasjoner. Etter hvert skal det vise seg at regnskapene hans ikke er helt i orden.

  • Emily Dickinson er en ung, ugift kvinne på 28 år. Hun holder seg mer og mer hjemme i families hjem i Amherst, Massachusetts, for å pleier sin kronisk syke mor, som ikke skal komme til å dø før i 1882. Dette året begynner Emily for alvor å gjennomgå og ordne diktene sine, som stort sett skal forbli ukjente inntil hun selv dør. Hun skal komme til å etterlate seg 1800 dikt.

  • Storbritannia underlegger seg India som koloni.

  • Henrik Ibsen bor i Christiania og deltar i den såkalte Hollenderkretsen, der venner av Paul Botten-Hansen finner et fristed for ironi og vidd, for estetiske diskusjoner og kulturelle og politiske interesser som går på tvers av tidens nasjonalromantiske strømninger. Ibsens store dikt Paa Vidderne, som blir skrevet denne vinteren, bærer mer preg av kierkegaardsk ironi og estetikk enn av nasjonalromantiske ideer.

  • Frankrike starter erobringen av Indokina. Erobringen skal komme til å vare frem til 1892.

  • Edvard Grieg og hans familie får besøk av Ole Bull på Landås. Bull råder familien til å la Edvard studere musikk i Leipzig. Han komponerer sine første pianostykker.

  • Carl Fredrik Hill begynner på katedralskolen i Lund. Han trives dårlig på skolen i sliter med å følge med i undervisningen. Han er sky og innadvendt.

  • Claude Monet møter maleren Boudin og bestemmer seg for å bli maler. Han vil male landskaper.

  • I London stinker det. De hygieniske forholdene er forferdelige. Det kalles "The great stink of London" , og utløser dette året byggingen av verdens største moderne kloakksystem.

  • Bjørnstjerne Bjørnson er kommet til Bergen og setter byen på hodet ved å arrangere maskeradeball i teatret. Temaet er et norsk bondebryllup, formålet å skaffe penger til teatret, og oppslutningen er stor og entusiastisk blant mange. Men arrangementet blir også mottatt med skepsis av enkelte av byens borgere. Man er ikke vant til at det foregår slikt i teatret. Dessuten er stemningen i byen generelt laber på grunn av de dårlige økonomiske tidene som rammer mange. Maskeradebondebryllupet regnes likevel som så vellykket at det skal komme til å bli gjentatt i flere kommende sesonger.

  • Ole Bull forlater Bergen etter å ha vært i byen siden august. Han skal til Christiania. Flere tusen begrensere har et partimer før dampskipet skal gå møtt frem for å legge frem sine følelser for ham. Ute på fjorden blir det sendt ut fyrverkeri, og ved siden av dampskipet spiller musikkorpset. I går kveld arrangerte alle byens sangkvartetter aftensselskap for ham, han ble hentet dit fra hjemmet på Møhelpris av en tallrik deputasjon ledsaget av vaiende faner og klingende spill. Det slutter seg til dem et fakkeltog, og det er blitt forfattet en sang for anledningen.

  • Bjørnstjerne Bjørnson blir omtalt i et innlegg i et brev fra Bergen trykt i Kristiania-Posten. Her heter det at Bjørnson mener at dersom det skal bli noe ut av norsk dramatikk, må den springe ut fra et isolert sted som Bergen, hvor publikum er så tilsidestilt at kunsten kan vokse fritt uten å bli ødelagt av hovedstadens tummel og partiånd. Men måten teatret så langt har vært drevet på i Bergen kan nesten anses som et forsøk på å ødelegge en del begavede mennesker som har viet seg til teatret.

  • Bjørnstjerne Bjørnson reiser med et ensemble fra Det Norske Theater i Bergen på gjesteoppptreden til Trondheim. Bergen er blitt for liten for ham. Han ser for seg at et samarbeid med Trondheims teater må være en god idé. Det råder skepsis blant de kondisjonerte i Trondheim til det bergenske teateret, men dette bedrer seg litt etter litt. Med på turen er Karoline Reimers. Hun er ikke skuespiller, men har meldt seg som nødhjelp. Etter en ukes opptredener og mange samtaler spaserer hun og Bjørnstjerne en ettermiddag nedover Kongensgate til det bratte Steinberget. Her forlover de seg.

  • Regine Schlegel er ute på en av sine mange rideturer på St. Croix, og faller av hesten. Hun kommer fra ulykken uten alvorlige skader, men ansiktet er blitt temmelig forslått og hun må inn i et hus for å blod og sand vasket av ansiktet. I de følgende dagene er hun øm alle steder, gul og grønn over hele kroppen og får ikke sove om nettene. Og i lang tid etter ulykken er hun redd for å ri. Når hun rir ut med en tjener alene, kommer hun alltid hjem til fots, for tjeneren sjenerer hun seg ikke for. Men når Frits er med, våger hun ikke annet enn å bli på hesteryggen.

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver et engasjert innlegg i Bergensposten der han argumenterer for at norske skuespillere altfor lenge har latt seg styre av den danske teatertradisjonen. Det er tid for en ny måte å spille teater på nå, særlig de store tragediene. Det har vært for mye skrik og skrål på scenen, kunsten er å la den enkelte skuespiller finne sin egen stemme, og sitt eget uttrykk. Det kan ikke være stemmens styrke, men måten den blir blir brukt på som skal bringe publikum opp til de ideale høyder, og replikkene må fremføres på norsk.

  • Johan Sebastian Welhaven reiser til Roma. På veien stopper han i København, som er en by han føler seg hjemme i; her har han vært mye. Som dikter er han nesten glemt nå. I Kristiania er man delt i to leire; Welhaven som den konservative og Bjørnstjerne Bjørnson som den radikale. Han er over femti år gammel - og gammel for alderen. Helsen er ikke god. Og reisen blir i grunnen en skuffelse for ham. Han skriver dagbok på reisen, den er ført i en hektisk, impresjonistisk stil. Han er amper, og irriterer seg over mye av det han opplever.

  • Ole Bull besøker Edvard Griegs familie i Bergen og oppmuntrer guttens musikalske talent. Her er hva Edvard selv siden skriver om besøket: «En sommerdag på Landås kom en rytter sprængende i strak galop nede på vejen. Han nærmer sig, stanser sin store araber (hest) og springer af. Det er ham, æventyrguden, jeg har drømt om, men aldrig set før: Det er Ole Bull. Jeg husker at da hans hånd berørte min, gik der som et elektrisk stød igjennom mig. Sin violin hadde han dessverre ikke med. Men tale kunde han. Og det gjorde han tilgavns.

  • Henrik Ibsens Hærmændene paa Helgeland, trykt som tilleggshefte til Illustreret Nyhedsblad, utgitt av Ibsens venn Paul Botten-Hansen. Ifølge Ibsen selv skal Suzannah være modellen for skuespillets sterke hovedperson, Hjørdis. Stykkets handling er lagt til 900-tallet og er tydelig inspirert av de nylig oversatte islandske sagaer. Det ble godt mottatt av kritikerne.

  • Magdalene Thoresens mann Hans Conrad Thoresen dør som 55-åring. De siste årene har han vært syk og svært plaget av revmatisme. Magdalene, som er 39 år gammel, har nettop truffet Bjønstjerne Bjørnson, som hun er vilt forelsket i. Hun har nok håpet på en varig forbindelse til ham, men hun er 13 år eldre enn ham, og har store forsørgerplikter overfor barn og stebarn. Og om tre måneder skal Bjørnson komme til å gifte seg med Karoline Reimers.

  • Henrik Ibsen gifter seg i stillhet med Suzannah Thoresen. De reiser til Christiania med båt og flytter inn i Akersgata 35, på hjørnet av Karl Johans gate. Hjemmet blir utstyrt for en sum av 200 spesidaler – en tredel av Ibsens nye årslønn – og han nedbetaler dessuten gamle regninger fra bergenstiden.

  • Ole Bull innser at teatret han har startet i Bergen, og om Bjørnstjerne Bjørnson nå er ansatt som teaterinstruktør på, er best tjent med å ikke være hans personlige eiendom. Det blir derfor invitert til tegning av aksjer hos byens borgere, slik at teatret kan fortsette som et aksjesleksap. Aksjetegningen går forholdsvis raskt unna blant bergenserne, mens entusiasmen blant teaterpublikum er likevel ikke så sterk som den har vært.

  • Friedrich Nietzsche bruker en måned på å skrive selvbiografien Aus meinem Leben. Han er fjorten.

  • Amalie Alvers lillebror Fredrik Alfred blir født. Amalie er tolv år gammel.

  • Edvard Grieg utskrives fra Tanks skole i Bergen for å bli musikkstudent i Leipzig.

  • Ibsen, Bjørnson og Botten-Hansen havner i en heftig pressestrid med Christiania Theater, som har unnlatt å oppføre Ibsens stykke Hærmændene paa Helgeland, til tross for at det er antatt der. Teateret blir angrepet for sin uvilje til å vise ny, norsk dramatikk. Ibsen setter derfor opp skuespillet ved sitt eget teater, og kan heve 145 spesidaler i honorar i tillegg til sin faste lønn. Samtidig begynner han studier til et nytt, nasjonalhistorisk drama med emne fra 1200-tallet, det senere Kongs-Emnerne - tydelig inspirert av P. A. Munchs historiske arbeider.

  • Johan Sebastian Welhaven er kommet til Roma. Han ankom i går - og i dag skriver dansken Vilhelm Bissen hjem i et brev at nordmannen går omkring og rakker ned på Italia det beste han kunne. Bissen syns disse nordmennene må være pokker så godt vant hjemmefra når de ikke syns det er vakkert her i Italia. Welhaven er i det hele tatt i et bistert humør.

  • Bjørnstjerne Bjørnson gifter seg med Karoline Reimers i Søgnes gamle kirke, viet av Peder Bjørnson. Ingen av Karolines slektninger er til stede. Etter bryllupet flytter de nygifte inn i en liten leilighet i selve teaterbyginingen i Det Norske Theater i Bergen. Det er her Henrik Ibsen bodde i tiden da han var tilknyttet teatret. Karoline kunne godt tenke seg å fortsette som skuespiller ved teatret. Men det sier Bjørnstjerne nei til. Det passer seg ikke at teatersjefens kone arbeider ved teatret. Hun er 22 år gammel nå. Hun er 25.

  • Johan Sebastian Welhaven besøker Peterskirken i Roma. Sammen med noen dansker bestiger han kuppelen. Han kikker ned på de små menneskene der nede og legger merke til deres skjeve gang. Om ettermiddagen kjører de ut til villaene Stuart og Melbini. Wehaven merker seg tørt at det fins pinjer og sypresser her. Men han har lite til overs for slettens formløse vidde, og «Farvens Tørhed og Bleghed.» Men kransen av fjell syns han er vakker. På hjemveien møter de paven. Welhaven syns han har et vakkert og blidt ansikt. Paven velsigner dem. 

  • Edvard Grieg begynner på musikkkonservatoriet i Leipzig, etter at Ole Bull har overtalt hans foreldre om hans begavelse.

    I den første tiden har han vanskelig for å finne seg til rette i denne byen. Språket, de fremmede skikkene og den lange avstanden til familie og venner gjør at han ofte lengter tilbake til Bergen. Han liker seg heller ikke så godt på konservatoriet, for der er det mye teori, pugg og drill, og han føler ofte at han ikke streker til. Men etter hvert går det likevel bedre, selv om han syns at er altfor opptatt av gamle dagers musikk.

  • Aasmund Olavsson Vinje er klar for å gå i gang med ukebladet "Dølen".  Resten av livet kommer han til å leve for dette bladet, som han for det meste skriver selv, hjulpet av Ivar Aasen og unge studenter.

    Etter to år kommer han riktignok til å måtte oppgi bladet inntil videre på grunn av økonomiske tap, og fordi bladarbeidet er til hinder for å få de juridiske postene han søker. Men han kommer ikke til å gi seg.

  • Friedrich Nitezsche er blitt 14 år gammel. Nå flytter han til Weingarten sammen med familien. Han har fått et stipend for å studere ved gymnaset i Pforta, en eliteskole med bare 200 elever. Han har ikke spesielt gode karakterer, og inngangseksamen setter ham tilbake ett år.

  • Johan Sebastian Welhaven er på sin Italiareise kommet til Napoli. Han står opp klokken fem om morgenen, betaler for seg på vertshuset og går til dampskipet. Det blåser kraftig opp når han er kommet om bord. Han betrakter fiskerbåtene i den sterke vinden. Etter hvert bryter det ut et fryktelig vær med storm, regn og lyn.

  • Johan Sebastian Welhaven er kommet til Pompeii. Det er en vakker kveld med enkelte fjerne lynglimt. Han blir servert av det han i dagboken sin betegner som «to frie taterbrune Opvartere». Han planlegger å ta en tur på eselrygg i morgen. Men eselet han får skal vise seg å ha et dårlig bakbein, og Welhaven er engstelig for å ri, han er bekymret for helsen, og gransker seletøy og sal nøye. Er det for dårlig, foretrekker han en spasertur, selv om han da risikerer å bli plaget av tiggere.

  • Johan Sebastian Welhaven er ankommet Sorrento. Været er i ferd med å bli dårligere igjen. Det blåser, lyner og tordner. Det er en forferdelig kveld, noterer han i dagboken sin. Vesuv gløder i det fjerne, sterkere enn ellers. Om natten faller det snø på fjellene. Han reiser videre i lukket vogn.

  • Bjørnstjerne Bjørnson overtar redaksjonen av Bergensposten. Det er en venstreavis som i 1898 kommer til å innlemmes i Bergens Tidende. Fram mot stortingsvalget 7.mai 1859 skal han for alvor komme til å kaste seg inn i det politiske livet i byen. Han skriver om små og store saker, alt fra diskusjonen om en ny brønn ved Pleiestiftelsen til diskusjonen om falittene i Bergen og den samfunnsånden som har forårsaket den.

     

  • I Danmark kan beboerne i Århus i dag lese i avisen at akrobaten og pantomimekunstneren Jean d’Abis annonserer at buskmannen hans, som han har reist rundt i landet og vist frem, er død: «At min Buskmand Joncka, døde den 16. ds i Vejle og blev den 18. begravet, bekjendtgjøres herved. Hans sidste ord vare; «Gud kalder mig, jeg skal til min Familie!».

  • Søren Kierkegaards Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien utkommer i København. I dette skriftet fins blant annet et avsnitt om hjelpekunsten som skal komme til å bli svært mye sitert i mange år fremover: «Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han - men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

  • Henrik Ibsen besøker Klingenberg tivoli i Christiania en rekke ganger i forbindelse med et besøk av den danske pantomime-skuespilleren Adolph Price. Price er en allsidig teaterkunstner som har utviklet en forfinet Pierrot-figur. Den skal siden komme til å bli videreutviklet og bli en kjent figur i pantomimeteatret i Tivoli i København.