Amalie Skram holder middagsselskap for mange gjester i København. Hun serverer tunge i oliven; maten er utmerket, men vertinnen er trett og urolig.

Amalie Skram inivterer til middagsselskap med mange gjester, der oversetteren Mathilde Mann er æresgjest. Blant gjestene er også Mette Gauguin, Paul Gauguins kone, Maggen og Nils Kjær, Helge Rode og Thomas Krag (Vilhelm Krags bror),Erna Juell-Hansen (som er Holger Drachmanns søster) -- og en rekke unge leger. Amalie er trett og nervøs, men har insistert på å holde dette selskapet.

Siden kommer Maggen Kjær til å skrive i sine erindringer om denne kvelden i Classensgade at man fikk inntrykk av at legene er Amalies venner alle som en. I hvert fall var de alle dus med henne.

Maggen husker Amalie fra da hun selv var 14 år gammel, og hun og familien bodde hos hennes mormor, Vilhelmine Ullmann, i Kristiania. Hver torsdag ettermiddag så hun Amalie i bestemorens faste teselskap, sammen med Mathilde Schjøtt, Mally Lammers og flere andre Da sto Maggen alltid i porten for å få et glimt av Amalie, for hun hadde aldri sett en vakrere dame. Nå, mange år senere, er hun spent på om skjønnheten er bevart.

Hun og hennes mann, Nils Kjær, har tenkt å for høflighets skyld gå på visitt til Amalie i forkant av selskapet. Men når de kommer til entrédøren til  leiligheten i Classensgade, har de ikke hjerte til å ringe på. Døren er nemlig full av små lapper der et trett menneske formelig trygler om ro: Postbudet behøver ikke ringe --- budet fra bakeren kan ringe èn gang (svakt), melkebudet kan sette flasken utenfor...

Maggen og Nils går stille sin vei igjen.

Når de kommer tilbake på kvelden når selskapet skal være, blir de lukket inn av Amalies datter Johanne, som er en sped, blond unge pike som de forstår likner på faren. Innenfor er selskapet i gang, med oversetter Marthilde Mann som æresgjest. Hun sitter fordypet i samtale med Amalie når de kommer. De snakker om oversettelsen av Amalies Afkom. Amalie kommer bort og hilser på dem. Ansiktet er herjet, men bærer spor av fordums skjønnhet. Hun har et trett uttrykk i de deilige øynene. Hun er vennlig, men virker fjern og litt distré, syns Maggen.

Av gjestene i selskapet merker Maggen seg spesielt Mette Gauguin og Erna Juell-Hansen. Og hun merker seg også at Amalie Skram hverken røyker eller drikker under selskapet. Hun får en av de unge legene til bords. Han bekrefter når hun spør at Amalies trette nerver i høy grad trenger ro for tiden.

Maten er vellykket; de får tunge i oliven, og alt går som det skal, men likevel sitter Amalie og speider urolig ut over bordet om noe mangler under hele måltidet. Hun holder en tale for Mathilde Mann. Men når hun skal sette seg igjen, er hun så uheldig at hun har puffet stolen for langt bakover. Hun faller i gulvet med et brak.

Dette skal ikke gjøre nervøsiteten mindre, hvisker Maggens bordkavaler.

Utpå kvelden kommer Amalie bort til Maggen og Nils, som sitter og snakker med Helge Rode og Thomas Krag. Det er Maggen glad for, for hun får inntrykk av danskene helt har annektert Amalie, og regner henne for sin. Hun ber de fire bli igjen når selskapet er slutt. Hun har noe spekesild fra Bergen og norsk flattbrød, så hun vil invitere til norsk frokost, sier hun.

Straks de andre gjestene har forsvunnet, går den unge damen som er til hjelp i huset, Ingeborg Krog Janson, i gang med å stelle til frokosten inne på Amalies arbeidsværelse. Hun har byttet selskapskjolen med en hjemmekjole av dyprødt ullstoff, med vide ermer. Når hun lener seg tilbake i stolen med korslagte armer, ser hun praktfull ut. Hun er selve volven som nok kan si dem et sannhetens ord om fremtiden hvis hun vil, tror Maggen.

Amalie begynner straks å snakke om Afkom og om en anmeldelse som Carl Nærup har skrevet om den i Verdens Gang. I den har Nærup beklaget seg over all den tristessen som utfoldes i boken. Er det nødvendig at Severin må henge seg? Kunne vi ikke slippe for det selvmordet? siterer hun fra anmeldelsen.

At en som vil være kritiker ikke begriper noe av den kampen som det er å skrive! sukker Amalie. Hun har slåss og kjempet for at Severin ikke skulle dø, men det var nødvendig, sier hun, og stirrer frem for seg med dystert blikk.

I samtalens løp nevner Maggen at hun har sett Amalie i gamle dager, når hun om torsdagen kom for å drikke te hos fru Ullmann. Da går det et smil over Amalies trette ansikt. Mina Dunker i "Nylænde" var den eneste som hadde noe godt å si om Constance Ring, sier hun stille.

Først når det tar til å lysne av dag, bryter selskapet opp og sier farvel.

I sine erindringer om mange år kommer Maggen Kjær til å skrive: Jeg tror vi alle følte at det var et dypt ulykkelig menneske vi forlot.