• Amalie Alvers forlovelse med kaptein August Müller blir kunngjort i Bergen. Han er nettopp blitt medeier i sitt eget skip, sammen med broren Tobias. Det er bare to dager til bryllupet.

  • Amalie Müller, som nå er 23 år gammel, tar med seg de to guttene og en barnepike til København for å møte ektemannen August der om sommeren.

    Dette er en harmonisk tid i ekteskapet.Amalie har grønn silkekjole og vekker oppsikt overalt hvor hun kommer, det hender at de nødt til å ta drosje for ikke å få for stort følge, og folk ber henne i selskap selv om de ikke kjenner henne, bare for å få et glimt av henne og oppleve hennes skjønnhet.

  • Henrik Ibsen er i Wien, han er med i juryen til verdensutstillingen. Han har travle dager og vurderer malerier og skulpturer sammen med andre prominente menn. En av dem er Tobias Müller, som er Amalies svoger, og forretningsmann og skipsreder i Bergen.

  • Amalie Müller som alltid har vært opptatt av teater, debuterer som skuespiller på Ole Bulls gamle scene i Komedietheatrets lokaler i Bergen. Hun står på scenen i Bergen som primadonnaen i stykket Kritik og kjærlighed av Paul Lindau.

    Men følelsene hennes for oppgaven er delte; hun har dype religiøse kvaler om hvorvidt det er syndig å spille teater.

    Samtidig er hun kjent i Bergen for å leve et utesvevende og lettsindig liv blant radikale. Hun er både høyt oppe og langt nede på samme tid.

  • Amalie Müller flytter med guttene sine fra sin yngre bror Ludvig i Fredrikshald til sin eldre bror Wilhelm i Kristiania.

    Hun er 35 år gammel nå. Jakob er femten, Ludvig tretten.

    Fredrikshald er blitt altfor konservativ for henne, men hun er heller ikke fremmed for å etablere seg innen for Kristianias borgerskap.

    Hennes første biograf, Antonie Tiberg, skal om 30 år skrive dette om denne første tiden i Kristiania:

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Amerika. Han har oppdaget en vidunderlig bok, skrevet av den amerikanske teologen Charles B. Waite, kan han fortelle. Den handler om kristendommen som religion frem til 200 e.Kr. og har satt Amerika i sjøgang, i følge Bjørnson.

    Han sender henne boken; hun må oversette den med det samme! Uten stopp! Hvis ikke Hegel på Gyldendal i København vil utgi den, skal han gjøre det selv.

  • Amalie Müller holder avskjedsselskap for sine venner i Fredrikshald før hun flytter til Kristiania med guttene. Gjestene i selskapet er rektor Nygaards, Scjøtts, Ludvig, moren, bokhandler Gjertsen med frue, frk. Brunfeldt, Amalies bror Wilhelm og hans sønn Jacob.

  • Amalie Skram skriver til sin høyt elskede lærer Ole Elias Holck for å fortelle ham at hun han giftet seg. Det er svært viktig for å henne at han skal tenke godt om henne. I ungdommen svermet hun og venninnene for læreren sin, han var Kierkegaard-mann, og hadde stor betydning for hennes religiøse livsholdning den gangen. Hun skriver: «Kjære Holck!

  • Antonie Tiberg, som er Amalies første biograf, er på besøk i Bergen for å intervjue folk som har kjent Amalie i ulike faster av livet.

    Hun treffer både slektninger, tjenestefolk og venner av Amalie undre besøket. De har svært ulike syn på hvem Amalie var, men hovedinntrykket er at hun må ha gjort svært sterkt inntrykk på alle hun møtte.

  • Bendix Edvard Bendixen, som var den som leste og rådga Amalies første teaterstykke i Bergen i 1877, skriver til hennes første biograf Antonie Tiberg om det han husker fra stykket og tiden det ble skapt i: Arbeidet viste et afgjort talent, men men havde efter min anskuelse enkelte dramatiske mangler, som dog ikke var af den art, at jeg ikke vilde ha anbefalet det hvis det ikke i stykket forekom ting, eller snarere ideen var saadan, at hun vilde have stillet sine egne forhold frem på scenen: ialfald maatte jeg trygle for, at publikum vilde ha forstaaet det saaledes, og det var i den tid noksa

  • Bjørnstjerne Bjørnson skirver til Antonie Tiberg, Amalies første biograf: Jeg kunde skrive en hel bok om Amalie Skram; men jeg savner tid.

  • Hanne Floor, som er enke etter han som kjøpte Amalies tante Carines danske bokhandlerektemanns bokhandel i Bergen, skriver til biografen Antonie Tiberg. Hun forteller at A.W. Møhl var dansk og startet bokhandel i Bergen i 1836. Møhl gikk ikke konkurs, understreker hun. Brevskriverens far kjøpte bokhandelen i 1853 av Amalies tante Møhl. Tanten døde på Sander Kaas Stiftelse i Bergen i 1891. Hun hadde en sønn med Møhl, Christian, som var stymann. Var gift, både han og konen døde unge etter noen års ekteskap, og etterlot seg to barn. Sønnen het Hjalmar, datteren Lina.

  • Adolph Christian Blanc, som var Amalies motspiller og sceniske elsker i stykket hun debuterte i som skuespiller i Bergen i 1876, skriver til biografen Antonie Tiberg om det som skjedde disse vårdagene. Han kan fortelle at det var Johan Bøgh som hadde regien, han var den gangen Theaterforeningens formann. Selv spilte Blanc den unge dikteren Frits Marlow. Stasraad Lehmkul var også med som losjeåpneren, og Randi Nilsen, som siden ble gift med stasminister Blehr. Også Lars Holst og Bernt Schander, som siden ble skuespiller ved Nationaltheatret, var med.

  • Nico Hambro, som var en liten gutt i Bergen da Amalie var ung, skriver til biografen Antonie Tiberg at han husker hvordan han en gang som liten skoleunge løp etter henne på gaten fordi hun var så strålende skjønn at det var en fest å se henne. Han forteller også at fru marie Müller i Alversund, søster til fru Tobias Müller, bør kunne fortelle noe om Amalie. Og så er det en Amalia Hansen. Hun kan nok også ha ett og annet å fortelle.

  • Amalia Hansen, som var en litt eldre skolevenninne med Amalie i Bergen, skriver et langt brev til biografen Antonie Tiberg der hun beskriver hvor forferdet folk i Bergen har vært og fortsatt er over det mørke og avskyelige i det Amalie har skrevet. Hun forteller at Cathinka Heiberg var den venninnen som tok vare på henne under sinnssykdommen i Bergen på 1870-tallet, og at også Gerhard Gran vil kunne fortelle om henne fra denne tiden. For brevskriveren er det uforståelig at Amalie kunne utvikle seg til et menneske med et så rått syn på livet som kun så det stygge og ekle i tilværelsen.

  • Antonie Tiberg skriver til Johanne Skram fra Hamar og forteller at hun nå har vært i trykkeriet i Kristiania og signert et eksemplar av boken til henne. Johanne vil nok motta den nå en av dagene, tror hun. Bøkene var fortsatt ikke ferdig innbundet, men Tiberg ville spare tid og få den av gårde så fort som mulig.

  • Hulda Garborg leser Antonie Tibergs bok om Amalie, som nettopp er utkommet. Hun syns Tiberg har fått med mye informasjon, men merker likevel at hun ikke selv har kjent Amalie. Hulda beskriver Amalie slik: "Hun var som en glimrende salamander, vexlende betagende og farlig, helt sine stemninger ivold, med tusinde tankelys gjennem hovedet i et øjeblik. Og det lynet høyt. Tankerne ramlet hende ofte ud af munden i vill, strålende forvirring.

  • Jacob Worm-Müller skriver en rasende og indignert protest i Ørebladet i Kristiania mot Antonie Tibergs biografi om Amalie, hans mor. Han forsvarer varmt begge sine foreldre mot det han hevder er Tibergs sladder og usannheter.

    Her er hva han skriver:

    "Det er inge ringe Opgave at skildre Amalie Skram som Kunstner og Menneske. Det e ren Opgave, som kræver sin Mand. Frk. Antonie Tiberg har ikke løst den.