-
Henrik Ibsen dør klokken 14.30. Legen hans, Edvard Bull, skal komme til å skrive dette i sine erindringer: ""Den 23de Mai ved Middagstid var Familien gaaet ind i Sideværelset for at spise; Pleiersken sad ved Vinduet; hendes Opmærksomhed vaktes ved, at Ibsens Aandedræt pludselig ikke hørtes mere; og da hun ilede hen til Sengen, var han død. Klokken var 2 ½ om Eftermiddagen. -". Bull kommer snart til, og fyller ut en "Dødsanmeldelse", hvor primær dødsårsak blir angitt å være "Arteriosclerosis" med "Paralysis cordis" (hjertelammelse) som sekundær dødsårsak.
-
I kveld får folk i Kristiania adgang til å defilere forbi Henrik Ibsens kiste som er ført til Trefoldighetskirken. Over 12000 mennesker passerer forbi den døde dikteren. Hans gamle venninne Bolette Sontum er tilstede. Hun skal siden komme til å skrive: «For siste gang var han iført sin sorte diplomatfrakk med de brede slagene og lagt på lit de parade ... Dagen før begravelsen hadde det vært den rene folkevandringen til kirken, og de stod i tusenvis utenfor og ventet på at deres tur skulle komme til å vise ham den siste heder.
-
Henrik Ibsens sørgehøytidlighet i Trefoldighetskirken i Kristiania. Under begravelsesseremonien er kirken fylt til randen av ministere, ambassadører, geistlige og militære og sivile embetsmenn. Litt før halv to innfinner også Norges nye konge seg, Haakon VII som Ibsen aldri rakk å møte. Ibsens gamle venn, Christopher Bruun, forretter under begravelsen som er bekostet av den norske stat. Deretter blir kisten ført til den nye æreslunden på Vår Frelsers Gravlund, fulgt av et endeløst tog. Faner vaier mens kisten blir senket i jorden, studentene synger. Det samme gjør handelsstandens kor.
-
Peder Severin Krøyer møter Marie i Skagen. Han har vært innlagt på nenrveklinikk i Hornbæk. Hun har vært der på forhånd og satt huset i stand for ham. I brev til Agnes Slot-Møller forteller hun at hun fremdeles holder av ham. Han klarer ikke å sluttføre sitt store St. Hansbilde fra Skagen, som han påbegyndte allerde i 1892. Han ligger for det meste i en liggestol og leser bøker.
-
Ingse Vibe, som har vært Ludvig Alvers svigerinne, skriver til Edvard Munch fra Åsgårdstrand. Hun håper at de vil treffes i løpet av sommeren, skriver hun, og hun er skuffet over at han ikke alt er kommet. På postkortet, som viser badehusene, har hun tegnet inn seg selv og ham, og skrevet at «Gud skal vite, jeg savner Dem. Jeg husker en tur på badehuset, jeg!».
Dette året blir Ingse ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret. Innen 7. august må hun i virksomhet igjen, så dersom de skal treffe hverandre, må det skje innen den tid. -
August Strindberg får laget en forstørrelse av et fotografi av datteren Anne Marie. Han vil også ha et av Harriet i full størrelse, et rollebilde fra stykket Påsk. Snart skal han ha sommerbesøk av mor og datter.
-
Edvard Munch får brevkort fra sin danske venn Emmanuel Goldstein. Han har sladder om Hans Jæger. Han skriver:
«En Avis meddeler, at en ung Doktor- frue (navngiven) er bleven forelsket i en bekendt norsk Anarkist og Forfatter og skal giftes med ham. Det skal være Hans Jæger. Om det er sandt ved jeg ikke. Men tænk dig Hanseman som Ægtemand!»
-
Søren Krøyers 55. fødselsdag blir feiret i Skagen med hageselskap. Carl Nielsen spiller stykker fra sin "Maskerade" for sin syke kunstnervenn. Søren klarer å fullføre storverket "Sct. Hans blus på Skagen Strand". Henny Brodersen blir hans nye venninne,,som kjærlig tar seg av ham på Skagen.
-
Søren Krøyer er tilbake i København for å arbeide etter sin store Europaturné, men kreftene er i ferd med å ebbe ut.
-
August Strindbergs hender er igjen fulle av psoriasis. Denne sommeren skal hans 25 år gamle datter Greta være i Stockholm for å bli skuespiller.
-
Marie Rindal (som siden skal bli Marie Hamsun) spiller Gina Ekdal i Ibsens Vildanden på premieren i Nykøbing. Siden legger skuespillertruppen ut på turné i Danmark og Norge (Stavanger). De spiller også Brand på samme turné,
-
Antonie Tiberg, som er Amalies første biograf, er på besøk i Bergen for å intervjue folk som har kjent Amalie i ulike faster av livet.
Hun treffer både slektninger, tjenestefolk og venner av Amalie undre besøket. De har svært ulike syn på hvem Amalie var, men hovedinntrykket er at hun må ha gjort svært sterkt inntrykk på alle hun møtte.
-
Gunnar Heiberg er blitt 50 år og bor i Schwensens gate i Kristiania, ikke langt unna sin mor Minna, som han spiser middag hos hver dag. Det går dårlig med skrivingen. Om kveldene sitter han ofte hos moren og spiller kort sammen med henne og to søstre. Ofte blir det til at han overnatter på sofaen. Han egen leilighet er ikke særlig hyggelig.
-
Edvard Grieg planlegger og gjennomfører fremdeles nye konsertturneer. I brev til vennen Röntgen i Nederland skriver han:"Men så lenge man lever, må det hete: hold hodet høyt, og: fremover, stadig videre, mot intet - eller noe mer".
Itover våren blir Grieg stadig svakere, og både i København og i Christiania må han legges inn på sykehus. Høsten på Vestlandet er mer enn alminnelig regnfull dette året, og hjemme på Troldhaugen gjør dette sitt til at sykdommen forverrer seg kritisk.
-
Gustav Vigeland lager en byste i marmor av Inga Syvertsen fra 1907. Hun er en ung og vakker kvinne, med høy panne og et vennlig, åpent ansikt innrammet av korketrekkerkrøller.
-
Knut Hamsun holder et foredrag med tittelen Ærer de Unge. Her kommer han med en nokså krass beskrivelse av barndommen som en ulykkelig tid. Det fins ingen voksen som lider så grenseløst og ubehersket som inntrykksømme barn, sier han. Det er bare deres lykke at de glemmer hurtigere, forsvinner lidelsen raskere, for så gjennom en ny jubelstund å gå over i en ny lidelse.
-
Søren Krøyer legges på nytt inn på Middelfart Sindssygeanstalt. Han skal komme til å bli utskrevet igjen mars, og drar deretter på turné i Europa sammen med vennen billedhuggeren Gyde Petersen. De besøker München, Venezia, Pisa og Genova, så Barcelona og Madrid før de ankommer Skagen igjen den 19. juni.
-
Knut Hamsuns far Peder Pedersen Hamsund dør. Knut reiser ikke hjem til sin mor. Han begynner å skrive på et foredrag der han hevder at myten om de glade barndomsdager er tvers gjennom løgnaktig. Ingen voksen lider så grenseløst og ubehersket som inntrykksømme barn gjør. Han skriver: «Det er bare deres lykke, at de glemmer hurtigere, da forsvinder lidelsen hurtigere - og gjennem en ny jubelstund å gå over i en ny lidelse. Barndommen er menneskets hårdeste tid.»
-
Ingse Vibe sender Edvard Munch et postkort. Det viser henne selv i et kokett rollebilde som Den glade enke, med flosshatt og flagrende kjole. Hun skriver at hun gjerne vil vise ham hvor pen hun er når hun er snill pike.
Ingse gifter seg etter hvert med handelsmannen Heiner Müller. Han gjør flere fremstøt for å få kjøpt portrettet som Munch har malt av henne fra 1903. Han tilbyr 50 000 kroner for det.
Men Munch selger ikke. Han svarer: «Noen venner må jeg også ha på veggen».
-
Bjørnstjerne Bjørnson avduker Alexander Kiellands monument i Molde. Her er talen hans: «En Del Venner af Alexander Kielland har reist ham dette Mindesmærke i Molde Park. Ingen norsk Stormands Minde er viet til et skjønnere Sted. Alle, som kommer hid, hilser ham i hans Rige: han var en Natur-Elsker og Skjønheds-Dyrker. Den sydlandske yppige Vækstrigdom, vi staar i, med den kjølige norske Fjeldring der langt ude, -det er som at være sammen med ham igjen.
-
Bendix Edvard Bendixen, som var den som leste og rådga Amalies første teaterstykke i Bergen i 1877, skriver til hennes første biograf Antonie Tiberg om det han husker fra stykket og tiden det ble skapt i: Arbeidet viste et afgjort talent, men men havde efter min anskuelse enkelte dramatiske mangler, som dog ikke var af den art, at jeg ikke vilde ha anbefalet det hvis det ikke i stykket forekom ting, eller snarere ideen var saadan, at hun vilde have stillet sine egne forhold frem på scenen: ialfald maatte jeg trygle for, at publikum vilde ha forstaaet det saaledes, og det var i den tid noksa
-
Bjørnstjerne Bjørnson skirver til Antonie Tiberg, Amalies første biograf: Jeg kunde skrive en hel bok om Amalie Skram; men jeg savner tid.
-
Edvard Grieg er svært syk nå. Sykdommen tatt en så alvorlig vending at hans venn overlege Klaus Hanssen, som også har vært Amalies lege, forbyr reisen og legger ham inn på Bergens Sygehus.
-
Hanne Floor, som er enke etter han som kjøpte Amalies tante Carines danske bokhandlerektemanns bokhandel i Bergen, skriver til biografen Antonie Tiberg. Hun forteller at A.W. Møhl var dansk og startet bokhandel i Bergen i 1836. Møhl gikk ikke konkurs, understreker hun. Brevskriverens far kjøpte bokhandelen i 1853 av Amalies tante Møhl. Tanten døde på Sander Kaas Stiftelse i Bergen i 1891. Hun hadde en sønn med Møhl, Christian, som var stymann. Var gift, både han og konen døde unge etter noen års ekteskap, og etterlot seg to barn. Sønnen het Hjalmar, datteren Lina.
-
Adolph Christian Blanc, som var Amalies motspiller og sceniske elsker i stykket hun debuterte i som skuespiller i Bergen i 1876, skriver til biografen Antonie Tiberg om det som skjedde disse vårdagene. Han kan fortelle at det var Johan Bøgh som hadde regien, han var den gangen Theaterforeningens formann. Selv spilte Blanc den unge dikteren Frits Marlow. Stasraad Lehmkul var også med som losjeåpneren, og Randi Nilsen, som siden ble gift med stasminister Blehr. Også Lars Holst og Bernt Schander, som siden ble skuespiller ved Nationaltheatret, var med.
-
Oktober: Jonas Lies kone Thomasine dør. Jonas føler seg hjelpeløs uten henne, og flakker om på besøk til sine barn. Under et slikt besøk dør han på en svigerdatters eiendom, Fleskum ved Sandvika, bare 9 måneder etter sin kone.
-
Alexandra Thaulow sender telegram til familievennen Auguste Rodin om at Frits er
-
Ingse Vibe sender Edvard Munch et postkort. Det viser henne selv i et kokett rollebilde som Den glade enke, med flosshatt og flagrende kjole. Hun skriver at hun gjerne vil vise ham hvor pen hun er når hun er snill pike.
Ingse gifter seg etter hvert med handelsmannen Heiner Müller. Han gjør flere fremstøt for å få kjøpt portrettet Edvard Munch malte av henne i 1903. Han tilbyr 50 000 kroner for det.
Men Munch selger ikke. Han svarer: «Noen venner må jeg også ha på veggen». I dag fins hans portrett av Ingse i Munchmuseet.
-
Søren Krøyer er i Skagen. Han lager æresport til Holger Drachmanns likfølge. Han orker ikke å arbeide stort, men går turer med datteren Vibeke og fru Brodersen, som han også maler.
-
Erik Skram mottar denne høsten ridderkorset og blir utnevnt som dannbrogsmand. Det medfølger at han bes om å skrive en "embedsberetning" og finen frem et fotografi så fort som mulig. Erik nøler lenge, og må purres. Til slutt kommer han i gang med å skrive sin biografi - men han skal komme til å bruke fire år på å få den ferdig. Han skal ikke komme til å nevne Amalie med ett ord i selvbiografien. Han er nå blitt 65 år gammel. Det er seks år siden de to ble offisielt skilt.
-
Leis Schjelderup Schjelderup reiser tilbake til Paris for en tid. Hun er lykkelig over å være i sin ungdoms by igjen: "Dette vibrerende liv, der er i Paris, jeg forstår at Parisere nødig kan trives andre steder." Hun tar opp vante sysler, besøker gamle kunstnervenner, og bor i nærheten av et maleratelier som tilbyr modeller. Det dukker også opp et annet oppdrag for henne i Paris. En venn ber henne kopiere to tegninger fra Versailles for ham, noe som fører til at hun en periode leier et rom i nærheten av Versailles.
-
Holger Drachmann dør i Skagen. Hans siste år har vært stormfulle og fulle av sammenbrudd og bekymringer.
-
Nico Hambro, som var en liten gutt i Bergen da Amalie var ung, skriver til biografen Antonie Tiberg at han husker hvordan han en gang som liten skoleunge løp etter henne på gaten fordi hun var så strålende skjønn at det var en fest å se henne. Han forteller også at fru marie Müller i Alversund, søster til fru Tobias Müller, bør kunne fortelle noe om Amalie. Og så er det en Amalia Hansen. Hun kan nok også ha ett og annet å fortelle.
-
August Strindberg skriver dette på omslaget til sin okkulte dagbok: «Denna Dagbok får aldrig tryckas! Detta är min sista vilja! som måste uppfyllas! Den må stanna hos den arvinge som är värdigast bevara den! och aldrig utlånas! Kanske deponeras i Swedenborgs-Församlingen! (Nya Kyrkan.)»
-
Amalia Hansen, som var en litt eldre skolevenninne med Amalie i Bergen, skriver et langt brev til biografen Antonie Tiberg der hun beskriver hvor forferdet folk i Bergen har vært og fortsatt er over det mørke og avskyelige i det Amalie har skrevet. Hun forteller at Cathinka Heiberg var den venninnen som tok vare på henne under sinnssykdommen i Bergen på 1870-tallet, og at også Gerhard Gran vil kunne fortelle om henne fra denne tiden. For brevskriveren er det uforståelig at Amalie kunne utvikle seg til et menneske med et så rått syn på livet som kun så det stygge og ekle i tilværelsen.
-
August Strindberg klarer ikke å gi opp sin intense brevkontakt med Harriet Bosse, sin tredje Hun er gift på ny nå, med skuespilleren Gunnar Wingård. Men nå har Wingård fått nok, og han truer med å skyte Strindberg. Harriet forbyr ham å skrive til henne. Selv blir August både fortvilet og resignert, men insisterer likevel på sin telepatiske kontakt med henne. Nesten hver dag, og noen ganger flere ganger om dagen og natten, kommer hun til ham, skriver han i den okkulte dagboken sin: "Hela denna dag sedan slaget 5 i morse ha vi levat i hop; samma hjärtslag, samma lidandet, samma farhågor!
-
August Strindberg skriver i den okkulte dagboken sin om forholdet til Harriet. Etter at Harriet har giftet seg, har det han oppfatter som deres telepatiske forholdbegynt å plage ham, og han ber til Gud om å få hjelp til å stå imot hennes daglige og nattlige besøk. Han skriver også om hvordan det er en kamp for ham å stå imot de syndige sidene ved deres telepatiske kjærlighet. Men hun fortsetter å komme til ham og nærmest forfølge og angripe ham med sin kjærlighet.i dag, etter at han har grått hele formiddagen, blir han igjen angrepet av Harriet. Han skriver: «Motstod H-ts angrepp!
