Tidslinjen

Amalie er i Hornbæk. Hun har forstuet høyre håndledd, så det er smertefullt å skrive. Hun trygler Irminger om at han må komme ut og besøke henne. Han kan overnatte på kroen, foreslår hun.

Edvard Brandes og hans kone Elise flytter inn i det nye, storslåtte huset i Skjoldsgade (nå Palmesgade) 8 i København. Mange gjester kommer og lar seg blende av herlighetene.

Februar: Gunnar Heiberg er i Paris og har det elendig etter bruddet med Oda Krohg. Nå er de to fiender. Bruddet har vært skarpt og heftig, og det deler den lille skandinaviske kunstnerkolonien i Paris i to fiendtlige leire. Det har krenket Heiberg dypt at han er blitt bedradd av den han stoler på, og det går etter hvert opp for ham hvor uopprettelig bruddet er. Han har det elendig, føler seg totalt alene, og ser dårlig ut.

Rainer Maria Rilke forlater Paris for en tid og slår seg ned for et kort opphold i Viareggio, hvor han tidligere har vært for å komme seg til hektene. Clara blir igjen i Paris.Han er tilbake i Paris i slutten av april.

Amalies sønn Ludvig spiller Basilikos i Ibsens Kejser og Galilæer på Nationaltheatret

Otto Weininger forteller en venn at hans bok Schelcht und Character er antatt for utgivelse av et forlag i Wien, etter først å ha vært refusert av et fagbokforlag. Han har mye kontakt med sin venn denne våren, og snakker mye om sine teorier om forbryterkarakteren han selv han mener han er. Men den dype krisen ser likevel ut til å være overstått.

Magdalene Thoresen dør stille og rolig hjemme hos seg selv på Østerbro tidlig om morgenen

Amalie er litt friskere, og har våget seg ut i den kalde, blåsende våren noen ganger, men slike turer gjør henne utmattet og helt på gråten. Skriving blir det lite av. Helst vil hun bare sitte med hendene i fanget. Hun er fornærmet på Irminger, somhun syns aldri kommer når hun ber ham. Hun skriver til ham at hun derfor vil slutte å invitere ham. Det er håpløst å bo så høyt oppe i etasjene med det vonde benet, så hun har bestemt seg for å finne et sted å bo uten trapper.

Amalie har fått brev fra Norge om at sønnen Ludvig og hans kone Signe skal skilles. De har to barn, og hun trodde de hadde det bra -- ingen av dem har fortalt henne noe som helst om problemene. Fra en tante hører hun at man mener det er hun selv som har trukket i trådene forbindelse med skillsmissen. Denne innsigelsen gjør henne ulykkelig og forannet. Men hun husker Georg Brandes’ ord om at man må hundre ganger sterkere enn sin skjebne, og hun gjør seg kunstig forsert og munter og støyende i selskaper, så vennen Irminger blir forferdet og irettesetter henne.

Paul Gauguin dør på Dominique, fattig og syk. Barna hans hjemme i Danmark er voksne nå; Emil er 29, Aline døde for seks år siden, Clovis er 24, René er 21, Pola er 20.

Irminger har gitt Småen et bilde av en ku som han har malt. Småen er overveldet. Rammen er også praktfull. Amalie skriver til ham: " - Hvis du idag havde set småens strålende glæde, da jeg kom indtil hende med dit lille maleri! Hendes øjne tindred, og hendes kinder blev blussende røde. Det var ikke alene glæde, som gav dette, det var også et slags ydmyg stolthed. "Er det virkelig muligt? Er det til mig?" "Jeg vil straks skrive til ham, og takke ham", sagde hun så. Ja, Irminger, Du har beredt hende en stor fryd, og derigjennem mig en enda større. Og den nydelige ramme!

Otto Weininger kommer opp til sin venn med det første eksemplaret av sin bok Schelcht und Character.

Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller Jørgen Tesman i Bjørn Bjørnsons oppsetning av Hedda Gabler i på Dramaten Stockholm. Han spiller også i de unges forbund et par dager senere, og Basilios i Galilæer den 10. juni.

Amalie skriver til Irminger. Hun er temmelig irritert på ham; hun har invitert ham på besøk i morgen, og han har svart at han ikke kan kommer, for han skal på besøk til sin bror. Han kunne jo bare ha sett opp til henne på hjemveien? Hun må få snakket litt med ham før han reiser bort for hele sommeren, hun syns han gjør så lite for at de to kan få en stund sammen. Det er jo bare her hos henne at de to kan være alene sammen. Men samtidig må han forstå at hun er svært redd for å virke for påtrengende.

Rainer Maria Rilke og hans kone Clara forlater Paris, og takker ja til en invitasjon fra Heinrich Vogeler om å besøke ham og hans kone i Westerwede. I slutten av august reiser de til Italia.

Rainer Maria Rilke og hans kone Clara er i Worpswede, i nærheten av Bremen, på besøk hos venner. Rainer føler seg elendig, både fysisk og psykisk, og han klarer ikke å skrive. Han trenger stillhet og ensomhet.Han tror de fysiske plagene kan ha å gjøre med uregelmessigheter i blodsirkulasjonen. Han har hodepine, tannverk, en stikkende smerte i øyenene og influensaliknende symtpomer med feber. Han forsøker dampbad, og går barføtt for å hjelpe på plagene. Ute regner det, og rommet han har fått, er fuktig og utrivelig. Det er vanskelig for ham å være sammen med mennesker.

Rainer Maria Rilke skriver lange brev til sin gamle venninne Lou Andreas-Salomé, som han lenge ikke har hatt kontakt med etter at hun giftet seg, om hvordan han har det. Det er som om ingenting vondt kulle ha skjedd mellom dem, brevene flyter fritt mellom dem nå, med den gamle fortroligheten. Rilke forteller som til en skriftefar om hvordan alt slikt som han var redd for som barn, fremdeles plager ham. Han er så følsom, skriver han, noen ganger er det som om han blir invadert av andre menneskers liv.

Otto Weininger er tilbake i Wien etter en reise til Firenze, Roma Syrakus. Han kommer med noen bekerkninger til en venn om at ingen skal i hvert fall anklage hans bok for å være åndsløs, og at vennen må love å besørge korrekturen på andreopplaget av boken. Det er likevel ingen måte hans venn kan vite at han planlegger å ta sitt eget liv. Noen dagere senere oppsøker han sin venn, som ikke er hjemme, og går hvileløst opp og ned i rommet og venter på ham.

Lou Andreas-Salomé flytter med sin mann til Göttingen, hvor han har fått et professorat i vestasiatiske språk. De slår seg ned i et stort hus som hun døper Loufried. I dette huset skal hun bo resten av sitt liv.

Otto Weininger begår selvmord i et rom han har leid i huset der Beethoven døde i Wien. Han er 23 år gammel, og etter eget sigende velger han å avslutte livet fordi har er redd for å bli morder. Han etterlater seg et brev til faren, og et til broren. Han dør klokken halv elleve på et kommunalt sykehus. Han har skutt seg gjennom hjertet. Han kom til sykehuset i en håpløs forfatning.

Hulda Garborg kommer til å utgi en kommentarbok til Weiningers bok; Kvinden skabt af Manden. Den vil utkommer til neste år. Hennes oppsummering av boken kommer til å være slik:

Tulla Larsen gifter seg med maleren Arne Kavli i Paris. Ekteskapet skal komme til å bli oppløst i 1910, da hun gifter seg på nytt med skipsmekler Hans Blehr.

Søren Krøyer får et nytt, alvorlig sykdomsanfall. Han blir delvis blind og lam, og må igjen innlegges ved Middelfart Sindssygehus.

Hulda Garborg sitter på Labråten og skriver i dagboken sin. Hun tenker at det kan vel hende den kommer på trykk en gang. Og først i den boken skal det stå et bilde av hennes foreldre, ser hun for seg. De er vakre på det bildet. Hun tenker på sin far, som hun ikke har kjent, men som hun har noen såre minner fra.

Hun bodde på Hamar sammen med moren og søstere da hun var liten. Foreldrene var skilt.

Edvard Munch tilbringer vinteren i Berlin.

Hans Johngian Luth Müller, som er nevøen til Amalies første ektemann August Müller, og sønn til Jonas Müller, sognepresten i Vanylven som var innlagt på Gaustad sykehus samtidig med henne og døde der, blir i Bergens forhørsrett dømt for falskneri. Han er kjøpmann i Bergen, og har seks barn. Han dømmes til fengselsstraff i tre år.