Tidslinjen

Johanne Skrams helse skranter. Etter morens død har hun vært melankolsk, deprimert, kraftløs, og har underlivsmerter og kvalme. Magen er ikke bra, og hun er meget nervøs. Hun vil ikke flytte hjem til faren, men kan heller ikke bli boende hos Achens. Fostermor Anne Cathrine Achen er bekymret for henne. Legen mener at dersom fordøyelsen ikke snart blir bedre, må hun til en nervespesialist.

Ella Anker utgir boka Ukjende kræfter. Denne høsten holder hun foredrag i Studentersamfundet om materialismen og psykisk forskning. Hun er en internasjonal observatør av tidens tanker. Hun skriver om hvordan man på 1880-tallet fikk et inntog av et materialistisk livssyn. Mennesket var et produkt av arv og omgivelser. Kristendommen og Jesu opptandelse var overtro, sjelen et resultat av materielle organismer. De med bakgrunn i kristne miljøer ble varig skadd og skaket i denne vonde tiden, mener hun.

Titanic går på et isfjell og synker i Atlanterhavet under sin jomfrutur fra Southhampton til New York City. Mer enn 1500 mennesker omkommer.

Dette er historiens største skipskatastrofen i fredstid. Det er 2224 passasjerer og mannnskap ombord.

August Strindberg er syk og ligger i sin leilighet i Stockholm og skriver til datteren Anne Marie, som nettopp har sendt ham blomster, at hun ikke skal komme og besøke ham. Han er 63 år gammel. Anne Marie er 10.

August Strindberg begraves i Stockholm. Det er en stor offentlig hendelse. I begravelsesfølget fra Drottningsgatan 85 til Norra begravningsplatsen går tusenvis av mennesker. Like mange står langs veien og ser på. Harriet Bosse følger datteren Anne Marie til Drottninggatan. Selv går hun til Djurgården og setter seg på en benk og ser utover vannet. Før hun dør i Oslo i 1961, skal hun kommer til å uttale: «Allt annat i mitt liv inklusive min teaterkarriär var helt betydelselöst i jämförelse med åren med Strindberg.

Ragna Nielsen står på talerstolen i Universitetets festsal i Kristiania og holder foredrag om forskning og tro. Hun vil formidle opplevelser med avdøde som tar kontakt med de levende. Foredraget blir siden trykt. Fremføringen hennes gjør voldsomt inntrykk på omgivelsene, og utstråler glød og personlig varme. Hun går til angrep på materialismen, verdsligheten og den overdrevne luksusen som hun ser rundt seg. Det er ikke dette som er jordelivets mål! Den psykiske forskningen kan gi svar på hvordan de døde lever på den andre siden, hevder hun.

Ragna Nielsen skriver i Samtiden om Amalie Skrams forfatterskap. Hun mener Skram er den største kvinnelige representanten for naturalismen i Norge. Romanen Constance Ring er ikke hennes beste roman, mener hun (hun forteller ikke hvilken hun syns er best), men den er den mest illustrerende for det stadiet i utviklingen som kvinnene og forfatterinnene var kommet til i 1883.

Sigmund Freud besvimer rett før møtet i den psykoanalytiske kongress. Dette er hans siste møte med Jung. Jung bærer Freud til en sofa, der han etter hvert kommer til seg selv igjen.

Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det, skriver Hulda. Det var som et element; Amalie  villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet.

I Paris, i det nyåpnede Champs-Elysées-teatret, er det denne vårkvelden urpremiere for balletten og orkesterverket Vårofferet av Igor Stravinskij. Komponisten selv, en ukjent russer fra St. Petersburg, står i kulissene. Han har forlatt plassen sin blant publikum i salen og søkt tilflukt hit etter de første taktene av preludiet, for det har umiddelbart har utløst latter og hån blant publikum. Han er opprørt.

Det er som om salen blir hevet av et jordskjelv, skrik, skjellsord, ul og vedvarende piping overdøver musikken, og det forekommer ørefiker og slag blant publikum.

Knud Pontoppidan har tatt sin avskjed ved universitetet, og er plaget av dystenteri som han pådro seg ved reisen i Karibia som ung. Han bor alene i en vakker, liten villa ved en elv.

Han lever ikke sammen med sin kone, som er tyve år yngre enn ham. Han føler at han med sitt altfor erfarne vesen virker trykkende på den unge og livsglade kvinnen. Beslutningen har vært vanskelig, men han fortsetter å støtte henne som best han kan.

Knud Pontoppidan er i Oxford. Han blir her en måneds tid, siden er planen å gå til Cambrigde.

Den østeriksk-ungarske erkehertugen Franz-Ferdinand, arvingen til den ungarsk-østerikske tronen, og hans kone, fyrstinne Sophie, myrdes i Sarajevo.

Attentatsmannen er Gavrilo Princip, som er leder av en grupppe angripere halt Unge Bosnia, med støtte fra gruppen Den sorte hånd.

Skuddene utløser en katastrofe blant de europeiske stormaktene. En måned senere utlyser Østerike-Ungarn krig mot Serbia.

Østerrike-Ungarn, med støtte fra sin allierte, Tyskland, erklærer Serbia krig. Russland mobiliserer i første omgang sin støtte bare mot den østerriksk-ungarske fronten, men etter hvert blir det beordret full mobilisering. Tyskland erklærer krig mot Russland, tre dager senere mot Frankrike. Den første verdenskrig er i gang.

Kitty Kielland dør.

Camille Claudel ber familien om å bli sluppet ut fra sykehuset, eller overført til Paris. Men dette nekter moren, som hevder at datteren aldri har brakt annet enn trøbbel for henne, og at hun ikke ønsker å se henne.

Hans Jacob Hendrichssen Birkedalen, Henrik Ibsens uekte sønn, dør

Auguste Rodin gifter seg med Rose Beuret. 17 dager senere dør hun. Den 17. november dør også han.

Den verdensomspennende og livstruende influensaepidemien "spanskesyken" kommer til Kristiania. I løpet av fem måneder kommer det til å bli rapportert mellom 20 000 og 30 000 tilfeller, og og i en uke i juli kommer over 6000 til å være syke. Dødeligheten er stor. På verdensbases kommer flere millioner til å dø. All er redde for å bli smittet. 

Johanne Skram gifter seg med Arvid Rørdam.

Denne høsten begynner Margrete Kjær, som nå er i slutten av førtiårene, i Helsignør og begynner å skrive på sin erindringer om samlivet med ektemannen Nils Kjær. Hun tenker tilbake til et opphold de to hadde i Skagen, i huset til Søren og Marie Krøyer i 1902.

Aniela (Nelly) Pajak dør i Paris. Hennes datter med Stanisalw Przsybyzsewski, Stasia, er elleve. Nå er hun helt alene.

Johanne Skram Rørdam skriver brev til sin far Erik. Hun er på reise i Tyskland med sin mann og sin datter Jytte. Jytte anser hun som et hysterisk barn fordi hun er redd for alt, særlig om natten. Mannen har en stor byll på nesen, og de strever med pengene. Johanne syns i det hele tatt de tilhører en råtten generasjon.

Gustav Vigeland inngår en avtale med Oslo kommune som går ut på at hans arbeider blir sikret for all fremtid gjennom overenskomsten med Oslo Kommune. Men i denne saken utgjør gavebrevene til han tidligere samboer Inga en alvorlig komplikasjon.

Stanislaw Przybyszewski oppfordrer sin datter Stanislawa, som nettopp er ferdig med sin utdannelse som barneskolelærer, om å flytte til Poznan, som nå er blitt del av det uavhengige Polen, og der det er stort behov for lærere som kan gjeninnføre språklig og kulturelt hegemoni i en tospråklig by med en stor tysk minoritet. Han har selv bodd i byen i et halvt år, og har fått seg jobb i det polske post- og telegrafvesenet. Han har som oppgave å lage en tysk-polsk ordbok over ord og begreper fra postvesenet.