Tidslinjen

Regine Schlegel arrangerer en stor middag i guvernørhuset på St Croix. Det er midt i regntiden, med voldsomme uvær, særlig om natten. Da blir alt så vått at man må gå med kalosjer innendørs.

Søren Kierkegaard er en dødsmerket mann med kun få måneder igjen å leve.

Amalies tante Carine, som er en enke på 35 år med en sønn på åtte, gifter seg med den svenske typografen Axel Goldkuhl. Det blir diktet en flott bryllupssang til festen. Den begynner slik: En Mand og en Mandinde de fik engang i Sinde at gifte sig de to ..." De skal komme til å være gift i tre år, så stikker Axel av, og etterlater seg en stor gjeld. Carine skal komme til å leve i stor fattigdom frem tl sin død.

Regine Schlegel har fått en stor byll midt i pannen som hun må ha grøtomslag på. Det er bare så vidt hun kan se nok til å skrive brev til sin søster Cornelia. Fluene er også uutholdelige, og de kommer gjerne og setter seg i sårene som kommer etter byllene, når plasteret er tatt av.

Søren Kierkegaard møter opp på Det Kongelige Frederiks hospital i København og ber om å bli undersøkt. Den vakthavende kandidaten skriver i sin journal at Kierkegaard ikke kan gi noen bestemt grunn til sin nåværende sykdom, men at han nevner han drukket kaldt selters om sommeren, har hatt et mørkt oppholdssted, og har bedrevet anstrengende åndsarbeid som han mener har vært for hardt i forhold til hans spinkle kropssbygning. Han anser sykdommen for dødelig, og bemerker at hans død er nødvendig for den saken som han har brukt hele sin åndskraft på å løse, og som han mener er hans oppgave.

Søren Kierkegaard får igjen besøk av sin venn Emil Boesen. Han føler seg tynget. Utenfor vinduet er det et mylder utenom det vanlige, lydene trenger inn til rommet der han ligger. Han bemerker at det var nettopp slikt mylder han pleide å føle seg vel ved. Noen dager senere forsøker man å elektrifisere bena hans, men virkningen er heller dårlig. Bena sitrer litt, det er alt. Allmenntiltanden hans er uforandret, mens åndsevnene er intakte. Man gir ham en sterkt beroligende og angstdempende mikstur. Den siste uken skal han komme til å ligge ordløs.

Regine Schlegel skriver brev til sin gamle mor, som er 77 år og stadig mer pleietrengende.

Søren Kierkegaard er nå fullstendig bevisstløs. Pulsen er lav, åndedrettet tungt. Rundt klokken ni om kvelden dør han. Tolv timer senere flyttes liket til sykehusets likhus. Han blir ikke obdusert.

Nicolai Henrik Jæger kommer til Bergen fra Drammen sammen med famliien. Han har fått stilling som politifullmektig er i byen. Han sønn Hans Jæger er et drøyt år gammel.

Magdalene Thoresen skriver i et av sine mange brev til sin venninne Hanne Wiehe, skuespilleren Michael Wiehes søster, om sin natur som en som alltid har vært altfor stor for sine omgivelser. Hun vokser sine omgivelser over hodet. Hun mener hun har en sterkt begavet natur, men er aldri blitt tøylet, har ikke fått noen oppdragelse, og derfor er hun blitt vill som skogens dyr, og er en som glemmer verden for å følge Verden. Hun skriver også om sin store kjærlighet til Bjørnstjerne Bjørnson, som hun har elsket like høyt som islendingen Grimur Thomsen, som hun fikk en sønn med i ungdommen.

Regine Schlegels mor dør i København, 78 år gammel. Regine er nå 34.

Bjørnstjerne Bjørnson er en ung og dynamisk mann på 24 år i Christiania som skriver litteratur- og teaterkritikker og går sterkt inn for en fornorsking av scenekunsten på Christiania Theater, blant annet som leder for det såkalte «teaterslaget». Bakgrunnen for slaget er den stadig pågående kulturkampen mellom det danske og det norske. Christiania Theater ansetter nemlig danske skuespillere og brukter dansk språk på scenen, noe som utløste i bokstavelig forstand voldsomme protester.

Lars Hertervig har det vanskelig. Han blir på oppfordring fra sin velgjører Sundt i Stavanger sendt til Gaustad Asyl ved Christiania.

I henhold til journalen lider han av melancholia.

Henrik Ibsen er blitt 28 år gammel. Han bor i Bergen og jobber ved Ole Bulls teater. Han har opplevd at mottakelsen av de første stykkene hans har vært noe betinget. Men med kveldens premiere på Gildet på Solhaug har det skjedd det en forandring: Ibsen ser ut til å ha erobret det bergenske teaterpublikum.

Stykket blir en suksess, og dermed blir Ibsen også en populær og interessant gjest hos byens borgere, ikke minst hos prestefruen til Korskirken, Magdalene Thoresen.

Camilla Collett skriver et opprevet brev til Welhavens kone Josephine. Hun har hatt en vond natt, hun lider, Josephine må aldri vise dette brevet til noen, bønnfaller hun. Helt siden hun traff Josephine har opptegnelsene og dagbøkene fra ungdomsårene hatt en slags trolldomsmakt over henne. Hundre ganger har hun villet kaste dem, men det har vært umulig for henne, hun har liksom levd blant de døde, blant de som voldte henne så mye glede og sorg den gangen hun var ung og hennes relasjon til Welhaven var på sitt mest intense.

Dræggen buekorps samles for første gang for å skyte på blink. Etter hvert kommer lørdagsettermiddagene til å bli faste møtedager, med også andre dager når guttene har fri fra skolen benyttes. De har ingen fast møteplass, nå til å begynne med møtes de for de meste i Grans hage ved fløtmanntrappen.

Leis Schjelderup blir født i Kristiansand. Hennes fulle navn er Georga Elisa Schjelderup. Hun skal komme til å vokse opp i Bergen, i et miljø som dyrker litteratur, kunst og musikk. Faren er en god sanger, og moren en talentfull pianist. Søskenflokken på fem skal alle komme til å bli oppfordret til å dyrke sine kunstneriske talenter og interesser av foreldrene, de skal komme til å gå under tilnavnet "de fem genibørn" i Bergen. Mens Leis og broren Georg skal komme til å studere maleri, vil søstrene Hanka og Margrethe få musikkutdannelse.

Regine Schlegel (Olsen) faller av hesten på en av sine rideturer på Sankt Croix. Hun blir temmelig forslått, særlig i ansiktet.

I Bergen har i dag som er tredje pinsedag, guttene i det nystartede Dræggen buekorps landtur til Midtun. De bestemmer at dette heretter skal regnes for buekorpsets stiftelsesdag.

Søren Kierkegaards nevø Henrik Lund, som er lege og plages av dype depresjoner, låser seg inn i sin avdøde onkels Sørens leilighet i Klædeboderne rett bak Vor Frue Kirke i København og forsøker å danne seg et første inntryk av de etterlatte papirene etter onkelen. Det dreier seg om manuskriptruller og notater og regninger og notatbøker og brev og løserevne strimler og lapper. de er fordelt i kasser og esker og sekker og pulter og pidestaller. Samvittighetsfullt noterer han ned hvor han finner de enkelte papirene.

I Bergen har Dræggen buekorps fått seg fane. På den er det malt en bue og et sverd korslagt. I dag innvies den på grunn av kraftig regnvær under et skur på Fjøsanger, der guttene har søkt tilflukt mens de er på landtur.

Fanen er ikke særlig stor, og det går rykter om at Nygaardsguttene kaller den en lommeduk.

I Bergen paraderer guttene i Dræggens buekorps i dag og de følgende dagene ivrig i gatene. Kronprinsen er nå ankommet, og guttene viser seg overalt med sin nye fane, som de for anledningen har skaffet silkebånd til.

Når prinsen skal kjøre fra boligen på festningen til middag i Logen, har de fulltallig stilt seg oppe på Bråbænksmuren for å gjøre honnør. Når prinsen passerer, presenterer de buene for ham og roper hurra. Han hilser opp til dem og smiler.

I Bergen bestemmer guttene i Dræggens buekorps, som nå har fått Klaus Hanssen, Gerhard Armauer Hansens lillebror, som sjef, at de trenger en ny og fullstendig lovsamling på 24. paragrafer. Dessuten blir det bestemt at offiserene i korpset skal skaffe seg bånd på luene og epåletter på skuldrene. Sjefen skal ha en bredt gullbånd, kapteinen to smalere og løytnanten et smalt gullbånd rundt luen. Det blir også bestemt at det skal opprettes to ordner, bueordenen og pileordenen. I det første ordenstegnet skal det anbringes en bue i et blått felt med forgylte takker.

Walt Whitman får besøk av Henry David Thoreau og Bronson Alcott in Brooklyn. Det innledes intense vennskap og idéutveksling. Denne vinteren er han arbeidsløs avismann og forfatter på 37 år, og frekventerer ofte restauranten Pfaffs i New York, der det bohemiske miljøet treffes og utveksler ideer og erfaringer.

I Bergen bestemmer sjefen for Dræggens buekorps, Klaus Hanssen, at det er best å innstille øvelsene med pil og bue for korpsets medlemmer for i år, siden det er blitt for kaldt på hendene til at man kan holde buen sikkert. Han erklærer at man heller skal møtes igjen til våren, når snøen har smeltet. Guttene skilles inntil videre med et kraftig hurra.