-
Friedrich Nietzsche forlater Sorrento.
-
Amalie lever et hektisk selskapsliv for tiden. Hun tar ofte dampbåten fra Askøy inn til Bergen. I dag er hun tilbake etter en slik tur.
Hun har bodd hos sine venner Elisa Knudtzon og hennes mann. Hun skriver til Elisa:
«Da jeg kom hjem om morgenen stod Müller og gutterne på bryggen for at tage imod mig. August påstod at han slet ikke havde ventet mig, han havde nemlig tænkt sig muligheden af at vi havde været ude om aftenen, var kommen sent iseng, og at jeg således havde forsovet mig.
-
Georg Brandes skriver til Olaf Thommessen fra Firenze. Han takker for det tilsendte Nyt norsk Tidsskrift. Han har feber og føler seg dårlig, kan han fortelle.
-
På Salpêtrière-sykehuset i Paris blir det i dag i journalen anført at pasienten Marie Wittmann gjentatte ganger har ropt ut navnet på det legene antar er henne døde søster: «Blanche! Blanche! Kom fort!» Heretter skal hun selv overta navnet, og figurere under det i sykehusjournalene og de mange medisinske artiklene og avisreportasjene som kommer til å bli skrevet om henne: Blanche.
-
Camilla Collett holder 17. mai-tale i kunstnerkretsen i München. Den er temmelig lang, og handler om frihet -- spesielt kvinners frihet i forhold til menns frihet, men også nasjonal frihet. Her er hva hun sier:
-
Erik Skram treffer Georg Brandes i Roma. Brandes kommer fra Wien, hvor han har forhandlet om et professorat. Gyldendal har nettopp utgitt hans bok om Søren Kierkegaard, og boken Danske Digtere.
De to er blitt venner etter at Erik viste sin dypfølte støtte til Georg i tiden da han var ulykkelig på grunn av sin heftige kjærlighet til tyske Gerda Strodtmann, som var gift med hans tyske oversetter. Hans kur til henne strakk seg over flere år og skjer bak ektemannens rygg.
-
Siri von Essen, som er skuespiller, oppdager at hun er gravid med August Strindberg. De to elskende kommer imidlertid til til å vente med å gifte seg til Siri er i niende måned. De kommer til å sette bort barnet til en såkalt "englemaker", der det kommer til å dø som spedbarn.
-
Første juni: Jonas Müller, August Müllers bror og Amalies kommende svoger, har vært innlagt på Gaustad siden april. Han er besatt av tanken på at han må ha pådratt seg syfilis, som han mener han må ha fått av å ligge i en smittet seng her på sykehuset. Han motsetter seg å bli badet. Han blir gradvis verre.
-
Søren Krøyer blir elev på Leon Bonnats malerskole i Paris. Han får seg leilighet på Montmartre og blir snart en sentral figur i den skandinaviske kunstnerkolonien i byen. Han blir elev hos maleren Bonnat. Her skal han komme til å bli frem til 1879.
Han lærer en mer moderne fargeteknikk og en bredere, mer skisseaktig penselføring enn den han har vært vant til. Han blir påvirket av Emile Zolas og Georg Brandes' teorier, og maler arbeidere og scener fra hverdagslivet.
-
Edvard Munch og søsknene er med faren på sesjon på Gardermoen.
Søsteren Sophie er ikke frisk, hun hoster mye og må holde sengen. Men guttene bygger handelsbod og har det gøy, de kommer stormende inn i rommet der Sophie ligger, de bringer solvind og blomsterduft med seg.
Edvard, som er blitt fjorten år gammel, ser at det renner en tåre fra øyet hennes.
Det regner hele tiden.
-
Erik Skram har fått arbeid i fire måneder i Roma som forvalter av konsulatets forretninger og den skandinaviske foreningens møter og bibliotek. Han har dessuten som oppgave å arrangere turer i omegnen for skandinavene. Men han er ikke lykkelig.
I et brev til vennen Marcus Rubin skriver han om hvor vanskelig det er å leve med sine minner, følelser og inntrykk, og om hvor ensom man kan føle seg i et fremmed land. Det er ikke så lett å holde humøret oppe.
-
Henrik Ibsen skriver søknad om forfatterstipend for John Paulsen
-
Siri von Essen har fått ettårskontrakt på Dramaten med en lønn på 2100 kroner i året pluss tre kroner for hver forestilling.
-
Den danske psykologen og filosofen Harald Høffding opplever at hans kone, som lenge har vært syk av anemi og en årebetennelse i benet, dør. Hun etterlater seg to små sønner.
På dødsleiet vil hun ikke ha noen prest, men høre noen av diktene som hun og Harald har hatt slik glede av. Han hvisker diktet Nattevagt av Paludan-Müller inn i øret hennes. Så glir hun vekk fra ham.
-
Erik Skram sitter på en italiensk trattoria og snakker med de danske malerne Vilhelm Rosenstand og Kristian Zahrtmann. Begge er historiemalere og ungkarer, litt eldre enn Erik. De diskuterer nakenhet og bruk av nakenmodeller.
-
Wilhelm Alver, Amalie Müllers eldste bror, blir utnevnt til sogneprest i Risør. Han har vært ansatt som som kateket her siden 1869. Det er strid i kirkelivet i den lille kystbyen; folk har begynt å melde seg ut av statskirken. Paul Wettergren fra Telemark, som av samvittighetsgrunner selv har meldt seg ut og overtatt ledelsen av frikirken i Risør og Arendal, er en viktig konkurrent for Wilhelm. Frikriken har fått seg sitt eget bedehus i byen, og fra 1882 skal de også komme til å få sitt eget forsamlingshus.
-
Suzannah Ibsen reiser med sønnen Sigurd til Berge.Det gjør voldsomt inntrykk på henne å se sin fødeby igjen. Huset hun vokste opp i er blitt konditori, viser det seg.
Hun og Sigurd gjør også en reise til de vestlandske bygdene.
-
Amalie Müller har besøk av sin bror Ludvig, som er på besøk på Ask, og betror seg til ham om sin sjelepine i forbindelse med at ektemannen August er utro, og at han drikker.
Det i møllen de bor ved, den går om natten; han som hadde eid møllen før hadde drept seg i samvittighetsnag over at han en gang hadde brendt møllen for å få utbetalt en høy forsikringssum, kan Amalie fortelle.
-
Knut Hamsun er lærer i Bø i Vesterålen, i omtrent et år.
-
Erik Skram oppsøker en prostituert i Roma. I sin notatbok noterer han: "Fant en skidt kvinne".
-
Amalie, Ludvig og August sitter på Ask og blir enige om at de skal huske denne dagen om ti år. Ludvig skriver en påminnelse om dette i dagboken sin. Der skriver han også mange sider om Danmarksturen han har hatt forrige sommer.
-
Henrik Ibsen sender nest siste del av det renskrevne manuskriptet til Samfundets støtter til sin forlegger Frederik Hegel i København.
-
Suzannah Ibsen og Sigurd er i Odda. Været er ikke det beste, men de besøker Låtefossen og Folgefonna. Sigurd skriver brev hjem til faren, som er full av engstelse for dem og kommer med stadige formaninger om hva de bør gøre og ikke gjøre.
-
Erik Skram skriver i et brev til vennen Marcus Rubin om sitt herlige liv i Italia: "Leve det skønne Italien! Her drikker jeg Vin og spiser Druer og fanger Lopper, lutter Realiteter, ikke en Grille har jeg klemt imellem nervøst sammenpressede Fingre.«
-
Henrik Ibsen kreeres til æresdoktor ved universitetet i Uppsala. Han sender sitt skuespill Samfundets støtter til Kong Oscar II med et underdaning brev der han forklarer at det er hans mening at menneskene må frigjøres innenfra, og at det er menneskene og ikke institusjonene det kommer an på.
-
Edvard Munch, som nå er fjorten år gammel, og bor i Thorvald Meyersgate 48 på Grünerløkken. I nabogården er det en liten hageflekk. Der sitter han med søsteren Sophie på femten. Hun er svært syk nå.
Sophie lener hodet mot skulderen hans. Håret hennes ligger så vissent om tinningenem skillen er liksom blitt så bred, syns han. Pusten hennes er tung, og huden så gjennomsiktig og blåaktig.
De sier ingenting. Egentlig har de alltid vært litt sjenerte for hverandre.
-
Ludvig Alver har ankommet Fredrikshald. Her har han fått jobb som lærer. I dag skriver han i dagboken:
-
Erik Skram er tilbake i København etter sitt halvårige opphold i Roma. Rigsdagen begynner igjen. Der er han ansatt som referent.
-
August Strindberg ankommer Le havre med båt fra Kristiania. Han trenger å spe på lønnen på Kungliga biblioteket i Stockholm og reiser som kulturkorrespondent på vei til Paris på oppdrag for Dagens Nyheter.
Hans elskede Siris skillsmisse fra Carl Gustaf Wrangel er nå i orden.
Hit til dette landskapet kommer nesten alle de nordiske kunstnerne som besøker kanalysten.
-
Friederich Nietzsche blir undersøkt av Dr. Otto Eiser og oftalmologen Gustav Krüger i Franfurt for sine store helseplager
-
Georg Brandes forlater offisielt Danmark og flytter til Berlin sammen med sin tyskfødte kone Gerda. Han blir feiret med en fest arrangert av venner med mange vakre taler og en hilsen fra 45 ansette akademikere og jouralister som hyller ham, samtidig som det kommer klart frem at mange finner hans synspunkter for ytterliggående, og at en noe mer hensynsfull opptreden hadde vært å foretrekke.
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"I går aftes læste jeg et digt til ”dem derhjemme”; det faldt mig ind, at jeg skulde omarbeide det noget og fremsende det til Nordahl Rolfsen, om han måske vilde aftage (*?*) det til sit tidsskrift. Så sende jeg det i dag gjennem Amalie i følgende form:
Længsel:
Så tæt et mørke på sindet ei ruget,
-
I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"Småbilleder:
-
Ludvig Alver er alvorlig syk. Han ligger i sengen i Fredrikshald og skriver i dagboken om en idé til en farse han vil skriver:
-
Henrik Ibsens far Knud dør i Skien. På sine gamle dager har han lest og grunnet mye overPeer Gynt og Keiser og gallilæer. det siste forsto han ikke, men han syntes det var stort anlagt.
-
Knut Hamsun skriver et innlegg i lokalavisen med kritikk av hardangerbunadens upraktiske utforming. Den er en plage for kvinnene å gå med, og dessuten ikke særlig pen; man ser ikke om kvinnene er smalere rundt livet enn over brystet. Det er altfor mange folder, syns han.
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"Jeg hungrer, jeg tørster! Jeg er fattig, nøgen, elendig! O! denne ensomhed! Et sådant liv! Ak, hvor skal jeg hen! En sådan fortærende hunger! Nu er det ikke anger; nei, dette er hunger, nagende hunger efter livet. Det er ikke tvivl heller; ikke søgen og famlen; nei, bare hunger. -
Bjørnstjerne Bjørnson holder foredraget om «at være i Sandhed» (1877) i Studentersamfundet i Kristiania. Det gir bud om nye, idéradikale tider, og blant mange, særlig unge studenter i Kristiania, fremstår Bjørnson som kongen for den nye tiden.
-
Søren Krøyer har vært i Bretagne for å besøke vennen Laurits Tuxen, men nå han tilbake i Paris.
-
Amalie Müller har ikke sovet på ti netter i huset ved møllen på Ask utenfor Bergen. Hun har hatt store sjelekvaler, men forteller nå August at hun vil skilles. Hele slekta, presten, den gamle stuepiken tropper opp en etter en for å snakke henne fra det.
Til slutt kommer Augusts storebror Michael og foreslår at hun skal la det bero så lenge. Det går hun med på; hun orker ikke kjempe mer. Han lover å snakke med August og forby ham å forulempe henne på denne måten.
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"Hin komedie, som beskjæftigede mig, komme nu og da igjen. Planen og gangen er endnu uklar for mig, men 1st act har jeg tænkt mig omtrent sådan. Først hint ovenfor beskrevne selskab, så går gjesterne; men den unge embedsmand bliver på fruens anmodning en stund endnu; han læser noget høit, manden, grossereren, sover; så anbefaler han sig, og derefter kommer i nattens stilhed en udtalelse mellem mand og kone.
-
I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:
"Af et rimbrev til Gunnvald, Hagny og IvarJeg undres på, hvordan Ivar staver,
og hvordan Hagny i huset kaver,
og hvordan Wilhelm sig monne te,
og hvordan Arne er nu at se.
-
Henrik Ibsens Samfundets støtter har premiere på Den nationale Scene i Bergen. Det er knyttet stor spenning til premieren, man har gått i gang med innstuderingen med det samme stykket er utkommet i bokform. Mottakelsen er positiv, i løpet av åtte dager har man seks fulle hus, og bergenspressen er positiv både til iscenesettelsen og skuespillerprestasjonene.
-
Amalie Müller befinner seg midt i sitt sammenbrudd på Ask utenfor Bergen. Hun har syns- og hørselshallusinasjoner, stadig vekslende syn av dyr og mennesker. Hun vil ikke ta til seg næring, er så ulykkelig at hun ikke vil leve lenger.
Hun får opium av doktor Klaus Hansen, Gerhard Armauer Hansens bror. Og etter hans rapport til Gaustad Asyl, som han skal komme til å sende henne til, sover hun godt med denne hjelpen, men føler seg i dårlig form når hun våkner.
-
I dag skriver Amalies lege Klaus Hanssen dette om hennes tilstand i journalen:
"God søvn efter opium. Taler fullstendig klart, har efter søvnen ingen hallucinationer havt; erindrer lidet fra de foregående dage, men ved dog at hun har været “forstyrret”.
Klager over en fornemmelse av at noget er faldt ud af hovedet; hukommelsen noget sløvet; er mørk og sørgmodig, klager over at hun aldrig kan blive lykkelige mere, kunde hun glemme alt og leve i en fingeret verden; blev hun nu frisk igjen, vilde hun atter komme ind i forhold med hvilke hun aldrig kunde forsones.
-
I dag skriver Amalie Müllers lege Klaus Hanssen dette om tilstanden hennes:
