-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!
-
Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.
-
Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.
Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.
-
Bjørnstjerne Bjørnson er i Munchen og har lest to artikler som nylig er trykt av mystikeren og filosofen Karl du Prel. Flere artikler har blitt trykket av ham, blant annet en artikkelserie om tankelesning i et tidsskrift i Kristiania, .
-
Gerhard Armauer Hansen får siste ord i diskusjonen med Bjørnstjerne Bjørnson om arvelighet og "mesmerisme". Striden mellom vitenskapsmannen og dikteren har blant annet stått om betydningen av psykiske faktorer for forklaringen av arv.
Bjørnson mener at det psykiske hos en mor kunne gi seg fysiske utslag hos barnet hun bærer, mens Armauer Hansen på sin side har etterlyst det materielle grunnlaget for en slik arvemekanisme.
-
Gunnar Heiberg møter en kveld denne sommeren Henrik Ibsen i nitiden en kveld på Karl Johan. Det er nesten ikke folk ute.
Ibsen stanser ham og spør ham på sin sedvanlige, langsomme måte hva han driver med. Heiberg svarer at han skriver på en grov artikkel om Bjørnson. - Nei, gjør de det, gjør de det, svarer Ibsen muntert og gnir hendene ivrig sammen.
Når de skilles, trykker Ibsen Heiberg varmt i hånden og sier at han venter inderlig spent på å høre fra ham.
Heibergs angrep på Bjørnson blir trykt i Verdens Gang.
-
Bjørnstjerne Bjørnson og Gerhard Armauer Hansen fortsetter diskusjonen om arvelighet i det norske tidsskriftet Kringsjå, som er et bredere anlagt og lest magasin enn Nyt Tidsskrift, der debatten startet. Så langt i debatten har Bjørnson tilkjennegitt sin sterke interesse for hypnose.Han påberoper seg tyskeren Karl du Prel som sannhetsvitne for det synet han selv har hevdet gjennom hele debatten: at mødre kan motta sterke inntrykk under svangerskapet som setter spor hos barnet hun venter. Bjørnson forutsetter at den gjennomsnittlige leser kjenner til du Prel fra før.
-
Bjørnstjerne Bjørnson offentliggjør denne våren en stor artikkel i et amerikansk tidsskrift hvor han tar til orde for sine meninger om norsk litteratur. Den blir også trykt i det norske tidsskriftet Kringsjå.
I artikkelen nevner han Ibsen i rosende ordelag, men med så mange innvendinger at det samtidig underminerer rosen. Lie og Kielland er glimrende syns han, mens landsmålslitteraturen er det imildertid lite ved, bortsett fra Vinje og Aasen.
Garborg nevnes så vidt som en "bemerkningens dikter", men Kinck roses, og Hamsun er han begeistret for.
-
I dag arrangeres det dobbeltbryllup i München: Albert Langen, som kommer fra en rik og konservativ tysk familie, og som egentlig skulle blitt forretningsmann, gifter seg med Dagny Bjørnson. Han er blitt kjent med henne i Schwaz i Tyrol, hvor familiene Bjørnson og Ibsen liker å tilbringe sommeren.
Dagnys bror Einar gifter seg med Albert Langens søster Elsbeth.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver en lang oversiktsartikkel om norsk samtidslitteratur i den danske tidsskriftet Tilskueren. Her beskriver han det norske folkelynnet, og lager store og anerkjennende riss over forfatterskapene til Ibsen, Kielland, Wergeland, Collett, Aasen Vinje Lie og Skram.
Om Amalie Skram skriver han:
-
Bjørnstjerne Bjørnson Bjørnson blir medlem av den første Nobelkomiteen. Han arbeider for internasjonale fredsavtaler og støtter undertrykte folks kamp. I ettertid skal han engasjement for slovakerne kome til å bli mest kjent. Han er først ute med å tale deres sak, møter mye motstand, men hans stemme blir hørt i Europa.
-
Amalie Skram skriver til prinsesse Helene von Racowitza, som hun har fått et kjærlig, personlig og beundrende brev fra (sendt henne på insisterende oppfordring fra Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson). Hun skriver overstrømmende takknemlig tilbake.
-
Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad er ikke hjemme denne dagen, for en av hans husmenn har mistet en ku, og Bjørnstjene reiser rundt og holder foredrag for å hjelpe ham å skaffe en ny ku. Men når han kommer hjem, erfarer han at en rypejeger har vært innom og lagt en fangst med ryper til ham i Karolines varetekt. Det er en stor glede.
-
Frits Thaulow har fra nå av sitt hovedkvarter i Paris, i Boulevard Berthier 21, som hans kone Alexandra gjør om til et gjestfritt hus hvor mange gjester kommer på besøk. Blant dem er Georg Brandes, Drachmann, Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen.
Frits har et avmålt forhold til impresjonismen, men han er god venn med Claude Monet, som han har fått overtalt til å reise til Norge for å male vinterbilder i Sandvika.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver en glødende artikkel til fordel for Dreyfus i Dreyfus-saken i Verdens Gang.
Gunnar Heiberg skal også komme til å engasjere seg glødende i denne saken, på samme side som Bjørnson, for Dreyfus, for Zola, og mot militarisme og jødehat. Heiberg ser dette mer og mer som en prinsippiell strid mellom samfunnet og individene.
-
Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson som hun påbegynte i København den tolvte november, men ikke fikk skrevet ferdig, fordi hun plutselig bestemte seg for å reise til Norge for å forsøke å gjenvinne kreftene som hun brukte opp i sommer da hun satt så intenst og skrev på Afkom.
Det var så tungt arbeid i sommer, forteller hun. Hun skrev og skrev, men arbeidet rikket seg ikke av flekken. Erik og Småen var på landet, hun satt der da de reiste, og da de kom tilbake.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har ennå ikke lest hennes Afkom, kan han fortelle. Mener hun virkelig at han frivillig skal begi seg ut i dette bergenske regnværet under hennes paraply, når han vet at regnet bare er et uendelig, grenseløst vell av tårer? Hele menneskeheten er visst blitt besverget opp for å gråte over dette stedet mellom fjellene! Nei, hun får høre innom om en to-tre måneders tid eller så. Karoline klarer det heller ikke. Amalie skal vite at hun får dem ikke med opp i Svartediket i all slags vær heller.
-
Amalie er tilbake i København etter en reise til Norge. Hun skriver til sin venn Valdemar Irminger om hvordan Bjørnstjerne Bjørnson skjenner på henne for Afkom. Hun syns han på en måte har rett i sin kritikk, understreker han. Men at han ser for ensidig på livet.
Hun setter uendelig pris på at Irminger leser hennes romaner med slik kjærlig innlevelse som han gjør.
-
I København er været kaldt og regnfullt. Amalie er lamslått av sorg og fortvilelse etter at Erik har reist til Amerika. Men vennene hennes tar godt var på henne, og hun har tatt Småen med seg til Achens på Lindevangen, og der har alle vært så kjærlige mot henne. Snart skal de også være noen dager høs Hørups, og hun gleder seg til å treffe Bjørnstjerne Bjørnson.
Hun skriver til Erik: «
-
Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller i Bjørnstjerne Bjørnsons Over ævne II på Nationaltheatret.
Det er Bjørnstjernes sønn Bjørn Bjørnson so er teatersjef på det nyåpnede teatret.
-
Peder Severin Krøyer blir innlagt på ny på Dr. Jacobsens psykiatriske klinikk i København etter et nytt nervøst sammenbrudd og sterke hallusinasjoner.
Han forestiller seg blant annet at Bjørnstjerne Bjørnson toger frem i spissen for en stortingsdelegasjon som skal hente ham hjem til Norge for å gjøre ham til konge.
Han blir ikke bedre, og blir etter hvert overført til Middelfart Sinssygehospital ved Odesne på Fyn. Her kommer han under behandling av overlege Fritz Lange.
-
Viggo Hørup skriver et langt og harmdirrende brev til Bjørnstjerne Bjørnson om protestmøtet mot Edvard Brandes som det er blitt tatt initiativ til i København.
-
I Kristiania blir Nationatheatret åpnet med et program med utdrag fra Holbergs komedier. Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson er til stede.
Det blir avduket statuer av dem foran teaterbygningen.
-
Amalie skriver til Karoline Bjørnson om hvor ulykkelig hun er over det seneste brevet hun har fått fra Bjørnstjerne. Det hvor han skriver at han har kalt henne en trappetøs overfor Karoline. Amalie går her og gråter til det snart ikke er flere tårer igjen i henne, Gud vet hvor alle de tårene kommer fra.
-
Amalie Sram er kraftig irritert på en anmeldelse av romanen Julehelg, hvor hun blir kalt for norsk forfatter. Hun skriver et innlegg i Verdens Gang der hun erklærer at hun er dansk forfatter.
. I ukene som kommer får hun utløp for frustrasjonen ved å skrive en lang pamflett om all den uretten hun har lidd og all fiendtligheten hun har møtt i Norge.
-
Karoline Bjørnson skriver til Amalie Skram at hun er bedrøvet etter å ha lest det seneste brevet hennes. Hun forstår ikke at Bjørnstjerne kunne sende deg et slikt ord i posten. Det er ordet trappetøs hun sikter til. Hun tror han rent har forelsket seg i dette ordet, og han må ha sendt det uten å tro at Amalie kunne bli lei seg for det.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie. Han har ikke tenkt å gi seg på det med at hun mener han har kalt henne for en trappetøs. Det er jo nettopp det han ikke har gjort, mener han. Det som skjedde, var at han slo opp på et enkelt og tilfeldig sted i boken hennes og leste det som sto der, og så kom han med uttrykket, og han ble umiddelbart rettet av Karoline. Og det som er rettet, er ikke.
-
Bjørnstjerne Bjørnson er klar for en forsoning med Amalie Skram etter at de har vært uvenner fordi hun mente han hadde kalt henne en trappetøs.
Han roser henne i et brev for roamen Julehelg, men mener den er like begredelig som alle de andre hun har skrevet, på et par scener nær.
Han okker seg over at hun "lever i så disig luft." Hvorfor kan hun ikke skrive mer konstruktivt?
-
Johannes V. Jensen er på besøk hos Bjørnson på Aulestad, og skriver om besøket i en artikkel i Dagbladet.
-
Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den.
-
Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den.
-
Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson om de fryktelige plagene hun har hatt i forbindelse med det vonde benet sitt. I sommer har hun ligget tre og en halv måned på sykehus, kan hun fortelle, benet ble skåret opp to ganger på kryss og tvers, hun tror hun overlevde kun på grunn av sin store vilje til å leve. Hun kan nemlig ikke dø fra Johanne. Hun er fjorten år gammel nå, hun elsker henne og trenger henne.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie om hvor trist det er å høre hvor syk hun er. Det er forferdelig, det ene etter det annet, ingen hvile og ingen nåde, skriver han. Han legger til at det gjør et eiedommelig inntrykk å lese om det i en håndskrift som i motsetning til alle andres blir yngre og klarere. Han spør: Er hun blitt større innvendig?Det med Magdalene Thoresen og hennes reaksjon på hans stykke Laboremus kan han ikke forklare. Hun var en storskåren, godmodig, fantastisk ånd, men hun hadde ingenting til felles med Lydia i stykket.
-
Amalies skuespill Agnete spilles i Christiania, og får en svært rosende omtale av Sigurd Bødtker. Han skriver at Amalie har en fantasi som forstår alt, og et mot som ikke kjenner hensyn.
Agnete i stykket er en kvinne som elsker og vil elskes, skriver han. Hun er både ydmyk og trassig, hun både lyver og snakker sant som få, hun bedrar og stjeler, men har likevel en sjelens sanddruhet som forbauser og forvirrer. Hennes livstrang stenges inne av små og trange kår. Og mannen hun møter er ikke et helt menneske. Han er borgerskapet -- og borgerskapet vinner.
-
Bjørnstjerne Bjørnson, den tidligere bastante republikaneren, er blitt overbevist om at monarki er det riktige for Norge. Først og fremst er dette viktig fordi det innebærer sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det er på linje med statsformene i Sverige og Danmark, mener han.
-
Gunnar Heibergs stykket Kjærlighetens tragedie har premiere på Nationaltheatret. Det blir en merkelig premiere; i første akte holder det på å bli brann, siden gnister fra en fakkel setter fyr på kulissene. Teppet må gå ned et øyeblikk. Men stykket gjør likevel voldsomt inntrykk, spesielt på grunn av Johanne Dybwads tolkning av hovedpersonen Karen, den dypt elskende kvinnen. Stykket vekker stor begeistring blant de unge, og særlig blant kvinnene. Men blant de konservative er man sterkt skeptisk. Det hevdes at stykket er et oppkok av Hans Jægers kjærlighetsfilosofi.
-
Alexander Kiellands lik blir fraktet til Stavanger med kystskipet. Det er sol og svak nordavind, over hele byen vaier flaggene, dom kirken er full av mennesker og tre sangkvartetter synger salmer ved graven. Det er en storslagen begravelse. Bjørn Bjørnson i sine erindringer i 1932 til å skrive dette om forholdet mellom Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson: «Kielland benyttet gjerne en kjælen form til sine skarpeste utfall.
-
Bjørnstjerne Bjørnson avduker Alexander Kiellands monument i Molde. Her er talen hans: «En Del Venner af Alexander Kielland har reist ham dette Mindesmærke i Molde Park. Ingen norsk Stormands Minde er viet til et skjønnere Sted. Alle, som kommer hid, hilser ham i hans Rige: han var en Natur-Elsker og Skjønheds-Dyrker. Den sydlandske yppige Vækstrigdom, vi staar i, med den kjølige norske Fjeldring der langt ude, -det er som at være sammen med ham igjen.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skirver til Antonie Tiberg, Amalies første biograf: Jeg kunde skrive en hel bok om Amalie Skram; men jeg savner tid.
-
Kong Haakon holder tale ved borgermiddagen i anledning åpningen av Bergensbanen. Han kommer inn på Bjørnson som nasjonalkraft: Bjørnson ligger på dødsleiet, og hele nasjonen følger med på dødskampen. Kongen har stor sympati for Bjørnson. Man er engstelig for hvordan det skal gå med ham.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver kantaten til 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel. Det skal vise seg å bli hans siste bedrift som lyriker.
-
Bjørnstjerne Bjørnson dør i Paris. Det slitsomme dødsleiet har var i over et halvt år. Hele familien står ved sengen når døden inntreffer. Bergljot syns det er noe av det vakreste hun har opplevd. Det voksbleke ansiktet til Bjørnstjenre blir først lyseblått, så glattes det langsot ut og blir deretter blekt. De forrevne trekkene viker plassen for hans opprinnelige, vakre og edle ansikt. Etter å ha sett dette, skal hun aldri mer komme til å frykte døden. Liket fraktes til Kristiania. På veien føres båren gjennom Københavns gater. Den blir kjørt forbi det Kongelige teater i København.
-
Bjørnstjerne Bjørnson begraves i Kristiania. Rundt 75 000 mennesker har møtt frem. Sønnen Einar har fremhevet at en prestetale må unngås, men sogneprest Herman Lunde sørger likevel for at Bjørnsons kiste blir båret inn i kirken, og han holder talen. I talen kommer han inn på kirkens trangsynthet og dømmesyke som årsaken til splittelsen mellom dikteren og kirken. Bjørnson hadde tatt avstand fra kirken, men ikke med sin tro.
-
Margrethe Vullum sitter i Valdres og skriver på oppfordring til Amalie Skrams biograf Antonie Tiberg om Amalie. Hun har mange refleksjoner om sin venninnnes personlighet, og om ulike aspekter av hennes liv. Hun skriver blant annet at den eneste som virkelig ville kunne beskrive Amalie er hennes venninne Kathinka Heiberg, som hun mener Amalie har skildret i det hun kaller «det deilige mennesket i stykket Agnete, som lar sin egen penger falle under bordet, uten å nevne noe om det.»