Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!

Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.

Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.

Gerhard Armauer Hansen får siste ord i diskusjonen med Bjørnstjerne Bjørnson om arvelighet og "mesmerisme". Striden mellom vitenskapsmannen og dikteren har blant annet stått om betydningen av psykiske faktorer for forklaringen av arv.

Bjørnson mener at det psykiske hos en mor kunne gi seg fysiske utslag hos barnet hun bærer, mens Armauer Hansen på sin side har etterlyst det materielle grunnlaget for en slik arvemekanisme.

Bjørnstjerne Bjørnson og Gerhard Armauer Hansen fortsetter diskusjonen om arvelighet i det norske tidsskriftet Kringsjå, som er et bredere anlagt og lest magasin enn Nyt Tidsskrift, der debatten startet. Så langt i debatten har Bjørnson tilkjennegitt sin sterke interesse for hypnose.Han påberoper seg tyskeren Karl du Prel som sannhetsvitne for det synet han selv har hevdet gjennom hele debatten: at mødre kan motta sterke inntrykk under svangerskapet som setter spor hos barnet hun venter. Bjørnson forutsetter at den gjennomsnittlige leser kjenner til du Prel fra før.

I dag arrangeres det dobbeltbryllup i München: Albert Langen, som kommer fra en rik og konservativ tysk familie, og som egentlig skulle blitt forretningsmann, gifter seg med Dagny Bjørnson. Han er blitt kjent med henne i Schwaz i Tyrol, hvor familiene Bjørnson og Ibsen liker å tilbringe sommeren.

Dagnys bror Einar gifter seg med Albert Langens søster Elsbeth.

Bjørnstjerne Bjørnson Bjørnson blir medlem av den første Nobelkomiteen. Han arbeider for internasjonale fredsavtaler og støtter undertrykte folks kamp. I ettertid skal han engasjement for slovakerne kome til å bli mest kjent. Han er først ute med å tale deres sak, møter mye motstand, men hans stemme blir hørt i Europa.

Bjørnstjerne Bjørnsons mor Elise dør. Hun er 89 år gammel.

Frits Thaulow har fra nå av sitt hovedkvarter i Paris, i Boulevard Berthier 21, som hans kone Alexandra gjør om til et gjestfritt hus hvor mange gjester kommer på besøk. Blant dem er Georg Brandes, Drachmann, Kielland, Lie, Bjørnson og Ibsen.

Frits har et avmålt forhold til impresjonismen, men han er god venn med Claude Monet, som han har fått overtalt til å reise til Norge for å male vinterbilder i Sandvika.

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson som hun påbegynte i København den tolvte november, men ikke fikk skrevet ferdig, fordi hun plutselig bestemte seg for å reise til Norge for å forsøke å gjenvinne kreftene som hun brukte opp i sommer da hun satt så intenst og skrev på Afkom.

Det var så tungt arbeid i sommer, forteller hun. Hun skrev og skrev, men arbeidet rikket seg ikke av flekken. Erik og Småen var på landet, hun satt der da de reiste, og da de kom tilbake.

Amalie er tilbake i København etter en reise til Norge. Hun skriver til sin venn Valdemar Irminger om hvordan Bjørnstjerne Bjørnson skjenner på henne for Afkom. Hun syns han på en måte har rett i sin kritikk, understreker han. Men at han ser for ensidig på livet.

Hun setter uendelig pris på at Irminger leser hennes romaner med slik kjærlig innlevelse som han gjør.

I København er været kaldt og regnfullt. Amalie er lamslått av sorg og fortvilelse etter at Erik har reist til Amerika. Men vennene hennes tar godt var på henne, og hun har tatt Småen med seg til Achens på Lindevangen, og der har alle vært så kjærlige mot henne. Snart skal de også være noen dager høs Hørups, og hun gleder seg til å treffe Bjørnstjerne Bjørnson.

Hun skriver til Erik: «

Peder Severin Krøyer blir innlagt på ny på Dr. Jacobsens psykiatriske klinikk i København etter et nytt nervøst sammenbrudd og sterke hallusinasjoner.

Han forestiller seg blant annet at Bjørnstjerne Bjørnson toger frem i spissen for en stortingsdelegasjon som skal hente ham hjem til Norge for å gjøre ham til konge.

Han blir ikke bedre, og blir etter hvert overført til Middelfart Sinssygehospital ved Odesne på Fyn. Her kommer han under behandling av overlege Fritz Lange.

I Kristiania blir Nationatheatret åpnet med et program med utdrag fra Holbergs komedier. Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson er til stede.

Det blir avduket statuer av dem foran teaterbygningen.

Amalie Sram er kraftig irritert på en anmeldelse av romanen Julehelg, hvor hun blir kalt for norsk forfatter. Hun skriver et innlegg i Verdens Gang der hun erklærer at hun er dansk forfatter.

. I ukene som kommer får hun utløp for frustrasjonen ved å skrive en lang pamflett om all den uretten hun har lidd og all fiendtligheten hun har møtt i Norge.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie. Han har ikke tenkt å gi seg på det med at hun mener han har kalt henne for en trappetøs. Det er jo nettopp det han ikke har gjort, mener han. Det som skjedde, var at han slo opp på et enkelt og tilfeldig sted i boken hennes og leste det som sto der, og så kom han med uttrykket, og han ble umiddelbart rettet av Karoline. Og det som er rettet, er ikke.

Johannes V. Jensen er på besøk hos Bjørnson på Aulestad, og skriver om besøket i en artikkel i Dagbladet.

Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den.

Bjørnstjerne Bjørnson Bjørnson får Nobels litteraturpris i 1903. Mange mener at han også burde fått Nobels fredspris.

Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie om hvor trist det er å høre hvor syk hun er. Det er forferdelig, det ene etter det annet, ingen hvile og ingen nåde, skriver han. Han legger til at det gjør et eiedommelig inntrykk å lese om det i en håndskrift som i motsetning til alle andres blir yngre og klarere. Han spør: Er hun blitt større innvendig?Det med Magdalene Thoresen og hennes reaksjon på hans stykke Laboremus kan han ikke forklare. Hun var en storskåren, godmodig, fantastisk ånd, men hun hadde ingenting til felles med Lydia i stykket.

Bjørnstjerne Bjørnson, den tidligere bastante republikaneren, er blitt overbevist om at monarki er det riktige for Norge. Først og fremst er dette viktig fordi det innebærer sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det er på linje med statsformene i Sverige og Danmark, mener han.

Alexander Kiellands lik blir fraktet til Stavanger med kystskipet. Det er sol og svak nordavind, over hele byen vaier flaggene, dom kirken er full av mennesker og tre sangkvartetter synger salmer ved graven. Det er en storslagen begravelse. Bjørn Bjørnson i sine erindringer i 1932 til å skrive dette om forholdet mellom Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson: «Kielland benyttet gjerne en kjælen form til sine skarpeste utfall.

Bjørnstjerne Bjørnson skirver til Antonie Tiberg, Amalies første biograf: Jeg kunde skrive en hel bok om Amalie Skram; men jeg savner tid.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver kantaten til 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel. Det skal vise seg å bli hans siste bedrift som lyriker.

Bjørnstjerne Bjørnson begraves i Kristiania. Rundt 75 000 mennesker har møtt frem. Sønnen Einar har fremhevet at en prestetale må unngås, men sogneprest Herman Lunde sørger likevel for at Bjørnsons kiste blir båret inn i kirken, og han holder talen. I talen kommer han inn på kirkens trangsynthet og dømmesyke som årsaken til splittelsen mellom dikteren og kirken. Bjørnson hadde tatt avstand fra kirken, men ikke med sin tro.