Tidslinjen

Henrik Ibsen har nettopp mottatt et maleri i gave fra den begrgenske maleren Marcus Grønvold, som også bor i München. Han skriver et hjertelig takkebrev: «Kære ven!

Knut Hamsun skriver til Erik Skram. Det er tydelig at Erik under deres fortrolige samtale på julaften har gitt uttrykk for sterk interesse for Knuts sinnstilstand i den tiden under oppholdet hos familien Janson i Minneapolis da han skulle dø, og at han også har merket seg at Knut har gjort store hopp i måten han har fortalt om denne perioden på.

Anna Munch, en 33 år gammel kvinne i Kristiania som i ettertid skal komme til å vær emest kjent for sin ekstreme opptatthet av Knut Hamsun, utgir romanen Kvinder. Et stykke udviklingshistorie. Forfatteren lever en moderne, usikker kunstnertilværelse, og strever med å få endene til å møtes.

Boken undersøker det trange og konvensjonelle i det tradisjonelle samfunnet, og det som skjer når de møter de nye normene og det nye og usikre relasjonene mellom kjønnene.

Kitty Kielland deltar på verdensutstillingen i Paris, hvor hun også var representert for ti år siden. Hun deltar ivrig i forberedelsene til utstillingen. For ti år siden hadde Norge med 38 malerier, nå skal de ha 125. Danskene har Søren Krøyer til å montere sine bilder, og Kitty forsøker å overtale Eilif Peterssen til å ta ansvaret for monteringen av den norske delen.

Magnetisøren Carl Hansen gir dette året et intervju i det danske Tidsskrift for Magnetisme der det går frem at han i 1875 var i Paris og hadde kontakt med Salpêtrière-sykehuset, der Jean-Martin Charcot har holdt sine berømte demonstrasjoner av hypnosen som fenomen og metode for å behandle og forstå hysterikere.

Sigmund Freud reiser denne sommeren til Frankrike for å studere hypnose i noen uker under legen Hippolyte Bernheim i Nancy. Han skriver en rekke brev hjem til sin svigerinne Minna Bernays om hvordan han kjeder seg, og om hvor ensom han føler seg. Men han forteller ikke mye om sitt faglige virke på reisen.

Vincent van Gogh skriver til broren Theo fra sykehuset der han er innlagt at han er bedre, og tilføyer også n oen vennlige ord til Gauguin. Han maler to selvportretter med forbundet øre.

Hulda og Arne Garborg oppholder seg i Tyskland sammen med sønnen Tuften, som er halvannet år gammel nå. De bor lenge i München, der det fins mange skandinaver, blant annet Henrik Ibsen, og den svensk-finske forfatteren Adolf Paul, som de gjerne rangler med. Forfatteren Gabriel Finne bor også her.

Carl Gustav Jung, som er fjorten år gammel, blir på grunn av helseproblemer  sendt til et hotell-sanatorium i Entlebuch, hvor han møter en vitenskapsmann, en kjemiker, som han blir svært opptatt av, for han tror kanskje denne mannen er en som virkelig kan noe om steiner.

Dagny Juell tilbringer denne høsten mye tid i Kristiania, hvor hun besøker tanten Randi Blehr, som bor i Oscarsgate. Morens søster Maria Blehr er bestyrerinne for en skole for unge kvinner i det fasjonable Victoria Terrasse. I brevene hjem kan Dagny fortelle at det er mye mennesker på gaten her i hovedstaden, og mye munterhet blant folk hun møter. Hun er 22 år gammel nå, og i strålende humør. Hun har blant annet vært og hørt pianisten Gruf spille Grieg. Det syntes hun var makeløst.

Stanislaw Przbyszewski er 21 år gammel og ankommer  Berlin for å studere arkitektur. Han kommer fra en nokså fattig familie i den prøyssiske delen av Polen, og han er tosråklig: tysk og polsk.

Men egentlig er han mer interessert i sinnets struktur, enn i byens arkitektur.

Det er hans mor som har lært ham å spille piano, han regnes som et stort talent. Han tjener etter hvert til livets opphold ved å gi pianotimer til unge kvinner, som han også er kjent for å ha innledet forhold til.

I Paris åpner denne høsten forlystelsestedet Moulin Rouge (den røde mølle) på Monmartre, som er kjent som byens kunstnerkvarter. Det blir raskt maleren Toulouse-Lautrecs stamsted. Han får i oppgave å lage plakater for stedet, og det løser han blant annet ved å skape det som skal komme til å bli verdenskjente portretter av danseren Jane Avril.

Jane er kjent for sin helt spesielle dansestil, preget av at hun lider av det som kalles sanktveitsdans (Sydenhams chorea), en nevrologisk lidelse som blant annet skaper rykkende, ukontrollerte bevegelser.

Knut Hamsuns novelle Hazard blir publisert i Verdens Gang. Den likner svært på Dostojevskijs Spilleren, og dette skal komme til å skape problemer for Hamsun.

Ny skolelov utvider skoletiden og lærestoffet over hele Norge.

Gustav Vigeland flytter til København. Denne høsten får han antatt sin første skulptur på Statens kunstutstilling: Hagar og Ismael. Det er en mor- og barn-gruppe i senklassisistisk stil som bærer preg av hans tidlige beundring for den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen.

Han lager dette året også relieffet En gjenganger, med et skjelett som skritter over en grav. Det er preget av romantisk uhyggestemning.

Harald Høffding, som er en dansk filosof, deltar denne høsten i en omfattende polemikk mot Georg Brandes i tidsskriftet Tilskueren. Feiden dreier seg om Nietzsches teorier om overmennesket, og forskjellen på det store menneske og den store hopen av vanlige folk.

Mot Brandes artikkel Aristokratisk radikalisme skriver Høffding artikkelen Demokratisk radikalisme. Polemikken raser i lang tid, og kommer innom mange filosofiske emner.

Siri von Essen opptrer med hovedrollen i sin mann August Strindbergs Frøken Julie i København.

Rudolf Steiner, som nå er 28 år gammel, leser Friedrich Nietzsches Hinsides god og ondt. Dette er det første han leser av denne filosofen. Boken gjør uttslettelig inntrykk.

I Paris, på Salpêtriêre-sykehuset, gjør den kjente professor Charcot og hans medarbeidere mange erfaringer med de hysteriske pasientenes enorme følsomhet dette året. Noen ganger er pasientene deres så følsomme at det må kalles overnaturlig, og nærmer seg den farlige grensen for den okkulte. Charcot er erklært religionsfiendtlig, og dessuten svært tilbakeholden med å kategorisere noe som overnaturlig. Men eksperimentene som utføres på sykehuset hans dette året peker definitivt i den retningen.

Bjørnstjerne Bjørnson utgir romanen Paa Guds Veje, som dreier seg om ungdom og oppdragelse, om religiøse motsetninger og toleranse. Dette året utkommer også komedien Geografi og kærlighet, som fra første stund blir en scenesuksess.

Henrik Ibsen skriver til Erik og Amalie Skrams svenske venn, forfatteren Gustaf af Geijerstam, som er en av den unge, litterære Sveriges stemmer. Han takker for de to romanene som Gustaf har sendt ham. Den første er forsynt med et motto fra annen akt av Peer Gynt, der Dovregubben forteller Peer at trollene, i motsetning til menneskene, er bedre enn sitt rykte. Den siste handler om Ernst Hallin student, senere prest.

Jacob Worm-Müller, en av Amalies svogre i første ekteskap, og altså onkel til de to sønnene hennes, dør i Kristiania av lungebetennelse, 55 år gammel. Worm-Müller er professor i fysiologi ved Universitetet her i byen. Han er en mann med tett, mørk blondt skjegg, høy panne, høye viker, og en kraftig, bestemt nese. Amalies sønn Jacob, som er oppkalt etter ham, er slående lik ham i utseende.

Vincent van Gogh skriver til sin bror Theo fra det gule huset i Arles, hvor han er tilbake etter sykdommen og sykehusoppholdet. Han syns det er ille at Gauguin har reist, og han er lei seg for de vanskelighetene han har skapt for ham, skriver han. Men samtidig hadde han hele tiden mens han var der en følelse av at Gauguin arbeidet med delt hjerte, skriver han: han ønsket både å reise til Paris, og å leve her i Arles på samme tid. Og det gikk jo ikke.

Vincent van Gogh skriver til sin bror Theo fra Arles om hvordan det går med helsen og med arbeidet. Han visste fra før at man kunne brekke armer og ben og bli bra igjen, men han visste ikke at man kunne brekke hjernen og at den også ville bli bra igjen, skriver han. Han har fortsatt en viss følelse av hva som er hensikten med å bli frisk -- tidligere har han ikke håpet på en slik tilfriskning.

I København kan man i tidsskriftet Tilskueren, hvor Erik Skram er en av bidragsyterne, denne måneden lese tre tidligere uttrykte brev av Søren Kierkegaard. Ett av dem er fra 1847, og stilet til Kierkegaards svigerinne Sofie Henriette (Jette), som var gift med hans bror Peter Christian, som etter hvert ble biskop. Det handler om den sjeleboten som ligger i det å gå.