-
Vincent van Gogh får se japanske fargetresnitt på en liten utstilling på en kafé. Han blir svært tiltrukket av den livlige energien i disse bildene, og hans eget billeduttrykk forandrer seg. Friere penselstrøk, og sterkere og klarere farger.
-
Jean-Martin Charcot, som er en svært berømt nervelege i Paris, fyller førstesiden på det franske magasinet Revue Illustrée foran en illustrasjon som viser en rekke hysteriske positurer som kvinnelige pasienter ved hans sykehus i Paris inntar.
Han poserer som om han skulle være en kunstner foran sitt verk. Bildene av de hysteriske kvinnene får stor utbredelse, og skal også komme til å påvirke mange av tidens kunstnere
-
I Arendal og Stavanger er det økonomisk krakk, og det er økonomisk krise i landets hovednæringer.
-
Kitty Kielland maler Arne Garborg som sitter i hennes og Harriet Backers atelierleilighet i Paris og leser et manuskript. Det ser ut til å være en kvistleilighet. Han har svart dress og hvit skjorte.
På det svarte, runde bordet med dreide ben ved siden av den lyserøde lenestolen han sitter i står en vase med påskeliljer, en vannkaraffel, et glass, et blekkhus, en penn og noen papirer, et åpnet brev. Vinduet i bakgrunnen har blondegardiner, det står en stor grønn potteplante på en pidestall i hjørnet. Rett over Garborgs hode sitter en rød og grønn papegøye og stirrer ned på ham.
-
Bjørnstjerne Bjørnson reiser på foredragsturné med foredraget Engifte og mangegifte. Det er et heftig innlegg i sedelighetsdebatten som raser for tiden. Han fører også kamp mot Arne Garborg om målsaken, kommer i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidrar han til å splitte partiet Venstre.
Om et par år fra nå av skal Bjørnson konsekvent komme til å hevde Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige.
-
Christian Krohg maler bildet Østenfor sol og vestenfor måne. Det viser Oda Engelhart, som han har et forhold til, og som har flyttet fra sin mann og bor i en leilighet i Industrigaten i Kristiania. Oda sitter på sengekanten og leser for barna Ba og Sasha.
-
Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson går i heftig duell i en avisdebatt, og det ender med brudd mellom de to.
-
I Arendal og Stavanger er det økonomisk krakk, og det er økonomisk krise i landets hovednæringer.
-
Victoria Benedictsson reiser til Paris. Hun utgir også romanen Fru Marianne, der hun legger frem et rousseausk program og med innlevelse beskriver en kvinne som underkaster seg bondesamfunnets konservative idealer.
-
Amalie Skram får utgitt sin pamflett Om Albertine, et forsvar for hennes venn Christian Krohgs bok. Den blir utgitt av den radikale bokhandleren Huseby i Kristiania. Det er en seksten siders tekst som roser Krohgs bok som den aller største skrivekunst.
Hun sammenlikner romanen med Dostojevskijs roman Fattige folk, som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk på henne, og som etter hennes syn muligens rangerer enda høyere på rangstigen hennes over stor skrivekunst.
En annen sammenlikning hun trekker er til Mosebøkene i Bibelen.
-
Ola Hansson utgir novellesamlingen Sensitiva Amorosa i Sverige. i novellene skildres nervøse, rastløse mennesker som kjemper mot oppløsning, men hvor trangen til frigjørelse og hengivelse er hemmet av en drepende livsangst. Hele kjærlighetslivet til disse menneskene foregår over et nokså snevert område, hvor den mest intense gleden slår om til dyp sorg.
Årsaken til de raske vekslingene er menneskenes splittede seksuelle følelseliv.
-
Stortinget vedtar å innføre jury i straffesaker. Dette skal sikre at man dømmes av likemenn.
-
Sigbjørn Obstfelder, en ung mann fra Stavanger, skriver dikt under navnet Sigbjørn Bukseslider.
-
Camilla Collett skriver dette til Amalie Skram:
Den første Hilsen jeg fik her, Juledags Morgen var den Georg Brandesske i «Politiken».
-
I Paris begynner man gravearbeidet til fundamentet til det som skal bli Eiffeltårnet. Byggingen av tårnet skal komme til å ta drøyt to år til sammen, og bli den store attraksjonen i forbindelse med den store verdensutstillingen som skal arrangeres her i 1889.
-
Victoria Benedictsson er tilbake i København fra Hörby i Skåne, der hun bor sammen med sin mann postmesteren, og og hans og deres felles barn. Hun lider, men samtidig kjenner hun at hun lever.
I Hörby føles det som om hun skulle være død, skriver hun i dagboken. Alt hun klarer å tenke på er Georg Brandes. Hun er svært forelsket, det er som om hun er hypnotisert. Men hun må ta seg kraftig sammen og skrive, ellers kommer økonomien hennes til å ramle sammen, og også hennes selvrespekt, føler hun.
-
Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan det indre trykket i henne nå er uutholdelig høyt. Hun vet ikke av seg selv, hun går rundt på gulvet som et sykt dyr.
Det eneste som kan lindre er å skrive i dagboken. Hun har gått til kofferten for å finne den frem og forsøke uroen av seg. Og det føles som om det hjelper.
-
I København fortsetter sedelighetsdebatten ("Handskefejden") med full styrke etter at August Strindberg har trykket noen artikler i avisen om saken. Han går som vanlig hardt ut. Bjørnstjerne Bjørnson er en av deltakerne.
-
Frits Thaulow bor på Grini sammen med familien. Han er med på å stifte Bildende Kunstneres Fagforening etter å ha brutt med Kunstnerforeningen, som han mener er blitt en ren selskapsklubb. Han er også skeptisk til Kristiania-bohêmen, og dermed også til Christian Krohg. Deres vennskap blir brutt, bruddet skal komme til å vare i ti år.
-
Paul Wettergren, presten som har vært Amalie Skrams bror Wilhelm Alvers store og frikirkelige konkurrent i Risør på 1870-tallet, arrangerer en konferanse i Kristiania. Temaet er at de siste tider er nær, og at Herren derfor snart vil komme tilbake.
-
August Strindberg skriver teaterstykket Fadren i Izzigathsbühl ved Bodensjøen.
-
Amalie Skrams sønn Jakob, som nå er 21 år gammel, erklærer at han vil forsørge seg selv mens han studerer. Faren August Müller, som bor på Askøy utenfor Bergen med sin nye familie, har gått konkurs, så han kan ikke hjelpe.
Amalie er bekymret. Hun legger en hemmelig plan om å flytte tilbake til Kristiania og leve der med Jakob mens han studerer. En gutt som han kan nemlig lett komme til å gå å i hundene, mener hun. Hun har sett tegnene lenge, og hun har dårlige erfaringer fra slekten. Hennes bror Bernhard gikk i hundene.
-
Camille Claudel er i et tirrelig og anspent humør for tiden. Hun er svært misfornøyd med sin britiske venninne Jessie Lipscomb, som hun tidligere har delt atelier med, og som hun mener snyter henne for penger og forteller usannheter. Når Jessie nå ankommer Paris fra England for å gjenoppta sine studier hos Rodin, får hun gjort det klart at hun ikke lenger er ønsket som elev. Han har nemlig lovet Camille at han ikke skal ha andre elever enn henne.
-
Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.
Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.
-
Victoria Benedictsson sitter på hotellrommet stt i København og venter på Georg Brandes. Men han kommer ikke. Hun har ventet hele kvelden. Nå er klokken ti på ti, skriver hun i dagboken. Hun forstår at han ikke kommer til å komme.
Hun skriver: Han glir fra meg, han vet jeg reiser til Malmö i morgen, jeg er dum og ubetydelig. Han bryr seg ikke om meg. Men det kan hende han kan komme til å lese det hun skriver. Arbeidet hennes. Og i det hun skriver han hun jo sjansen til å snakke til ham. Kanskje vise ham at hun ikke er så dum.
-
Victoria Benedictsson har reist til Malmö og vært sammen med venner; Wåhlins. I almanakken sin skriver hun at hun har hatt det hyggelig. Hun er fornøyd med at hun har reist fra København. Alt annet er hun likegyldig med. Og hun begynner å skrive et langt brev til Georg Brandes.
Hun vil snakke ut om det hun er for sky til å snakke om når de er i samme rom. Det handler om hennes roman, Fru Marianne, som hun skriver på. Brandes har tydeligvis spurt henne om den, om den innhold og emne. Men hun vred seg unna som en ål for spørsmålet, skriver hun.
-
Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Om ti dager kommer hun til å skrive ett til. Hun er 77 år gammel nå. Håndskriften hennes er så å si uleselig.
Amalie er både fascinert av henne, og også litt redd hennes lunefulle utbrudd.
-
Victoria Benedictsson noterer i almanakken sin at hun i dag har gått til sengs matt og elendig, men at hun samtidig trives godt hos sine venner som hun er på besøk hos. Hun ønsker inderlig at det skal komme brev til henne fra Georg Brandes i morgen. Men hvis det ikke kommer noe, vil hun være fornøyd med å vende tilbake til familien Hörby, skriver hun.
-
Victoria Benedictsson har fått brev fra Georg Brandes. Han vil at hun skal komme tilbake til København. Hun skriver i dagboken sin: Fikk det etterlengtede brevet. Klarnet opp til solskinn og kjente meg frisk.
For sikkerhets skyld spør hun om råd hos Lundakvinnan, Elna Hansson, byens kloke kone, som tidligere har helbredet det syke benet hennes. Samme kveld er hun tilbake i København.
-
Kitty Kielland har det ikke godt. Hun skriver til sin kjære venn Arne Garborg om hvordan hun opplever at det som i utgangspunktet er hennes varme og sterke velvilje for et menneske utvikler seg til å bli en aggressiv makt. Hun blir mer og mer overbevist om at vennskapet med Arne må være over.
-
Victoria Benedicstton skriver i dagboken sin om at Georg Brandes har vært på besøk hos henne igjen på hotellrommet i København. Nå har han gått, og det eneste hun føler, er smerte. Hun føler seg så ensom, og som en fremmed i forhold til ham, som om det skulle ligger år mellom dem, skriver hun i dagboken. Hun kan ikke være noe for ham, og han ikke noe for henne.
Han var vennlig nok under besøket, men han kritiserte henne for å være for dissekerende. Hun går altfor sterkt opp i sitt følelsesliv, sa han. Han syns hun er eksaltert. Hun må forsøke å være roligere.
-
Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om sitt enorme behov for en fortrolig, en som kan se henne i øynene uten forbehold, en som kan forstå henne.
-
Vilhelmine Ullmann, som er Amalie Skrams kjære venninne og mentor i Kristianias åndelig orienterte kulturelite, brevveksler med kunstkritikeren Andreas Aubert om Hans Jægers skandaliserte bok om Kristiania-Bohêmen.
Fru Ullmann er ikke sjokkert over det hun har lest, skriver hun; hun syns tvert imot at Jæger viser både talent og kunstnernatur, og hun tror slett ikke at den franske litteraturen, med Zola og brødrene Goncourt, utgjør noen fare for ungdommen.
-
August Müller, Amalie Skrams eksmann, går konkurs. Dermed kan han heller ikke være ordfører på Askøy, der han har fortsatt å bo etter at han ble skilt fra Amalie.
August er dedikert Venstremann, kjent for sine sterke meninger og sin handlekraft. Han har visstnok aldri helt kommet over at Amalie forlot ham. Men han er som henne gift på ny, med Kaja (Anne Karine), som er 25 år gammel, og som på bildet likner til forveksling på Amalie som ung.
-
Henrik Ibsen skriver i et brev til Ludvig Meyer at han har mottatt Christian Krohgs roman Albertine, men at han ikke kommer til å lese den. Hans Jægers bok Fra Kristiania-Bohemen har han kun bladd i, kan han fortelle.
-
Paul Gauguin skriver et brev til sin kone Mette der han forteller at han kommer til å ta postbåten til Amerika om en måned, og at hun derfor må komme og hente deres sønn Clovis og ta ham med tilbake til Danmark.
Han vil sende en fullmakt slik at hun kan heve arven etter hans onkel, som nå er død, forteller han. Han føler at han må vekk fra Paris for enhver pris; denne byen er er en ørken for en fattig mann.
Mette rekker så vidt ned til Paris dagen før han reiser. De har et kort møte, og Mette tar Clovis med seg hjem til København.
-
Henrik Ibsen skriver til bokhandler Lund og ber ham skaffe ham Arne Garborgs roman Mandfolk, som han gjerne vil lese, selv om den er skrevet på målet, som han i utgangspunktet ikke kan fordra. Han kan også fortelle at han nå har lest Hans Jægers nye bok om Kristiania-bohêmen. Den syns han er rå. Christian Krohgs Albertine vil han derimot ikke lese.
-
Christian Krohg stiller ut sitt store maleri Albertine i Politilægens Venteværelse i Kristiania. Deretter sendes bildet til Stockholm, Malmö, Göteborg, Kristiansand, Bergen, Trondhjem og København.
Maleriet er en illustrasjon til hans romanen Albertine, som kom ut i fjor og ble beslagtlagt av politiet rett etter utgivelsen. Den handler om en ung jente fra fattige kår i Kristiania, en sypike, som gjennom ulykkelige tildragelser blir ført inn i prostitusjonen.
-
Amalie Skram skriver til Georg Brandes. Hun vil gjerne at hennes gamle venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon skal få treffe ham. Elisa er gift med dansken Jørgen Bailli Knudtzon, som også er Amalies gode venn og støtte. Paret bor med sine barn i Kalvedalsveien 43 i Bergen -- i et av byens fineste strøk.
-
Amalie Skram har hatt besøk av sin venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon, i leiligheten i Krogsgade i København. Elisa er en stor støtte for henne i spørsmålet om hva som skal skje med guttene hennes, Ludvig og Jakob.
-
Elisabeth Grundtvig, Grundtvigs barnebarn, skriver en artikkel med tittelen Nutidens sædelige Lighedskrav i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet. Her fyrer hun av en salve mot Georg Brandes og de synspunktene som han et par år tidligere har formulert i en anmeldelse i tidsskriftet Tilskueren. Hun legger det frem slik: Kvinnene kan bli som mennene -- eller mennene kan bli som kvinnene. Det siste innebærer at mennene, slik kvinner alltid har gjort det, skal holde seg borte fra sex frem til ekteskapet.
-
Paul Gauguin skriver avskjedsbrev til Mette. Hennes familie, som han lenge har hatt et anstrengt forhold til, og som støtter henne som best de kan, vil at hun skal kreve skilsmisse.
Han har lagt sine keramiske arbeider ut for salg i Paris, og gitt beskjed om at utbyttet skal sendes henne.
-
Elisabeth Grundtvig trykker i tidsskriftet Kvinden og Samfundet en artikkel der hun stiller spørsmålet om hva som i grunnen er den kvinnelige natur. Er den hun hadde da menneskene først ble seg bevisst seg selv som mennesker?
Er det den som de ville folkeslagenes kvinner ennå har? Eller er det den som de danske kivnner hadde for tusen år siden? spør hun i artikkelen.
-
Elisabeth Grundtvig, Grundtvigs barnebarn, skriver en artikkel med tittelen Nutidens sædelige Lighedskrav i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet. Her fyrer hun av en salve mot Georg Brandes og de synspunktene som han et par år tidligere har formulert i en anmeldelse i tidsskriftet Tilskueren. Hun legger det frem slik: Kvinnene kan bli som mennene -- eller mennene kan bli som kvinnene. Det siste innebærer at mennene, slik kvinner alltid har gjort det, skal holde seg borte fra sex frem til ekteskapet.
