Tidslinjen

Amalie Skram har søkt råd hos Georg Brandes angående sin roman Constance Ring, som forleggeren Hegel ikke vil utgi. Brandes har uttalt seg rosende om boken; det eneste han ikke liker ved romanen, er dens smiger til Bjørnson. Hun skriver til sin venn Arne Garborg. I brevet forteller hun om sitt syn på kvinner og seksualitet:

Sophus Schandorph, som er Amalie Skrams gode venn, skriver en langt på vei anerkjennende anmeldelse av hennes roman Constance Ring i det danske tidskskriftet Tilskueren. Her understreker han at romanen slett ikke er umoralsk, slik det har vært hevdet. Tvert i mot er den i overkant tung på labben i sitt moralsyn, syns han. Han roser mange av persontegningene, men mener at dialogene er altfor lange, og at det er svært usannsynlig at en kvinne som Constance ville ha begått selvmord. Konklusjonen på anmeldelsen er at romanen er et lovende debutarbeid.

I dag skriver Bergens Tidende at Henrik Ibsen er kommet til byen. Teaterstyret ved Den Nationale Scene oppsøker ham og inviterer  til festforestilling; skuespilleren Laura Gundersen fra Christiania Theater er for tiden i Bergen for å spille i Hærmændene paa Helgeland og Fru Inger til Østråt, og teateret ønsker å  gi det siste som festforestilling. Ibsen takker nei til denne gesten, men overværer  prøvene (og generalprøven) til stykket, og treffer samtidig instruktøren Gunnar Heiberg.

Ragna Nielsen skriver til sin fortrolige venne Jonas Lie i Paris og forteller om den forferdelige tiden hun har hatt i ekteskapet sitt. Det har bare fantes to måter å lindre den på, skriver hun. Enten å streife om ute i naturen og la den døyve tankene, eller å feste dem til papiret. Hun sender ham også en slags sammenfatning av ekteskapshistorien sin, som hun har skrevet i fjor. Hun håper Lie ikke syns det er ubeskjedent eller merkelig av henne å sende ham den. Hun vil bare at han skal forstå hvordan hun har hatt det.

Ragna Nielsen skriver et nytt brev til Jonas Lie i Paris og forteller om hvordan hun i fjor søkte legehjelp og beskrev sin manns sinnstilstand, som hun mente var truende ustabil. Legen fryktet for sinnssykdom og mulig selvmord for Ludvig Nielsen, og tilrådet skilsmisse. Ragna ba da skriftlig om å få bli skilt. Hun har ikke skydd eller tatt avstand fra seksuelt samliv, tvert imot har hennes mann bebreidet henne for at «ingen kvinde med respekt for sig selv vilde vist en kold mand kjærlighed», eller «gjort ham tilnærmelser».

Henrik og Suzannah Ibsen, som nå har oppholdt seg i ni dager i Kristiania, går ombord i et dampskip og seiler til København. Her har danskene lenge arbeidet med forberedelsene til besøket: Det kongelige Teatret skal vise en festforestilling av Vildanden, og forlegger Frederik Hegel har invitert til en bankett med en reke prominente gjester fra dansk litteraturliv. Det er Georg Brandes som skal holde hovedtalen.

Erik Skram skirver en lang og omstendlige beretning i det danske magasinet Tilskueren. Det tar utgangspunkt i en historie fra Grønland, om en såkalt K'ivigtok. Det er betegnelsen på en slags zombie, eller spøkelse, en person som er en levende død, som har trukket seg tilbake fra familie og venner og begravet seg selv levende.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram om hans flaue følelse for Edvard Brandes' skuespill Efter selskab, som nylig er publisert i tidsskriftt Tilskueren. Han syns stykket gir inntrykk av at kjærligheten går ut på at et mannlig kjønnsorgan kommer gående på flueben mot et ditto kvinnelig, og så begynner forhandlingen. Men så nakent er ikke livet, mener Bjørnson.

Henrik Ibsen, som sammen med sin Suzannah har oppholdt seg i København noen dager, og som nå snart er på vei tilbake til Tyskland, er blitt kontaktet av det norske Studentersamfundet ved dets leder Lorentz Dieterichson. Studentene ønsker å lage en markering for å hylle ham. Men det vil ikke Ibsen ha noe av. Han føler seg ikke i slekt med studenter under Dietrichsons ledelse, skriver han i et nokså biskt brev.  Han skriver:

Amalie Skram er på vei til Bergen fra København med dampskip. Hun skriver hjem til Erik om reisen. Når har de nettopp fått Norge i sikte.

Amalie Skram er ankommet Bergen. Hun bor hos venner, besøker sønnen Ludvig, omgås gamle venner, går i selskap og i teatret. Hun ser ikke noe til sin eksmann August Müller, men hører at han drikker, og at han er ulykkelig i sitt nye ekteskap med Kaja.

I København regner det, og Erik Skram har pådratt seg en forkjølelse i sin jakt på nyheter om Estrup.

Han skriver til Amalie Skram:

Amalie Skram lever et stadig mer sosialt liv på sitt Bergensbesøk, så det går ikke så bra med skrivingen. Nå har hun vært på besøk på herregården Damsgård hos eieren Helmich Janson, som er Kristofer Jansons bror.

Til sin mann Erik i København skriver hun:

Tolstojs Krig og fred utkommer på dansk i Edvard Brandes' oversettelse.

Frits Thaulow tar initiativet til å hylle Henrik Ibsen med et fakkeltog. Men dikteren avslår, og professor Dietrichsson dikter en ironisk og nærgående smedevise om ditkeren som blir sunget med stor entusiasme i Studentersamfundet. Dette fører til en lang feide blant studentene, som angriper behandlingen av Ibsen, og fører til oprettelsen av Den frisindende Studenterforening, med Ernst Sars i spissen.

Frits Thaulow er i Hamburg og får hele sitt naturalistiske verdensbilde rystet i møtet med maleriet Pilatur til ungareren Muncaczy. Han maler med asfaltfarger, en ny teknikk med mye muligheter for hva man kan få til med fargene

Amalie Skrams fortelling «Karens jul» utkommer i julenummeret av den danske avisen Politikken. Fortellingen utspiller seg i havneområdet i Kristiania, og er en dyster og bitende beretning om en fattig, ugift mor og barnet hennes, og deres forferdelige skjebe som ofre for fattigdom, dumskap og hjelpeløshet.

Hovedpersonen Karen blir funnet i et ferjemannshus i Kristiania av en politimann. Hun har nettopp født et barn, og har søkt tilflukt for kulden i huset fordi Madam Olsen, hennes arbeidsgiver og beskytter, har reist bort og ligger syk på landet.

Jakob Worm-Müller, Amalie Müllers eldste sønn, som nå er nitten år gammel, bor i andre etasje i Briskebyveien 56 i Kristiania sammen med sin mormor Lovise Alver. I folketellingen er hun oppført som frue og enke. Jakob er jusstudent.

Søren Krøyer får konstatert syfilis. Han har besvimelsesanfall, kramper, kvalme og synsforstyrrelser. Han reiser på kuropphold i Luchon i Pyreneene, der han blir behandlet med salve, piller, pulver og "cinoberrygning", det vil si konsentrert kvikksølvdamp. Slike behandlinger skal han komme til å fortsette med i årene fremover. Det tærer hardt på både kropp og sinn.

I København spaserer det bedre borgerskapet hver dag mellom klokken tre og fire på ettermiddagen på Strøget for å se og bli sett.

En av dem som må spasere her hyppig for å vise seg frem er Amalie Skram og Georg Brandes’ venninne Bertha Knudtzon fra det fine gamle handelshuset i Amaliegade 14. Det verserer nemlig rykter om at hun er blitt sendt på et diskrete opphold i Syden for å føde og bortadoptere en horunge som har den skandaliserte Georg Brandes som far.

Auguste Rodin får besøk av forfatteren Edmond de Goncourt i sitt atelier i Paris. Forfatteren beskriver kunstneren som en mann med kraftig nese, klare blå øyne under unormalt røde øyelokk, langt, gulaktig skjegg, svært kortklippet hår, et rundt hode som utstrålte en vennlig form for stahet. Han ser ut slik man kunne tenke seg at en av Jesu' disipler ville sett ut, kombinasjon av sjenanse og autoritet, han opptrer høflig, reservert. Han er svært nærsynt.

Lou Salomés forhold til Paul Reé ebber ut i løpet av vinteren dette året. Hun gifter seg med orientalisten F.C. Andreas, og kommer etter hvert inn i kretsen rundt Sigmund Freud i Wien.

Sigmund Freud gifter seg med Martha Bernays, en jødisk kvinne fra Hamburg som han har vært forlovet med i flere år. I løpet av forlovelsestiden har de hatt en intens brevveksling.

Paret skal etter hvert komme til å få seks barn sammen. Sigmund sier opp sin stilling ved sykehuset i Wien og starter privat praksis, der han spesialiserer seg på nervøse lidelser. Det er ikke så lett å få økonomien til å gå rundt.

Auguste Rodin får besøk av forfatteren Edmond de Goncourt i sitt atelier i Paris. Forfatteren beskriver kunstneren som en mann med kraftig nese, klare blå øyne under unormalt røde øyelokk, langt, gulaktig skjegg, svært kortklippet hår, et rundt hode som utstrålte en vennlig form for stahet.

Han ser ut slik man kunne tenke seg at en av Jesu' disipler ville sett ut, kombinasjon av sjenanse og autoritet, han opptrer høflig, reservert, skriver Goncourt. Han er dessuten svært nærsynt.

Victoria Benedictsson skriver denne høsten fortvilet i dagboken sin, som hun av og til gir det navnet som hun selv bruker som pseudonym i forfatterskapet: Ernst Ahlgren.

Hun kunne ønske dagboken hadde hatt en hånd, en sval hånd som den kunne legge over øynene hennes. Øynene hennes får ikke til å gråte, skriver hun.