Amalie Skram

Edvard Munch er blit  42 år gammel, og er inne i en mørk periode av livet. Han er tilbake i Åsgårdstrand nå, etter et opphold i Tyskland. Sammen med vennene Ludvig Karsten, som er 29 år gammel og står modell for min malervenn, og Amalie Skrams sønn Ludvig Müller, som er 37 og skuespiller og dramatiker, drikker og fester han i huset i Åsgårdstrand.

Munch maler Karsten i hvit sommerdress med bredbremmet hatt, ventre hånd i lommen og pipen i den høyre.

Småen bor stadig hos Achens etter Amalies død. Hun blir også tatt var på av familien Hørup.

Bendix Edvard Bendixen, som var den som leste og rådga Amalies første teaterstykke i Bergen i 1877, skriver til hennes første biograf Antonie Tiberg om det han husker fra stykket og tiden det ble skapt i: Arbeidet viste et afgjort talent, men men havde efter min anskuelse enkelte dramatiske mangler, som dog ikke var af den art, at jeg ikke vilde ha anbefalet det hvis det ikke i stykket forekom ting, eller snarere ideen var saadan, at hun vilde have stillet sine egne forhold frem på scenen: ialfald maatte jeg trygle for, at publikum vilde ha forstaaet det saaledes, og det var i den tid noksa

Edvard Grieg er svært syk nå. Sykdommen tatt en så alvorlig vending at hans venn overlege Klaus Hanssen, som også har vært Amalies lege, forbyr reisen og legger ham inn på Bergens Sygehus.

Adolph Christian Blanc, som var Amalies motspiller og sceniske elsker i stykket hun debuterte i som skuespiller i Bergen i 1876, skriver til biografen Antonie Tiberg om det som skjedde disse vårdagene. Han kan fortelle at det var Johan Bøgh som hadde regien, han var den gangen Theaterforeningens formann. Selv spilte Blanc den unge dikteren Frits Marlow. Stasraad Lehmkul var også med som losjeåpneren, og Randi Nilsen, som siden ble gift med stasminister Blehr. Også Lars Holst og Bernt Schander, som siden ble skuespiller ved Nationaltheatret, var med.

Nico Hambro, som var en liten gutt i Bergen da Amalie var ung, skriver til biografen Antonie Tiberg at han husker hvordan han en gang som liten skoleunge løp etter henne på gaten fordi hun var så strålende skjønn at det var en fest å se henne. Han forteller også at fru marie Müller i Alversund, søster til fru Tobias Müller, bør kunne fortelle noe om Amalie. Og så er det en Amalia Hansen. Hun kan nok også ha ett og annet å fortelle.

Edvard Munch lar seg innlegge på Dr. Daniel Jacobsens klinikk i Kochsvej 21 på Fredriksberg, København. Her blir han i syv måneder.

Han gjør sykehusrommet om til atelier, og maler blant annet et stort portrett av dr. Jacobsen, som også har vært en viktig lege for Amalie Skram i forbindelse med hennes innleggelse på Kommunehospitalet under Knud Pontoppidan i 1894. I Amalies romaner fra oppholdet er doktor Jacobsen lett forkledd som "reservelegen", og fremstår som en sympatisk mann.

Margrethe Vullum sitter i Valdres og skriver på oppfordring til Amalie Skrams biograf Antonie Tiberg om Amalie. Hun har mange refleksjoner om sin venninnnes personlighet, og om ulike aspekter av hennes liv. Hun skriver blant annet at den eneste som virkelig ville kunne beskrive Amalie er hennes venninne Kathinka Heiberg, som hun mener Amalie har skildret i det hun kaller «det deilige mennesket i stykket Agnete, som lar sin egen penger falle under bordet, uten å nevne noe om det.»

Hulda Garborg leser Antonie Tibergs bok om Amalie, som nettopp er utkommet. Hun syns Tiberg har fått med mye informasjon, men merker likevel at hun ikke selv har kjent Amalie. Hulda beskriver Amalie slik: "Hun var som en glimrende salamander, vexlende betagende og farlig, helt sine stemninger ivold, med tusinde tankelys gjennem hovedet i et øjeblik. Og det lynet høyt. Tankerne ramlet hende ofte ud af munden i vill, strålende forvirring.

Jacob Worm-Müller legges inn på sykehus for en operasjon som får komplikasjoner.

Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det, skriver Hulda. Det var som et element; Amalie  villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet.

Henrik Pontoppidan har ligget syk. Han har skrevet noe om Amalie Skrams forfatterskap i forbindelse med utgivelsen av hennes samlede verker, som nå skal komme på norsk og dansk Gyldendal.

Det han har skrevet lyder slik:

"Gennem hele sit Forfatterskab holdt hun Virkelighedsskildringen i Ære, ja dyrkede den med voksende Lidenskab, tilsidst som en Religion. Trods sit brusende Hjerte, sit altid stormfuldt bevægede Sind lod hun sig aldrig som Kunstner forlokke af nogen lyrisk eller fantastisk Stemning, og for denne Trofasthed lønnedes hun med Mesterskabet"