Amalie Skram

Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller i Ibsens De unges forbund på Christiania Theater.

Amalie Skram skriver i et brev til sin mor Lovise: "Min kjære, snille Moderen! Hjærtens tak for dit sidste, så elskelige brev. Men Du behøver ikke at udlægge skriften og præke sådan for mig. Jeg ved alt det iforvejen. Tror Du ikke, at også jeg må ta mig selv i nakken og læse Fadervor 3-4 ganger om og om igjen, før jeg får den rette andagt.

Amalie Skra har hatt sin datter Småen med på kunstutstilling og sett maleren Valdemar Irmingers bilder, som har gjort voldsomt inntrykk på henne. Særlig bildet av kvinnen som naken kneler i anger og ruelse, og engelen i hennes nærhet.

Hun føler seg sikker på at hun kommer til å dø, men føler samtidig at hun ikke kan, på grunn av Ludvigs dagbøker, som han sendte henne før han døde. Hun sender bunken til Irminger og ber ham instendigst om å brenne dem i samme øyeblikk som han hører at hun er død.

Ludivg Müller har en novelle, Kvartalsdrankeren på trykk i Samtiden. Den handler om en ung mann som befinner seg på et sanatorieopphold i utlandet, og der treffer en ung mann som blir hans samtalepartner og svirebror.

Novellen har en scene fra et vertshus der denne nye vennen inngår i et slags bakkanal der han drikker seg snydens. Dagen etter har han forsvunnet fra sanatoriet, og novellens forteller ser ham aldri igjen.

Amalie Skram har novellen En rose på trykk i samme tidsskrift omtrent samtidig.

Amalie Skram er på Sankt Hansfest på Lystofte hos Viggo Hørup og familien. Hun befinner seg i en opprevetsinnstilstand og går tur i hagen med Birgitte Møller, som forsøker å berolige henne så godt hun kan.

Amalie og Erik Skram har besøk av en oversetter av russisk litteratur. Amalie skriver til sin venn maleren Valdermar Irminger at hun snart vil lukke seg inne med arbeidet med fjerde del av Hellemyrsfolket.

I København er det uvær. Amalie får besøk av Hulda Garborg. Hun skriver tilsin mann Erik:

«Fru Garborg kom da om morgenen kl. 10, og jeg var elendig. Det var slig en rasende storm, en storm, som jeg ikke har oplevet mage til, siden dengang i kanalen. Det har stormet herinde i næsten 3 døgn med fæle regnbyger, og det har været så koldt, så koldt. Idag har stormen lagt sig, men kulden er den samme. Jeg lå og frøs i nat, fordi jeg havde for lidt på mig. Ja for en sommer!»

Amalie sitter i Classensgade i København og skriver til sin sønn Ludvig om hvordan hun strever med å fullføre den store boken sin. Hvis hun ikke får det til nå, kommer hun til å oppgi den -- men da oppgir hun seg selv med det samme. Det ligger over henne som et voldsomt press, dette. Erik og Småen er på Førslev hos Nergaard. En tredel av boken har vært klar i halvannet år.

Amalie Skram puster ut etter å ha fått ferdig sin bok Afkom, som er det fjerde bindet i Hellemyrsfolket. Hun er ikke sikker på om alt i den er godt, men helt sikker på at det fins gode ting i den, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger. Men hun har mange pengesorger, og bekymrer seg veldig for sønnen Jakob, som det går stadig dårligere med.

Hun er også bekymret for sønnen Ludvig, siden de to brødrene bor i samme by og Ludvig forgjeves forsøker å hjelpe broren.

Mons Monsen Alver dør etter tre-fire dagers sykdom. Nevøen Olay/Ole Oliver får ansvaret for å administrere boet inntil skiftet er gjennomført. Dette drøyer imidlertid, og skal ikke komme til å bli avsluttet før i 1904, da den siste eiendommen hans i Fargo blir solgt.

Dagbladet bringer en notis om at Mons Alver, Amalies far, er død, og at han etterlater seg en kone og en datter på tolv år. Amalie blir svært opprørt når hun får vite dette. Hun skriver et brev til Erik og forteller at hun og søsknene hadde lovet hverandre å aldri snakke om faren fordi de mente det ville sette deres mor i et dårlig lys.

Derfor har hun ikke fortalt Erik noe om faren.

August Müller dør i New Orelans. Amalie Skram, han sførste kone, får beskjeden to dager senere.

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson som hun påbegynte i København den tolvte november, men ikke fikk skrevet ferdig, fordi hun plutselig bestemte seg for å reise til Norge for å forsøke å gjenvinne kreftene som hun brukte opp i sommer da hun satt så intenst og skrev på Afkom.

Det var så tungt arbeid i sommer, forteller hun. Hun skrev og skrev, men arbeidet rikket seg ikke av flekken. Erik og Småen var på landet, hun satt der da de reiste, og da de kom tilbake.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har ennå ikke lest hennes Afkom, kan han fortelle. Mener hun virkelig at han frivillig skal begi seg ut i dette bergenske regnværet under hennes paraply, når han vet at regnet bare er et uendelig, grenseløst vell av tårer? Hele menneskeheten er visst blitt besverget opp for å gråte over dette stedet mellom fjellene! Nei, hun får høre innom om en to-tre måneders tid eller så. Karoline klarer det heller ikke. Amalie skal vite at hun får dem ikke med opp i Svartediket i all slags vær heller.

Amalie Skrams helse skranter i det dårlige Kristiania-vinterklimaet. Hun skriver til Erik I københavn:

"Klimatet her, den tykke, skidne Xaniatåge er for mig så aldeles forfærdelig. Aldrig har hosten og helbredet vært værre."

Mons Monsen Alvers død blir kunngjort for andre gang i The Fargo Forum and Daily Republican.

I Fargo har han drevet et vaskeri, og eier to mindre eiendommer sentralt i Fargo, samt noen husdyr, i alt anslått til en verdi omkring 1200 dollar.

Amalie Skram kommer gående over Kongens Nytorv i København i skumringen. På en steintrapp sitter en kone inntullet i et tynt sjal. Hun har noe sort tullet rundt hodet, og ved siden av seg har hun en kurv med papirblomster.

Konen strekker hånden frem mot Amalie med en av blomstene og sier: -- Køb, dame.

Amalie skynder seg forbi, men klangen i stemmen tvinger henne til å snu seg. Hun gir kvinnen noen småskillinger, men vil ikke ha papirblomsten. Hun fryser selv, selv om hun er godt påkledt. -- Det er ikke for blomstens skyld men fordi de jo må fryse sånn, sier Amalie.

Arne Garborg renskriver, med hjelp av Hulda, sine detaljerte notater fra Nordal Brunsgate 14 i Kristiania (noen hus fra der Amalie bodde fra 1883 til 1884) og "Materialisationssanserne" de to var med på den gangen våren 1893.

Det var merkelige opplevelser. Arne Garborg er slett ikke sikker på hva han skal mene om dem, men han skriver alt han opplevde ned så nøyaktig han kan, med hjelp av Hulda.

August Strindberg skriver i et brev at han nettopp har lest Amalies sinnssykeromaner. Han er full av sympati: han syns hennes inferno har vært syv ganger verre enn hans eget.

August Müller, Amalies første ektemann, blir begravet i Nykirken i Bergen. Han døde i New Orleans mens han var på tot som sjøkaptein.

Edvard Munch tilbringer vinteren og våren i Berlin og Paris.Tulla Larsen har reist i forveien til Berlin, og derfra sender hun ham kjærlige brev som han svarer på så vakkert han kan.

Han tenker på det vakre ansiktet hennes, og det skjønne håret, skriver han. Men han vil ikke at hun skal tro på en for sterk kjærlighet.

Munch returnerer til Norge i juni, og kjøper hus i Åsgårdstrand. Etter noen dager i Berlin og Dresden reiser de to sammen til Paris.

Amalie har hatt middagsselskap, men følt seg elendig, fordi hun har to falske tenner som plager henne. Stemmen hennes er blitt helt annerledes, og hun kvier seg for å snakke, betror hun sin venn Valdemar Irminger i et brev.

Hun fikk disse tennen slått ut som fjortenåring, da hun var en vilter unge. De satt på tynnegullplater, og hun merket aldri noe til dem i ungdommen. Men nå plager de henne altså, selv om tannlegen sier alt vil bli bra igjen.

Amalie Skrams mor Lovise Alverer på bedringens vei etter den alvorlige sykdommen. Hun sitter oppe to timer hver dag der på gamlehjemmet i Kristiania, og hun er fornærmet for at det ikke ble noe av døden denne gangen. Hun var så forberedt, og så vel fornøyd med å skulle dø, hun hadde også fått sakramentet for siste gang.

Doktoren er selv meget forbauset, kan Amalie fortelle i et brev. Men hun er tross alt glad for at moren nok en gang skal få oppleve våren.

Amalies novellesamling Sommer utkommer i København. Anmelderne er ikke særlig positive. Novellene har alle stått på trykk i tidsskrifter for en god stund siden.

Men Amalei venninne Hulda Garborg leser boken med den største bevegelse. Så mye sorg og forståelse samlet mellom to permer! Hulda ligger på sauseskinnet sitt og leser, skriver hun i et brev. Der har Amalie likt seg så godt.

I København er været kaldt og regnfullt. Amalie er lamslått av sorg og fortvilelse etter at Erik har reist til Amerika. Men vennene hennes tar godt var på henne, og hun har tatt Småen med seg til Achens på Lindevangen, og der har alle vært så kjærlige mot henne. Snart skal de også være noen dager høs Hørups, og hun gleder seg til å treffe Bjørnstjerne Bjørnson.

Hun skriver til Erik: «

Amalie Skram er fremdeles svært nedtrykt. Men hennes venn maleren Valdemar Irminger er en god trøst for henne. Og noen ganger, i glimt, tror hun på at hun kanskje en gang skal komme til å reise seg igjen, og få skrevet noe ferdig, skriver hun i et brev til ham.

Amalie Skram er fysisk og sjelelig syk -- og hun skriver til sin venn Irminger at hos henne henger de to tingene alltid sammen. Hun har en dunrende hodepine, og ser mørkt på alt. Hun klarer hverken å spise eller sove. Alt er lidelse, syns hun.

Hunkan gså fortelle at hun har vært avgårde på kunstutstilling for å få se Irmingers bilder -- men den var stengt for to dager siden. Det syns hun er typisk hennes uflaks.

Amalie Skram skriver et brev til Harald Høffding, som har rost hennes roman Afkom og begeistret meldt tilbake om den.

I brevet innrømmer hun at hun har en forkjærlighet for å skildre det heslige, men at det også er tvingende nødvendig å se sannheten i øynene, forstå og være mild. Petra, den onde moren i boken, er ikke overdrevet, mener hun. Hun er tvert imot tegnet fra livet. Mange har faktisk fortalt henne om at de har en slik mor. Hennes egen mor er riktignok ikke som Petra, men hun kan godt forstå disse mødrene, skriver hun.

Amalie har en fornemmelse av at Irminger er forelsket. Han så så lykkelig ut da hun så ham sist. Hun sender ham et brev og trygler ham om å fortelle henne om hun har rett. Først når hun vet, kan hun få ro i sjelen, skriver hun. Hun understreker sin grenseløse tillit til ham.

Amalie Skram er dypt bekymret over Småen, som er syk. Hun kan nesten ikke stå på bena, og er gul i ansiktet, skriver hun til sin venn Irminger. Doktor Feilberg, som er famliens huslege, frykter lungebetennelse.

Hvis Småen nå dør, kan hun selv også få slippe å leve, skriver Amalie. Det er kun tanken på at hun ikke må volde Småen sorger, som holder henne selv i live.

Småen har likevel skrevet et takkebrev til Irminger og ett til sin bror Ludvig, med takk for oppmerksomheten på bursdagen.

Peder Severin Krøyer blir innlagt på dr. Jacobsens psykiatriskek klinikk i København. Han er full av angst, selvbebreidelser, hallusinasjoner, overømfintlighet for lys og lyd og søvnløshet.

Han har dessuten   store økonomiske problemer i forbindelse med den storslåtte villaen han får bygget i Bergensgade i København.Her har han mottatt gjester som Ida og Sophus Schandorph, Harald og Agnes Slot-Møller, Amalie og Erik Skram, Nina og Edvard Grieg, Georg Brandes, Herman Bang, Peter Nansen og Henrik Pontoppidan til flotte selskaper.

Amalie Skram er sengeliggende og fortvilet, men må komme seg på bena, siden hun ikke lenger har noen tjenestepike, skriver hun til sin venn Irminger. Hun vil så gjerne få komme inn til Irminger en tur og få snakket ut om alt hun tenker på. Hun mener at piken hun nå har sagt opp, har rundtstjålet henne, og blant annet stukket av med alt brevpapiret hennes. Derfor skriver hun på lapper.

Amalie Skram skriver til Julie Hegel, sin forleggers kone, om økonimisk støtte nå som hun skal klare sin egen økonomi etter skillsmissen fra Erik. Hun søker også det danske Folketinget om statsunderstøttelse som forfatter.

Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller i Bjørnstjerne Bjørnsons Over ævne II på Nationaltheatret.

Det er Bjørnstjernes sønn Bjørn Bjørnson so er teatersjef på det nyåpnede teatret.

Anne Cathrine Achen skriver til Erik Skram at hun tar vare på Amalie i forbindelse med separasjonen. Amalie er avkreftet og nervøs, men ikke sinnssyk, mener hun.

Tuberkuloseloven forberedes i Norge. Arbeidet ledes av Klaus Hansen, Amalie Skrams gamle lege i Bergen. Han er bror av Gerhard Armauer Hansen, og har nok lært mye av innføringen av lepraloven i 1877/1885.

Amalies roman Julehelg utkommer i København. Den har hun basert på broren Ludvigs dagbok, som hun mottok etter hans død.

Det har vært en lang og tung sorgprosess å lese seg gjennom dagboken, som strekker seg over tyve år, og som jo også omhandler deres felles barndom i Bergen.

Ludvig døde som en ulykkelig mann, og har betrodd seg til Amalie om sine sorger, blant annet om det ulykkelige ekteskapet med Lolly. Det er først og fremst i kjærlighetssaker at han har følt seg sveket av livet.

Amalie Skram har nektet seg hjemme for Irminger, som på oppfordring har kommet for å besøke henne. Hun følte seg ikke fin nok i sin gamle morgenkjole.Hun føler seg sjuskete og er ikke pent kledt - og det vil hun være når hun viser seg for ham, skriver hun til ham i et brev.

Det er så mye å ordne i leiligheten, og hun har gått rundt og ordnet i kaoset. Hun ber ham instendig om å komme igjen, men da må han huske å gi beskjed på forhånd, så hun kan være forberedt, insisterer hun.

Amalie Skram, som har brutt ut av ekteskapet med Erik etter lang tids kvaler og konflikt, har sterke og motstridende følelser: Hun føler lettelse, men er også bitter på at hun har blitt så lenge i et forhold der hun mistenker Erik for å ha vært utro. Samtidig bebreider hun seg selv for å ha oppført seg på en måte som har støtt ham fra henne.

Hun skriver i et brev til vennene Ane Cathrine og Georg Achen:

Amalie skriver til sin venn Viggo Hørup at vennene hennes har holdt seg unna henne, kanskje fordi de er sinte på henne. Men selv er hun ikke sint på noen, og lengter etter å se folk. Hun vil gjerne inviteres i selskap. Men for tiden har hun dessverre streng beskjed fra legen om å holde sengen. Det er det dårlige benet hennes som aldri synes å ville gro.

Amalie Skram tilbringer påsken på Førslevgaard mens Erik har med seg Småen til sin bror presten på Møen. Hun har måttet holde sengen i tre dager på grunn av det vinde benet.

Hun skriver kjærlig til Irminger om at han er som en bror for henne; en bror som lenge har vært borte fra henne, men som nå er tilbake.

Amalie sender ut invitasjoner til et stort selskap for fjorten personer hjemme hos seg selv. Det skal være elegant; kjole og hvitt.

Erik Skram har endelig fått skaffet seg en leilighet i Købmagergade, og med hjelp fra Amalies venninner får han flyttet sin store boksamling hit fra leiligheten i Classensgade.

Flere kvinner viser ham den største omsorg og oppmerksomhet i denne tiden. Til en av dem, Ella Brunchhorst, som også er Amalies venninne, skriver han at det er en lettelse å slippe Amalie, men at han lider under fraværet av datteren Johanne.

Amalie skriver til Jacob Hegel om at hun skriver på sin store bok, selv om benet ikke er bra. Hun ber om forskudd -- og det får hun; 400 kroner. Hun er stolt over at hun klarer å skjøtte sin egen økonomi.

Amalie skriver et brev til sin venn Irminger og takker ham for at han skjenner på henne og sier at hun er ujevn og urolig. Hun er enig med ham, men mener at det er umulig for et menneske å skape seg om, og at alt er underlagt lovene, hvilket betyr måten man er satt sammen på, og konsekvensene av de valgene man har tatt og konsekvensene av ens handlinger.

Hun tror det kommer til å komme en ond tid for henne nå, Men kanskje hun kommer til å komme seg gjennom den også? skriver hun.

Amalie har vært sengeliggende med et stygt tilbakefall med det vonde benet, Hun har måttet tilkalle en spesialist som har gitt henne en salve som har begynt å virke. Og hun er utslitt etter å ha hatt en rekke overnattingsgjester --

August Strindberg skriver i den okkulte dagboken sin at han leser Hilma Strandbergs forferdelige bøker. De er nesten like forferdelige som Amalie Skrams Professor Hieronimus, syns han. (Han staver Amalies navn Fru Schram).

Amalie Skram skriver:
”Udenpå denne urne, som skal opbevare mit ligs aske skal stå skrevet, foruden navnet,

Bertha Amalie Alver Skram

Ligeledes:

Dansk borger, dansk undersåt, og dansk forfatter.

Urnen med min aske skal altså henstå i krematoriet, ifald ikke min datter ønsker at få den og have den hos sig, hvilket jeg antager ikke er imod hva loven tillader.

Amalie Skram skriver dette fragmentet om kjærlighet på baksiden av et brev som er datert 2. oktober 1900:
 

"Jeg har truffet en kvinde, som fylder mig helt". Ja, der er mange måder en kan fyldes helt på. Man kan fyldes helt af jubel, af stolthed, af elskov ved tanken på den elskede.  Men man kan også fyldes ligeså helt og fuldt af sorg og fortvivle.

Amalies mor Ingeborg Louise skriver til henne og går i rette med henne fordi Amalie har skrevet at hovmodighet er de kristnes kreftskade. En kristen er tvert imot alt annet enn hovmodig, men det er mange som blir stående og se for mye på det ytre og glemmer å rense sitt hjerte hvorfra alt ondt kommer, skriver Lovise formanende.