Galleri
-
Amalie Müller får brev fra Erik Skram, som forteller at han har truffet Kielland og J.P. Jacobsen, som begge har lest hennes fortelling Madam Høiers leiefolk. Ingen av dem likte den.
Kielland mener hun bruker for mange ord på å skildre det skitne, sørgelige, lurvete og lasete. Erik på sin side er bekymret for at hun etterlikner Kiellands stil. Og for en gangs skyld tar Amalie kritikken med ro. Hun innser at teksten har svakheter.
-
Erik er litt sentimental i kveld, når han skriver til Amalie Müller i Kristiania. Han forestiller seg hvordan det kan bli når de to er ektefolk. Det er ikke fritt for at han har intime fantasier om hvordan det kommer til å være, innrømmer han.
Han skriver:
-
Amalie Müller skriver i et brev til sin elskede Erik iSkram København om sin avsy for jøder. Det er brødrene Brandes som får ungjelde som representanter for jødene. Hun skriver blant annet:
"at jeg ikke kan fordrage dette jødepar, og at jeg har en stærk fornemmelse af at de på mange måder har kuet og ensidiggjort åndslivet dernede. Dette om de "underjordiske rødder" frydede mig. Der er noget op af afgrunden kommet ved disse funklende slangglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser.
-
Olaus Arvesen trykker en artikkel som angriper John Paulsens nøkkelroman Moderne damer, i Oplandenens avis, som han grunnla i 1872.
Artikkelen anklager John Paulsen for å ha brukt en modell alle kjenner og svertet henne til:
"Vi tror ikke Forfatterens navn i Lengden vil have godt av denne Trafik."
-
Amalie har fått et brev fra sin kjære og høyt beundrede eldre venninne Vilhelmine Ullmann, som ikke er enig med henne i at John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer ikke burde vært anmeldt av deres felles venninne Mathilde Schjøtt i Nyt Tidsskrift. Det er en stor skuffelse for Amalie å ikke bli støttet av fru Ullmann i denne saken, og hun føler seg sveket av tidsskrftets redaksjon, som hun selv var blitt lovet en stilling som redaksjonssekretær i i sin tid. Men hun står på sitt.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller at hans syns deres roman er vakker. De er begge klar over at det er en kjærlighetsroman de er i ferd med å skrive med sitt hemmelige forhold.
-
Erik Skram savner sin Amalie Müller. Hun har skrevet til ham om sitt jødehat, og han forsøker mildt å få henne på andre tanker: "Ja Du er en slem en, Du med dit Jødehad! Vil Du om dette enkelte Spørgsmål tro, Stump, at her har jeg virkelig tænkt og med Ord og Modord gennemgået alt hvad der kan siges for og imod; om dette har jeg jo haft så rig en Anledning til at gøre mig en færdig Mening. Dit Udbrud virker derfor just ikke overbevisende på mig, og jeg holder ikke af det som et virkeligt Resultat.
-
Amalie skriver et nytt brev til Erik i København hvor hun utdyper sitt jødehat. Hun skriver også om hvordan julen har forløpt, og om sin kjærlighet til ham. Hun skriver blant annet: "Mit jødehad er netop reaktionens, en fornuftig reaktions resultat hos mig. Jeg har gjennemløbet banen fra had, gjennem begeistring godhed, tilbage til had, der er så meget dybere og uudryddeligere, fordi det har den forudgangne udvikling at bygge på. Uf, hvorfor kan du dog ikke være rigtig determineret voldsom i nogen fornemmelse! – jeg har lyst til at ruske i dig, banke dig til du blir rasende.
-
Erik Skram har hørt siste nytt om Bjørn Bjørnson, Karoline og Bjørnstjernes sønn, som har vært så ulykkelig og inderlig forelsket i Amalie Müller etter at han traff hennes på festen hjemme på Aulestad i fjor sommer - der det jo var Erik som gikk av med seieren som Amalies beiler.
Nå ser det ut til at Bjørn er kommer over kjærlighetssorgen - han har i hvert fall etter sigende forlovet seg. Og det ser ut til at også han har lyst til å bli forfatter.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller:
"Jeg vil ikke være din Prins i mine Breves Guldkareth, jeg vil være din elskede Husbond i min Natdragts og Morgenfrakkes allerdummeste Udseende. Jeg ved, at hvor sød Du end kan blive i dine Breve, så er Du elskeligere i Bukseben og Særk (...) Du skal komme ned til mig Amalie, snart snart, overbærende i dit Sind, med Tro på, at det er i Vadmel og hårde Lædersko din Kærlighed skal vandre, og ikke først om tre Måneder, hvor din Længsel har syt Dansesko til dine Fødder og vævet Silkeskrud om dine Skuldre og Lænder.»
-
Adda Ravnkildes roman Judith Fürste utkommer i København posthumt ved hjelp av Georg Brandes. Forfatteren begikk selvmord i fjor. Romanen minner påfallende om Amalie Skrams Constance Ring og Victoria Benedictssons Pengar.
-
Alvilde Prydz, en kvinne like gammel som Amalie Skram, og fra Fredrikshald, treffer Erik og Amalie Skram i København. Erik leser og kommenterer tekstene hennes. Ekteparet Skram syns Alvilde er en litt slitsom person. De kaller henne i hemmelighet for Prydza.
-
August Müller, Amalie Müller (snart Amalie Skram)s eksmann, er representant for Venstre ved Overstortinget i Christiania.
-
Knut Hamsun bryter opp fra Elroy, Wisconsin og drar til den lille byen Madelia i Minnesota. Her får han ansvaret for å passe huset og trelastforretningen til en forretningsmann mens han er bortreist. Hamsun er fortsatt pengelens, for det meste arbeidsløs, og bortsett fra tilfedldige losjier som dette, har han ikke noe fast sted å bo.
Dessuten er han syk; han har tatt i for hardt mens hans løftet en salttønne denne høsten. Han kjente at det var som om noe løsnet i brystet. Han begynte å spytte blod, og han tålte ingen fysiske anstrengelser.
-
Amalies "Constance Ring. Fragment." utkommer i det danske tidsskriftet Tilskueren. Det er dette som etter hvert skal komme til å bli romanen Constance Ring, hennes debutroman.
-
Erik Skram liker ikke sin kone Amalies hatefulle syn på jøder. Han er på reise, og skiver til henne blant annet: "Jeg har gode Venner, som er Jøder, og der er andre af min Omgang, der i Jødehad kun kan se noget tåbeligt eller uædelt, navnlig det sidste.
-
Amalie Müller har skrevet en anmeldelse av Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne, som også Georg Brandes nettopp har anmeldt. Hun er svært begeistret over stykket, og sender den til Erik i København, slik at han kan gå over den og sørge for at den kommer på trykk i Danmark. Hun skriver: «Det er neppe sandsynligt at jeg efter at ha'e læst Brandes's artikel vilde rettet eller strøget noget. Jeg tror ikke vi godt kan komme i skade for at sige just det samme, ialtfald ikke med de samme ord. Men nu får det stå sin prøve. Holst og Helland var udmærket tilfreds.
-
Erik Skram strever med å redigere Amalies artikkel om Bjørnsons Over Ævne, som han har sørget for skal komme på trykk i det danske tidsskriftet Tilskueren. Han er engstelig for at hun skal bli irritert på alle rettelsene hans, samtidig som han ikke syns den kan stå på trykk slik den er. Det er spesielt viktig at hun forstå hvor radikale hennes angrep på kristendommen vil være for et dansk publikum. Hun kan komme til å få trøbbel.
-
Amalie har fått Eriks brev med forsøket på å redigere hennes artikkel om Bjørnsons Over Ævne I. Hun er slett ikke fornærmet over hans kritikk. Hun har vært sammen med Christiania Krohg og Frits Thaulow i selskapslivet i det siste. Hun skriver: «Kl. er 2 nat min elskede; jeg er netop kommen hjem fra en selskabelig sammenkomst hos kunstnerne i et stort offentligt lokale.
-
I København er det nydelig vintervær. Men Erik har store problemer med ovnen i leiligheten sin; det siver røyk. Dette er av daglgilivets problemer som han lurer på hvordan Amalie kommer til å takle. Han skriver til henne: «Der kommer for Resten bestandig tilbage for mig en Anledning til at være ond på Skæbnen, at den ikke giftede os i Efteråret i Stedet for først nu til Foråret, og det er den aldeles mageløse Vinter vi har. Som Du vilde have nydt den! Min Stump klar Nordenvind og 3-4 graders Varme, en uforanderlig Mildhed og Skønhed. Noget lignende opleves ikke to Gange i en Menneskealder.
-
I Kristiania ligger tåken tykk. Været er mildt, man vandrer rundt som i en underjordisk by, eller en by som en sunket. Slik beskriver Amalie Müller den i brev til Erik Skram i København: «Man ser ikke en alen frem for sig, støder lige mod medmennesker, og redder sig i yderste sekund fra at knuses mod en lygtepæl.
-
Amalie har skapt stor splid blant sine intellektuelle venner i Kristiania på grunn av sin rasende reaksjon på John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer, der hun selv er lett gjenkjennelig som den bornerte hovedpersonen.
Arne Garborg er fremdeles en trofast og hengiven venn for Amalie. De to forstår hverandre. I dag står hennes anmeldelse av hans roman Bondestudentar på trykk i Dagbladet.
-
August Müller er i Kristiania. Han oppsøker Amalie, de to har mye å diskutere. Det går nemlig ikke så bra med Augusts forretninger, det ser ut til at de to sønnene deres ikke kan påregne noen arv etter ham. Nå vil han gifte seg på ny, og vil få i stand en ekteskapsbevilling. Ludvig er satt til å jobbe i butikk. Det skal han komme til å mistrives dypt med.
Her er hva Amalie skriver til Erik om saken:
-
Amalie skriver til Erik i København om sin venn Arne Garborg og hvordan han slett ikke liker Georg Brandes. Erik vil skrive en aritkkel om Garborg, erklærer han tilbake.
-
Amalie Müller anmelder Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne 1. Anmeldelsen skriver hun i Kristiania, mens den skal komme til å stå på trykk i det danske tidsskriftet Tilskueren. Anmeldlesen er svært lang, og inneholder en nesegrus dyrkelse av Bjørnson som sannhetsprofet og religionskritiker. Hun nevner sin egen oversettelse av teologen Waites kristendomskritiske verk som hun selv nettopp har oversatt på Bjørnsons initivativ (men som er utkommet uten hennes navn nevnt). Og hun gjør også en sammenlikning av Over Ævne med Ibsens Brand.
-
Amalie Müller bekymrer seg for hvordan hun skal få plass til både isskapet og lintøyskapet sitt i den lille leiligheten hun og Erik skal flytte inn i i København. I Kristiania har alle isskap, hun kan ikke skjønne hvordan man klarer seg uten. Hvordan holder man maten frisk? Men Erik tror de godt kan klare seg uten isskap. Det er ikke så vanlig med slikt i København. Derimot vil ha gjøre sitt ytterste for å få husverten til å forstå at Amalie må ha svartmalte dører og vinduer i leiligheten.
-
Christian Krohg er for første gang på besøk hos Amalie Müller i Kristiania. Hun skriver i brev til Erik Skram: "Imorgen skal jeg ha fremmede; Gud give du kunde være med. Det blir vist nokså fornøieligt, fordi at Blehrs som jeg skulde ha til nogle bergenske venner, spurgte om de måtte få lov at komme og tage med de mennesker som de havde indbudt til sig, og så slå vore retter og vor vin sammen. Jeg sa straks ja, og nu er der kommet 2 kurve fulde.
-
Christian Krohg og Gunnar Heiberg ser ut til å trives godt i selskap hos Amalie Müller. I dag skriver hun i brev til Erik: «Her var så hyggeligt på søndag; de blev til ¼ over to, så kan du selv tænke dig til. Og så kom et par af dem, de der skulde reise, igjen til frokost næste dag, og det havde Krogh og Heiberg fået nys om, og kom listende med. Da var det endnu livligere, tror jeg næsten, og så blev vi alle budne i aftenselskab hos en af dem som var her, så det gik i et kjør de to dage.»
-
I København er det blitt så mildt at en skulle tro det var vår. Erik Skram bekymrer seg for hvordan det skal gå nå når en danske skal gifte seg med en norsk kvinne. Slik reflekterer han over i dette i brev til Amalie Müller: «Min elskede dyrebare Pige, Du skulde leve i det Vejr vi har; her er en Mildhed og et Solskin som i højt Forår; hvis Du ikke allerede elskede mig, og Du kom herned, Du måtte falde i Kærlighed til nogen, og hvem kunde Du så bedre vælge end mig? Min elskede lille Pige, jeg har de og de Fejl, Du kender dem vel snart, men der er dog et og andet at holde af ved mig, bl.a.
-
Amalies bror Bernhard har kommet hjem fra Amerika som et vrak og har reist til sin mor Lovise og broren Ludivg i Fredrikshald for å dø.
-
Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson at hans nære vennskap med Edvard Brandes føles litt beklemt for tiden, på grunn av Edvards kjærlighetsaffære med Ingeborg Thaulow. Ingeborg er Amalie Müllers venninne. Bjørnson har lenge vært på Alexander i sakens anledning, og kan ikke fatte hvorfor han vil pleie omgang med en som Edvard. Han har erklært seg selv som Edvard fiende. Men Edvard og Alexander har hatt et nært samarbeid gjennom flere år, og det er ikke så enkelt å sette strek over et slikt vennskap.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram i København om sin venn Arne Garborg: «- Iforgårs endelig sendte Garborg svar til G. Brandes - du husker han havde bedet om biografiske oplysninger til sit essay. Det hele stod på to sider, og der var så forbigående som muligt pegt på at det 18de århundrede, eller hvad den hed den bog havde øvet nogen indflydelse på ham, hvorimod han dvælede udførligere ved den vækkelse han havde modtaget fra andre hold. Garborg har som sagt fået afsmag for Brandes' maner. Endvidere skrev han at det var ham naturligvis til stor ære og glæde at han, G.B.
-
Amalies lillebror Bernhard Nicolai dør av tuberkulose. I en periode har han bodd i Parkveien i Kristriaania og jobbet som kontorist.
Hans utgang fra livet er ulykkelig; etter et underslag rømte han til Amerika, men klarte seg heller dårlig der borte, og kom hjem igjen som en syk og nedbrutt ung mann.
Amalie venter i denne tiden fortvilet på at skillsmissepapirene hennes fra August Müller skal gå i orden.
-
Amalie Müller skriver i brev til Erik Skram i København om Bernhards død: "Min stakkels broder Bernhard døde onsdag stille og rolig. Det er jo som forholdet var, et glædeligt dødsfald, men jeg blev dog mere og smerteligere oprevet ved den underretning end jeg havde ventet. Den arme ulykkelige gut! Og stakkels moderen! Det er svært hvor vi dør. Nu er det bare Ludv. og mig igjen. Og jeg for min del er aldeles overbevist om at ikke opleve 40 års alderen. Men det kan igrunden være vel blåst det.
-
Amalie Müller skriver i brev til Erik Skram i København om Bernhards død: "Min stakkels broder Bernhard døde onsdag stille og rolig. Det er jo som forholdet var, et glædeligt dødsfald, men jeg blev dog mere og smerteligere oprevet ved den underretning end jeg havde ventet. Den arme ulykkelige gut! Og stakkels moderen! Det er svært hvor vi dør. Nu er det bare Ludv. og mig igjen. Og jeg for min del er aldeles overbevist om at ikke opleve 40 års alderen. Men det kan igrunden være vel blåst det.
-
Johan Sebastian Welhavens lillesøster Maren holder litterære salonger i Kristiania, og her er Amalie Müller invitert. Hun giftet seg i sin tid med en av Sebastians beste venner i Bergen, og fikk etternavnet Sars. Som gammel skal hun kommer til å holde litterære salonger i Kristiania. Dit skal Amalie bli invitert. Maren skal komme til å erkære at hun ikke hadde hatt noe imot at hennes sønn professoren giftet seg med Amalie. Det er ikke sikkert at professoren selv hadde hatt noe større imot det heller. Men Amalie ler det vekk.
-
I København blåser det kraftig. Erik Skram sitter oppe sent for å skrive til Amalie Müller. Men det må bli et kort brev, understreker han, for ilden har gått ut i ovnen for lenge siden, og det er blitt kaldt i stuen
-
Frits Thaulow er i Bergen, mens Amalie Müllers venninne Helene Sandberg er i København. Amalie skriver om dem: "- du det er sandt, fru Sandberg er i Kjøbenhavn for tiden, ligger i kur hos ham - hvad er det nu han heder den flinke doktor som steller med damers maver, og Fritz er i Bergen hvor han bor hos Sandberg og efter sigende "fylder op" hele Bergens by. Men nu slutter jeg. Her er ikke koldt, i stuen, tværtom, men kl. er mange, og jeg er træt af dagens slid og mange tanker".
-
Amalie Müller skriver dette i brev til Erik Skram i København: «Moder er så uhyre bedrøvet eller rettere oprevet ved Bernhards død, for igrunden er hun bare glad, som vi andre. Også Ludvig var så trist og nedstemt i sit sidste brev. B. havde været et vidunder af elskelighed og tålmodighed under sin sygdom. Ludvig skrev at han var som et helt uskyldigt barn den hele tid. De var kommen til at holde så græsselig meget af ham alle som havde været om ham, doktoren, vågekonen og pigen i huset, der tiggede og bad om lov til at våge hos ham om nætterne.
-
Frits Thaulow er i Bergen, mens Amalie Müllers venninne Helene Sandberg er i København. Amalie skriver til Erik Skram i København om dem: "- du det er sandt, fru Sandberg er i Kjøbenhavn for tiden, ligger i kur hos ham - hvad er det nu han heder den flinke doktor som steller med damers maver, og Fritz er i Bergen hvor han bor hos Sandberg og efter sigende "fylder op" hele Bergens by.Men nu slutter jeg. Her er ikke koldt, i stuen, tværtom, men kl. er mange, og jeg er træt af dagens slid og mange tanker".
-
I København er det blitt mildt igjen etter den siste tidens kortvarige kulde. Temperaturskiftet har gitt Erik Skram snue. Han skriver begremmet til Amalie Müller: «nu da Mildheden skulde fylde min Sjæl med Fryd, har jeg ingen Sjæl, den siver sammen med Hjernemassen ud af mig i Snue. () Nej jeg kan næsten ikke se hvad jeg skriver, Øjnene står fulde af Vand, det er som om den voldsomste Tø havde angrebet et frossent Fysionomi [sic] - åh, ja Du det er aldeles rædselsfuldt forskrækkeligt.
-
Amalie Müller er i Fredrikshald for å si farvel til moren og broren Ludvig før hun reiser til København for å gifte seg. Hennes yngste sønn Ludvig har nettopp fylt seksten år. Han blir sendt til Bergen, hvor han skal jobbe for en slektning på farssiden i butikk. Storebroren hans, Jakob, er atten. Han skal studere jus i Kristiania.
-
Amalie Müller gifter seg med Erik Skram og blir fru Skram denne torsdagen i København. Bryllupet foregår i Rådhuset. De har kjent hverandre siden sensommeren 1882.
De flytter inn i en bitte liten leilighet i Øster Farimagsgade 51. De skal raskt komme til å bli et feiret, omtalt og fetert ektepar i byens radikale kretser og selskapsliv.
Erik har jo levd her i byen i hele sitt liv, og Amalie har også mange kontakter her.
-
Amalie Skram skriver til sin høyt elskede lærer Ole Elias Holck for å fortelle ham at hun han giftet seg. Det er svært viktig for å henne at han skal tenke godt om henne. I ungdommen svermet hun og venninnene for læreren sin, han var Kierkegaard-mann, og hadde stor betydning for hennes religiøse livsholdning den gangen. Hun skriver: «Kjære Holck!
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram fra Paris. Han er glad for at det går bra med henne og Erik. Men han advarer henne -- har ikke Erik en tendens til å bli "hus-grin"? Det har han! Hun må passe seg for hun er nervøs, og det er Erik og, og det kan bli trøbbel. Og han gjør kjærlig narr av hvordan Amalie skirver flere sider i sitt brev om hvordan hun syns han tar feil, uten å gjøre oppmerksom på hva det er hun viser til. I det hele tatt fekter hun vindmølleaktig mot ting han ikke forstår hva er. Både Bjørnson og Karoline ler godt av dette.
-
Bjørnstjerne Bjørnson har fått nyss om at Amalie Skram har giftet seg med Erik Skram. Han skriver et hjertevarmt og inderlig brev til henne med lykkeønskninger for ekteskapet. Han kommer med en omfattende beskrivelse av personligheten hennes, lidenskapen og sanseligheten. Også den kjønnslige sanseligheten. Han skriver om Erik: «Vet han, at du er og søger din styrke i at at være en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst og later om om du ikke er det!
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram at han ikke har lest og ikke vil lese John Paulsens Moderne Damer, som har Amalie som modell for den kvinnelige hovedperosnen, som er fremstilt som en manipulator av menn, og som Amalie har gått fra konseptene på grunn av. Bjørnson råder henne til å være snil lmot Paulsen, som nå er dypt ulykkelig og redd og i ferd med å gå i hundenepå grunn av denne saken.
-
Kristoffer og Drude Janson og barna deres opplever det utrolige at kirken de var i ferd med å bygge på en indiansk gravplass i Brown County i Minnesota, og som ble tatt av en syklon for nøyaktig ett år siden i dag, på ny blir tatt en en syklon. Brown County ligger ikke langt fra Fargo/Moorhead, der Amalie Skrams far Mons Alver har slått seg ned og stiftet ny famlie, under navnet John Oliver. Mons/John var i Amalies oppvekst kjent som en av «bønnemennene» i Bergen, men da han kom tilbake etter noen år i Amerika, ble det kjent at han var blitt fritenker.
-
Amalie og Erik Skram er i folketellingen for København denne året oppført med bopel i Østerfarimagsgade 51, femte etasje. Erik er oppført med yrke stenograf i Rigsdagen, mens Amalie er oppført som husmor.
De har en tjenestejente boende: Anne J. Jensen på 26. Hun er ugift og kommer fra Nørre Sundby.
Amalie skriver på stykket Gjæld, som hun jobber lenge og iherdig med å få stykket utgitt, uten å lykkes.
-
Leis Schjelderup, som er en av Amalie Skrams bekjente og har malt et portrett av henne, oppholder seg i Bergen. Hun utgir boken Farveskitser, og maler et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i Bergen, og en av Amalies venner.
De to blir gode venner. Lofthus prøver å hjelpe Leis økonomisk, og overtaler henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjør en periode.
-
Jakob Worm Müller, Amalies eldste sønn, bor alene i Kristiania og har begynt å skrive dikt. I en periode dette året bor han sammen med sin mormor Lovise Alver, Amalies mor. Lovise er 64 år gammel. De bor i Briskebyveien 56, 2. etasje.
-
Amalie Skram forteller sin venn Arne Garborg om sin motvilje mot jøder, og om Georg Brandes, som er på vei til en foredragsrekke i Polen. Hun skriver også sin hjertens mening om Henrik Ibsen. Den mannen er ferdig, mener hun. Hun har nettopp lest hans nye stykke Vildanden, som hun syns er på alle måter elendig.
-
Hvad det da kommer af at jeg ikke før har ladet høre fra mig? Mangel på tid, mangel på tiltag, falden til hvile i forestillingen om at engang skulde det bære til. Min tid er, og har hele tiden været forferdelig optaget hernede, ganske anderledes end i Norge; jeg lever et uhyre bevæget liv, fuldt af selska belighed, udeliv på forelæsninger og teater (Skram er teaterkritiker og må altså være der) 7 og arbejde. Fra uge til uge tænkte jeg at nu skal du nok få stjæle dig en timestid for at ofre din elskelige fru Ullmann, men aldrig blev det alvor.
-
Amalie Skram får antatt Constance Ring, som nå har vokst til rundt 400 sider, og som hun har skrevet ferdig etter at hun giftet seg med Erik, av forleggeren Hegel i København. I denne romanen utforsker hun selve kvinnelighetens problem; det som har å gjøre med kvinners kjærlighetsevne, inkludert deres seksualitet. Og hva skal til for at menn og kvinner skal kunne leve godt sammen?
Det viser seg imidlertid at dette blir for sterk kost for hennes forlegger Hegel på dansk Gyldendal. Det er en stor skuffelse, og også et stort praktisk problem for Amalie.
-
Camilla Collett kommer uventet på besøk til Amalie og Erik Skram i København. Hun blir hos dem og drikker te om kvelden, og Erik følger henne helt hjem med sporvognen etterpå.
Det er helt nødvendig; Camilla har elendig stedsans. Hun er svært begeistret for Erik.
Amalie forteller om besøket i et brev til Vilhelmine Ullmann i Kristiania. Hun er litt redd for fru Collett, men også fascinert av denne egerådige og skarpe gamle damen.
-
Amalie Skram har møtt sterk motbør hos forlegger Hegel på dansk Gyldendal, som mener hennes roman Constance Ring er for kraftig kost. Både Erik og Amalie er opprørte over reaksjonen, for forsøker fra hver sin kant å få ham til å skifte mening. Erik skriver til Hegel selv, og Amalie skriver til hans kone Julie, som hun nå er blitt kjent med i selskapslivet, og ber om hjelp.
-
Amalie Skram skriver til Georg Brandes, som har lest hennes roman Constance Ring og irritert seg over at den inneholder rosende partier om hans fiende Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i kritikken:
-
Vilhelmine Ullmann skriver til Amalie Skram fra Kristiania om hvordan familiessituasjonen hennes er etter at Ragna har vendt tilbake fra Tromsø og begynt å arbeidet på barneasylet i Tomtegaten. Det som Ragna har gjennomgått har gått på helsen løs, skriver hun. Det er tungt, men alt kan bæres så lenge man frelser seg selv som menneske.
Vilhelmine er ikke i tvil om at Ragnas ekteskapshavari skyldes mannens oppførsel. Hun har det ikke godt, gråter ikke, den lindringen håper hun på i et annet liv.
-
Camilla Collett har et uhelll med en arbeidsvogn i København, hvor hun for tiden oppholder seg. Hun går rett på vognen, får et kraftig dunk av vognstangen og fraktes bevisstløs hjem til hotellet hvor hun blir liggende til sengs en i en periode. Amalie Skram kommer på besøk til henne, og blir forskrekket over hvor arrig den gamle damen er. Hun vil gjerne hjelpe henne, men mener det er umulig for noen å være en godt medmenneske for en som er slik som Camilla på innsiden.
-
Amalie Skrams roman Constance Ring, som foregår i Homannsbyen i Kristiania, kommer ut hos Huseby i Kristiania, etter at boken er blitt refusert av Hegel i dansk Gyldendal, som syns det er for dristig.
Huseby åpnet sin bokhandel i Kristiania i 1883, og har en radikal livsholdning. Han utgir boken i kommisjon. Det betyr at han ikke betaler for trykkingen, men står for salget mit en viss prosent av inntektene. Resten av pengene skal Amalie få etter hvert som boken blir solgt.
-
Amalie Skram tilbringer et par sommeruker i Hornbæk sammen med sønnen Jakob. Hun forsøker å skrive et skuespill. Og hun skriver et langt og fortrolig brev til sin venn Arne Garborg, som har bedt henne om råd og hjelp til å forstå den kvinnelige seksualiteten. De to har et kollegialt samarbeid om disse spørsmålene som betyr mye for dem begge. Det er noe her som de begge forsøker å finne ut av.
Amalie skriver:
-
Alexander Kielland skriver til Edvard Brandes at han har lest Amalie Skrams roman Constance Ring, men at han ikke liker den. Amalie har ikke truffet språktonen i de dannede Kristianiafamiliene, syns han. Hans språksans blir i det hele tatt forstyrret av hennes grovhet. Han syns ikke romanen vitner om noe særlig talent.
-
I Kristiania er det voldsomt uvær denne natten. Amalie Skram skriver til Erik Skram i København: «Jeg kunde ikke sove for pladsk på ruderne og tuden om ørene; det forekom mig bogstavelig at sengen stod og slingrede, og det gjorde den da sikkert også. Jeg lå og ønsked du havde været ved siden af mig; så havde jeg sikkert krøbet over i din seng, og lagt mig tæt ind til dig med hodet dybt nede etsteds, ja, for det tordnede også, skjøndt jeg ingen lyn så, gudsketak.»
-
Amalie Skram har søkt råd hos Georg Brandes angående sin roman Constance Ring, som forleggeren Hegel ikke vil utgi. Brandes har uttalt seg rosende om boken; det eneste han ikke liker ved romanen, er dens smiger til Bjørnson. Hun skriver til sin venn Arne Garborg. I brevet forteller hun om sitt syn på kvinner og seksualitet:
-
Sophus Schandorph, som er Amalie Skrams gode venn, skriver en langt på vei anerkjennende anmeldelse av hennes roman Constance Ring i det danske tidskskriftet Tilskueren. Her understreker han at romanen slett ikke er umoralsk, slik det har vært hevdet. Tvert i mot er den i overkant tung på labben i sitt moralsyn, syns han. Han roser mange av persontegningene, men mener at dialogene er altfor lange, og at det er svært usannsynlig at en kvinne som Constance ville ha begått selvmord. Konklusjonen på anmeldelsen er at romanen er et lovende debutarbeid.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram om hans flaue følelse for Edvard Brandes' skuespill Efter selskab, som nylig er publisert i tidsskriftt Tilskueren. Han syns stykket gir inntrykk av at kjærligheten går ut på at et mannlig kjønnsorgan kommer gående på flueben mot et ditto kvinnelig, og så begynner forhandlingen. Men så nakent er ikke livet, mener Bjørnson.
-
Amalie Skram er på vei til Bergen fra København med dampskip. Hun skriver hjem til Erik om reisen. Når har de nettopp fått Norge i sikte.
-
Amalie Skram er ankommet Bergen. Hun bor hos venner, besøker sønnen Ludvig, omgås gamle venner, går i selskap og i teatret. Hun ser ikke noe til sin eksmann August Müller, men hører at han drikker, og at han er ulykkelig i sitt nye ekteskap med Kaja.
-
I Bergen er været nydelig. Amalie Skram skriver til Erik Skram: «Du aner ikke for et vejr vi har, blikstille hver dag, og nu på det sidste ren, blå luft, med solskin og mildhed. I al den tid jeg har været her, har jeg sovet for åbent vindu om natten, og tænk dig til at vinduet har stået uden at røre sig eller gi lyd fra sig fra morgen til aften, uden nogen stormkrog, for der er ingen vind engang. Hvad siger du til det, du din Kjøbenhavnergut?»
-
I København regner det, og Erik Skram har pådratt seg en forkjølelse i sin jakt på nyheter om Estrup.
Han skriver til Amalie Skram:
-
I København høljer fortsatt regnet ned, skriver Erik Skram til sin kone Amalie, som har reist til Bergen.
-
Amalie Skram lever et stadig mer sosialt liv på sitt Bergensbesøk, så det går ikke så bra med skrivingen. Nå har hun vært på besøk på herregården Damsgård hos eieren Helmich Janson, som er Kristofer Jansons bror.
Til sin mann Erik i København skriver hun:
-
Amalie Skrams fortelling «Karens jul» utkommer i julenummeret av den danske avisen Politikken. Fortellingen utspiller seg i havneområdet i Kristiania, og er en dyster og bitende beretning om en fattig, ugift mor og barnet hennes, og deres forferdelige skjebe som ofre for fattigdom, dumskap og hjelpeløshet.
Hovedpersonen Karen blir funnet i et ferjemannshus i Kristiania av en politimann. Hun har nettopp født et barn, og har søkt tilflukt for kulden i huset fordi Madam Olsen, hennes arbeidsgiver og beskytter, har reist bort og ligger syk på landet.
-
Arne Garborg utgir romanen Mandfolk. Det er hans mest naturalistiske bok. Her skildrer han hvordan det erotiske, det politiske og det religiøse livet leves i hovedstaden.
Romanen åpner på en fest i Kristiania Arbeidersamfund. Her er fulle studenter hvor man snur seg, og leseren får følge tankene og følelsene til en av dem. I løpet av romanen går han i hundene. Den unge studenten er forelsket i en ung og vakker kvinne, men han har liten tro på seg selv. Han bor på hybel hos Daniel Braut fra romanen Bondestudentar.
-
August Müller, Amalie Skrams første ektemann, er i en kort periode, et års tid, ordfører i Askøy herred utenfor Bergen. Han har vært skipskaptein og møller-- og også skuespiller under Bjørnstjerne Bjørnsons teatersjeftid i Bergen.
-
I København spaserer det bedre borgerskapet hver dag mellom klokken tre og fire på ettermiddagen på Strøget for å se og bli sett.
En av dem som må spasere her hyppig for å vise seg frem er Amalie Skram og Georg Brandes venninne Bertha Knudtzon fra det fine gamle handelshuset i Amaliegade 14. Det verserer nemlig rykter om at hun er blitt sendt på et diskrete opphold i Syden for å føde og bortadoptere en horunge som har den skandaliserte Georg Brandes som far.
-
Amalie Skram forsøker å få sitt stykke Gjæld oppført ved Det kongelige Theater i København, og er i møter med teaterledelsen i den anledning. Men man mener at stykket er for likt Ibsens Et dukkehjem, og det blir ikke noe av oppførelsen
-
Amalie Skram har et illebefinnende og må få tilkalt doktor og få morfin, skriver hun i et brev til sin venninne Vilhelmine Ullmann i Kristiania.
-
Amalie Skram skriver brev til sin venninne i Kristiania Vilhelmine Ullmann, som hun nettopp har fått brev fra. Nå har Vilhelmine lest Amalies roman Constance Ring, og gitt sin reaksjon. Amalie setter stor pris på vennskapet med Vilhelmine, som er mye eldre enn henne. Vilhelmine er mor til Ragna Nielsen og Viggo Ullmann, og har tjent som mentor og morsskikkelse for Amalie i årene i Kristiania.
-
Camilla Collett har vært på besøk hos Amalie og Erik Skram, som har trukket seg tilbake til en kro på Jægerspris for å hvile ut etter alll festingen og turingen den siste tiden.
Fru Collett er svært oppbrakt over Hans Jægers bok, som hun lurer på om hun må lese -- Jonas Lie har jo skrevet og forsvart den.
Amalie Skram råder henne på det bestemteste fra det; hun syns boken er svinsk. Og Jæger selv er gal, mener hun. Hun skjønner ikke at ikke folk forstår at han har vært gal helt siden han var barn.
-
Amalie Skram skriver et langt brev til sin venninne og mentor Vilhelmine Ullmann i Kristiania, med inngående beretninger om sine erfaringer med Camilla Collett. Hun skriver:
«Jeg har et par gange set fru Collett hernede, og hvergang bagefter har jeg tænkt: om Du nu kunde springe hen til fru Ullmann og fortælle om hvor viderværdigt det har været. Forresten har jeg været rørt over hende også. Ifjor kom hun rent uventet op for at hilse på mig. Jeg havde længe vidst at hun var i byen, men natur ligvis ikke tænkt på at hjemsøge hende.
-
Amalie Skram får en lang fortelling trykt i Tilskueren i København: Bøn og Anfægtelse. Den handler om en familie der mannen er i ferd med å få et mentalt sammenbrudd, mens hans kone klynger seg til troen på at Gud vil helbrede ham, og deres to sønner lider under mannens brutalitet.
Det finnes ingen lyspunkter i denne fortellingen; mannen blir båret ravende gal avsted til Gaustad. Hans kone får ikke noe svar fra oven, og glir inn i fortvilelse.
-
Amalie Skram skriver sitt første brev til Edvard Brandes for å protestere mot en uttalelse i hans anmeldelse av hennes novelle "Bøn og Anfægtelse". Anmeldelsen står på trykk i Politiken i dag, og er for en stor del anerkjennende. Men Brandes skriver at det vil kreve en hel roman å gjøre fortellingen hennes overbevisende. Hans kommentar vedrører en av de to guttene i fortellingen hun har skrevet, og deres forskjellige reaksjoner på farens galskap. Amalie skriver:
-
Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den.
Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig. Ikke holdt han nogen tale til mig, heller.»
-
Amalie Skram har sendt sitt tre akters teaterstykke Gjæld til Christiania Theater. Det handler om en ung frue, Helene som ikke får pengene til å strekke til. Hun har tatt opp lån for å kjøpe møbler, mens hun har latt sin mann overlæreren være i den tro at hun har arvet pengene fra en tante. Handlingen settes i gang ved at ektemannen reiser på en auksjon i en fremmed by. Hun tror aldri han skulle ville gifte seg på gjeld, og dette er hennes måte å bringe ekteskapet i havn på. Nå lever hun i fare for å bli avslørt, og vurderer å låne penger fra sin beundrer Mejer.
-
Amalie Skram får sin lange fortelling «Knut Tandberg» på trykk i det danske tidsskriftet Tilskueren. Den handler om et ekteskap hvor kjærligheten er forsvunnet, og Amalies venn Frits Thaulow tar det temmelig ille opp at han kjenner seg igjen som modell for ektemannen, som har en affære med en langt yngre kvinne.
Mannen i fortellingen forelsker seg i en yngre kvinne, men mangler mot til å fortelle det til sin kone Birgit -- som minner svært mye om Amalies venninne Ingeborg. Birgit opdager foroldet ved en tilfeldighet.
-
Amalie Skram skriver flittig, det som skal komme til å bli romanserien Hellemyrksfolket begynner også å ta form; de to første bindene skal komme til å bli utgitt neste år.
-
Edvard Brandes skriver til sin bror Georg Brandes at han finner en av Amalie Skrams venninner, frk. Christensen, så lite tiltrekkende at han kunne ligge i badekar med henne uten å bli tiltrukket. Amalies reaksjon er at hun hater Edvard Brandes, og vil gjerne skade ham.
-
Amalie Skram har fått høre at noen har satt ut rykter om at hun går rundt og snakker stygt om Georg Brandes. Hun vi komme til bunns i hvem som har påstått dette. Hun skriver til ham:
«Kjære dr. Brandes, Det er igår kommet mig for øre at der til Dem er bleven sagt, at jeg gik og talte ondt om Dem, sagde at jeg «hadede» dem o.s.v. Nu spørger jeg Dem, er dette sandt? Og vil De i tilfælde opgive Deres hjemmelsmand?
Deres ærbødige og hengivne Amalie Skram"
-
Frits Thaulow skriver et indignert brev til Erik Skram der han tydelig gir uttrykk for at han misliker at Amalie Skram har brukt ham som modell i novellen Knud Tandberg.
Novellen handler om et ektepar i Kristianias finere og liberale kretser der mannen, som er musiker, er utro mot sin kone med en langt yngre kvinne. Ekteskapet deres går mot oppløsning. Det er tydelig at det har kommet til en disputt mellom Frits, Amalie og Erik om denne saken i en sosial setting, og at Erik har beskyldt Frits for å være plump i konfrontasjonen.
-
Amalie Skram har lest Christian Krohgs roman Albertine. Hun skriver i brev til sin venn Arne Garborg: «Kroghs bog er over al beskrivelse god og dejlig. Hils ham og sig at den vil jeg skrive om. Skram hilser».
-
Nils Collett Vogt fra Kristiania er blitt 23 år gammel og får med venners hjelp fått utgitt en diktsamling i København. Den vekker en del oppmerksomhet for tiden. Han skal siden komme til å skrive en erindringsbok der han tenker tilbake til denne tiden i den danske hovedstaden, og møter han har hatt med blant annet Amalie Skram, som for øyeblikket er svært opptatt av ham.