Portrettbilde
Andre navn
Berthe Amalie Alver
Amalie Alver
Amalie Müller
Arbeid
Kjønn
Kvinne
Fødselsdato
22 august 1846
Fødselssted
Dødsdato
15 mars 1905
Dødssted
  • Amalie har fått Eriks brev med forsøket på å redigere hennes artikkel om Bjørnsons Over Ævne I. Hun er slett ikke fornærmet over hans kritikk. Hun har vært sammen med Christiania Krohg og Frits Thaulow i selskapslivet i det siste. Hun skriver: «Kl. er 2 nat min elskede; jeg er netop kommen hjem fra en selskabelig sammenkomst hos kunstnerne i et stort offentligt lokale.

  • I København er det nydelig vintervær. Men Erik har store problemer med ovnen i leiligheten sin; det siver røyk. Dette er av daglgilivets problemer som han lurer på hvordan Amalie kommer til å takle. Han skriver til henne: «Der kommer for Resten bestandig tilbage for mig en Anledning til at være ond på Skæbnen, at den ikke giftede os i Efteråret i Stedet for først nu til Foråret, og det er den aldeles mageløse Vinter vi har. Som Du vilde have nydt den! Min Stump klar Nordenvind og 3-4 graders Varme, en uforanderlig Mildhed og Skønhed. Noget lignende opleves ikke to Gange i en Menneskealder.

  • Amalies fortrolige venninne Kathinka Heiberg har påtatt seg jobben med å fortelle Jakob og Ludvig om morens gifteplaner.

    Amalie skriver dette i brev til Erik:

  • I Kristiania ligger tåken tykk. Været er mildt, man vandrer rundt som i en underjordisk by, eller en by som en sunket. Slik beskriver Amalie den: «man ser ikke en alen frem for sig, støder lige mod medmennesker, og redder sig i yderste sekund fra at knuses mod en lygtepæl.

  • Amalie har skapt stor splid blant sine intellektuelle venner i Kristiania på grunn av sin rasende reaksjon på John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer, der hun selv er lett gjenkjennelig som den bornerte hovedpersonen.

    Arne Garborg er fremdeles en trofast og hengiven venn for Amalie. De to forstår hverandre. I dag står hennes anmeldelse av hans roman Bondestudentar på trykk i Dagbladet.

  • Amalie er spent på guttenes reaksjoner på sitt kommende ekteskap. Hun beskriver det slik til Erik: «Til Kathinka, havde Jakob sagt med en underlig bedrøvet klang i stemmen: "Tænk, så blier mama dansk," men til mig nævnte han intet om dette. Forleden aften, da vi sad og talte sammen, vi tre, sa'e Jakob blandt andet: "du, der vil blive forskrækkelse blandt dine venner," - "Ja," sa'e så jeg, "og danskehadet vil gjøre den større." "Danskehadet!" sa'e Jakob og så op med en usigelig forbauselse i sit søde ansigt,- er her danskehad her, i Norge?

  • August Müller er i Kristiania. Han oppsøker Amalie, de to har mye å diskutere. Det går nemlig ikke så bra med Augusts forretninger, det ser ut til at de to sønnene deres ikke kan påregne noen arv etter ham. Nå vil han gifte seg på ny, og vil få i stand en ekteskapsbevilling. Ludvig er satt til å jobbe i butikk. Det skal han komme til å mistrives dypt med.

    Her er hva Amalie skriver til Erik om saken:

  • Amalie skriver til Erik i København om sin venn Arne Garborg og hvordan han slett ikke like Georg Brandes. Erik vil skrive en aritkkel om Garborg.

  • Amalie anmelder Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne 1. Anmeldelsen skriver hun i Kristiania, mens den skal komme til å stå på trykk i danske Tilskueren. Den er svært lang, og inneholder en nesegrus dyrkelse av Bjørnson som sannhetsprofet og religionskritiker. Hun nevner sin egen oversettelse av teologen Waites kristendomskritiske verk som hun selv nettopp har oversatt på Bjørnsons initivativ (men som er utkommet uten hennes navn nevnt). Og hun gjør også en sammenlikning av Over Ævne med Ibsens Brand. Anmeldelsen vitner om omfattende lesning og refleksjon rundt teologiske spørsmål.

  • Amalie Müller bekymrer seg for hvordan hun skal få plass til både isskapet og lintøyskapet sitt i den lille leiligheten hun og Erik skal flytte inn i i København. I Kristiania har alle isskap, hun kan ikke skjønne hvordan man klarer seg uten. Hvordan holder man maten frisk? Men Erik tror de godt kan klare seg uten isskap. Det er ikke så vanlig med slikt i København. Derimot vil ha gjøre sitt ytterste for å få husverten til å forstå at Amalie må ha svartmalte dører og vinduer i leiligheten.

  • Christian Krohg er for første gang på besøk hos Amalie Müller i Kristiania. Hun skriver i brev til Erik Skram: "Imorgen skal jeg ha fremmede; Gud give du kunde være med. Det blir vist nokså fornøieligt, fordi at Blehrs som jeg skulde ha til nogle bergenske venner, spurgte om de måtte få lov at komme og tage med de mennesker som de havde indbudt til sig, og så slå vore retter og vor vin sammen. Jeg sa straks ja, og nu er der kommet 2 kurve fulde.

  • Christian Krohg og Gunnar Heiberg ser ut til å trives godt i selskap hos Amalie Müller. I dag skriver hun i brev til Erik: «Her var så hyggeligt på søndag; de blev til ¼ over to, så kan du selv tænke dig til. Og så kom et par af dem, de der skulde reise, igjen til frokost næste dag, og det havde Krogh og Heiberg fået nys om, og kom listende med. Da var det endnu livligere, tror jeg næsten, og så blev vi alle budne i aftenselskab hos en af dem som var her, så det gik i et kjør de to dage.»

  • I København er det blitt så mildt at en skulle tro det var vår. Erik Skram bekymrer seg for hvordan det skal gå nå når en danske skal gifte seg med en norsk kvinne. Slik reflekterer han over i dette i brev til Amalie Müller: «Min elskede dyrebare Pige, Du skulde leve i det Vejr vi har; her er en Mildhed og et Solskin som i højt Forår; hvis Du ikke allerede elskede mig, og Du kom herned, Du måtte falde i Kærlighed til nogen, og hvem kunde Du så bedre vælge end mig? Min elskede lille Pige, jeg har de og de Fejl, Du kender dem vel snart, men der er dog et og andet at holde af ved mig, bl.a.

  • Erik liker dårlig at Christian Krohg (eller i grunnen noen andre menn enn ham selv) er en så kjær gjest i Amalie Müllers hus.

  • Amalies bror Bernhard har kommet hjem fra Amerika som et vrak og har reist til sin mor Lovise og broren Ludivg i Fredrikshald for å dø.

  • Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson at hans nære vennskap med Edvard Brandes føles litt beklemt for tiden, på grunn av Edvards kjærlighetsaffære med Ingeborg Thaulow. Ingeborg er Amalie Müllers venninne. Bjørnson har lenge vært på Alexander i sakens anledning, og kan ikke fatte hvorfor han vil pleie omgang med en som Edvard. Han har erklært seg selv som Edvard fiende. Men Edvard og Alexander har hatt et nært samarbeid gjennom flere år, og det er ikke så enkelt å sette strek over et slikt vennskap.

  • Amalie Müller skriver til Erik Skram i København om sin venn Arne Garborg: «- Iforgårs endelig sendte Garborg svar til G. Brandes - du husker han havde bedet om biografiske oplysninger til sit essay. Det hele stod på to sider, og der var så forbigående som muligt pegt på at det 18de århundrede, eller hvad den hed den bog havde øvet nogen indflydelse på ham, hvorimod han dvælede udførligere ved den vækkelse han havde modtaget fra andre hold. Garborg har som sagt fået afsmag for Brandes' maner. Endvidere skrev han at det var ham naturligvis til stor ære og glæde at han, G.B.

  • Amalie Müller skriver til Erik Skram i København om sin venn Arne Garborg: «- Iforgårs endelig sendte Garborg svar til G. Brandes - du husker han havde bedet om biografiske oplysninger til sit essay. Det hele stod på to sider, og der var så forbigående som muligt pegt på at det 18de århundrede, eller hvad den hed den bog havde øvet nogen indflydelse på ham, hvorimod han dvælede udførligere ved den vækkelse han havde modtaget fra andre hold. Garborg har som sagt fået afsmag for Brandes' maner. Endvidere skrev han at det var ham naturligvis til stor ære og glæde at han, G.B.

  • Amalies lillebror Bernhard Nicolai dør av tuberkulose. I en periode har han bodd i Parkveien i Kristriaania og jobbet som kontorist.

    Hans utgang fra livet er ulykkelig; etter et underslag rømte han til Amerika, men klarte seg heller dårlig der borte, og kom hjem igjen som en syk og nedbrutt ung mann.

    Amalie venter i denne tiden fortvilet på at skillsmissepapirene hennes fra August Müller skal gå i orden.

  • Amalie Müller skriver i brev til Erik Skram i København om Bernhards død: "Min stakkels broder Bernhard døde onsdag stille og rolig. Det er jo som forholdet var, et glædeligt dødsfald, men jeg blev dog mere og smerteligere oprevet ved den underretning end jeg havde ventet. Den arme ulykkelige gut! Og stakkels moderen! Det er svært hvor vi dør. Nu er det bare Ludv. og mig igjen. Og jeg for min del er aldeles overbevist om at ikke opleve 40 års alderen. Men det kan igrunden være vel blåst det.

  • Amalie Müller skriver i brev til Erik Skram i København om Bernhards død: "Min stakkels broder Bernhard døde onsdag stille og rolig. Det er jo som forholdet var, et glædeligt dødsfald, men jeg blev dog mere og smerteligere oprevet ved den underretning end jeg havde ventet. Den arme ulykkelige gut! Og stakkels moderen! Det er svært hvor vi dør. Nu er det bare Ludv. og mig igjen. Og jeg for min del er aldeles overbevist om at ikke opleve 40 års alderen. Men det kan igrunden være vel blåst det.

  • Johan Sebastian Welhavens lillesøster Maren holder litterære salonger i Kristiania, og her er Amalie Müller invitert. Hun giftet seg i sin tid med en av Sebastians beste venner i Bergen, og fikk etternavnet Sars. Som gammel skal hun kommer til å holde litterære salonger i Kristiania. Dit skal Amalie bli invitert. Maren skal komme til å erkære at hun ikke hadde hatt noe imot at hennes sønn professoren giftet seg med Amalie. Det er ikke sikkert at professoren selv hadde hatt noe større imot det heller. Men Amalie ler det vekk.

  • I København blåser det kraftig. Erik Skram sitter oppe sent for å skrive til Amalie Müller. Men det må bli et kort brev, understreker han, for ilden har gått ut i ovnen for lenge siden, og det er blitt kaldt i stuen

  • Frits Thaulow er i Bergen, mens Amalie Müllers venninne Helene Sandberg er i København. Amalie skriver om dem: "- du det er sandt, fru Sandberg er i Kjøbenhavn for tiden, ligger i kur hos ham - hvad er det nu han heder den flinke doktor som steller med damers maver, og Fritz er i Bergen hvor han bor hos Sandberg og efter sigende "fylder op" hele Bergens by. Men nu slutter jeg. Her er ikke koldt, i stuen, tværtom, men kl. er mange, og jeg er træt af dagens slid og mange tanker".

  • Amalie Müller skriver dette i brev til Erik Skram i København: «Moder er så uhyre bedrøvet eller rettere oprevet ved Bernhards død, for igrunden er hun bare glad, som vi andre. Også Ludvig var så trist og nedstemt i sit sidste brev. B. havde været et vidunder af elskelighed og tålmodighed under sin sygdom. Ludvig skrev at han var som et helt uskyldigt barn den hele tid. De var kommen til at holde så græsselig meget af ham alle som havde været om ham, doktoren, vågekonen og pigen i huset, der tiggede og bad om lov til at våge hos ham om nætterne.

  • Frits Thaulow er i Bergen, mens Amalie Müllers venninne Helene Sandberg er i København. Amalie skriver til Erik Skram i København om dem: "- du det er sandt, fru Sandberg er i Kjøbenhavn for tiden, ligger i kur hos ham - hvad er det nu han heder den flinke doktor som steller med damers maver, og Fritz er i Bergen hvor han bor hos Sandberg og efter sigende "fylder op" hele Bergens by.Men nu slutter jeg. Her er ikke koldt, i stuen, tværtom, men kl. er mange, og jeg er træt af dagens slid og mange tanker".

  • I København er det blitt mildt igjen etter den siste tidens kortvarige kulde. Temperaturskiftet har gitt Erik Skram snue. Han skriver begremmet til Amalie Müller: «nu da Mildheden skulde fylde min Sjæl med Fryd, har jeg ingen Sjæl, den siver sammen med Hjernemassen ud af mig i Snue. () Nej jeg kan næsten ikke se hvad jeg skriver, Øjnene står fulde af Vand, det er som om den voldsomste Tø havde angrebet et frossent Fysionomi [sic] - åh, ja Du det er aldeles rædselsfuldt forskrækkeligt.

  • Amalie Müller er i Fredrikshald for å si farvel til moren og broren Ludvig før hun reiser til København for å gifte seg. Hennes yngste sønn Ludvig har nettopp fylt seksten år. Han blir sendt til Bergen, hvor han skal jobbe for en slektning på farssiden i butikk. Storebroren hans, Jakob, er atten. Han skal studere jus i Kristiania.

  • Amalie Müller gifter seg med Erik Skram og blir fru Skram denne torsdagen i København. Bryllupet foregår i Rådhuset. De har kjent hverandre siden sensommeren 1882.

    De flytter inn i en bitte liten leilighet i Øster Farimagsgade 51. De skal raskt komme til å bli et feiret, omtalt og fetert ektepar i byens radikale kretser og selskapsliv.

    Erik har jo levd her i byen i hele sitt liv, og Amalie har også mange kontakter her.

  • Amalie Skram skriver til sin høyt elskede lærer Ole Elias Holck for å fortelle ham at hun han giftet seg. Det er svært viktig for å henne at han skal tenke godt om henne. I ungdommen svermet hun og venninnene for læreren sin, han var Kierkegaard-mann, og hadde stor betydning for hennes religiøse livsholdning den gangen. Hun skriver: «Kjære Holck!

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram fra Paris. Han er glad for at det går bra med henne og Erik. Men han advarer henne -- har ikke Erik en tendens til å bli "hus-grin"? Det har han! Hun må passe seg for hun er nervøs, og det er Erik og, og det kan bli trøbbel. Og han gjør kjærlig narr av hvordan Amalie skirver flere sider i sitt brev om hvordan hun syns han tar feil, uten å gjøre oppmerksom på hva det er hun viser til. I det hele tatt fekter hun vindmølleaktig mot ting han ikke forstår hva er. Både Bjørnson og Karoline ler godt av dette.

  • Bjørnstjerne Bjørnson har fått nyss om at Amalie Skram har giftet seg med Erik Skram. Han skriver et hjertevarmt og inderlig brev til henne med lykkeønskninger for ekteskapet. Han kommer med en omfattende beskrivelse av personligheten hennes, lidenskapen og sanseligheten. Også den kjønnslige sanseligheten. Han skriver om Erik: «Vet han, at du er og søger din styrke i at at være en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst og later om om du ikke er det!

  • John Paulsen ser Amalie Skram i teatret i København

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram at han ikke har lest og ikke vil lese John Paulsens Moderne Damer, som har Amalie som modell for den kvinnelige hovedperosnen, som er fremstilt som en manipulator av menn, og som Amalie har gått fra konseptene på grunn av. Bjørnson råder henne til å være snil lmot Paulsen, som nå er dypt ulykkelig og redd og i ferd med å gå i hundenepå grunn av denne saken.

  • Kristoffer og Drude Janson og barna deres opplever det utrolige at kirken de var i ferd med å bygge på en indiansk gravplass i Brown County i Minnesota, og som ble tatt av en syklon for nøyaktig ett år siden i dag, på ny blir tatt en en syklon. Brown County ligger ikke langt fra Fargo/Moorhead, der Amalie Skrams far Mons Alver har slått seg ned og stiftet ny famlie, under navnet John Oliver. Mons/John var i Amalies oppvekst kjent som en av «bønnemennene» i Bergen, men da han kom tilbake etter noen år i Amerika, ble det kjent at han var blitt fritenker.

  • Jakob Worm Müller, Amalies eldste sønn, bor alene i Kristiania og har begynt å skrive dikt. I en periode dette året bor han sammen med sin mormor Lovise Alver, Amalies mor. Lovise er 64 år gammel. De bor i Briskebyveien 56, 2. etasje.

  • Amalie og Erik Skram er i folketellingen for København denne året oppført med bopel i Østerfarimagsgade 51, femte etasje. Erik er oppført med yrke stenograf i Rigsdagen, mens Amalie er oppført som husmor.

    De har en tjenestejente boende: Anne J. Jensen på 26. Hun er ugift og kommer fra Nørre Sundby.

    Amalie skriver på stykket Gjæld, som hun jobber lenge og iherdig med å få stykket utgitt, uten å lykkes.

  • Leis Schjelderup, som er en av Amalie Skrams bekjente og har malt et portrett av henne, oppholder seg i Bergen. Hun utgir boken Farveskitser, og maler et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i Bergen, og en av Amalies venner. De to blir gode venner. Han prøver å hjelpe henne økonomisk, og overtaler henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjør en periode.

  • Amalie Skram har lest Ibsens Vildanden. Hun skriver til Arne Garborg at hun syns det er et elendig arbeid som er skrevet kun for å få frem den ene replikken om at vi bør si løgner i stedet for idealer. Hun irriterer seg over den halvsanne og forterskede livserfaringene Ibsen fremlegger om at menneskene er som svin som trives best i sine svinebinger.

  • Hvad det da kommer af at jeg ikke før har ladet høre fra mig? Mangel på tid, mangel på tiltag, falden til hvile i forestillingen om at engang skulde det bære til. Min tid er, og har hele tiden været forferdelig optaget hernede, ganske anderledes end i Norge; jeg lever et uhyre bevæget liv, fuldt af selska belighed, udeliv på forelæsninger og teater (Skram er teaterkritiker og må altså være der) 7 og arbejde. Fra uge til uge tænkte jeg at nu skal du nok få stjæle dig en timestid for at ofre din elskelige fru Ullmann, men aldrig blev det alvor.

  • Amalie Skram får antatt Constance Ring, som nå har vokst til rundt 400 sider, og som hun har skrevet ferdig etter at hun giftet seg med Erik, av forleggeren Hegel i København. I denne romanen utforsker hun selve kvinnelighetens problem; det som har å gjøre med kvinners kjærlighetsevne, inkludert deres seksualitet. Og hva skal til for at menn og kvinner skal kunne leve godt sammen?

    Det viser seg imidlertid at dette blir for sterk kost for hennes forlegger Hegel på dansk Gyldendal. Det er en stor skuffelse, og også et stort praktisk problem for Amalie.

  • Camilla Collett kommer uventet på besøk til Amalie og Erik Skram i København. Hun blir hos dem og drikker te om kvelden, og Erik følger henne helt hjem med sporvognen etterpå. det er helt nødvendig; Camilla har elendig stedsans. Hun er svært begeistret for Erik.

  • Amalie Skram har møtt sterk motbør hos forlegger Hegel på dansk Gyldendal, som mener hennes roman Constance Ring er for kraftig kost. Både Erik og Amalie er opprørte over reaksjonen, for forsøker fra hver sin kant å få ham til å skifte mening. Erik skriver til Hegel selv, og Amalie skriver til hans kone Julie, som hun nå er blitt kjent med i selskapslivet, og ber om hjelp.

  • Amalie Skram skriver til Georg Brandes, som har lest hennes roman Constance Ring og irritert seg over at den inneholder rosende partier om hans fiende Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i kritikken: «Kjære dr. Brandes! Tillad mig at bemærke som svar på deres reprimande: Jeg synes det er ganske urigtigt når de karakteriserer [min - krysset ut] yt ringerne i bogen angående B.B som «platte smigrerier». De er ikke engang smigrerier. De forekommer fordi det udkræves af omstæn dighederne.

  • Vilhelmine Ullmann skriver til Amalie Skram fra Kristiania om hvordan familiessituasjonen hennes er etter at Ragna har vendt tilbake fra Tromsø og begynt å arbeidet på barneasylet i Tomtegaten. Det som Ragna har gjennomgått har gått på helsen løs, skriver hun. Det er tungt, men alt kan bæres så lenge man frelser seg selv som menneske. Hun er ikke i tvil om at Ragnas ekteskapshavari skyldes mannens oppførsel. Hun har det ikke godt, gråter ikke, den lindringen håper hun på i et annet liv.

  • Camilla Collett har et uhelll med en arbeidsvogn i København, hvor hun for tiden oppholder seg. Hun går rett på vognen, får et kraftig dunk av vognstangen og fraktes bevisstløs hjem til hotellet hvor hun blir liggende til sengs en i en periode. Amalie Skram kommer på besøk til henne, og blir forskrekket over hvor arrig den gamle damen er. Hun vil gjerne hjelpe henne, men mener det er umulig for noen å være en godt medmenneske for en som er slik som Camilla på innsiden.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Det gjør hun også om tre dager.

  • Amalie Skrams roman Constance Ring, som foregår i Homannsbyen i Kristiania, kommer ut hos Huseby i Kristiania, etter at boken er blitt refusert av Hegel i dansk Gyldendal, som syns det er for dristig.

    Huseby åpnet sin bokhandel i Kristiania i 1883, og har en radikal livsholdning. Han utgir boken i kommisjon. Det betyr at han ikke betaler for trykkingen, men står for salget mit en viss prosent av inntektene. Resten av pengene skal Amalie få etter hvert som boken blir solgt.

  • Amalie Skram tilbringer et par sommeruker i Hornbæk sammen med sønnen Jakob. Hun forsøker å skrive et skuespill. Og hun skriver et langt og fortrolig brev til sin venn Arne Garborg, som har bedt henne om råd og hjelp til å forstå den kvinnelige seksualiteten. De to har et kollegialt samarbeid om disse spørsmålene som betyr mye for dem begge. Det er noe her som de begge forsøker å finne ut av.Amalie skriver: «Dine spørgsmål er ikke så lette at besvare. Jeg skal gjøre mit bedste og jeg skal være ærlig, men så må du ikke bli fælen over at jeg kan snakke så ret frem om disse hemmelige ting.

  • Alexander Kielland skriver til Edvard Brandes at han har lest Amalie Skrams Constance Ring, men at han ikke liker den. Amalie har ikke truffet språktonen i de dannede Kristianiafamiliene, syns han. Hans språksans blir i det hele tatt forstyrret av Amalies grovhet. Han syns ikke romanen vitner om noe særlig talent.

  • I Kristiania er det voldsomt uvær denne natten. Amalie Skram skriver til Erik Skram: «Jeg kunde ikke sove for pladsk på ruderne og tuden om ørene; det forekom mig bogstavelig at sengen stod og slingrede, og det gjorde den da sikkert også. Jeg lå og ønsked du havde været ved siden af mig; så havde jeg sikkert krøbet over i din seng, og lagt mig tæt ind til dig med hodet dybt nede etsteds, ja, for det tordnede også, skjøndt jeg ingen lyn så, gudsketak.»

  • Amalie Skram har søkt råd hos Georg Brandes angående sin roman Constance Ring, som forleggeren Hegel ikke vil utgi. Han har uttalt seg rosende; det eneste han ikke liker ved romanen, er dens smiger til Bjørnson. Hun skriver til sin venn Arne Garborg. Forteller mye om hennes syn på kvinner og seksualitet: «Fra G.B (Georg Brandes) fikk jeg også en høyst komisk tilrettevisning. Du vet, det hadde vært vrøvl med Hegel. I den anledning fikk GB. Korrekturen til gjennomlesning; de siste arkene manglet. Om det han hadde lest, kom han til meg og uttalte seg meget anerkjennende.

  • Sophus Schandorph, som er Amalie Skrams gode venn, skriver en langt på vei anerkjennende anmeldelse av hennes Constance Ring i det danske tidskskriftet Tilskueren. Her understreker han at romanen slett ikke er umoralsk, slik det har vært hevdet. Tvert i mot er den i overkant tung på labben i sitt moralsyn, syns han. Han roser mange av persontegningene, men mener at dialogene er altfor lange, og at det er svært usannsynlig at en kvinne som Constance ville ha begått selvmord. Konklusjonen på anmeldelsen er at romanen er et lovende debutarbeid.

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram om hans flaue følelse for Edvard Brandes' skuespill Efter selskab, som nylig er publisert i Tilskueren. Han syns stykket gir inntrykk av at kjærligheten går ut på at et mannlig kjønnsorgan kommer gående på flueben mot et ditto kvinnelig, og så begynner forhandlingen. Men så nakent er ikke livet, mener Bjørnson.

  • For et par timer siden har vi fåt Norge isigte, det ligger så pent og højt og langstrakt, og knejser med sin fjeldryg i den rene, klare luft og det strålende solskin. Vi har det dejligste vejr, der kan tænkes, men skuden sætter dog en del, for her er vældige underdønninger, skjøndt vandfladen kun er let kruset i små spidse skumbølger. Kl. er 12 og først kl. 4 er vi inde i Kristiansand; vi skulde været der kl. 10, men dels kom vi en time forsent afsted fra Kjbhvn og dels havde vi vinden stik i stævn, rent en storm til og med, i går. Men ikke hele dagen igår.

  • Amalie Skram er ankommet Bergen. Hun bor hos venner, besøker sønnen Ludvig, omgås gamle venner, går i selskap og i teatret. Hun ser ikke noe til sin eksmann August Müller, men hører at han drikker, og at han er ulykkelig i sitt nye ekteskap med Kaja.

  • I Bergen er været nydelig. Amalie Skram skriver til Erik Skram: «Du aner ikke for et vejr vi har, blikstille hver dag, og nu på det sidste ren, blå luft, med solskin og mildhed. I al den tid jeg har været her, har jeg sovet for åbent vindu om natten, og tænk dig til at vinduet har stået uden at røre sig eller gi lyd fra sig fra morgen til aften, uden nogen stormkrog, for der er ingen vind engang. Hvad siger du til det, du din Kjøbenhavnergut?»

  • I København regner det, og Erik Skram har pådratt seg en forkjølelse i sin jakt på nyheter om Estrup. Han skriver til Amalie Skram: «Den uforskammede Estrup har tilført mig en Forkølelse, der virker som Snue i den for mig egne voldsomme Grad -; naturligvis gav det sig til at regne i går Aftes, medens jeg var på Gaden, jeg blev så temmelig våd over Knæene, var inde på ophedede Aviskontorer, ude igen i Regnen og endte tilsidst hos Henriques', der har været så venlige at indføre den Skik ikke at ville holde mere end 13? i deres Stuer; det har Lægen sagt skulde være sundt for Børnene.

  • I København høljer fortsatt regnet ned.

  • Amalie Skram lever et stadig mer sosialt liv på sitt Bergensbesøk, det går ikke så bra med skrivingen. Nå har hun vært på besøk på herregården Damsgård hos eieren Helmich Janson, som er Kristofer Jansons bror. «Jeg havde tænkt at begynde på et brev til dig straks lørdag aften, men kom så sent op på kvisten, at det blev umuligt.

  • Amalie Skrams fortelling «Karens jul» utkommer i julenummeret av den danske avisen Politikken. Fortellingen utspiller seg i havneområdet i Kristiania, og er en dyster og bitende beretning om en fattig, ugift mor og barnet hennes, og deres forferdelige skjebe som ofre for fattigdom, dumskap og hjelpeløshet.

    Hovedpersonen Karen blir funnet i et ferjemannshus i Kristiania av en politimann. Hun har nettopp født et barn, og har søkt tilflukt for kulden i huset fordi Madam Olsen, hennes arbeidsgiver og beskytter, har reist bort og ligger syk på landet.

  • August Müller, Amalie Skrams første ektemann, er i en kort periode, et års tid, ordfører.

  • I København spaserer det bedre borgerskapet hver dag mellom klokken tre og fire på ettermiddagen på Strøget for å se og bli sett.

    En av dem som må spasere her hyppig for å vise seg frem er Amalie Skram og Georg Brandes’ venninne Bertha Knudtzon fra det fine gamle handelshuset i Amaliegade 14. Det verserer nemlig rykter om at hun er blitt sendt på et diskrete opphold i Syden for å føde og bortadoptere en horunge som har den skandaliserte Georg Brandes som far.

  • Arne Garborg utgir romanen Mandfolk. Det er hans mest naturalistiske bok. Her skildrer han hvordan det erotiske, det politiske og det religiøse livet leves i hovedstaden. Romanen åpner på en fest i Kristiania Arbeidersamfund. Her er fulle studenter hvor man snur seg. Vi følger tankene og følelsene til en av dem. i løpet av romanen går han i hundene.Den unge studenten er forelsket i en ung og vakker kvinne, men han har liten tro på seg selv. Han bor på hybel hos Daniel Braut fra romanen Bondestudentar. Daniel har giftet seg med en kvinne for pengenes skyld, og er ferdig utdannet teolog.

  • Ola Hanson slår seg ned i Skåne, der han blir kjent med forfatteren Stella Kleve, som er psudonym for Mathilda Malling. Hun har nettopp, med hjelp av Amalie Skrams venn Herman Bang, utgitt en roman som beskriver en ung kvinnes erotiske lengsler som er blitt svært kontroversiell. Hanson presenterer henne som den franske dekadensen i kvinnetidsskriftet Framåt, med en novelle skrevet i et nervøst, impresjonistisk formspråk, gjennomsyret av undertrykte erotikk. Novellen skaper så sterk debatt av tidsskriftet blir nedlagt.

  • Amalie Skram forsøker å få sitt stykke Gjæld oppført ved Det kongelige Theater i København, og er i møter med teaterledelsen i den anledning. Men man mener at stykket er for likt Ibsens Et dukkehjem, og det blir ikke noe av oppførelsen

  • Amalie Skram har et illebefinnende og må få tilkalt doktor og få morfin, skriver hun i et brev til sin venninne Vilhelmine Ullmann i Kristiania.

  • Camilla Collett har vært på besøk hos Amalie og Erik Skram, som har trukket seg tilbake til en kro på Jægerspris for å hvile ut etter alll festingen og turingen den siste tiden.

    Fru Collett er svært oppbrakt over Hans Jægers bok, som hun lurer på om hun må lese -- Jonas Lie har jo skrevet og forsvart den.

    Amalie Skram råder henne på det bestemteste fra det; hun syns boken er svinsk. Og Jæger selv er gal, mener hun. Hun skjønner ikke at ikke folk forstår at han har vært gal helt siden han var barn.

  • Amalie Skram skriver brev til sin venninne i Kristiania Vilhelmine Ullmann, som hun nettopp har fått brev fra. Nå har Vilhelmine lest Amalies roman Constance Ring, og gitt sin reaksjon. Amalie setter sånn pris på vennskapet med Vilhelmine, som er mye eldre enn henne, mor til Ragna Nielsen og Viggo Ullmann, og har tjent som mentor og morsskikkelse for henne i årene i Kristiania. Det var splid og konflikt rundt Amalie den gangen, og til tross for sin steilhet er hun er alltid sårbar når mennesker vender seg vekk fra henne.

  • Amalie Skram skrier et lanfr brev til sin venninne og mentor Vilhelmine Ullmann i Kristiania, med inngående beretninger om sine erfaringer med Camilla Collett. Hun skriver:

    «Jeg har et par gange set fru Collett hernede, og hvergang bagefter har jeg tænkt: om Du nu kunde springe hen til fru Ullmann og fortælle om hvor viderværdigt det har været. Forresten har jeg været rørt over hende også. Ifjor kom hun rent uventet op for at hilse på mig. Jeg havde længe vidst at hun var i byen, men natur ligvis ikke tænkt på at hjemsøge hende.

  • Amalie Skram får en lang fortelling trykt i Tilskueren i København: Bøn og Anfægtelse. Den handler om en familie der mannen er i ferd med å få et mentalt sammenbrudd, mens hans kone klynger seg til troen på at Gud vil helbrede ham, og deres to sønner lider under mannens brutalitet.

    Det finnes ingen lyspunkter i denne fortellingen; mannen blir båret ravende gal avsted til Gaustad. Hans kone får ikke noe svar fra oven, og glir inn i fortvilelse.

  • Amalie Skram skriver sitt første brev til Edvard Brandes for å protestere mot en uttalelse i hans anmeldelse av Bøn og Anfægtelse. Det er innledningen til en brevveksling som skal strekke seg over mange år.

  • Amalie Skram skriver sitt første brev til Edvard Brandes for å protestere mot en uttalelse i hans anmeldelse av hennes novelle Bøn og Anfægtelse som har stått på trykk i Politiken i dag. Anmeldelsen er for en stor del anerkjennende, men Brandes skriver at det vil kreve en hel roman å gjøre fortellingen hennes overbevisende. Hans kommentar vedrører en av de to guttene i fortellingen hun har skrevet, og deres forskjellige reaksjoner på farens galskap.

  • Amalie Skram får en lang fortelling trykt i Tilskueren: Bøn og Anføgelse. Den handler om en familie der mannen er i ferd med å få et mentalt sammenbrudd, mens hans kone klynger seg til troen på at Gud vil helbrede ham, og deres to sønner lider under mannens brutalitet. Det finnes ingen lyspunkter; mannen blir båret ravende gal gal avsted til Gaustad, og hans kone får ikke noe svar fra oven og glir inn i fortvilelse. Dette er Amalies første skildring av sammenbrudd og galskap.

  • Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den. Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig.

  • Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den. Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig.

  • Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den. Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig.

  • Amalie Skram har sendt sitt tre akters teaterstykke Gjæld til Christiania Theater. Det handler om en ung frue, Helene som ikke får pengene til å strekke til. Hun har tatt opp lån for å kjøpe møbler, mens hun har latt sin mann overlæreren være i den tro at hun har arvet pengene fra en tante. Handlingen settes i gang ved at ektemannen reiser på en auksjon i en fremmed by. Hun tror aldri han skulle ville gifte seg på gjeld, og dette er hennes måte å bringe ekteskapet i havn på. Nå lever hun i fare for å bli avslørt, og vurderer å låne penger fra sin beundrer Mejer.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram.

  • Amalie Skram skriver flittig, det som skal komme til å bli Hellemyrksfolket begynner også å ta form; de to første bindene skal til neste år.

  • Amalie Skram får sin lange fortelling «Knut Tandberg» på trykk i det danske tidsskriftet Tilskueren. Den handler om et ekteskap hvor kjærligheten er forsvunnet, og Amalies venn Frits Thaulow tar det temmelig ille opp at han kjenner seg igjen som modell for ektemannen, som har en affære med en langt yngre kvinne.

    Mannen i fortellingen forelsker seg i en yngre kvinne, men mangler mot til å fortelle det til sin kone Birgit -- som minner svært mye om Amalies venninne Ingeborg. Birgit opdager foroldet ved en tilfeldighet.

  • Edvard Brandes skriver til sin bror Georg Brandes at han finner en av Amalie Skrams venninner, frk. Christensen, så lite tiltrekkende at han kunne ligge i badekar med henne uten å bli tiltrukket. Amalies reaksjon er at hun hater Edvard Brandes, og vil gjerne skade ham.

  • Amalie Skram har fått høre at noen har satt ut rykter om at hun går rundt og snakker stygt om Georg Brandes. Hun skriver til ham: «Kjære dr. Brandes, Det er igår kommet mig for øre at der til Dem er bleven sagt, at jeg gik og talte ondt om Dem, sagde at jeg «hadede» dem o.s.v. Nu spørger jeg Dem, er dette sandt? Og vil De i tilfælde opgive Deres hjemmelsmand? Deres ærbødige og hengivne Amalie Skram

  • Frits Thaulow skriver et indignert brev til Erik Skram der han tydelig gir uttrykk for at han misliker at Amalie Skram har brukt ham som modell i novellen Knud Tandberg.

    Novellen handler om et ektepar i Kristianias finere og liberale kretser der mannen, som er musiker, er utro mot sin kone med en langt yngre kvinne. Ekteskapet deres går mot oppløsning. Det er tydelig at det har kommet til en disputt mellom Frits, Amalie og Erik om denne saken i en sosial setting, og at Erik har beskyldt Frits for å være plump i konfrontasjonen.

  • Amalie Skram har lest Christian Krohgs roman Albertine. Hun skriver i brev til sin venn Arne Garborg: «Kroghs bog er over al beskrivelse god og dejlig. Hils ham og sig at den vil jeg skrive om. Skram hilser».

  • Ludvig Alver. Amalie Skrams yngre bror, blir adjunkt på Kongsberg. Siden skal han komme til å bli konstituert rektor ved Kongsberg middelskole. Han flytter hit fra Fredrikshald, hvor han i en periode bodde sammen med Amalie og hennes to gutter. Hans mor Lovise har også bodd hos ham, og i en periode kommer hun også til å bo hos ham her på Kongsberg. Ludvig er en ivrig fjellvandrer, og kommer til å bli sentral i arbeidet med å lage merkede løyper og andre fasiliteter for fotturister, i regi av Turistforeningen. Han kommer til å ta med sin søster Amalie på fjellturer.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Hun er blitt 74 år gammel nå, Amalie er 41.

    Camillas gotiske håndskrift er nesten umulig å tyde.

  • Amalie Skram får utgitt sin pamflett Om Albertine, et forsvar for hennes venn Christian Krohgs bok. Den blir utgitt av den radikale bokhandleren Huseby i Kristiania. Det er en seksten siders tekst som roser Krohgs bok som den aller største skrivekunst.

    Hun sammenlikner romanen med Dostojevskijs roman Fattige folk, som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk på henne, og som etter hennes syn muligens rangerer enda høyere på rangstigen hennes over stor skrivekunst.

    En annen sammenlikning hun trekker er til Mosebøkene i Bibelen.

  • Nils Collett Vogt er en ung mann på 23 år fra Kristiania som med venners hjelp har fått utgitt en diktsamling i København. Den vekker en del oppmerksomhet for tiden. Han skal siden komme til å skrive en erindringsbok der han tenker tilbake til denne tiden i den danske hovedstaden, og møter han har hatt med blant annet Amalie Skram, som for øyeblikket er svært opptatt av ham. Vogt er en hyppig gjest hos henne og Erik Skram. I deres leilighet på Østerbro kommer også folk som Gunnar Heiberg, Christian Krohg, Gabriel Finne, Macody Lund, Gerhards Gran og August Strindberg.

  • Amalie får brev fra Kvindelig fremskridtsforenings energiske formann Mathilde Bajer som ber henne være med og støtte det nordiske kvinnesaksmøtet som skal organiseres i sommer. Men hun svarer vennlig nei.Hun forklarer at hun har bestemt seg for å ikke bidra med praktisk deltakelse i denne saken, selv om hun understreker at hun selvsagt støtter den i prinsippet.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Det er nesten uleselig.

  • Paul Wettergren, presten som har vært Amalie Skrams bror Wilhelm Alvers store og frikirkelige konkurrent i Risør på 1870-tallet, arrangerer en konferanse i Kristiania. Temaet er at de siste tider er nær, og at Herren derfor snart vil komme tilbake.

  • Amalie Skrams sønn Jakob, som nå er 21 år gammel, erklærer at han vil forsørge seg selv mens han studerer. Faren August Müller, som bor på Askøy utenfor Bergen med sin nye familie, har gått konkurs, så han kan ikke hjelpe.

    Amalie er bekymret. Hun legger en hemmelig plan om å flytte tilbake til Kristiania og leve der med Jakob mens han studerer. En gutt som han kan nemlig lett komme til å gå å i hundene, mener hun. Hun har sett tegnene lenge, og hun har dårlige erfaringer fra slekten. Hennes bror Bernhard gikk i hundene.

  • Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.

    Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Om ti dager kommer hun til å skrive ett til. Hun er 77 år gammel nå. Håndskriften hennes er så å si uleselig.

    Amalie er både fascinert av henne, og også litt redd hennes lunefulle utbrudd.

  • Vilhelmine Ullmann, som er Amalie Skrams kjære venninne og mentor i Kristianias åndelig orienterte kulturelite, brevveksler med kunstkritikeren Andreas Aubert om Hans Jægers skandaliserte bok om Kristiania-Bohêmen.

    Fru Ullmann er ikke sjokkert over det hun har lest, skriver hun; hun syns tvert imot at Jæger viser både talent og kunstnernatur, og hun tror slett ikke at den franske litteraturen, med Zola og brødrene Goncourt, utgjør noen fare for ungdommen.

  • August Müller, Amalie Skrams eksmann, går konkurs. Dermed kan han heller ikke være ordfører på Askøy, der han har fortsatt å bo etter at han ble skilt fra Amalie.

    August er dedikert Venstremann, kjent for sine sterke meninger og sin handlekraft. Han har visstnok aldri helt kommet over at Amalie forlot ham. Men han er som henne gift på ny, med Kaja (Anne Karine), som er 25 år gammel, og som på bildet likner til forveksling på Amalie som ung.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram.

  • Amalie Skram skriver til Georg Brandes. Hun vil gjerne at hennes gamle venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon skal få treffe ham. Elisa er gift med dansken Jørgen Bailli Knudtzon, som også er Amalies gode venn og støtte.

  • Amalie Skram har hatt besøk av sin venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon, i leiligheten i Krogsgade i København. Elisa er en stor støtte for henne i spørsmålet om hva som skal skje med guttene hennes, Ludivg og Jakob.