Galleri
-
Frits Tahulows mor Nina (Født Nicoline Lovise Munch), som er seksti år i år, og som mistet sin mann, apotekeren Harald Thaulow i mars, skriver til sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson om planene som Frits og hans danske kone Ingeborg har for de kommende månedene:
De har vært hjemme hos henne i en uke nå, det har vært herlig å ha dem på besøk. Men nå vil Frits, som nå er 34 år gammel, ta med familien til Kragerø. Han er svært opptatt av de mange fine motivene der, og han vil arbeide med å lære seg å male snø.
-
Ibsens Gengangere utkommer i København, i et opplag på 10 000 eksemplarer. Stykket vekker straks forferdelse og forargelse, og et sinne som Ibsen aldri har opplevd maken til. Det blir skreket om nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis.
Rabalderet skader bokens omsetning. Store ladninger av usolgte eksemplarer kommer i retur til forlaget, bokhandlerne vil ikke være bekjent av å ha boken liggende fremme i sine butikker.
-
Amalie Müller har lest Ibsens Gengangere. Stykket har så inntrykk på henne at hun blir syk og må gå til sengs, skriver hun i et brev til Ernst Sars. Det berører nettopp en tematikk hun selv har forsøkt å få form på i Fredrikshald.
-
Wilhelm Alver er i Leipzig sammen med kandidat Carl Torp fra København. Vilhelm er en urolig og reiselysten mann med sterke lidenskaper og stor sans for karneval og teater. Han er Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) sin eldste bror, og vokste opp sammen med henne og de andre søsknene i Bergen, men har fått sin utdannelse som teolog i Kristiania, og sitt presteembete i Risør.
-
Leis Schjelderup, som antakelig en gang dette året maler et portrett av Amalie, bor det meste av tiden i Paris. Hun besøker en utstilling som viser kvinnelige kunstneres verker; Exposition des oeuvres des Artistes femmes.Slike kvinneutstillinger er nokså nytt i Paris.
-
Amalie Müller bor sammen med broren Wilhelm, sine to sønner og hans sønn i Rosenborggaten Kristiania. Endelig kan hun leve på en måte som hun kan trives med.
Hun holder et åpent og gjestfritt hus der radikale kunstnervenner kommer og går, og tidens politiske og litterære temar diskuteres fritt.Som separert kvinne med fortid på Gaustad sykehus og kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson er hun også lett skandalisert. Men hun har også varme kontakter inn i de borgerlige embetsfamilier i Kristiania. Og det mangler ikke på beilere.
-
Edvard Brandes skriver et flørtende brev til sin fortrolige venninne Ingeborg Thaulow, som har forsøkt å invitere ham på besøk til Kragerø, hvor hun tilbringer vinteren sammen med Frits og barna. Ingeborg er nær venninne med Amalie Müller.
Han skriver:
«Kjære Frue!
-
Amalie Müller skriver et langt og flørtende brev til Georg Brandes i anledning hans bok om Lasalle, en fransk general under napoleonskrigene. Hun beundrer Brandes og alt han skriver dypt.
I brevet nevner hun at hun har tilbrakt julen sammen med Frits Thaulow og hans familie i Kragerø, der han har slått seg ned for å male snøbilder. Men det har ikke falt noe snø hele vinteren, så ting har ikke helt gått etter planen, kan hun fortelle.
-
Georg Brandes skriver til Amalie Müller i Kristiania og forsikrer henne om at de to brevene hun har sendt ham, har voldt ham stor glede. Det har gjort hans hjerte godt at hun har hatt sånn glede av boken han har skrevet. Han innrømmer at han mye heller ville ha snakket med henne enn skrive til henne, uimotståelig som hun er. Men med den store avstanden som fins mellom dem, må et brev være et surrogat, skriver han.
-
Amalie Müller sender uoppfordret et fotografi av seg selv til Georg Brandes i København, sammen med et dypt beundrende og ikke så rent lite flørtende brev der hun beskriver sine egne svingende sinnstilstander.
Hun skriver blant annet:
-
Victoria Benedictsson har hatt besøk av den berømte kloke konen Lundakvinnan. Fru Elna Hansson. Hun har fått beskjed om å holde seg i ro over sommeren.
Dette er en kvinne som også Amalie Skram i København skal komme til å oppsøke for å søke lindring for sitt vonde ben.
-
Georg Brandes skriver et brev til Amalie Müller i Kristiania og takker for fotografiet hun har sendt ham. Han hadde riktignok ikke bedt om noe bilde, for han er vanligvis tilbakeholden med å be om slikt, understreker han. Men han er svært glad for å ha et slikt minne om henne, selv om hun naturligvis er langt vakrere i virkeligheten enn på bildet. Hvordan skulle noe bilde kunne gjengi hennes vakre øynes glans, spør han.
-
Edvard Brandes driver for tiden en krevende dobbeltflørt med Frits Thaulows kone og søster på samme tid. Nini Thaulow er gift med Ingeborgs bror Johan Henry Theodor Gad, som Edvard har truffet og forelsket seg i på sine besøk i Kristiania i april og oktober 1880.
I dag skriver han brev til Ingeborg Thaulow, som nå er tilbake i Kristiania fra Kragerø sammen med Frits og barna.
Han skriver:
-
Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) skriver en lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt blant teaterpublikummere, lesere og kritikere i det siste. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.
Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.
-
Amalies Müllers skillsmissebevilling fra August Müller utstedes. Loven har forlangt minst tre års separasjonstid. Etter en stund mister Amalie bevillingen, -- hun kan rett og slett ikke finne den i papirene sine. Dette kommer til å bli et problem når hun om et par år skal gifte seg med Erik Skram i København.
-
Amalie Müller står på reisefot til Bergen, og planlegger hvordan hun skal få møtt Erik Skram i hemmelighet før avreise. Planen er at det kan skje hos Olaf Thommesen.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.
Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.
-
Amalie Müller våkner i sengen på Aulestad, der hun er på flere dagers dikterfest for Bjørnstjerne Bjørnson, og vet at det er Erik Skram hun vil ha. Hun har bare kjent ham noen dager, men hun føler det som det står i Bibelen: Hun er født på ny i løpet av et øyeblikk. Slik skal hun siden komme til å beskrive det i et brev til Erik.
Men hun liker ikke seg selv lenger, og hun er fortvilet ved tanken på at han i morgen kommer til å være borte.
-
Amalie er tilbake i Kristiania etter turen til Gausdal for å feire Bjørnstjerne Bjørnson. Men hun tenker seg snart videre til Grefsen, der hun vil feriere litt sammen med venner.
Hun skriver til sin venninne Elisa Knudtzon i Bergen:
-
Amalie Müller skriver brev til til Erik: «Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.
-
Amalie Müller skriver følgende i telegrammet: Redaktør Skram, Alexander Kielland Stvgr
Fra Christiania 26/8/82 kl. 1.40 em
Jeg er i Kristiania, hvor de treffer mig hjemme. Amalie Müller"
-
I telegrammet skriver Amalie følgende: «Skram
Alexander Kielland Stavanger
Fra Christiania 28/8/82 kl. 2 em
Har feber af at vente. Længes, men er gruelig bange. Amalie Müller"
-
Erik Skram er tilbake i Kristiania etter reisen han har gjort til Vestlandet. Vestlandsturen er del av hans oppdrag som korrespondent for Morgenbladet: det har hele tiden vært meningen at han skal sende reportasjer hjem, både fra dikterfesten og fra reisen videre, så etter dikterjubileet hos Bjørnson på Aulestad tok han farvel med Amalie og de andre vennene da dampskipet la til kai i Gjøvik, og derfra reiste han videre over fjellet til Lærdal i Sogn og videre til Bergen.
-
Amalie Müller oversetter Charles B. Waites bibelkritiske avhandling på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson har kommet over boken på sin foredragsturné i Midtvesten, og er blitt svært oppglødd over ideene. De stemmer godt med hans eget nye livssyn, som har skapt for bestyrtelse i ortodokse kristne kretser i Norge.
-
Amalie Müller oppdager ar Erik Skram har reist fra byen tilbake til København uten å ta farvel med henne. Hun er knust, hun kan ikke fatte at han kan ha gjort noe slikt mot henne; at han, da han kysset henne der ute i entreen for ikke lenge siden, visste at det var for siste gang. Avreisen har kommet altfor brått på henne.
Da det gikk opp for henne hva som hadde skjedd, skar det som en kniv gjennom hjertet. Hun trodde hun skulle dø, skriver hun til ham. Hele kvelden har hun måtte være som Nora i Et dukkehjem; danse tarantellaen. Hun har drukket noe sterkt for å holde ut.
-
Klokken er halv to på formiddagen. Erik Skram sitter på hotellrommet sitt på hotell Astoria i Kristiania og skriver et avskjedsbrev til Amalie. Han har fått hennes beskjed om at hun ikke har tid til å se ham i dag fordi hun får gjester, og han har bestemt seg for å reise hjem til København uten å ta farvel.
Han har pakket kofferten sin, om to timer kommer de for å frakte den ned til dampskipet for ham. Han føler seg svært melankolsk. Foran ham ligger bildet av Amalie som hun har gitt ham. Han syns ikke det er helt heldig, skriver han, men det er jo henne.
-
Amalie Müller få rvite at Erik Skrm har en elskerinnne der hjemme i København som han holder høyt. Hun er ute av seg av fortvilelse og gjør det slutt per brev.Amalie setter seg ned og skriver et svært langt brev der hun forsøker å forklare årsaken til sin fortvilelse, og hvorfor det nå aldri vil kunne blinoe mellom dem. Hun skriver:
-
Det begynner å bli klart for Amalie at omgivelsene har fått med seg mer av det som har foregått mellom henne og Erik i sommer enn hun har skjønt. Det er et problem at alle sladrer om henne nå, for det er viktig for henne å passe på ryktet sitt. Ingeborg og Frits Thaulow er nå på vei til København, og det er grunn til å tro at de kommer til å bringe ryktet med seg dit.
Amalie føler at hun må advare Erik. Hun skriver til ham:
"Kri.ania 7-9-82
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller og insisterer på at hun tar feil når hun har gjort det slutt med ham på grunn av det han har fortalt om sin elskerinne Camilla.Han vil beile til henne igjen, skriver han, og forsøke om han kan vinne henne tilbake.
-
Amalie sender telegram til Erik Skram i København der hun gir beskjed om at hun må tenke seg om før hun vet hvordan hun skal forholde seg til sin forelskelse i ham.
Amalies telegram lyder:
"Skram
Nansensgade 34 – 4 Kbhvn
Fra Christiania 13/9/82 kl.9.05 fm
Skriver et Svar, naar jeg har tænkt mig ferdig, rimeligvis om en Dag eller to.
A M." -
Amalie skriver et opprørt og fortvilet brev til Erik der hun sammenlikner ham med Kierkegaards forfører Johannes i Forførerens Dagbog, som er del av verket Enten-Eller.
Hun syns det er avskyelig å tenke på at hun har gått en slik manns arm i gatene i Kristiania. Og Camilla, Eriks elskerinne som han i et brev oppriktig og tillitsfullt har fortalt henne at han er glad i og setter høyt, føler hun forakt og avsky for, skriver hun. Hun syns det er fullstendig uforståelig at en kvinne kan oppføre seg slik som Camilla.
-
Amalie Müller sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik Skram og skriver til ham. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang, skriver hun. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.
-
Amalie Müller har fått Erik Skrams brev der han misliker sterkt hennes relasjon til Bjørn Bjørnson, og forsøker å forbedre henne. Hun har ikke lyst til å la seg forbedre. Hun tror hun har det best ved å være som hun er.
Og det er ikke hun som har skrevet novellen "Rosen", om et forlovet par, som nettopp har stått på trykk i tidsskriftet. Den er det hennes venninne Mathilde Schjøtt som har skrevet. Det er ikke den typen skriving Amalie selv befatter seg med.
-
Erik Skram er frustrert over at han på grunn av flyttingen og travelhet på jobben ikke har tid til å svare Amalie ordentlig på hennes siste brev, der hun erklærer at hun at det er naturbestemt at hun er som hun er. Hva vet hun om hva som er naturbestemt? Hun har jo aldri erfart den kjærligheten som har mener han kan vise henne. Nå har hun jo nettopp en mulighet til å gjøre en erfaring som ikke likner på det hun kjenner fra før. Han kan ikke aksepetere ar hun ikke benytter seg av denne muligheten.
-
Erik Skram bruker en uke på å skrive et langt brev til Amalie Müller der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Han forsøker å få henne over på sitt lag; det laget som tror på og priser både den fysiske og den åndelige kjærligheten.Erk Skram er fortvilet over at Amalie insisterer på at det er bes for henne å ikke være i et kjærlighetsforhold til henne. Han bruker en uke på å skrive et langt brev til henne der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Ikke minst skriver han om seksualiteten.
-
Amalie Müller lider. Hun har lest begge Erik Skram bøker om igjen, og skriver til ham om hvor sterkt inntrykk de gjør på henne. Hun har levd seg inn i hans kvinnelige hovedpersoner og deres kjærlighetsproblemer, som hun kjenner seg sterkt igjen i. Men hun kunne ønske Erik ikke hadde skrevet til henne den gangen etter festen på Aulestad. Alt hadde enklere for henne dersom dette forholdet ikke hadde utviklet seg.
Hun elsker det han har skrevet om at to mennesker kan elske hverandre rene. Det tror hun nok er riktig. Men det er ikke de to som skal gjøre det, skriver hun.
-
Amalie skriver til Erik:
"Nu har jeg læst dit brev for 5te gang. Du skjænder på mig, og det er godt. For Du skjænder meg til ro. Hvor kunde Du vilde skjænde på mig, hvis Du ikke holdt af mig? Min bror Ludvig skjændte også på mig af og til. Men hans skjænd og min sorg opløstes altid i harmoni og glæde. "Netop fordi Du er mig så kjær små Mallamor", sa han til mig, "kan jeg ikke tåle at Du ikke altid er som, jeg vil ha Dig. -
-
Erik Skram er lettet og glad over at Amalie åpner for at det likevel kan bli noe mellom dem. Han skriver på baksiden av brevet han er i ferd med å sende thenne. Han er glad og rolig nå. Det må bli dem to. De må roe seg ned og se fornuftig på saken, så skal de nok finne ut av det. Han føler at han er i ferd med å løsne lenkene hennes nå. Det er den sanne kjærligheten han vil befri henne til.
-
Alexander Kielland er ikke enige i Bjørnstjerne Bjørnsons strategi når det gjelder å angripe den ortodokse kristendommen. I den religionskritiske boken Bjørnson har satt Amalie Müller til å oversette, og som han har bedt Kielland om hjelp til å skaffe penger til, går man ikke til saken på rett måte, mener Kielland. Han forklarer hvorfor.
-
Amalie Muller har lest Erik Skrams lange brev der han forklarer kjærlighetens vesen for henne. Hun måtte holde seg under hele middagen med broren Wilhelm, og han spiser så langsomt. Først når hun kunne gå inn på sitt eget rom, kunne hun lese brevet. Hun gråt og gråt mens hun leste. Wilhelm stakk hodet inn til henne, det er tydelig at han er bekymret for henne, men han sier ingenting.
-
Amalie har vært nødt til å gå i et av de talløse selskapene hun blir invitert i. Hun har forsøkt å få sin bror Wilhelm til å gå alene, men det ville han ikke. Hele tiden satt hun med en følelse av at Erik satt ved siden av henne. Hun forteller om hvordan hun vanligvis elsker å spille kort med herrene i selskap. Men i kveld har hun vært for distret. Hun klarer ikke tenke på annet enn det Erik skriver om parring og kjærlighet. Endelig kommer hun hjem til seg selv og kan skrive til ham.
-
Erik Skram spiser et kveldsmåltid hjemme for første gang på to år. Han skriver til Amalie mens hans spiser.
har håp om å få henne over på kjærlighetens parti nå. Han forsetter brevet neste dag. Han legger vekt på å forklare henne for hennes selv. Hun må stole på ham, skriver han. Han vet hva han snakker om når det gjelder kjærlighetssaker.
-
Erik Skram sender Amalie Müller et par forgylte knapper som er sammenføyet til en brosje. Han har gitt et liknende smykke til sin søster Emma.De to knappene kjøpte han i Stavanger i sommer, da han var på besøk hos Alexander Kielland, og hadde fått telegram fra Amalie om at han kunne komme på besøk til henne i Kristiania.
Erik blir nesten ikke invitert ut lenger, skriver han. Dagene og kveldene hans fylles med arbeid. Ikke engang sin søster Emma, som er den av søstrene han liker best, har han tid til å treffe.
-
Erik Skram skriver nok et dypt forelsket brev til Amalie Müller der han tenker tilbake på hvor nydelig hun var da de traff hverandre i sommer, og hvor ensom og trist han føler seg. Han ser nesten aldri folk lenger. Han har begynt å legge merke til mørkøyde kvinner med innsvingt liv på gaten, forteller han. De får ham til å tenke på henne.
-
Amalie Müller skriver et langt brev over to dager. Det har begynt å bli mørkt om kveldene nå, og hun har fått hengt opp vintergardinene. Hun skriver til Erik om hvordan han ikke egentlig har fortalt henne at han elsker henne før nå i det siste. Hun forteller også om sitt forhold til miljøet rundt Nyt Tidsskrift, og spesielt til professor Ernst Sars, som hun er svært begeistret for. Han har rost en tekst hun har skrevet for tidsskriftet. De to har vært i selskap sammen, og ble stående i en time for seg selv i et hjørne og snakke sammen.
-
Amalie Müller sitter i et overopphetet rom og skriver til Erik Skram for å takke for smykket han har sendt henne. Hun har hatt gjester. Det er Margrethe Wullum og en dame fra Bergen Amalie har hatt på besøk, sammen med noen unge menn, kan hun fortelle. Det har vært sang og musikk og høy stemning i selkapet. Men tjenestepiken har lagt for mye i ovnen, så det er hett i stuene hennes nå. Amalie skriver om den politiske situasjonen i Venstre. Det diskuteres mye politikk i hennes stuer.
-
Amalie bør ta seg sammen og jobbe med oversettelsen av det religionskritiske verket hun oversetter for Bjørnstjerne Bjørnson, men blir hele tiden avbrutt av selskapelighet.Hun skriver til Erik Skram om sladder fra vennekretsen, og om kalamiteter i husholdet. Et forkle og en fårestek er blitt stjålet fra husholdningen. Tjenestefolkene beskylder hverandre.
-
Erik Skram er lykkelig over å ha fått Amalie Müllers kjærlige brev. Men han har det fortvilende travelt på jobben som redaksjonssekretær i Morgenbladet. I dag er det fredag, han kommer ikke til å få tid til å skrive skikkelig til henne før på søndag. Men han liker ikke hennes forbindelse med John Paulsen. I avisen har de nå fått et middelmådig brev fra ham.
Det er ikke så mye han selv skriver i avisen, kan han fortelle. Han bruker det meste av tiden på å redigere de andres artikler.
-
Erik Skram har vært i selskap hos Aleander Kielland og kan fortelle et og annet om hvordan han og Holger Drachmann har kranglet om det norske og det danske. Ingenting i Danmark duger, mener Kielland.
På vei hjem fra selskapet drømte Erik om muligheten for at han og Amalie kan reise vekk sammen til Paris.
Han har også vært på besøk hos sin mor.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller og forsikrer om at hun nok skal få føle hans intense kjærlighet til henne. Men det er en ting han savner: At hun sier navnet hans. Det gjør hun aldri. Han ønsker at hun skal få seg til det. Han skriver: «Hvad betyder det, at jeg siger, at jeg elsker Dig, jeg må jo have Dig hos mig for at Du kan føle hvad det Ord er. Skal Du ikke være i mine Arme, når Du siger, at Du elsker mig? Skal Du ikke Unge? Må jeg kæle for Dig, Amalie Du har strøget over mit Ansigt og Hoved og Hår - kan Du huske, mange Gange efter hinanden, langsomt - det var så ubegribeligt sødt.
-
I København raser en orkan. Erik skriver til Amalie om dens herjinger, og om hvor engstelig tjenestepiken hans har vært i natt: «En Del af Natten har jeg ikke kunnet sove for en Orkan, som brød løs, og da raser endnu. For et Spektakel det har været! Min gamle Pige går endnu forfærdet omkring og tør ikke rigtig være ene. Jeg har spillet hende et slemt Puds ved trods den brølende Larm og den tydelige Fornemmelse i Sengen af at Vindstødene bevægede Huset - tænk, et meget stort 4-etages Stenhus - at sove hen på Morgenstunden.
-
Amalie er urolig for Amund Hellands sjalusi, og forteller om sine sterke følelser for Erik. Guttene hennes øver på sin firhendige pianolekse, men de spiller feil hele tiden, og da fyker hun inn til dem og skjenner på dem.
-
Erik Skram har det tungt. Han har fått ett brev fra Amalie Müller som inneholder refs, og det har hatt sterk virkning på ham. Han klarte ikke lese brevet til ende. Han skriver: «Min yndige Ven, dit sidste Brev gjorde mig naturligvis forskrækket. Du begynder med en hel Række Bebrejdelser, og det varer noget, inden man kan læse sig til, hvad disse Bebrejdelser egenlig gå ud på.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram:
"Godnat "sødeste, yndigste", - det sa'e du til mig på skibet, med det samme du skulde iland på Gjøvik; kan du huske? Og du var så alvorlig og sød, og din stemme var så forførende, - ja det vil sige, "farvel" var det naturligvis."
-
Frits Thaulow og hans gamle mor, som Amalie Müller er gode venner med, forsøker å overtale Amalie til å bli med til København. Men det går jo ikke, skriver hun til Erik Skram i København, for i så fall ville hun jo bo hos fru Gad, som er mor til Mette Gauguin, og Pylle og Ingeborg Gad. Så om natten ville hun jo måtte sove pent i sin seng, og det ville ikke blitt mulig å treffe Erik, som jo dessuten alltid er på jobb. Derfor vil hun ikke være med. Men hun har lovet Frits å bli med, og hun vet at han kommer til å bli kraftig irritert når hun trekker seg fra avtalen, skriver hun.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller:
«Hvor det er dejligt med Dig Amalie, at Du elsker denne stærke bløde Stuevarme. Det gør jeg med. I en kold Stue er jeg ulykkelig. Sig mig Unge læser jeg rigtig, gik Du på «Strømpelæsten», da der var så brændende varmt i din Stue og er det Ordet for det, vi blot kalder Strømpefødder. Og husk så på vort første Møde, da Drachm. knælede og tog Støvlerne af Dig - skam Dig!»
Og han har også noe å si henne om hennes skrekk for å innlede et seksuelt forhold til ham. Han skriver:
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Mathilde Schjøtt at hun skal hilse Amalie Müller og si at han syns hennes brev var en dumhet. Men Amalie skriver jo en slik myldrende mengde av slike brev, og oppfører seg som om tusenårsriket allerede er kommet i de ene øyeblikket, og så angrer i det andre øyeblikket, skriver han. Men hun skal ikke bry seg så mye om det. Han hadde ellers trodd at de kunne snakke om sine venner i åpenhet.
-
John Paulsen, som er en av Amalies mange beilere, nettopp har utgitt en roman med familien Ibsen som lett gjenkjennelige modeller, og som fra tid til annen bor hos henne, er på besøk igjen. Nå skal han få møte hennes venn Arne Garborg, som hun er både er glad i og stolt av.
Amalie skriver til Erik:
-
Amalie Müller, som for tiden har bergenseren John Paulsen på besøk, og også Arne Garborg, som er hennes gode venn og ikke det spor mannfolkaktig (som hun lettet skriver), har lest Ibsens En folkefiende. Hun skriver til Erik i København at hun syns det er kjedelig, og at det ikke bringer noe nytt. Men hun må innrømme at hovedpersonen Doktor Stockmann er skildret med kjærlighet, i motsetning til hva hun syns Ibsen vanligvis gjør. Hun mener bestemt at modellen må være Bjørnstjerne Bjørnson.
Hun skriver:
-
Ragna Nielsen reiser med sin mann fra Tromsø til Paris. Hennes mor, Vilhelmine Ulman, og hennes kusine, Mathilde Schjøtt, er blant Amalie Müllers viktigste støttespillere i arbeidet med det som skal bli debutromanen Constance Ring.
-
Amalie Müllers oversettelse av teologen Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken - dette fremstår helt og holdent som Bjørnstjerne Bjørnsons verk.
-
Erik Skram har netopp begynt å lese Marie Luise Heibergs nylig utgitte bok med brevvekslingen mellom hennes svigerforeldre Thomasine og Peter Andreas Heiberg. Han er fullstendig bergatt.
Han kjøper boken i julegave til Amalie Müller, han syns den er bedre enn allverdens romaner, og han syns han leser om Amalie på hver linje i brevene. Og han er forferdet over hvor ynkelig Peter Andreas Heiberg fremstår i brevet der han svarer på Thomasines brev med bønn om skillsmisse. At han kan være så ynkelig overfor sin kone!
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller at helten i de to romanene han har skrevet, er ham selv. Det er umulig for ham å lyve i kunsten, skriver han.
Han kan også fortelle at Stig Høeg i J. P. Jacobsens roman Marie Grubbe er Edvard Brandes. Selv kjente han da denne romanen ble skrevet Jacobsen kun fra da gikk på skole sammen som sekstenåringer.
-
Amalie Müller har nettopp hatt Frits Thaulow på besøk. Han oppførte seg som et ulykkelig forelsket menneske, og sa at neste gang han kom til København, ville han få folk til å tro at Amalie og han var forelsket i hverandre, skriver hun til elskede Erik Skram.
-
Amalie Müller skriver i et av sine mange brev til Erik Skram i København at hun har diskutert Ibsens En folkefiende med Ernst Sars. Hun har fått ham til å endre mening om stykket, skriver hun:
-
Amalie Müller har vært i bursdagsselskap og drukket dårlig champagne, og har siden sittet i mange timer med en sypike for å få noen kjoler ferdige. Hun skriver til Erik og trygler ham om å ikke være sint på henne. Hun lurer på om han kanskje er langsint.
-
Olav Thommessen skriver til Georg Brandes fra Kristiania at han har snakket med Amalie Müller, som har skrevet en samling noveller som skal komme ut etter nyttår, han tror på Schous forlag i København. En av dem vil nok bli trykket i neste hefte av Tidsskriftet.
Han har hørt fra et par herrer som har lest et par av dem, at de er djerve og dyktige. En folkefiende skal nå spilles i byen, kan han fortelle. Reaksjonene er forskjellige. Ibsen har forlangt 4000,- kroner for det.
-
Edvard Brandes står på farten til Paris, forteller Erik Skram i et brev til Amalie Müller. Han har utgitt teaterstykket Et besøg, der det sies at Erik har stått modell til kvinneforføreren Repholt.
Brandes har gitt ham en slags unnskyldning for ubehagelighetene dette har påført Erik Særlig i forhold til Amalie, som ikke tar lett på saken.
-
Hun skriver blant annet: "Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.
-
Amalie Müller planlegger hvordan hun skal komme seg til Göteborg for å treffe Erik i hemmelighet. Hun undersøker togtider, forteller hun Erik i brev. Det går bare ett tog om dagen: har hun funnet ut. Det går fra Kristiania halv syv om morgenen, og er i Göteborg 19.20. Det blir en lang reise, men hun er fast bestemt på å gjennomføre den. Spørsmålet er bare hva hun skal gjøre med guttene sine i julen.
-
Amalie møter Erik Skram i Göteborg. Møtet har vært planlagt lenge og har foregått i største hemmelighet; hun er livredd for å bli oppdaget, og hun har venner og beilere overalt som følger alt hun foretar seg med argusøyne. Hun setter igjen sønnene Ludvig og Jakob hos broren og moren i Fredrikshald, og reiser videre sørover mot Sverige med jernbanen.
Erik har kommet nordover fra København med damskip og jernbane. Begge er svært oppspilte og svært nervøse; Erik vet at Amalie i utgnagspunktet føler avsky ved alt seksuelt.
-
Amalie Müller skriver en lang og grundig anmeldelse av John Paulsens roman Familien Pehrsen, der hun setter romanen inn i Paulsens øvrige forfatterskap, og påpeker at han er i positiv utvikling som forfatter.
-
Eilif Peterssen bosetter seg i Kristiania igjen etter mange år i Roma, og begynner å bygge seg et stort atelier på Hegdehougen, hvor han har vokst opp. Han er en respektert maler i begge kretser i den pågående og heftige kunstnerstriden som herjer i byen, og brukes ofte som mellommann når stridighetene blir for intense og det er behov for diplomati.
-
Arne Garborg, som er blitt stasrevisor i Kristiania, utgir dette året romanen Bondestudentar. Det skal etter hvert vise seg å bli en av de viktigste sosial- og kulturhistoriske skildringene i norsk diktning. Den tar for seg den norske fattigdommen og åndsarmoden, men er samtidig skrevet for å egge bonden til mot. Senere kommer litterarturhistorikere til å anse denne romanen for Garborgs egentlige litterære gjennombrudd.
-
Daniel Jacobson, som skal komme til å bli en av Amalie Skrams leger ved innleggelsen i 1894 på Københavns kommunehospital, arbeider som voluntør på sykehuset. Her treffer han overlege Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli kjent som Professor Hieronimus i Amalies sinnssykeromaner. Jacobson blir så opptatt av Pontoppidans personlighet og virke at han beslutter seg for å bli nervelege
-
Helga Johansen, som frivillig har lagt seg innlegge på Københavns Kommunehospital, og deretter blitt tvangsoverflyttet til galehuset, flykter når hun får besøk av sin bror, maleren Viggo Johansen.
Helga er utannet lærerinne, og har hatt omsorgsansvar for sin syke mor i mange år. Hun har et nært forhold til sin bror maleren, og står også i forbindelse med Georg Brandes, som hun brevveksler med.
-
Marthe Monsdatter Alver, Amalies tante på farssiden, dør i Bergen, der hun har levd hele sitt voksne liv. Den ene sønnen Hansemann, står oppført som "idiot" og sendes til Alversund, hvor han bor på Kvamme og på Nedre Tveit hos sin moster Kari.
-
Mons Monsen Alver, Amalie Müllers far (som nå heter John Oliver) og hans nevø Mons Olai Oliver (Alver) bosetter seg i Fargo, Cass County, Nord Dakota.
Før dette har Mons hatt hyre på et dampskip på The Great Lakes ved Chicago, og jobbet på en fabrikk i Chicago, hvor han etter hvert avanserte til en slags bokholder med ganske god lønn.
Han har også jobbet som gårdsgutt hos en farmer, og blitt liggende dødssyk og forlatt uten noen til å pleie seg før en nordmann tilfeldigvis fant ham, tok ham med seg og bar ham flere mil på ryggen hjem til seg selv, hvor han ble pleiet.
-
Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikerekomme til å ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser.
-
Amalie Müller er dypt ulykkelig etter å ha tatt farvel med Erik Skram, som har truffet i Sverige for et hemmelig kjærlighetsmøte. Det er først nå hun kjenner hvor dypt knyttet hun er blitt til ham, skriver hun til ham. Med hele sin sjel og alle sine sanser trekker hun mot ham, skriver hun til ham.
-
Amalie Müller, som har vært på hemmelig kjærlighetsmøte med Erik Skram i Sverige, reiser tilbake til Kristiania sammen med sine to sønner Ludvig og Jakob tilbake fra Fredrikshald, hvor de har feiret jul sammen med Amalies bror Ludvig Alver og moren Lovise.
I Kristiania bor Amalie og sønnene sammen med den eldste broren Vilhelm Alver i Rosenborggade 11 på Hegdehougen. Vilhelm driver en gutteskole.
Ved avreisen sender Amalie et telegram til Erik i København.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram om den fortvilende sjalusien hun opplever. Hun har lagt seg syk og er fullstendig lamslått. Hun har nemlig fått et anonymt frev fra en dansk dame som skrive at Erik er en stor Don Juan, og modell for den sleske Don Juanen i Edvard Brandes stykke Et besøg. Han har for eksempel nettop hatt et forhold til en ung pike, står det i brevet.