Portrettbilde
Andre navn
Berthe Amalie Alver
Amalie Alver
Amalie Müller
Arbeid
Kjønn
Kvinne
Fødselsdato
22 august 1846
Fødselssted
Dødsdato
15 mars 1905
Dødssted
  • Amalie Müller skriver et langt og flørtende brev til Georg Brandes i anledning hans bok om Lasalle, en fransk general under napoleonskrigene. Hun beundrer Brandes og alt han skriver dypt.

    I brevet nevner hun at hun har tilbrakt julen sammen med Frits Thaulow og hans familie i Kragerø, der han har slått seg ned for å male snøbilder. Men det har ikke falt noe snø hele vinteren, så ting har ikke helt gått etter planen, kan hun fortelle.

  • Georg Brandes skriver til Amalie og forsikrer henne om at de to brevene hun har sendt ham, har voldt ham stor glede. Det har gjort hans hjerte godt at hun har hatt sånn glede av boken han har skrevet. Han innrømmer at han mye heller ville ha snakket med henne enn skrive til henne, uimotståelig som hun er. Men med den store avstanden som fins mellom dem, må et brev være et surrogat.

  • Amalie sender uoppfordret et fotografi av seg selv til Georg Brandes, sammen med et dypt beundrende og ikke så rent lite flørtende brev der hun beskriver sine egne svingende sinnstilstander.

    Hun skriver blant annet:

  • Victoria Benedictsson har hatt besøk av den berømte kloke konen Lundakvinnan. Fru Elna Hansson. Hun har fått beskjed om å holde seg i ro over sommeren.

    Dette er en kvinne som også Amalie Skram i København skal komme til å oppsøke for å søke lindring for sitt vonde ben.

  • Georg Brandes skriver et brev til Amalie Müller og takker for fotografiet hun har sendt ham. Han hadde riktignok ikke bedt om noe bilde, for han er vanligvis tilbakeholden med å be om slikt, understreker han. Men han er svært glad for å ha et slikt minne om henne, selv om hun naturligvis er langt vakrere i virkeligheten enn på bildet. Hvordan skulle noe bilde kunne gjengi hennes vakre øynes glans, spør han.Og han forsikrer om at han godt kan holde tett om det hun har fortalt ham om norske forhold og personer. Ingeborg og Frits Thaulow kjenner han godt. Han setter stor pris på dem.

  • Edvard Brandes driver for tiden en krevende dobbeltflørt med Frits Thaulows kone og søster på samme tid. Nini Thaulow er gift med Ingeborgs bror Johan Henry Theodor Gad, som Edvard har truffet og forelsket seg i på sine besøk i Kristiania i april og oktober 1880.

    I dag skriver han brev til Ingeborg Thaulow, som nå er tilbake i Kristiania fra Kragerø sammen med Frits og barna.

  • Amalie skriver en meget lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.

    Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.

  • Amalies skillsmissebevilling fra August Müller utstedes. Loven har forlangt minst tre års separasjonstid. Etter en stund mister Amalie bevillingen, og det kommer til å bli et problem når hun skla gifte seg med Erik Skram.

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.

    Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.

  • Amalie Müller står på reisefot til Bergen, og planlegger hvordan hun skal få møtt Erik Skram i hemmelighet før avreise. Planen er at det kan skje hos Olaf Thommesen.

  • Amalie våkner i sengen på Aulestad, der hun er på flere dagers fest for Bjørnson, og vet at det er Erik Skram hun vil ha. Hun har bare kjent ham noen dager, men hun føler det som det står i Bibelen: Hun er født på ny i løpet av et øyeblikk. Slik skal hun siden komme til å beskrive det i et brev til Erik.

    Men hun liker ikke seg selv lenger, og hun er fortvilet ved tanken på at han i morgen kommer til å være borte.

  • Amalie er tilbake i Kristiania etter turen til Gausdal for å feire Bjørnstjerne Bjørnson. Men hun tenker seg snart videre til Grefsen, der hun vil feriere litt sammen med venner.

    Hun skriver til sin venninne Elisa Knudtzon i Bergen:

  • Amalie Müller skriver brev til til Erik: «Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.

  • Amalie Müller skriver følgende i telegrammet: Redaktør Skram, Alexander Kielland Stvgr

    Fra Christiania 26/8/82 kl. 1.40 em

    Jeg er i Kristiania, hvor de treffer mig hjemme. Amalie Müller"

  • I telegrammet skriver Amalie følgende: «Skram

    Alexander Kielland Stavanger

    Fra Christiania 28/8/82 kl. 2 em

    Har feber af at vente. Længes, men er gruelig bange. Amalie Müller"

  • Erik Skram er tilbake i Kristiania etter reisen han har gjort til Vestlandet. Vestlandsturen er del av hans oppdrag som korrespondent for Morgenbladet: det har hele tiden vært meningen at han skal sende reportasjer hjem, både fra dikterfesten og fra reisen videre, så etter dikterjubileet hos Bjørnson på Aulestad tok han farvel med Amalie og de andre vennene da dampskipet la til kai i Gjøvik, og derfra reiste han videre over fjellet til Lærdal i Sogn og videre til Bergen.

  • Amalie Müller oversetter Charles B. Waites bibelkritiske avhandling på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson har kommet over boken på sin foredragsturné i Midtvesten, og er blitt svært oppglødd over ideene. De stemmer godt med hans eget nye livssyn, som har skapt for bestyrtelse i ortodokse kristne kretser i Norge.

  • Klokken er halv to på formiddagen. Erik Skram sitter på hotellrommet sitt på hotell Astoria i Kristiania og skriver et avskjedsbrev til Amalie. Han har fått hennes beskjed om at hun ikke har tid til å se ham i dag fordi hun får gjester, og han har bestemt seg for å reise hjem til København uten å ta farvel.

    Han har pakket kofferten sin, om to timer kommer de for å frakte den ned til dampskipet for ham. Han føler seg svært melankolsk. Foran ham ligger bildet av Amalie som hun har gitt ham. Han syns ikke det er helt heldig, skriver han, men det er jo  henne.

  • Amalie oppdager ar Erik har reist fra byen tilbake til København uten å ta farvel. Hun er knust, hun kan ikke fattee at han kan ha gjort noe slikt mot henne. At han, da han kysset henne der ute i entreen for ikke lenge siden, visste at det var for siste gang Avreisen har kommet altfor brått på henne. Da det gikk opp for henne, skar det som en kniv gjennom hjertet. Hun trodde hun skulle dø. Hele kvelden har hun måtte være som Nora i Et dukkehjem; danse tarantellaen. Hun har drukket noe sterkt for å holde ut.

     

  • Amalie Müller få rvite at Erik Skrm har en elskerinnne der hjemme i København som han holder høyt. Hun er ute av seg av fortvilelse og gjør det slutt per brev.Amalie setter seg ned og skriver et svært langt brev der hun forsøker å forklare årsaken til sin fortvilelse, og hvorfor det nå aldri vil kunne blinoe mellom dem. Hun skriver:

  • Det begynner å bli klart for Amalie at omgivelsene har fått med seg mer av det som har foregått mellom henne og Erik i sommer enn hun har skjønt. Det er et problem at alle sladrer om henne nå, for det er viktig for henne å passe på ryktet sitt. Ingeborg og Frits Thaulow er nå på vei til København, og det er grunn til å tro at de kommer til å bringe ryktet med seg dit.

    Amalie føler at hun må advare Erik. Hun skriver til ham:

    "Kri.ania 7-9-82

  • Erik Skram skriver til Amalie Müller og insisterer på at hun tar feil når hun har gjort det slutt med ham på grunn av det han har fortalt om sin elskerinne Camilla.Han vil beile til henne igjen, skriver han, og forsøke om han kan vinne henne tilbake.

  • Amalie sender telegram til Erik Skram i København der hun gir beskjed om at hun må tenke seg om før hun vet hvordan hun skal forholde seg til sin forelskelse i  ham.

    Amalies telegram lyder:

    "Skram
    Nansensgade 34 – 4 Kbhvn
    Fra Christiania 13/9/82 kl.9.05 fm
    Skriver et Svar, naar jeg har tænkt mig ferdig, rimeligvis om en Dag eller to.
    A M."

  • Amalie skriver et opprørt og fortvilet brev til Erik der hun sammenlikner ham med Kierkegaards forfører Johannes i Forførerens Dagbog, som er del av verket Enten-Eller.

    Hun syns det er avskyelig å tenke på at hun har gått en slik manns arm i gatene i Kristiania. Og Camilla, Eriks elskerinne som han i et brev oppriktig og tillitsfullt har fortalt henne at han er glad i og setter høyt, føler hun forakt og avsky for, skriver hun. Hun syns det er fullstendig uforståelig at en kvinne kan oppføre seg slik som Camilla.

  • Amalie sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.

  • Amalie Müller har fått Erik Skrams brev der han misliker sterkt hennes relasjon til Bjørn Bjørnson, og forsøker å forbedre henne. Hun har ikke lyst til å la seg forbedre. Hun tror hun har det best ved å være som hun er.

    Og det er ikke hun som har skrevet novellen "Rosen", om et forlovet par,  som nettopp har stått på trykk i tidsskriftet. Den er det hennes venninne Mathilde Schjøtt som har skrevet. Det er ikke den typen skriving Amalie selv befatter seg med.

  • Erik Skram er frustrert over at han på grunn av flyttingen og travelhet på jobben ikke har tid til å svare Amalie ordentlig på hennes siste brev, der hun erklærer at hun at det er naturbestemt at hun er som hun er. Hva vet hun om hva som er naturbestemt? Hun har jo aldri erfart den kjærligheten som har mener han kan vise henne. Nå har hun jo nettopp en mulighet til å gjøre en erfaring som ikke likner på det hun kjenner fra før. Han kan ikke aksepetere ar hun ikke benytter seg av denne muligheten.

  • Erik Skram bruker en uke på å skrive et langt brev til Amalie Müller der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Han forsøker å få henne over på sitt lag; det laget som tror på og priser både den fysiske og den åndelige kjærligheten.Erk Skram er fortvilet over at Amalie insisterer på at det er bes for henne å ikke være i et kjærlighetsforhold til henne. Han bruker en uke på å skrive et langt brev til henne der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Ikke minst skriver han om seksualiteten.

  • Amalie skriver til Erik:

    "Nu har jeg læst dit brev for 5te gang. Du skjænder på mig, og det er godt. For Du skjænder meg til ro. Hvor kunde Du vilde skjænde på mig, hvis Du ikke holdt af mig? Min bror Ludvig skjændte også på mig af og til. Men hans skjænd og min sorg opløstes altid i harmoni og glæde. "Netop fordi Du er mig så kjær små Mallamor", sa han til mig, "kan jeg ikke tåle at Du ikke altid er som, jeg vil ha Dig. -

  • Amalie Müller lider. Hun har lest begge Erik Skram bøker om igjen, og skriver til ham om hvor sterkt inntrykk de gjør på henne. Hun har levd seg inn i hans kvinnelige hovedpersoner og deres kjærlighetsproblemer, som hun kjenner seg sterkt igjen i. Men hun kunne ønske Erik ikke hadde skrevet til henne den gangen etter festen på Aulestad. Alt hadde enklere for henne dersom dette forholdet ikke hadde utviklet seg.

    Hun elsker det han har skrevet om at to mennesker kan elske hverandre rene. Det tror hun nok er riktig. Men det er ikke de to som skal gjøre det, skriver hun.

  • Erik Skram er lettet og glad over at Amalie åpner for at det likevel kan bli noe mellom dem. Han skriver på baksiden av brevet han er i ferd med å sende thenne. Han er glad og rolig nå. Det må bli dem to. De må roe seg ned og se fornuftig på saken, så skal de nok finne ut av det. Han føler at han er i ferd med å løsne lenkene hennes nå. Det er den sanne kjærligheten han vil befri henne til.

  • Alexander Kielland er ikke enige i  Bjørnstjerne Bjørnsons strategi når det gjelder å angripe den ortodokse kristendommen. I den religionskritiske boken Bjørnson har satt Amalie Müller til å oversette, og som han har bedt Kielland om hjelp til å skaffe penger til, går man ikke til saken på rett måte, mener Kielland. Han forklarer hvorfor.

  • Amalie Muller har lest Erik Skrams lange brev der han forklarer kjærlighetens vesen for henne. Hun måtte holde seg under hele middagen med broren Wilhelm, og han spiser så langsomt. Først når hun kunne gå inn på sitt eget rom, kunne hun lese brevet. Hun gråt og gråt mens hun leste. Wilhelm stakk hodet inn til henne, det er tydelig at han er bekymret for henne, men han sier ingenting.

  • Amalie har vært nødt til å gå i et av de talløse selskapene hun blir invitert i. Hun har forsøkt å få sin bror Wilhelm til å gå alene, men det ville han ikke. Hele tiden satt hun med en følelse av at Erik satt ved siden av henne. Hun forteller om hvordan hun vanligvis elsker å spille kort med herrene i selskap. Men i kveld har hun vært for distret. Hun klarer ikke tenke på annet enn det Erik skriver om parring og kjærlighet. Endelig kommer hun hjem til seg selv og kan skrive til ham.

  • Erik Skram spiser et kveldsmåltid hjemme for første gang på to år. Han skriver til Amalie mens hans spiser.

    har håp om å få henne over på kjærlighetens parti nå. Han forsetter brevet neste dag. Han legger vekt på å forklare henne for hennes selv. Hun må stole på ham, skriver han. Han vet hva han snakker om når det gjelder kjærlighetssaker.

  • Erik Skram sender Amalie Müller et par forgylte knapper som er sammenføyet til en brosje. Han har gitt et liknende smykke til sin søster Emma.De to knappene kjøpte han i Stavanger i sommer, da han var på besøk hos Alexander Kielland, og hadde fått telegram fra Amalie om at han kunne komme på besøk til henne i Kristiania.

    Erik blir nesten ikke invitert ut lenger, skriver han. Dagene og kveldene hans fylles med arbeid. Ikke engang sin søster Emma, som er den av søstrene han liker best, har han tid til å treffe.

  • Amalie Müller skriver et langt brev over to dager. Det har begynt å bli mørkt om kveldene nå, og hun har fått hengt opp vintergardinene. Hun skriver til Erik om hvordan han ikke egentlig har fortalt henne at han elsker henne før nå i det siste. Hun forteller også om sitt forhold til miljøet rundt Nyt Tidsskrift, og spesielt til professor Ernst Sars, som hun er svært begeistret for. Han har rost en tekst hun har skrevet for tidsskriftet. De to har vært i selskap sammen, og ble stående i en time for seg selv i et hjørne og snakke sammen.

  • Erik Skram skriver nok et dypt forelsket brev til Amalie Müller der han tenker tilbake på hvor nydelig hun var da de traff hverandre i sommer, og hvor ensom og trist han føler seg. Han ser nesten aldri folk lenger. Han har begynt å legge merke til mørkøyde kvinner med innsvingt liv på gaten, forteller han. De får ham til å tenke på henne.

  • Amalie Müller sitter i et overopphetet rom og skriver til Erik Skram for å takke for smykket han har sendt henne. Hun har hatt gjester. Det er Margrethe Wullum og en dame fra Bergen Amalie har hatt på besøk, sammen med noen unge menn. Det hra vært sang og musikk og høy stemning i selkapet. Men tjenestepiken har lagt for mye i ovnen, så det er hett i stuene hennes nå. Amalie skriver om den politiske situasjonen i Venstre. Det diskuteres mye politikk i hennes stuer.

  • Amalie bør ta seg sammen og jobbe med oversettelsen av det religionskritiske verket hun oversetter for Bjørnstjerne Bjørnson, men blir hele tiden avbrutt av selskapelighet.Hun skriver til Erik Skram om sladder fra vennekretsen, og om kalamiteter i husholdet. Et forkle og en fårestek er blitt stjålet fra husholdningen. Tjenestefolkene beskylder hverandre.

  • Erik Skram er lykkelig over å ha fått Amalie Müllers kjærlige brev. Men han har det fortvilende travelt på jobben som redaksjonssekretær i Morgenbladet. I dag er det fredag, han kommer ikke til å få tid til å skrive skikkelig til henne før på søndag. Men han liker ikke hennes forbindelse med John Paulsen. I avisen har de nå fått et middelmådig brev fra ham.

    Det er ikke så mye han selv skriver i avisen, kan han fortelle. Han bruker det meste av tiden på å redigere de andres artikler.

  • Erik Skram har vært i selskap hos Aleander Kielland og kan fortelle et og annet om hvordan han og Holger Drachmann har kranglet om det norske og det danske. Ingenting i Danmark duger, mener Kielland.

    På vei hjem fra selskapet drømte Erik om muligheten for at han og Amalie kan reise vekk sammen til Paris.

    Han har også vært på besøk hos sin mor.

  • Erik Skram skriver til Amalie Müller og forsikrer om at hun nok skal få føle hans intense kjærlighet til henne. Men det er en ting han savner: At hun sier navnet hans. Det gjør hun aldri. Han ønsker at hun skal få seg til det. Han skriver: «Hvad betyder det, at jeg siger, at jeg elsker Dig, jeg må jo have Dig hos mig for at Du kan føle hvad det Ord er. Skal Du ikke være i mine Arme, når Du siger, at Du elsker mig? Skal Du ikke Unge? Må jeg kæle for Dig, Amalie Du har strøget over mit Ansigt og Hoved og Hår - kan Du huske, mange Gange efter hinanden, langsomt - det var så ubegribeligt sødt.

  • I København raser en orkan. Erik skriver til Amalie om dens herjinger, og om hvor engstelig tjenestepiken hans har vært i natt: «En Del af Natten har jeg ikke kunnet sove for en Orkan, som brød løs, og da raser endnu. For et Spektakel det har været! Min gamle Pige går endnu forfærdet omkring og tør ikke rigtig være ene. Jeg har spillet hende et slemt Puds ved trods den brølende Larm og den tydelige Fornemmelse i Sengen af at Vindstødene bevægede Huset - tænk, et meget stort 4-etages Stenhus - at sove hen på Morgenstunden.

  • Amalie er urolig for Amund Hellands sjalusi, og forteller om sine sterke følelser for Erik. Guttene hennes øver på sin firhendige pianolekse, men de spiller feil hele tiden, og da fyker hun inn til dem og skjenner på dem.

  • Erik har det tungt. Han har fått ett brev fra Amalie som inneholder refs, og det har hatt sterk virkning på ham. Han klarte ikke lese brevet til ende. Han skriver: «Min yndige Ven, dit sidste Brev gjorde mig naturligvis forskrækket. Du begynder med en hel Række Bebrejdelser, og det varer noget, inden man kan læse sig til, hvad disse Bebrejdelser egenlig gå ud på.

  • Frits Thaulow og hans gamle mor forsøker å overtale Amalie til å bli med til København. Men det går jo ikke, skriver hun til Erik, for i så fall ville hun jo bo der ute hos fru Gad, og om natten måtte hun jo sove pent i sin seng. Så det vil ikke bli mulighet til å treffe Erik, som jo dessuten alltid er på jobb. Hun har lovet Frits å bli med, og han kommer til å bli kraftig irritert når hun trekker seg fra avtalen.

  • Amalie skriver til Erik: Godnat "sødeste, yndigste", - det sa'e du til mig på skibet, med det samme du skulde iland på Gjøvik; kan du huske? Og du var så alvorlig og sød, og din stemme var så forførende, - ja det vil sige, "farvel" var det naturligvis.

  • Frits Thaulow og hans gamle mor, som Amalie er gode venner med, forsøker å overtale Amalie til å bli med til København. Men det går jo ikke, skriver hun til Erik, for i så fall ville hun jo bo hos fru Gad, som er mor til Mette Gauguin, og Pylle og Ingeborg Gad. Så om natten ville hun jo måtte sove pent i sin seng, og det ville ikke blitt mulig å treffe Erik, som jo dessuten alltid er på jobb. Derfor vil hun ikke være med. Men hun har lovet Frits å bli med, og hun vet at han kommer til å bli kraftig irritert når hun trekker seg fra avtalen.

  • Erik har drømt om Amalie igjen. Han skriver drømmen ned og sender den til henne: «Jeg har drømt en hel Del om Dig i Nat. Vi var i Teatret sammen, siden i en Vogn, og i et Selskab, og overalt fik jeg din Hånd imellem mine. Den havde en lang sort Handske på, Du gav mig den så trofast, vi havde begge en Følelse af, at de andre så det, men vi brød os ikke derom. Jeg undrede mig over, at dit Håndled var så spinkelt - jeg kæmpede i Drømme for at huske, om mit Indtryk var rigtig, at Du i Kristiania havde et fast og rundt og fyldigt Håndled. Det har Du.

  • Erik skriver til Amalie: «Hvor det er dejligt med Dig Amalie, at Du elsker denne stærke bløde Stuevarme. Det gør jeg med. I en kold Stue er jeg ulykkelig. Sig mig Unge læser jeg rigtig, gik Du på «Strømpelæsten», da der var så brændende varmt i din Stue og er det Ordet for det, vi blot kalder Strømpefødder. Og husk så på vort første Møde, da Drachm. knælede og tog Støvlerne af Dig - skam Dig!»

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Mathilde Schjøtt at hun skal hilse Amalie og si at han syns hennes brev var en dumhet. Men hun skriver jo en slik myldrende mengde av slike brev, og oppfører seg som om tusenårsriket allerede er kommet i de ene øyeblikket, og så angrer i det andre øyeblikket. Men hun skal ikke bry seg så mye om det. Han hadde ellers trodd at de kunne snakke om sine venner i åpenhet.

  • Amalie skriver til Erik: Det er forresten så ensidigt dette, med dine theorier om kjærligheden og blot - - ja, ja du ved hvad det er. Man kan jo elske hinanden og eie hinanden på en rent åndelig vis, udlevere hinanden sine tanker, skrive sjælen ud af livet på sig, skjøndt det vilde ta'e mange år før den sidste stump var ude - og være helt lykkelig derved. Tror du ikke? Ånei, kanske ikke. Man måtte være i hinandens arme for at føle lykken helt. Når jeg siger noget sligt, blier jeg altid genert bagefter, men det er igrunden dumt. Når jeg har været hos dig, som din, går det over, tror jeg.

  • Amalie skriver til Erik: Jeg har været i stor middag idag, frygtelig fin med bare konservative mennesker, hos min bro'er [sic] svigerforældre. Så, da vi kom hjem, gik jeg med ind til min bro'er, - han vil altid så gjerne ha'e en aftenspassiar, og så lokker han mig med cigaretter og fin vin. Af vin havde jeg forresten fået nok i forveien, så det kunde ikke friste mig, men cigaretten kunde jeg vanskeligere modstå. Nu har jeg taget af den trange, ækle kjole, og fået slåbrok på, og nu sidder jeg her hos mig selv, for at sladre lidt med dig du sødeste af alle i verden.

  • Ragna Nielsen reiser med sin mann fra Tromsø til Paris. Hennes mor, Vilhelmine Ulman, og hennes kusine, Mathilde Schjøtt, er blant Amalies viktigste støttespillere i arbeidet med Constance Ring.

  • John Paulsen, som er en av Amalies mange beilere, nettopp har utgitt en roman med familien Ibsen som lett gjenkjennelige modeller, og som fra tid til annen bor hos henne, er på besøk igjen. Nå skal han få møte hennes venn Arne Garborg, som er både er glad i og stolt av.

  • Amalie skriver til Erik: P. har siddet her et par timers tid. Han kom netop som jeg var kommen ind fra middagsbordet for at ta'e min halve times siesta i skumringen med lyset fra sprinklerne i den runde lille kakkelovn. Han fik kaffe og en cigarette, og jeg til gjengæld en ustanselig masse snak. Den smule lovsang i brevet til dig, var da ikke noget at bli'e bestukket af. Da har han gjort det ganske anderledes grundig ved mange forskjellige leiligheder.

  • Amalies oversettelse av Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken-dette fremstår helt og holdent som Bjørnsons verk.

  • Amalie har lest Ibsens En folkefiende. Hun skriver til Erik at hun syns det er kjedelig, og at det ikke bringer noe nytt. Men hun må innrømme at hovedpersonen er skildret med kjærlighet, i motsetning til hva hun syns Ibsen vanligvis gjør.

  • Erik har netopp begynt å lese Marie Luise Heibergs nylig utgitte bok med brevvekslingen mellom hennes svigerforeldre Thomasine og Peter Andreas Heiberg. Han er fullstendig bergatt. Han kjøper boken i julegave til Amalie, han syns den er bedre enn allverdens romaner, og han syns han leser om Amalie på hver linje i brevene. Og han er forferdet over hvor ynkelig Peter Andreas Heiberg fremstår i brevet der han svarer på Thomasines brev med bønn om skillsmisse. At han kan være så ynkelig overfor sin kone!

  • Erik skriver til Amalie at helten i de to romanene han har skrevet, er ham selv. Det er umulig for ham å lyve i kunsten. Han kan også fortelle at Stig Høeg i J. P. Jacobsens roman Marie Grubbe er Edvard Brandes. Selv kjente han da denne romanen ble skrevet Jacobsen kun fra da gikk på skole sammen som sekstenåringer. Han er lei seg for at Amalie har reagert så voldsomt på det han i sitt brev for noen dager siden har skrevet om Gunnar Heibergs horebesøk, og han er dessuten selv opprørt over det folk sladrer om hans eget Don Juaneri.

  • Amalie har nettopp hatt Frits Thaulow på besøk. Han oppførte seg som et ulykkelig forelsket menneske, og sa at neste gang han kom til København, vill han få folk til å tro at Amalie og han var forelsket i hverandre. Amalie legger imidlertid ikke så stor vekt på det han sier. Hun syns han har ene ubehagelig tendens til å få folk til å fortelle intime ting om seg selv, han har en spesiell teknikk med å late som om han vet mer enn han vet om en person, og så får han tak i enda mer. Etterpå sitter han oppe hos henne og klukker og ler over dem han har narret og det han har funnet ut.

  • Amalie har vært i bursdagsselskap og drukket dårlig champagne, og har siden sittet i mange timer med en sypike for å få noen kjoler ferdige. Hun skriver til Erik og trygler ham om å ikke være sint på henne. Hun lurer på om han kanskje er langsint. Hun skriver til Erik om hvordan hun føler antipati for Georg Brandes. Hun har lest et brev han har skrevet til redaktør Thommessen, der han beklager seg over hvordan han blir omtalt i Norge. Hun syns han syter for mye. I all sin storhet er han faktisk litt liten. Han er mindre enn hva en av dem kunne være, og det er fordi han er jøde.

  • Olav Thommessen skriver til Georg Brandes fra Kristiania at han har snakket med Amalie Müller, som har skrevet en samling noveller som skal komme ut etter nyttår, han tror på Schous forlag i København. En av dem vil nok bli trykket i neste hefte av Tidsskriftet. Han har hørt fra et par herrer som har lest et par av dem, at de er djerve og dyktige. En folkefiende skal nå spilles i byen. Reaksjonene er forskjellige. Ibsen har forlangt 4000,- kroner for det.

  • Edvard Brandes reiser til Paris, forteller Erik i et brev til Amalie. Han har utgitt teaterstykket Et besøk, der det sies at Erik har stått modell til kvinneforføreren Repholt. Brandes har gitt ham en slags unnskyldning.

  • Amalie planlegger hvordan hun skal komme seg til Göteborg for å treffe Erik i hemmelighet. Hun undersøker togtider. Det går bare ett tog om dagen. Det går fra Kristiania halv syv om morgenen, og er i Göteborg 19.20.

  • Amalie møter Erik Skram i Göteborg. Møtet har vært planlagt lenge og har foregått i største hemmelighet; hun er livredd for å bli oppdaget, og hun har venner og beilere overalt som følger alt hun foretar seg med argusøyne. Hun setter igjen sønnene Ludvig og Jakob hos broren og moren i Fredrikshald, og reiser videre sørover mot Sverige med jernbanen.

    Erik har kommet nordover fra København med damskip og jernbane. Begge er svært oppspilte og svært nervøse; Erik vet at Amalie i utgnagspunktet føler avsky ved alt seksuelt.

  • Helga Johansen er en kvinne i København som lar seg frivillig innlegge på Københavns Kommunehospital, og blir tvangsoverflyttet til galehuset, hvorfra hun flykter når hun får besøk av sin bror, maleren Viggo Johansen. Hun er utannet lærerinne, og har hatt omsrogsansvar for sin syke mor i mange år. Hun har et nært forhold til sin bror maleren, og står også i forbindelse med Georg Brandes, som hun brevveksler med. Hun skal komme til å skrive om sine opplevelser i romanen Hinsides, som Amalie skal komme til å rose offentlig.

  • Marthe Monsdatter Alver, Amalies tante på farssiden, dør i Bergen, der hun har levd hele sitt voksne liv. Den ene sønnen Hansemann, står oppført som "idiot" og sendes til Alversund, hvor han bor på Kvamme og på Nedre Tveit hos sin moster Kari.

  • Eilif Peterssen bosetter seg i Kristiania igjen etter mange år i Roma, og begynner å bygge seg et stort atelier på Hegdehougen. Han er en respektert maler i begge kretser i den pågående og heftige kunstnerstriden som herjer i byen, og brukes ofte som mellommann.

  • Marthe Monsdatter Alver, Amalies tante på farssiden, dør i Bergen, der hun har levd hele sitt voksne liv. Den ene sønnen Hansemann, står oppført som "idiot" og sendes til Alversund, hvor han bor på Kvamme og på Nedre Tveit hos sin moster Kari.

  • Mons Monsen Alver, Amalies far (som nå heter John Oliver) og hans nevø Mons Olai Oliver (Alver) bosetter seg i Fargo, Cass County, Nord Dakota.

    Før dette har Mons hatt hyre på et dampskip på The Great Lakes ved Chicago, og jobbet på en fabrikk i Chicago, hvor han etter hvert avanserte til en slags bokholder med ganske god lønn.

    Han har også jobbet som gårdsgutt hos en farmer, og blitt liggende dødssyk og forlatt uten noen til å pleie seg før en nordmann tilfeldigvis fant ham, tok ham med seg og bar ham flere mil på ryggen hjem til seg selv, hvor han ble pleiet. 

  • Daniel Jacobson, som skal komme til å bli en av Amalies leger ved innleggelsen i 1894 på Københavns kommunehospital, arbeider som voluntør på sykehuset. Her treffer han overlege Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli kjent som Professor Hieronimus i Amalies sinnssykeromaner. Han blir så opptatt av Pontoppidans personlighet og virke at han beslutter seg for å bli nervelege

  • I København åpner Dagmarteatret, som skal komme til å bli en viktig konkurrent til Det kongelige Theater fordi det våger å satse på ny, nordisk dramatikk, og antar også kvinnelige dramatikere som er blitt refusert ved teatret.

  • Orientkspressen Paris-Istanbul åpnes.

  • Valdemar Irminger maler bildet Sommerferie ved Vesterhavet, som skal komme til å bli et viktig bilde for Amalie og Erik Skram.

  • Amalie skriver en lang og grundig anmeldelse av John Paulsens Familien Pehrsen, der hun setter romanen inn i Paulsens øvrige forfatterskap, og påpeker at han er i positiv utvikling.

  • Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikere ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser. Begrunnelsen er at naturalismen impliserer et deterministisk og pessimistisk samfunnssyn, som står i motsetning til gjennombruddets fremtidsrettede perspektiv, og som dessuten er både kvinnefiendtlig og utviklingsfiendtlig i sin tendens.

  • I Bergen blir byens første stasjonsbygning åpnet i Christies gate. Vossebanen åpnes. Bergens Telefonkompagni åpner også dette året. Det begynner sin virksomhet med 18 abonnenter. Åpningstiden er fra 0800 til 2100.

  • Amalie er søvnløs og full av plagede tanker om at Erik har tilhørt andre kvinner før henne selv .

  • Amalie skriver til Erik at en stor forskjell mellom dem da de møttes, var at hun trengte ham, men han trengte ikke henne.

  • Amalie og guttene er tilbake i Kristiania etter besøket i Fredrikshald (og Amalies hemmelige møte med Erik i Sverige).

  • Amalie skriver til Erik om den voldsomme sjalusibruduljen som oppsto mellom John Paulsen og Amund Helland etter at hun var tilbake i Kristiania lørdag kveld. Hennes bror Wilhelm har også hørt ryktene om at hun har giftet seg i Sverige. Amalie er indignert over alt dette styret. Alle sladrer om henne.

  • Amalie skriver til Erik: Så, da vi var sammen her de par få timer, antydede du vistnok, det var nede ved banken i haven, at du havde havt kjærlighedseventyr; men det gik på rent overfladisk vis ind gjennem mine øren, og nåede så at sige, ikke min bevidsthed. Og jeg vidste slet ikke dengang, at det vilde volde mig nogen kvide; jeg var for dum og tankeløs på samme tid. Jeg er idethele en barok sammenblanding af viden og dumhed. Så kom jo det du skrev, der voldte bruddet mellem os.

  • Amalie skriver til Erik om den fortvilende sjalusien hun opplever. Hun har lagt seg syk og er fullstendig lamslått. Hun har nemlig fått et anonymt frev fra en dansk dame som skrive at Erik er en stor Don Juan som er modell for den sleske Don Juanen i Edvard Brandes stykke Et besøg. Han har for eksempel nettop hatt et forhold til en ung pike. Hun skriver: «Jeg har været syg et par dage. Nu er det over; det begyndte søndag på hvilken dag jeg var udbuden på 4 forskjellige steder. Jeg måtte dog tilbringe den i min seng.

  • Amalie Müller er dypt ulykkelig på grunn av knutene på tråden i forholdet til Erik Skram. Hun skriver et langt brev til ham der hun forklarer hvordan hun er blitt som hun er blitt i det som har med kjærlighet å gjøre. Hun er oppbrakt på grunn av ryktene om at det er Erik som er modellen for kvinneforføreren Repholt i Edvard Brandes' nye stykke .Erik Har bedt Edvard Brande om å gi en erklæring om at så ikke er tilfelle, og sender Amalie hans svar.

  • Georg Brandes kommer flyttende fra Berlin til København og installerer seg i en leilighet på Skt. Annæ Plads. Han har en voldsom produksjon dette året, blant annet forelesningene til sjette del av Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur, som handler om tysk litteratur før 1848. Samtidig reiser hans bror Edvard brått til Paris for å sikre seg Ingeborg Thaulow foran nesen på Holger Drachmann, som også er interessert. Erik Skram følger dramaet med interesse, og diskuterer det med Amalie i brev.

  • Amalie Müller er 37 år gammel og får sin første fortelling, Madam Høiers leiefolk, trykt i det nystartede Nyt norsk Tidsskrift, som det har vært meningen at hun skulle være redaksjonssekretær for.

  • Amalie er i selskap hos familien Vibe, i etasjen under leiligheten hun i Wilhelm bor i sammen med guttene. I Vibefamilien fins to unge døtre, den ene skal bli Munchs gode venninne, den andre skal komme til å gifte seg med Ludvig. Men det er det ingen som vet. Amalie tenker bare på Erik, de andre merker det, de spør henne hvor tankene hennes er, men det kan hun jo ikke svare på, hun bare venter på at at hun skal kunne bryte opp og løpe ned til seg selv i etasjen under og legge seg i sengen og tenke seg inn i Eriks armer.

  • Erik skriver til Amalie om menn. Om forhold mellom deres seksuelle behov og deres kjærlighet. Han føler seg tung og motløs for tiden. «Jeg tror Du har Uret i din Tro på hvad et af mere eller mindre ren Kærlighed og Elskov fyldt Kvindeliv nødvendig må ende i - Erfaringen taler derimod. Men derom vil jeg nu ikke tale. Et Par Ord om Mændene. Det, som volder Ulykken i så mangt et Ægteskab, er så vist ikke, at Hustruen får en Mand med et «udbrugt» Hjerte, nej det ligger deri, at han aldrig har kunnet drive en ærlig Gnist af Kærlighed frem i den Klump, der banker ham i Brystet.

  • Amalie får kritikk av en anmelder i Bergens Tidende, Theodro Tønnesen, som indignert rykker ut og skriver at hun har forlest seg på Zola, og at hennes Madam Høiers Lejefolk er en dårlig, foraktelig og vemmelig tekst. Hun burde hatt bedre smak enn som så. Skildringen er for svart. Hun burde ha bestrebet seg på å sette inn noen formildende omstendigheter, slik at leseren fikk lyst til å hjelpe slike ulykkelig sjeler som fortellingen handler om. Amalie ser ut til å ta kritikken med ro, men forsvarer likevel fortellingen. Hun mener at man bare gidder å angripe det som duger.

  • Erik har sendt Amalie et brev han har fått fra sin mor som han gjerne vil at hun skal lese, og Amalie vil gjerne beholde det, men hun må innrømme at hun ikke klarer å lese det; de gammeldagse bokstavene er uleselige for henne. Hun grubler på sine omskiftelige følelser i forhold til ham, og om mulighetene for at hun kan få truffet hans mor og hans søstre, for eksempel ved å bringe en hilsen fra familien Tahulow.

  • Amalie skriver til Erik om hvor fortvilet hun er over situasjonen: Hun elsker ham, men hun kan ikke forlate de to guttene sine, for det står i avtalen med August at dersom hun gifter seg igjen, skulle han få guttene. Dessuten ville un mistet inntekten sin, som sammen med det hun tjener selv, lar henne leve nokså bekymringsløst.

  • Amalie skriver til Erik om sommeren på landet i Fredrikshald, da hun skrev fortellingen Bureuchef Kroghs, som i tema minner svært mye om Ibsens Gengangere. Hun forsikrer ham om at hun ikke visste noe om Gengangere før minst et halvt år etter at Gengangere var kommet ut. Det hun skrev om var noe hun hadde opplevd hendte med en familie i Bergen. Hun var barn da alle voksne barn i denne familien døde, ett etter ett, mens både moren og faren i familien gikk rundt og sa at Guds veier var uransakelige, og at det nok var til det beste tross alt.

  • Amalie får kritikk av høyesterettsassessor Edvard Mørch i Nyt Norsk Tidsskrift. Han skriver om Madam Høiers Lejefolk at den gir en uriktig skildring av de juridiske forholdene som gjelder. Madam Høier ville i virkeligheten blitt tiltalt og dømt for uaktsomt drap. Og ville heller ikke kunne kastet ut familien, da ville hun blitt beskyldt for selvtekt. Juristen engster seg for at folk skal tro at man lever under så elendige og urettferdige forhold som det fremgår av fortellingen. Norsk lov er annerledes enn dette, påpeker han.

  • Amalie er i arbeid med det som senere skal bli hennes debutroman, Constance Ring. Hun har i årene i Fredrikshald skrevet en skisse, En moderne dame, som hun nå sender til Erik I København.

    Hovedpersonen heter fru Ring, og handlingen foregår i løpet av en kveld. Det forekommer en seiltur med en drukningsulykke, en samtale mellom Constance og hennes kusine, og et brev som bevirker at Constance tar sitt eget liv.

  • Amalie skriver til Erik om hvor stor forskjell det er på menn og kvinner på det seksuelle området. Erik han jo alltid visst hva sanselig fryd var, mens hun ikke hadde noen anelse om dette før han hadde vist henne det. Uten kjærlighet blir sex heslig. Men det plager henne sånn at hun kun er et ledd i en lang kvinne han har hatt, og som også kan komme til å fortsette etter henne. Nå når hun vet hva det er, er hun blitt helt forstyrret i hodet.