Portrettbilde
Andre navn
Berthe Amalie Alver
Amalie Alver
Amalie Müller
Arbeid
Kjønn
Kvinne
Fødselsdato
22 august 1846
Fødselssted
Dødsdato
15 mars 1905
Dødssted
  • Amalie sender sitt stykke Agnete til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun håper han vil lese det, skriver hun, for hun er selv godt fornøyd med det, selv om det ble så dårlig spilt under oppførelsen i København (med unntak av hovedrollen, som ble utmerket spilt av fru Hornemann) at det er et under at det ikke ble fiasko.

  • Amalie Skram har lest Ibsens Byggmester Solness tre ganger, og virkelig lagt godsiden til syns hun, men hun finner ikke annet en gammelmannslalling i det, skriver hun til Bjørnstjerne Bjørnson. Riktignok fins det små fikse ting her og der i stykket, men symbolikken og allergorien som det er så fullt av, bryr hun seg ikke det døyt om.

    Hun holder sin forstand for god til å slite den ut på dette stykket, skriver hun.

  • Knut Hamsun holder foredrag om den nye litteraturen i Studentersamfundet i København. Amalie Skram er ikke der, men får referat fra sin mann Erik, som mener hun ville like hvordan Hamsun hamrer løs på Ibsen. Amalie skriver om dette til Bjørnstjerne Bjørnson.

  • Amalie Skram brevveksler med Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge frimodige og direkte med hverandre, og ikke så rent frustrerte. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene, og det skuffer henne dypt.

    Derimot har han lest stykket Agnete, og det stykket likte han for dets energi og åndsoverlegenhet, skriver han. Men det plager ham at hun skriver så dystert. Amalie har rett i alt hun skriver, sier han. Det er bare ikke nok.

  • Bjørnstjerne Bjørnson svarer på Amalies blyantskrevne og opprevede brev. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene hennes, for hun har ikke sendt dem til ham. Han leser det han kan av norsk, dansk og svensk litteratur, og dersom han skal bli nødt til å kjøpe de utenlandske bøkene, orker han ikke mer, erklærer han. Men han har lest Agnete, og han mener bestemt at hovedpersonen ikke er i stand til å elske snobben i stykket. Derimot vet han ikke hva han skal mene om tyveriet som Agnete utfører i stykket. Hva mener Amalie selv om det? Han vil gjerne tvile.

  • Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er veldig oppbrakt. Og hun er klar over at hun nå risikerer at han tar vennskapet sitt vekk fra henne igjen. Men nå vil hun også tale ut, slik han har gjort det i sitt siste brev. Han må ikke tro at det bare er han som bærer nag! Grunnen til at hun ikke har sendt ham Hellemyrsfolket-bøkene, er at hun var sint på ham den gangen de kom ut. Men likevel trodde hun at han på en eller annen måte at han hadde fått tak i dem. Han skriver at han ikke orker å kjøpe andre enn de utenlandske bøkene. Men tror han at hun orker, kanskje?

  • Knut Hamsun er syk og opphisset på grunn av våren, og skriver et fortrolig brev til sin gamle venn Erik Skram.

    Han skjelver på hendene, og får ingenting skrevet, kan han fortelle. Han kunne ønske Erik kunne være her; han kan jo språket og vet alt som skal vites om den franske kulturen, mens Hamsun føler seg som en barbar på grunn av sin manglende dannelse. Språket tror han forresten han kan komme til å lære ganske fort.

  • Amalie seiler alene til Bergen for å skrive, mens Småen har difteri hjemme i København. Hun angrer vilt på at hun har forlatt barnet sitt. I Bergen stytregner det, og hun møter sin sønn Ludvig, som har forlovet seg med Lizzie Prahl, datteren til den begrenske juristen Ferdinand Prahl. Amlaie syns Lizzie er søt, men ikke vakker. Heldigvis har hun et mer sympatisk vesen enn hun hadde forestilt seg. Til å begynne med bor på på Holdts hotell, der er det skittent og dyrt og fælt.

  • I Bergen regner det. Amalie skriver til Erik: "Det øs, pøsregner; det har det gjort siden jeg kom. Hele dagen igår var det solskin og mine medrejsende sad og glædet sig til dog engang at skulle se Bergen i godt vejr ved ankomsten. Jeg spåde regn, og fortalte, at det aldrig var hændt mig noget andet. Ganske rigtig, da vi var kommen så langt at vi kunde se Bergen, trak sorte skyer sig sammen omkring fjeldene og da vi damped ind på Vaagen, styrted regnen ned."

  • Amalie skriver til Bjørnson fra Bergen, hvor hun har det riktig elendig. Humøret er på bunn, og hun får ikke skrevet.

  • Knut Hamsun skriver hjem til Erik Skram i København med råd om gode kontakter i Amerika, for Amalies sønn Jacob, som tenker på å reise over. Han tror Jacob vil passe ypperlig i Amerika; han er smart og rapp. Hvis han kommer seg så langt som til Minneapolis, må han love å oppsøke Kristofer Janson.

  • I Fargo raser en voldsom brann som ødelegger det meste av byens boliger for de 6000 innbyggerne, og forretnignsbyggene. Etter denne katastrofen blir det bestemt at det det bygges i murstein i byen.

  • Ragna Nielsen skriver et brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson og forteller at hun nok ikke kommer til å følge hans råd om å ikke holde foredraget hun har skrevet om Ibsens Byggmester Solnes. Det sitter nok langt inne, for Bjørnson har vært en av dem som hun har betraktet som kvinnebevegelsens støtter i sedelighetsdebatten som raste for noen år siden. Han har hyllet både kvinnebevegelsen og tanken om fellesundervisning for gutter og jenter, som skolekvinnen Ragna styrer sin skole etter.

  • Amalie har tenkt mye på en konfrontasjon hun og Erik har hatt før han reiste tilbake til København rundt det gamle temaet utroskap og forskjellen på menns og kvinners mulighet til sex før ekteskapet. Det ligger svært på henne, dette. Hun tror hun må skrive en ny roman om det. Hun skriver: «Tak for dit brev min elskede ven! Jeg fik det igår, og vilde altså ha havt det før, hvis det var blet ekspederet fra Stavanger, som det skulde. Og tak for hvert godt og kjærligt ord, Du skriver.

  • I Bergen er været blitt fint igjen. Amalie skriver til Erik: «Her har vejret efter 2 dages ruskevejr - mandag og tirsdag da Du rejste - vært dejligt som før. Lidt regn har vi havt igår, men det var ikke meget og luften var mild og stille.»

  • Knut Hamsun er blitt oppsøkt av Herman Bang, som har bedt ham kontakte hans venner i Danmark, siden han er døssyk. Det gjør Hamsun. Hamsun skriver til ekteparet Bolette og Ole Johan Larsen i Bergen og lurer på om ikke Amalie har vært og besøkt dem. Hun er i Bergen denne sommeren.

  • I Bergen er det blitt deilig sommervær. Amalie skriver til Erik: "Ja, nu sidder vi altså her igjen, i det mest tropiske, ustanselig dejlige sommervejr. Ingensinde har jeg havt slig en sommer i Danmark, i de år jeg har boed dernede! Så lunt og stille, så strålende blankt, så sprættende frodigt efter den varme, korte regn. Her er aldeles vidunderlig dejligt i sligt vejr, udsigten nedover Bergen ganske italiensk."

  • Erik og Amalie diskuterer Oda Krohg i brevene sine. Amalie skriver: «Det var intresant hvad Du skrev om Kroghs. Nej hun er storartet; hvis nogen har frækhedens nådegave, så er det hende. Men ellers kunde hun jo heller ikke ha ståt for en slig dravat som den bogen. Skidt forresten med hende - jeg har altid bare tænkt på børnene hendes. Det var jo det, jeg påstod at der var hævn fra H. Jægers side i bogen. Dengang blev Du ivrig og sa det var aldeles forkjert o.s.v. Men bare det om pengene, hun tog i søsterens skrin var mig bevis nok. Forresten tror jeg H.J.

  • Amalie strever med å finne ut om hun kan stole på Erik. Hun skriver et langt brev til ham der hun forklarer hvor vanskelig det er. Hun vet jo at han vært henne utro tidligere. Samtidig legger hun ikke skjul på at hun selv også har gode muligheter til å være utro. Hun skriver: «Mig tog det mange år, før jeg kunde fatte tillid til Dig. Nu har jeg gjort det, og nu er der idetheletat begyndt noget nyt i mig ligeoverfor Dig; det er begyndt langsomt, langsomt og svagt, men det er begyndt, og dette at det nu på en måde er forsent, tror jeg, mærkelig nok, ikke egentlig stagger det.

  • Amalie har lest en artikkel Christian Krohg har skrevet i danske Politiken. Hun skriver til Erik: "Jeg måtte le af Kroghs artikel, den var morsom. ()For en ustyrtelig masse penger dog de Kroghs må ha! Rejser ustanselig fra det ene sted til det andet og det som er det dyreste af alt."

  • I Bergen er det blitt nydelig vær.

  • I Bergen har det regnet tre dager siste uke. I dag er det både storm og piskende regnvær.

  • Amalie Skram er i Bergen og omegn fra mai til oktober. Hun oppdager at hun er gravid igjen. Hun er 48 år, og betenkt over hvordan dette skal gå.

    Etter hvert skal det vise seg at hun aborterer barnet. Hun føler seg både trist og lettet over dette.

    Etter en stund på Natland, hvor hun strever med skrivingen og med ansvaret for datteren Johanne (som kalles Småen), som ikke er i form, flykter hun fra det hun omtaler som lopper og lus og søvnløshet til Markeveien i Bergen. Hun føler seg opprevet, bekymret og elendig, og får slett ikke til å skrive det hun vil.

  • Erik Skram ankommer Bergen, hvor Amalie og Johanne har vært hele sommeren. Her skal han komme til å holde seks foredrag om de franske symbolistene i Handelsamfunnets sal frem til 4. oktober.

    Han har vært nervøs for dette oppdraget på forhånd, og Amalie har advart ham om at bergenserne både er vanskelige å tilfredsstile og udannede.

    Men det skal vise seg at det hele forløper fint. Erik får god omtale i Bergens Tidende.

  • Amalie, Erik og Johanne Skram reiser hjem til København fra Bergen. Amalie har nå vært i byen i fire og en halv måned, og hun er svært glad for å komme hjem til København. Det er her hun føler seg hjemme, ikke i Bergen. Hun har i grunnen hatt en fryktelig sommer, for menneskene i Norge er så mye mindre behagelige enn de i Danmark, syns hun. Og hun har ikke fått skrevet på langt nær så mye som hun skulle mens hun har vært bortreist. Alle slags praktiske bekymringer har tårnet seg opp for henne, og det har også vært mye rangling med venner i Bergen.

  • Amalie Skram er tilbake i København etter sitt lange skriveopphold i Bergen. I dag skriver hun dette brevet til sin venninne Helene Sandberg, som hun har vært mye sammen med denne måneden. De to har festet mye samme, og også hatt sine feider som Amalie har forsøkt å rydde opp i underveis. Hun har lånt Helene kåpe, som hun nå sender tilbake pr dampskip. Hun har fått ny, norsk tjenestepike, som nå er under opplæring.

    Amalie Skriver:

    "Kjøbenhavn 9/10/93

    Klasens gade 11 Ø.

  • Amalies stykke Agnete spilles i Bergen. Det får ganske bra kritikk, og fskal komme til å fortsetter å stå på teatrets spilleplan de kommende sesongene. Stykket undersøker hva kjærlighet er for forskjellige mennesker.

    For hovedpersonen Agnete er kjærligheten noe totalt. To mennesker skal kunne elske hverandre rene, mener hun. Mann og kvinne må kunne møtes og forså hvernandre gjennom kjærlighet. Når det ikke går, ligger årsaken i at mennene ikke klarer å vise nok empati og innsikt. Mennene forstår ikke kvinnene.

  • Amalies stykke Agnete har premiere på Den Nationale Scene i Bergen. Amalie virker i brevene ikke særlig opptatt av dette.

    Stykket får ganske bra kritikk, og skal komme til å fortsetter å stå på teatrets spilleplan de kommende sesongene. Det handler om hva kjærlighet er for forskjellige mennesker.

  • Laura Marholm Hansson utgir Kvindernes Bog, som inneholder et omfattende portrett av Amalie og hennes forfatterskap så langt. Boken utkommer i Kristiania og København.

    Ikke lenge etter utkommer den tyske originalen gjennom hennes forlegger Albert Langen i Tyskland og Frankrike.

    I boken åpner forfatteren kapitlet som handler om Amalie med å beskrive hvordan man kan se henne kommer spaserende gjennom Københavns gater, påfallende fyrrig og vakker, ved armen til en høy, blond mann med utpreget Gustav Adolph-profil. Det er Erik Skram.

  • Amalie Skrams nerver er tynnslitte. Hun får ikke til å skrive, og er overbevist om at hennes mann Erik er utro. Hun flytter til vennene Ane Cathrine og Georg Achen er stund for å forsøke å finne ut hva hun skal gjøre.

    Det er antakelig dette året hun avkrever sin bror Ludvig Alver et løfte at dersom det er mulig for ham, skal han vise seg og gi henne et tegn etter sin død.

  • Laura Marholm Hansson utgir Kvindernes Bog, som blant annet inneholder et omfattende portrett av Amalie og hennes forfatterskap så langt. Den utkommer i Kristiania og København.

    Ikke lenge etter utkommer den tyske originalen gjennom hennes forlegger Albert Langen i Tyskland og Frankrike.

    I boken åpner forfatteren kapitlet som handler om AmalieSkram  med å beskrive hvordan man kan se henne kommer spaserende gjennom Københavns gater, påfallende fyrrig og vakker, ved armen til en høy, blond mann med utpreget Gustav Adolph-profil. Det er Erik Skram.

  • Vilhelmine Ullmann, som er Ragna Nielsens mor og Amalie Skrams gamle og kjære venninne, fyller 79 år i år, og slutter som asylbestyrerinne på Vaterland barneasyl.

    Heretter kommer hun til å være en påpasselig bestyrerinne for Ragnas skole i Nordahl Brunsgate. Hun har allerede bodd her hos sin datter Ragna i et par år.

  • Jakob Worm-Müller flytter tilbake fra København til Kristiania

  • Amalie, som alltid har hatt en vanskelig tid under menstruasjonen, har denne gangen ekstra kraftige blødninger.

  • Denne kvelden og natten må Erik kjempe med Amalie, som truer med å tømme en flaske med opiumsdråper, som hun bruker mot den plagsomme hosten som aldri vil gi seg. Opiumsdråpene er det eneste som hjelper. Han vet at hun mener alvor: for 3-4 år siden forsøkte å hun å begå selvmord med en svært giftig kvikksølvforbindelse, som siden ble funnet i oppkastet hennes.

  • Amalie innlegges på Københavns Kommunehospitals 6. avdeling for observasjon "for morbus mentalis."

    På journalens forside står det: "litterær Begavelse, lunefuldt skiftende Stemningsliv, ubeherskelige Affekter. Episodiske Hallucinationer. I 29-års-Alderen akut Mani."

    I journalen aføres at hun før innleggelse har skiftet mellom eksalterte faser med søvnløshet, særlig i forbindelse med mensturasjonen, og depressive faser, hvor hun bebreider seg for å ha forspilt sitt liv.

  • Amalie sover kun litt på morgenkvisten. Hun blir i sykehussengen utover dagen, protesterer, men er ikke urolig, klager over å være forstoppet. Hun får klyster for å få fart på magen.

  • Amalie Skram sover denne natten kun ca fire timer med avbrytelser, til dels på grunn av uro fra de andre pasientene på gangen, noteres det i journalen. Hun har belegg på tungen, hoster av og til temmelig sterkt, men legen som undersøker henne med stetoskopet, finner ikke noe unaturlig.

  • Amalie Skram får i dag kloral til å sove på, noteres det i journalen hennes på sykehuset. Men hun sover likevel kun fra elleve til ett på natten, og så en times tid om morgenen.

    Hun spiser godt, men er fremdeles misfornøyd med forholdene på avdelingen, noteres det videre. Hun sover også et par timer på formiddagen.

  • Amalie har kun sover 3,5 timer om natten. Hun får fremdeles kloral og noe som i journalen noteres som «syr.codeic. mit.»

  • Amalie Skram har kun sovet fra 3 til 6 på morgensiden denne natten. Når hun våkner er hun nedtrykt, klager over at hun lengter etter Erik og Småen. Hun gir tydelig uttrykk for at hun er svært misfornøyd med tilværelsen, og over alt som har med sykehuset å gjøre, noteres det i journalen.

  • Amalie klager fortsatt mye over tingenes tilstand, men i løpet av det siste døgnet er hun blitt blidere og lettere å ha snakke til rette, syns sykehuspersonalet. Om natten har hun sovet 5-6 timer. Apetitten er det ikke noe i veien med.

  • Amalie har under legevisitten oppdaget at brevene hennes er åpnet. Hun blir svært oppbragt, og om kvelden er hun urolig, får angst, får ikke sove. Hun får en teskje av det som noteres i journalen med forkortelsen "syr.codeic mitis", og en teskje "syr codeic fortior".

    Det noteres også at hun sover elendig om natten. Om morgenen er hun arrig, svarer ikke på spørsmål, reiser seg «forskrekket» opp i sengen når legevisitten kommer, noteres detvidere  i journalen.

  • Amalie har ikke sovet i det hele tatt om natten på grunn av sterk hoste og tannpine i en hul jeksel i underkjeven på venstre side, noteres det i journalen hennes på Kommunehospitalet.

  • Amalies Skrams sønn Jakob Worm Müller har vært på besøk og snakket med en i sykehuspersonalet. Det har har fortalt blir notert i journalen. Han forteller at han er forfatter, og at bestemoren Lovise er en fanatisk ortodoks lutheraner som ofte har samtaler med Jesus, som alltid svarer henne.

  • Amalie Skram har fryktelig tannpine, og får en sprøyte med morfin og to glass portvin som lindring. Da hun fortsatt ikke får sove, får hun om natten to spiseskjeer mixt. Salainæ og en ny sprøyte med morfin (1 ctgr). Siden også 2 ss av noe som noteres i journalen som Amylen.

  • Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Hun bor i Frøken Knipschlidts i Gothersgade i København, der mistrives hun inderlig, hun går rundt bordet som en fange, kan hun fortelle.

  • Amalie får en ny sprøyte med 1 ctgr, morfin på grunn av tannpine. Det hjelper, men hun sover fremdeles kun 3-4 timer.

  • Amalie har begynt å menstruere.

  • Amalie har sovet godt det meste av natten.

  • Amalie har falt til ro på sykehuset. Men hun er like reservert, og kun lite imøtekommende, syns sykehuspersonalet. De siste nettene har hun sovet godt, men hun har fremdeles tannpine.

  • Amalie sover ganske godt om natten med hjelp av kloral, men er blitt sintere på legen de siste dagene. Hun har fått brev fra Erik, men vil ikke lese det.

  • Amalie skriver sitt rasende avskjedsbrev til Pontoppidan i all hast før hun forlater Kommunehospitalet og reiser til Sct. Hans i Roskilde, hvor hun ankommer samme dag. Her på det nye sykehuset skriver de i journalen at hun og mannen er blant landets mest kjente forfattere.

  • Amalie Skram overføres fra Kommunehospitalet til St. Hans Hospital i Roskilde.

    Her skriver de i journalen at hun og mannen er blant landets mest kjente forfattere.

    Videre skrives det at hennes far og mor synes å ha vært sinnssyke, men at Amalie bestemt benekter dette. Moren var meget religiøs, pessimist og fanatiker, faren hennes motsetning og nærmest en prestehater. To av brødrene led av brystsyke, begge er døde, den ene, som led av strupetæring, tok sannsynligvis sitt eget liv.

  • Ludvig Alver skriver et medfølende og bekymret brev om Amalies tilstad til Erik. Han antyder at hennes tilstand kan ha å gjøre med overgangsalderen, og gjør det klart at hun er kjent for å kunne være nokså hysterisk.

    Ludig kone Lolly har influensa, og de er for tiden uten tjenestepike, kan han fortelle. Men deres lille datter Inger, som de i likhet med Erik og Amalie kaller Småen, har det bra. Hun har arvet danske Småens kjole.

  • Amalie utskrives fra Sct.Hans hospital i Roskilde, og legger seg frivillig inn på Sct. Jospehs hospital i København.

    Av journalen på Sct. Hans fremgår det at man mener at både hennes far og mor har vært sinnssyke. Moren var pessimist og religiøs fanatiker, mens faren var hemmet prestehater.

  • Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson der hun forteller om bakgrunnen for at hun lot seg frivillig innlegge under Professor Pontoppidan på Kommunehospitalets sjette avdelinge i København. Det var fordi hun ikke fikk til boken hun arbeidet med, forklarer hun. Det er alltid slik når hun ikke får til å skrive at hun blir dårlig. Og så kom i tillett alle belastningene og bekymringene knyttet til lille Johanne, hun gikk oppe om natten og gråt og plaget Erik noe forferdelig i den tiden, og det sørger hun over nå, for han er alltid så storartet god mot henne.

  • Amalie og Erik treffer hverandre igjen og opplever en slags forsoning etter ti ukers atskillelse. Men Amalie er fortsatt oppbrakt. Hun mener at Erik har vært utro, og føler at hun må reise vekk fra København.

    Venninnen Ane Cathrine Achen forsøker å megle mellom de to, og samler også inn penger blant venner og slektninger for at Amalie skal kunne reise uten å måtte tenke på å skrive for å tjene penger.

  • Amalie skriver i brev til sin mor at hun er kommet ut av galehuset for tolv dager siden, men at hun stadig er på sykehus for å komme til krefter etter all mishandlingen hun har gjennomgått. Hun understreker at hun har vært sjelelig syk, men ikke spor av sinnssyk.

    Etter å ha vært forbitret på Erik og fast besluttet på å aldri mer å vende tilbake til ham, er hun nå forsonet med ham, forteller hun moren.

  • Bjørnstjerne Bjørnson svarer på det lange brevet han har fått fra Amalie med berettelsen om sykehusoppholdet. Han er rystet over det hun forteller, det står for ham som det verste som kan hende et menneske å bli sperret inn på den måten hun er blitt, nest etter å bli begavret skinndød.

    Han insisterer på at hun må skrive om det som har skjedd. Akkurat som det var må hun skrive det. Men hun må også skrive om det som ledet frem til hennes sammenbrudd. Hun må bare si fra dersom hun trenger hjelp.

  • Amalie skriver i brev til sin sønn Ludvig at hun fortsatt er rasende. Etter nesten ni ukers utallige lidelser, ydmykelser og pinsler er hun flyttet il Sct. Josephs hospital for å komme til krefter igjen, kan hun fortelle. Hun har bestemt seg for å skrive om det som har skjedd.

  • Amalie reiser sammen med Sofie Horten, en kvinnelig journalist, til Finland og Russland i noen uker. Johanne bor hos vennene Achen, mens Erik blir igjen i leiliheten i Klassensgade.

  • Amalies sønn Jacob debuterer som romanforfatter med tittelen Fire dage på Gyldendal i København. Den handler om en norsk student som har drukket opp alle pengene sine, giftet seg til penger igjen og blitt eier av en vinstue.

    Hovedpersonen får brev hjemmefra om at moren ligger for døden, blir lammet av skyld og tør ikke reise hjem. Etter fire grusomme dager får han beskjed om at moren er død. Han henger seg på befaling fra morens spøkelse.

    Erik Skram skriver en rosende anmeldelse av romanen i Verdens Gang.

  • Amalie skriver til Bjørnson om sin ulykkelige situasjon. Hun er glad for invitasjonen til å komme til dem i Roma, men hun takker nei, for hun syns det er leit å høre at Karoline er redd for henne, for hvordan hun vil komme til å oppføre seg.

    Selv er hun ikke redd, men det hjelper jo ikke når Karoline er det. Hun ville pines dersom hun merket at Karoline på noen som helst måte følte seg uvel i nærheten av henne, og det er jo nettopp pines hun ikke skal nå.

  • Amalie er i Åbo i Finland. Hun syns alt går som smurt nå. Hun møter mange interessante mennesker og blir behandlet som en dronning av kapteinen.

    Hun inviteres til å reise gratis videre til Helsingfors og St. Petersburg.

  • Knut Hamsun sitter på Café de la Regence i Paris og venter på de norske avisene mens han skriver brev til sine venner Bergen. Han sladrer fra det norske miljøet i byen.

    Han liker ikke ekteparet Jonas og Thomasine Lie, som sitter rett i nærheten av ham, betror han dem. Han er blant de få skandinavene i Paris som ikke besøker ekteparet Lie.

  • Erik Skram anm

    elder Amalies sønn Jacob Worm Müllers debutroman Fire Dage i Verdens Gang. Anmeldelsen er svært rosende. Han skriver: ""Bogen synes mig mærkelig for den Kunsts Skyld, hvormed den er skreven, og fordi Emnet er særegent (...) I det hele vil denne Bog ikke blive glemt."

  • Amalie er fremdeles i Helsingfors, men tenker å reise videre til Stockholm. Helst vil hun tilbake til Erik, men tankene om at han er utro og på alt som ligger mellom dem, får henne til å ombestemme seg.

  • Amalie og Erik er begge tilbake i København etter sine reiser. I midten av juni er både han og Amalie tilbake i København, og Ane Cathrine, den gode venninnen, er glad for å se at Amalie er så helt seg selv igjen. Hun megler mellom ektefellene og håepr de kan finne smamen igjen. Hun hjekper dem å finne et sted de kan være om sommeren, i nærheten av Birkerød.

  • Amalie er tilbake fra reisen til Finland og Russland og skriver som en gal på de to romanene fra oppholdet på sinnssykehus.

  • I det danske Folketinget blir saken om grevinne Schimmelmann, som var innlagt på Københavns kommunehospitals sjette avdeling samtidig med Amalie, diskutert. Erik er til stede som referent. Det er en venn av grevinnen som legger saken frem, og det hele virker klossete og uheldig, mener Erik. Amalies vitnemål for grevinnen blir også nevnt, kan han fortelle. Det blir rettet en rekke harde anklager mot professor Pontoppidan under diskusjonen.

  • Amalie har fått samlet krefter i løpet av sommeren, og sitter på pensjonat Villa Charlottenlund like utenfor København og skriver på romanen Professor Hieronimus. Det er dette som skal bli hennes første bok på Gyldendal, ikke neste bind av Hellemyrsfolket, som hun har strevd med så lenge, og som leserne venter på. Det er dette stoffet som presser på nå, skrivesperren er forsvunnet, og hun skal komme til å skrive det hele på under fire måneder.

  • Amalie Skram skriver intenst på sin bok fra sykehusoppholdet, og sender manus direkte til trykkeriet etter hvert som hun blir ferdig. Hun bor hjemmefra, men ser sin mann Erik og datteren deres, Småen, som nå snart er fem år gammel, jevnlig.

  • Amalie Skram skriver på en fortelling som siden skal komme på trykk i en julebok dette året. Den handler om forholdet mellom et ektepar der han kalles hjem fra sommerferie fordi konen ligger alvorlig syk. Han bryter opp fra en sommerforelskelse, og finner sin kone død. Han forstår hvor dypt hun har elsket ham, men at hun ikke har fått den næheten hun har trengt av ham. Det er derfor hun har vært så fjern. Han er sønderknust.

  • Amalie Skram har skrevet ferdig romanen Professor Hieronimus, og håper å få den ut til julesalget, men får beskjed om at den må vente til våren. Boken er blitt lengre enn hun hadde ventet.

    En av årsakene til at det haster, er at saken med grevinne Schilmelmann, som var innlagt på sjette avdeling sammen med Amalie, har blusset opp i mediene. De to har følt sympati med hverandre.

  • Amalies fortelling "Sommer" blir trykt i Julebogen i København.

  • Gustaf af Geijerstam utgir romanen Medusas Hufvud, som er tungt preget av tunge og dekadente stemninger fra århundreskiftet. Den gjør sterkt inntrykk på både Amalie og Erik Skram. De skriver til hverandre om sine tanker om romanen. De har (nesten) alltid klart å holde gående denne dialogen om litteratur, selv når ekteskapet stormer som verst, slik det gjør nå.

  • Harald Slott-Møller maler et dobbeltportrett av Erik og Amalie Skram. Det viser seg svært vanskelig å få de to til å stå modell så mye og lenge som kunstneren ønsker, -- og slett ikke samtidig.

    Oppdraget utvikler seg etter hvert til konflikt. Alle parter er dypt frustrerte.

  • Berthe Carine Sivertsen, Amalies tante på morsiden, begraves fra St. Jørgen kirke i Bergen. De siste årene har sitt liv har hun leved i stor fattigdom.

  • Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!

  • Amalie Skram føler at boken hennes om professor Knud Pontoppidan oghans sinnssykeavdeling har vakt stort hat mot henne.

    Hun er på konsert og føler seg tilintetgjort av alle hatefulle og nysgjerrige blikk gjennom og uten lorgnetter. Selv mener hun at boken er et kunstnerisk produkt, og ikke noe direkte personangrep.

  • Amalie Skram skriver til sin venn Sophus Schandorph:

    «Ja, jeg har lidt dernede hos Hieronimus. Aldeles umenneskligt. At jeg er sluppen så nogenlunde uskadt fra det, er for mig seiv en stadig fornyet kilde til forundring. Jeg har liksom fåt en så stor respekt for mig seiv, for mit legemes kræfter siden da. Jeg næsten hovmoder mig. Men det bør jeg ikke.

    Jeg skal nok ta mig seiv i nakken og være ligeså ydmyg som altid før. Kun overfor Hieronimus vil jeg aldrig aldrig føle mig ydmyg.

  • Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.

  • Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.

    Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.

  • Amalie Skram skriver til sin venn Sophhus Schandorph, blant annet om hvordan det gikk da hun hadde opplesning i København (han har oppfordret henne til å lese mer høyt):

    «Nej men herregud, min kjære, gode, gode, gamle ven Schandorph, er Du den eneste udi Israel, som ikke véd at en af nordens mest strålende fiascoer er bleven til ved mig, dengang jeg, overtalt af Herman Bang, forsøgte at læse op i noget som kaldtes Larsens lokaler, tror jeg, på et. Annæ Plads. 1

  • Amalies Professor Hieronimus kommer ut. Førsteopplaget er på 1500 eksemplarer, men det blir fort utsolgt, og må trykkes nytt. Det er en fin start på Amalies forhold til Gyldendal.

  • Laura Marholm har nettopp sin Das Buch der Frauen, med Bjørnsons svigersønn Albert Langen som utgiver. Den oversettes snart til mange andre språk. På norsk får den tittelen Kvindernes Bog.

  • Amalie Skra sitter hjemme i leiligheten i København og skriver mens datteren Småen er hos vennene Ane Cahtrine og Georg Achens i Hellebæsgaard.

    Siden skal hennes mann Erik ta med Småen til Bornholm, mens hun selv fortsetter å skriver hjemme.

    Erik forsøker å få henne til å komme til den, slik at hun kan kombinere skrivingen med ferie. Og i slutten skal hun komme til å la seg friste og tar båten til Bornholm. Hun har da med seg hele kladden til det som skal bli romanen På Sct. Jørgen.

  • Amalies eldste sønn Jakob utgir en roman med tittelen Stormen på dansk Gyldendal. Den handler om en ustabil ung mann som kjemper med å befri seg fra en dominerende mor. Romanpersonen bestemmer seg for å begå selvmord, men fortellingen ender lykkelig med at han oppdager den ekte kjærligheten.

    Før romanen utkommer har Jakob flyttet til Bergen, og etterlatt seg gjeld i København. Amalie følger at han ligger som en sten på hennes hjerte, hun fatter ikke hvordan han kan ha blitt slik.

  • Amalie Skram er på Bornholm på sommerferie med Erik og datteren Småen. Hun og Erik har latt seg male av maleren Harald Slott-Møllter. Amalie har tatt med seg Eriks sorte klær og mansjetter i sakens anledning. Stedet og været er deilig, men hun sliter med å få sove om nettene, og må ta kloral. Hun får ikke arbeidet med skrivingen. Erik vil stadig ha henne med ut og gå, og han oppfinner stadig nye lurer for henne: frokostlur og middagslur.

  • I det danske tidsskriftet Tilskueren trykkes det denne høstmåneden en rapport fra kulturlivet blant malere og forfattere i Paris, byen Amalie Skram snart er på vei til etter sitt opphold på sinnssykehus.

    Her kan man blant annet lese:

  • Amalie Skram får trykt novellen Memento mori i det danske tidsskriftet Tilskueren.

    Den handler om en kvinne som må gå fra sin mann, som hare elsket henne, men som hun ikke forsto å sette pris på før det var for sent og hans kjærlighet for henne var død.

    Hun opplever at det er hennes skyld at forholdet blir ødelagt, og er full av anger og ruelse.

    Novellen åpner slik:

  • Amalie er innlagt på Fredriksberg hospital i København for eksem.

  • Amalie skriver til Harald Slot-Møller at hun plages med noen vonde byller. Den hun plages mest av nå, sitter midt i armhulen. Den hamrer og verker, og det er vondt å ha kjoleermet på, skriver hun, hun må gå i en vid slåbrok, også når hun har et ærend ute på gaten. Da har hun en lang kåpe utenpå.

    Hun har også et eller annet ubehagelig inne i nesen, kan hun fortelle. Hun føler seg i det hele tatt syk og forpint for tiden.

  • Amalie Skram skriver et fortvilet og rasende brev til Erik. Hun har fått nok. Hun vil reise, slik kvinnen i hennes egen novelle «Memento Mori» gjør. Til den teksten har ikke Erik hatt annet enn en kort kommentar om hennes brennende kjærlighet, og det kan ikke Amalie tilgi ham.

    Hun vil at han skal slå seg sammen med kvinnen hun mener han har et forhold til. Og hun har lest notater og opptegnelser han har gjort om henne selv, hun har funnet dem i skrivebordskuffen hans.

    Den siste siden av brevet hun skriver om alt dette, mangler. Hun skriver:

  • Hulda og Arne Garborg reiser til Paris. De planlegger å bli her til mars, og lar sønnen på syv, Tuften, bli hjemme hos venner. Hulda lengter seg syk etter ham.

    Hver møtes man hos familien Lie, sammen med andre nordmenn i Paris. Blant dem er Amalie Skrams gamle tilbeder Amund Helland. De kommer også sammen med Amalie selv. Hun er i elendig form, sterkt plaget av eksem, og skaper problemer både for seg selv og andre. Hun har tatt med seg tretten silkekjoler, men får bare bruk for to av dem.

  • Amalie er i Paris fra begynnelsen av måneden frem til februar 1896. Hun er i elendig form; nedstemt og krangelvoren. Hennes roman På Sct. Jørgen, som er den andre delen av hennes beretning om livet på sinnssykehusene, utkommer i København. Det er den direkte fortsettelsen på Professor Hieronimus. I løpet av oppholdet sitt her besøker hun Alexandra og Fritz Thaulow, som er hennes gode og trofaste venner.

  • I Paris regner det. Gatene er like våte som i København på det verste, skriver Amalie Skram hjem til sin mann Erik i København.