Amalie Skram

Amalie og Erik Skram har flyttet inn i den splitter nye leiligheten i Classensgade på Østerbro.

Det er femte hus til venstre fra Østerbro, fjerde sal til venstre, forteller Amalie i et brev, og huset er så nytt at ennå ikke er kommet husnummer på huset.

Før de flyttet inn her, bodde de en tid på Jernbanehotellet.

De har hatt mange uforutsette utgifter den siste tiden, og økonomien er svært anstrengt.

Det er prøver på teatret på Agnete. Amalie er svært opptatt av at forfatterens anonymitet må bevares.

Amalies sønn Ludvig Müller blir ansatt ved Christiania Theater, der han spilte Erik fra Hægge i Ibsens Gildet på Solhaug. Det har vært en lang kamp for ham å komme hit. Han har ønsket å bli skuespiller helt fra han var liten gutt, men selvtilliten har ikke vært stor.

Knud Pontoppidan utgir flere psykiatriske foredrag frem til 1895, og fremstår som Danmarks førende psykiatiske autoritet. Han skal komme til å bli Amalie Skrams bitre fiende.

Amalie utgir sitt skuespill Agnete under fullt forfatternavn. Dette er første gang hun legger handlingen til noe hun skriver handlingen til København.

August Müller, Amalie Skrams første ektemann, og hans andre kone Anne Karine Hermansen (Kaja Müller), får en datter. Hun får navnet Hildur Stenersen Müller, og døpes i Nykirken i Bergen, der Amalie og August en  gang hadde sitt bryllup.

Faddere er Augusts bror og svigerinne, Tobias og Hildur Müller, og Lizzie Prahl.

August og familien har flyttet fra Askøy, og bor nå i Claus Frimannsgate 4 i Bergen.

Det fremgår av kirkeboken for dåpen at August og Kaja har giftet seg borgerlig, og at Kaja er utmeldt av statskirken.

Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og ber om hans hjelp til å få forfatterstipendium fra den norske staten. Hun er ikke sikker, men hun tror det er på vårparten at man pleier å gjøre slikt.

Her i Danmark er det umulig for henne å få noe, her heter det at hun er norsk, skriver hun. Hun syns at når det nå engang blir delt ut stipendier, og når hun selv har vist seg å være en mye bedre forfatter enn mange andre som får, hvorfor skal hun så utelukkes?

Herman Bang,  som har vært innlagt på Kommunehospitalets sjette avdeling i København for et drøyt år siden, sitter nå i Paris og avslutter romanen Ludvigsbakke, som har sin handling lagt til blant annet dette sykehuset, som Amalie Skram også skal komme til å skrive en roman fra om et års tid.

Amalies stykke Agnete har anonym premiere på Dagmarteatret i København. I dette stykket er handlingen lagt til København, blant norske bohemer og kunstnere. Hovedpersonen er Agnete, som ikke kan noenting, og som tyr til småtyverier for å overleve.

Til dette miljøet kommer juristen Berg, og de to forelsker seg. Men det ender likevel med at han forlater henne når hun forteller om sine feiltrinn i det økonomiske

Stykket blir velvillig mottatt av Edvard Brandes i Politiken, og selv om Amalie ikke er fornøyd med rollebesetningen, er hun likevel ganske glad for det hele.

Amalie Skram har lest Ibsens Byggmester Solness tre ganger, og virkelig lagt godsiden til syns hun, men hun finner ikke annet en gammelmannslalling i det, skriver hun til Bjørnstjerne Bjørnson. Riktignok fins det små fikse ting her og der i stykket, men symbolikken og allergorien som det er så fullt av, bryr hun seg ikke det døyt om.

Hun holder sin forstand for god til å slite den ut på dette stykket, skriver hun.

Amalie Skram brevveksler med Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge frimodige og direkte med hverandre, og ikke så rent frustrerte. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene, og det skuffer henne dypt.

Derimot har han lest stykket Agnete, og det stykket likte han for dets energi og åndsoverlegenhet, skriver han. Men det plager ham at hun skriver så dystert. Amalie har rett i alt hun skriver, sier han. Det er bare ikke nok.

Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er veldig oppbrakt. Og hun er klar over at hun nå risikerer at han tar vennskapet sitt vekk fra henne igjen. Men nå vil hun også tale ut, slik han har gjort det i sitt siste brev. Han må ikke tro at det bare er han som bærer nag! Grunnen til at hun ikke har sendt ham Hellemyrsfolket-bøkene, er at hun var sint på ham den gangen de kom ut. Men likevel trodde hun at han på en eller annen måte at han hadde fått tak i dem. Han skriver at han ikke orker å kjøpe andre enn de utenlandske bøkene. Men tror han at hun orker, kanskje?

Amalie Skram seiler alene til Bergen for å skrive, mens datteren Småen har difteri hjemme i København. Hun angrer vilt på at hun har forlatt barnet sitt. I Bergen styrtregner det, og hun møter sin sønn Ludvig, som har forlovet seg med Lizzie Prahl, datteren til den begrenske juristen Ferdinand Prahl.

Amalie skriver til Bjørnson fra Bergen, hvor hun har det riktig elendig. Humøret er på bunn, og hun får ikke skrevet, kan hun fortelle.

I Fargo raser en voldsom brann som ødelegger det meste av byens boliger for de 6000 innbyggerne, og forretnignsbyggene. Etter denne katastrofen blir det bestemt at det det bygges i murstein i byen.

Amalie Skram ar tenkt mye på en konfrontasjon hun og hennes mann Erik adde før han reiste tilbake til København fra Bergen. Krangelen dreise seg rundt  det gamle temaet utroskap og forskjellen på menns og kvinners mulighet til sex før ekteskapet.

Det ligger svært på henne, dette. Hun tror hun må skrive en ny roman om det. Hun skriver:

Herman Bang oppsøker Knut Hamsun og ber Hamsun kontakte Bangs venner i Danmark, siden han er dødssyk. Det gjør Hamsun. Han skriver til ekteparet Bolette og Ole Johan Larsen i Bergen.

Hamsun spør også om ikke Amalie Skram har vært og besøkt dem. Amalie  er i Bergen denne sommeren.

Erik og Amalie Skram, som tilbringer sommeren på hver  sin kant, diskuterer Oda Krohg i brevene sine. Amalie, som nylig har vært sammen med Oda og Christian Krohg, skriver: «Det var intresant hvad Du skrev om Kroghs. Nej hun er storartet; hvis nogen har frækhedens nådegave, så er det hende. Men ellers kunde hun jo heller ikke ha ståt for en slig dravat som den bogen.

Denne sensommermåneden sitter Hjalmar Christensen, som er en 23 år gammel embatsmannssønn fra Førde, og skriver ferdig en bok om det han velger å kalle dekadansen i samtidkulturen. Han kaller boken Unge Nordmænd. Et kritisk Grundrids. Uttrykket dekadanse bruker han for å beskrive som han understreker man kan finne på alle utviklingstrinn i historien, men som han mener for øyeblikket er så tydelig til stede i hans egen samtid at de til en viss grad karakteriserer den.

Amalie har lest en artikkel Christian Krohg har skrevet i danske Politiken. Hun skriver til Erik: "Jeg måtte le af Kroghs artikel, den var morsom. ()For en ustyrtelig masse penger dog de Kroghs må ha! Rejser ustanselig fra det ene sted til det andet og det som er det dyreste af alt."

Amalie Skram er i Bergen og omegn fra mai til oktober. Hun oppdager at hun er gravid igjen. Hun er 48 år, og betenkt over hvordan dette skal gå.

Etter hvert skal det vise seg at hun aborterer barnet. Hun føler seg både trist og lettet over dette.

Etter en stund på Natland, hvor hun strever med skrivingen og med ansvaret for datteren Johanne (som kalles Småen), som ikke er i form, flykter hun fra det hun omtaler som lopper og lus og søvnløshet til Markeveien i Bergen. Hun føler seg opprevet, bekymret og elendig, og får slett ikke til å skrive det hun vil.

Amalie, Erik og Johanne Skram reiser hjem til København fra Bergen. Amalie har nå vært i byen i fire og en halv måned, og hun er svært glad for å komme hjem til København. Det er her hun føler seg hjemme, ikke i Bergen. Hun har i grunnen hatt en fryktelig sommer, for menneskene i Norge er så mye mindre behagelige enn de i Danmark, syns hun. Og hun har ikke fått skrevet på langt nær så mye som hun skulle mens hun har vært bortreist. Alle slags praktiske bekymringer har tårnet seg opp for henne, og det har også vært mye rangling med venner i Bergen.

I Samtiden trykkes det en stor artikkel om Amalie Skram. Den er skrevet av journalist og forfatter Adolf Skramstad fra Hamar. Han er en yngre bror til maleren Ludvig Skramstad.

Amalies stykke Agnete har premiere på Den Nationale Scene i Bergen. Amalie virker i brevene ikke særlig opptatt av dette.

Stykket får ganske bra kritikk, og skal komme til å fortsetter å stå på teatrets spilleplan de kommende sesongene. Det handler om hva kjærlighet er for forskjellige mennesker.

Jakob Worm-Müller flytter tilbake fra København til Kristiania

Laura Marholm Hansson utgir Kvindernes Bog, som blant annet inneholder et omfattende portrett av Amalie Skram og hennes forfatterskap så langt. Den utkommer i Kristiania og København.

Ikke lenge etter utkommer den tyske originalen gjennom hennes forlegger Albert Langen i Tyskland og Frankrike.

I boken åpner forfatteren kapitlet som handler om Amalie Skram  med å beskrive hvordan man kan se henne kommer spaserende gjennom Københavns gater, påfallende fyrrig og vakker, ved armen til en høy, blond mann med utpreget Gustav Adolph-profil. Det er Erik Skram.

Amalie Skrams nerver er tynnslitte. Hun får ikke til å skrive, og er overbevist om at hennes mann Erik er utro. Hun flytter til vennene Ane Cathrine og Georg Achen er stund for å forsøke å finne ut hva hun skal gjøre.

Det er antakelig dette året hun avkrever sin bror Ludvig Alver et løfte at dersom det er mulig for ham, skal han vise seg og gi henne et tegn etter sin død.

Denne kvelden og natten må Erik kjempe med Amalie, som truer med å tømme en flaske med opiumsdråper, som hun bruker mot den plagsomme hosten som aldri vil gi seg. Opiumsdråpene er det eneste som hjelper. Han vet at hun mener alvor: for 3-4 år siden forsøkte å hun å begå selvmord med en svært giftig kvikksølvforbindelse, som siden ble funnet i oppkastet hennes.

Amalie sover kun litt på morgenkvisten. Hun blir i sykehussengen utover dagen, protesterer, men er ikke urolig, klager over å være forstoppet. Hun får klyster for å få fart på magen.

Amalie Skram får i dag kloral til å sove på, noteres det i journalen hennes på sykehuset. Men hun sover likevel kun fra elleve til ett på natten, og så en times tid om morgenen.

Hun spiser godt, men er fremdeles misfornøyd med forholdene på avdelingen, noteres det videre. Hun sover også et par timer på formiddagen.

Amalie Skram har kun sovet fra 3 til 6 på morgensiden denne natten. Når hun våkner er hun nedtrykt, klager over at hun lengter etter Erik og Småen. Hun gir tydelig uttrykk for at hun er svært misfornøyd med tilværelsen, og over alt som har med sykehuset å gjøre, noteres det i journalen.

Amalie har under legevisitten oppdaget at brevene hennes er åpnet. Hun blir svært oppbragt, og om kvelden er hun urolig, får angst, får ikke sove. Hun får en teskje av det som noteres i journalen med forkortelsen "syr.codeic mitis", og en teskje "syr codeic fortior".

Det noteres også at hun sover elendig om natten. Om morgenen er hun arrig, svarer ikke på spørsmål, reiser seg «forskrekket» opp i sengen når legevisitten kommer, noteres detvidere  i journalen.

Amalies Skrams sønn Jakob Worm Müller har vært på besøk og snakket med en i sykehuspersonalet. Det har har fortalt blir notert i journalen. Han forteller at han er forfatter, og at bestemoren Lovise er en fanatisk ortodoks lutheraner som ofte har samtaler med Jesus, som alltid svarer henne.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Hun bor i Frøken Knipschlidts pensjonat i Gothersgade i København, og der mistrives hun inderlig. Hun går rundt bordet som en fange, kan hun fortelle.

Amalie har begynt å menstruere.

Amalie har falt til ro på sykehuset. Men hun er like reservert, og kun lite imøtekommende, syns sykehuspersonalet. De siste nettene har hun sovet godt, men hun har fremdeles tannpine.

Amalie Skram overføres fra Kommunehospitalet til St. Hans Hospital i Roskilde.

Her skriver de i journalen at hun og mannen er blant landets mest kjente forfattere.

Videre skrives det at hennes far og mor synes å ha vært sinnssyke, men at Amalie bestemt benekter dette. Moren var meget religiøs, pessimist og fanatiker, faren hennes motsetning og nærmest en prestehater. To av brødrene led av brystsyke, begge er døde, den ene, som led av strupetæring, tok sannsynligvis sitt eget liv.

Ludvig Alver skriver et medfølende og bekymret brev om Amalies tilstad til Erik. Han antyder at hennes tilstand kan ha å gjøre med overgangsalderen, og gjør det klart at hun er kjent for å kunne være nokså hysterisk.

Ludig kone Lolly har influensa, og de er for tiden uten tjenestepike, kan han fortelle. Men deres lille datter Inger, som de i likhet med Erik og Amalie kaller Småen, har det bra. Hun har arvet danske Småens kjole.

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson der hun forteller om bakgrunnen for at hun lot seg frivillig innlegge under Professor Pontoppidan på Kommunehospitalets sjette avdelinge i København. Det var fordi hun ikke fikk til boken hun arbeidet med, forklarer hun. Det er alltid slik når hun ikke får til å skrive at hun blir dårlig. Og så kom i tillett alle belastningene og bekymringene knyttet til lille Johanne, hun gikk oppe om natten og gråt og plaget Erik noe forferdelig i den tiden, og det sørger hun over nå, for han er alltid så storartet god mot henne.

Bjørnstjerne Bjørnson svarer på det lange brevet han har fått fra Amalie med berettelsen om sykehusoppholdet. Han er rystet over det hun forteller, det står for ham som det verste som kan hende et menneske å bli sperret inn på den måten hun er blitt, nest etter å bli begavret skinndød.

Han insisterer på at hun må skrive om det som har skjedd. Akkurat som det var må hun skrive det. Men hun må også skrive om det som ledet frem til hennes sammenbrudd. Hun må bare si fra dersom hun trenger hjelp.

Amalie skriver i brev til sin sønn Ludvig at hun fortsatt er rasende. Etter nesten ni ukers utallige lidelser, ydmykelser og pinsler er hun flyttet il Sct. Josephs hospital for å komme til krefter igjen, kan hun fortelle. Hun har bestemt seg for å skrive om det som har skjedd.

Amalie skriver til Bjørnson om sin ulykkelige situasjon. Hun er glad for invitasjonen til å komme til dem i Roma, men hun takker nei, for hun syns det er leit å høre at Karoline er redd for henne, for hvordan hun vil komme til å oppføre seg.

Selv er hun ikke redd, men det hjelper jo ikke når Karoline er det. Hun ville pines dersom hun merket at Karoline på noen som helst måte følte seg uvel i nærheten av henne, og det er jo nettopp pines hun ikke skal nå.

Amalie er i Åbo i Finland. Hun syns alt går som smurt nå. Hun møter mange interessante mennesker og blir behandlet som en dronning av kapteinen.

Hun inviteres til å reise gratis videre til Helsingfors og St. Petersburg.

Erik Skram anm

elder Amalies sønn Jacob Worm Müllers debutroman Fire Dage i Verdens Gang. Anmeldelsen er svært rosende. Han skriver: ""Bogen synes mig mærkelig for den Kunsts Skyld, hvormed den er skreven, og fordi Emnet er særegent (...) I det hele vil denne Bog ikke blive glemt."

Amalie og Erik er begge tilbake i København etter sine reiser. I midten av juni er både han og Amalie tilbake i København, og Ane Cathrine, den gode venninnen, er glad for å se at Amalie er så helt seg selv igjen. Hun megler mellom ektefellene og håepr de kan finne smamen igjen. Hun hjekper dem å finne et sted de kan være om sommeren, i nærheten av Birkerød.

I det danske Folketinget blir saken om grevinne Schimmelmann, som var innlagt på Københavns kommunehospitals sjette avdeling samtidig med Amalie, diskutert. Erik er til stede som referent. Det er en venn av grevinnen som legger saken frem, og det hele virker klossete og uheldig, mener Erik. Amalies vitnemål for grevinnen blir også nevnt, kan han fortelle. Det blir rettet en rekke harde anklager mot professor Pontoppidan under diskusjonen.

Amalie Skram skriver intenst på sin bok fra sykehusoppholdet, og sender manus direkte til trykkeriet etter hvert som hun blir ferdig. Hun bor hjemmefra, men ser sin mann Erik og datteren deres, Småen, som nå snart er fem år gammel, jevnlig.

Amalie Skram har skrevet ferdig romanen Professor Hieronimus, og håper å få den ut til julesalget, men får beskjed om at den må vente til våren. Boken er blitt lengre enn hun hadde ventet.

En av årsakene til at det haster, er at saken med grevinne Schilmelmann, som var innlagt på sjette avdeling sammen med Amalie, har blusset opp i mediene. De to har følt sympati med hverandre.

Harald Slott-Møller maler et dobbeltportrett av Erik og Amalie Skram. Det viser seg svært vanskelig å få de to til å stå modell så mye og lenge som kunstneren ønsker, -- og slett ikke samtidig.

Oppdraget utvikler seg etter hvert til konflikt. Alle parter er dypt frustrerte.

Berthe Carine Sivertsen, Amalies tante på morsiden, begraves fra St. Jørgen kirke i Bergen. De siste årene har sitt liv har hun leved i stor fattigdom.