Amalie Skram

Amalie Skram får utgitt sin pamflett Om Albertine, et forsvar for hennes venn Christian Krohgs bok. Den blir utgitt av den radikale bokhandleren Huseby i Kristiania. Det er en seksten siders tekst som roser Krohgs bok som den aller største skrivekunst.

Hun sammenlikner romanen med Dostojevskijs roman Fattige folk, som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk på henne, og som etter hennes syn muligens rangerer enda høyere på rangstigen hennes over stor skrivekunst.

En annen sammenlikning hun trekker er til Mosebøkene i Bibelen.

Amalie får brev fra Kvindelig fremskridtsforenings energiske formann Mathilde Bajer som ber henne være med og støtte det nordiske kvinnesaksmøtet som skal organiseres i sommer. Men hun svarer vennlig nei.Hun forklarer at hun har bestemt seg for å ikke bidra med praktisk deltakelse i denne saken, selv om hun understreker at hun selvsagt støtter den i prinsippet.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Det er nesten uleselig.

Paul Wettergren, presten som har vært Amalie Skrams bror Wilhelm Alvers store og frikirkelige konkurrent i Risør på 1870-tallet, arrangerer en konferanse i Kristiania. Temaet er at de siste tider er nær, og at Herren derfor snart vil komme tilbake.

Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.

Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.

August Müller, Amalie Skrams eksmann, går konkurs. Dermed kan han heller ikke være ordfører på Askøy, der han har fortsatt å bo etter at han ble skilt fra Amalie.

August er dedikert Venstremann, kjent for sine sterke meninger og sin handlekraft. Han har visstnok aldri helt kommet over at Amalie forlot ham. Men han er som henne gift på ny, med Kaja (Anne Karine), som er 25 år gammel, og som på bildet likner til forveksling på Amalie som ung.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram.

Amalie Skram har hatt besøk av sin venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon, i leiligheten i Krogsgade i København. Elisa er en stor støtte for henne i spørsmålet om hva som skal skje med guttene hennes, Ludvig og Jakob.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram.

Amalie Skram er på vei med dampskip fra København til Kristiania. Det er tykk tåke, og det tar hun personlig. Hun tenker mye på skjebnen for tiden. Hun skriver til Erik:

"Min kjære Erik, her er jeg altså endnu, og kommer først til Kristiania kl 4 à ½5 i eftermiddag. Jeg, som var så glad over at skulde med dampskib, jo det er gåt godt. Den guderne vil styrte i fordærvelse, gjør de først blind. Mig har de gjort sanseløs, for på anden måde kan jeg ikke forklare, at jeg ikke tænkte på den mulighed at få tåge.

Henriette Steen er en av de som engasjerer seg i Dansk Kvindesamfunds debatt om formålsparagrafen, og hvorvidt ordet "likestilling" skal med i den. Kvistleiligheten hennes i Østersøgaded her i København har i flere år vært samlingsstedet for en kvinnelig diskusjonsklubb, hvor slike spørsmål debatteres. Henriette er en kvinne som gjør sterkt inntrykk på sine omgivelser,  kjent for sin skarpe replikk og sitt dype engasjement. Det er noe fornemt ved henne; hun både engasjerer og gjør at det er naturlig å holde en viss avstand.

Amalie Skram er i fullt arbeid med den som skal bli romanen Sjur Gabriel. Samtidig har hun planen klar i hodet for hele verket Hellemyrsfolket, som etter hvert skal komme til å bestå av fire bind. Planen er imidlertid for øyeblikket at det skal bli tre.

Henriette Steen, Viggo Hørups trofaste elskerinne gjennom mange år og med i Amalie Skrams bekjentskapskrets, er en av de radikale kvinnene i København som deltar i den store sedelighetsfeiden som på denne tiden raser mellom grundtvigianerne og de radikale. Hun skriver i Politiken et skarpt angrep på Elisabeth Grundtvig og Dansk Kvindesamfund. Sammen med 20 andre stiller hun mistillitsvotum til styret i foreningen.

Edvard Brandes gifter seg med Amalie Skrams venninne Ingeborg Gad i et borgerlig bryllup i København. Ingeborg er skilt fra Frits Thaulow nå. Frits på sin side er lykkelig gift med sin Alexandra, Oda Engelhart (Lasson) sin søster.

Edvard og Ingeborg flytter inn i Nørre Farimagsgade i København, ikke langt fra der hvor Amalie og Erik Skram bor, med sine fire jenter på 11, 10, ni og åtte år.

Georg Brandes sender en halvhjertet og dyster lykkeønskning til bryllupet, med henvisning til de advarslene som Edvard sendte ham i 1876, da han selv giftet seg.

I København åpner den nye broen over Peblingesø. Den får navnet Dronning Louises bro. Den har vært under konstruksjon i et par år, og er bygd i granitt. Den erstatter en eldre og mindre funksjonell bro over sjøen, som ligger ikke langt fra Erik og Amalies leilighet på Østerbro.

I Politiken, Edvard Brandes’ og Viggo Hørups radikal avis, står det i dag en anmeldelse av Amalie Skrams roman Sjur Gabriel, som er det første bindet i det som skal bli firebindsverket Hellemyrsfolket. Den er grundig og for en stor del svært anerkjennende. Boken blir karakterisert som omhyggelig gjennomtenkt og dyktig utført. Den blir sammenliknet med et naturalistisk maleri, et portrett av en gammel sliter som maleren har fordypet seg i. Anmeldelsen er lang, og har et utfyllende handlingsreferat som viser hvordan romanpersonene sliter seg gjennom tilværelsen uten håp.

Amalie og Erik Skram følger fra sin godt informerte utkikkspost i København ivrig med på utvklingen i Albertine-saken i Kristiania, og på alt sladderet rundt den lille gruppen som kan kalles Kristiania-bohemen. Albertine-saken handler om beslagleggelsen av Christian Krohgs roman om sypiken i Kristiania som ender som prostituert på grunn av en politimann som forfører henne og forgriper seg på henne.

Amalie Skrams roman To venner kommer ut hos Salomonsen i København. Det er en kort og frisk sjømannsroman, fortsettelsen på Sjur Gabriel. Den handler om hvordan hovedpersonen Sivert, som har svært mange likhetstrekk med Amalies egen far Mons, går til sjøs som førstereisgutt for å slippe unna de håpløse forholdene hjemme i Bergen. Men det viser seg fort at det ikke er mulig å slippe unna; om ord er det folk som kjenner til hans ulykkelige familiebakgrunn, og farmoren Småfylla, som er blitt en slags alkoholisert baglady og en byoriginal i Bergens gater.

I Kristiania foregår debatten om kjønnsdriften opphetet i Studentersanfundets sal. Den svenske forfatteren Gustaf af Geijerstam, som er Erik Skrams gode venn, har holdt flere foredrag i byen den siste tiden, der han har snakket om litteratur, kvinnesak og sedelighet.

For et par år siden utga Geijerstam romanen Erik Grane, som handler om menns oppvekst og hemmede livsforhold, om prostitusjon og kjønnssykdommer. Hovedpersonen i romanen legger flere seksuelle forhold bak seg, gifter seg og blir lykkelig med en «ren» kvinne som elsker og tilgir ham.

Christian Krohg tilbringer denne vinteren i København. Han kommer ofte på besøk hos Erik og Amalie Skram, og alltid snakker han om Hans Jæger. Den unge Nils Collett Vogt, som er mye sammen med Krohg og ekteparet Skram denne vinteren, skal siden komme til å skrive dette om Krohgslik han fremstår denne vinteren:

August Strindberg leser høyt fra diktsyklus «Sömngångarnätter» på Kasino før man spiller hans stykke Fadren. Amalie Skram er til stede blant publikum. Det er nesten umulig å høre hva dikteren leser, mener hun. Hun beskriver hendelsen i et brev til sin venn Sophus Schandorph: Strindberg står stiv som en støtte, uten en eneste gang å forandre stilling, med øynene plantet i boken, som om han er hypnotisert: "Og så forsulten og forkommet og forskræmt han ud!

Amalie Skrams roman To Venner blir anmeldt anonymt i danske Politiken. Anmeldelsen er ganske positiv, men den kritiserer den overdrevne bruken av dialekt i romanen, og anbefaler at forfatteren leser Zola.

Gunnar Heiberg sier i protest opp sin stilling ved Den nationale Scene i Bergen etter at teaterets direksjon har nektet ham å sette opp Bjørnsons skuespill Kongen. Det er dette skuespillet Amalie Skram i sin tid brukte om anledning til å komme i kontakt med og siden bli kjent med Bjørnson.

Knud Pontoppidan blir dosent ved Universitetet i København og overlege ved Kommunehospitalets psykiatriske avdeling. Han skal komme til å bli Amalie Skrams forhatte psykiater ved innleggelsen om seks år.

Christian Krohg er i København fra januar til april. Han har mye kontakt med Erik og Amalie Skram og de andre kunstnerne i deres krets i denne perioden. Så reiser han videre til Brüssel, og siden til Skagen, hvor blant annet Søren Krøyer oppholder seg og maler. I denne perioden er han en aktiv deltaker i debatten om den nye kunsten og hav den skal være. Han skriver i artikkelen "Det ene fornødne i kunsten" at man skal male slik at man griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv.»

Ragna Nielsen reiser denne sommeren til København for å være med på den første nordiske kvinnekongressen som arrangeres her. Hun møter den danske søsterforeningen til den norske kvinnesaksforeningen som hun har vært med å stifte, og gleder seg over samtaler med danske feminister. De ser nemlig også på kvinnesaken i et idealistisk perspektiv; den er kvinnens rene, hellige, sak, og de er absolutt imot Georg Brandes’ oppfatning av ekteskapet og kjønnsforbindelsene.

Amalie Skrams yngste sønn Ludvig flytter inn til henne, Erik og Ludvig i Kroghsgade i København denne høsten. Ludvig har fått stilling i det store grossererfirmaet Wessel og Vet på Kongens Nytorn (nå Magasin du Nord) til en lønn av 1000 kroner i året. Det er mindre enn han fikk i Bergen, men med bedre utsikter, håper han.

Amalie er glad for å slippe å lengte etter guttene sine, skriver hun i brev til Anna Feilberg, som er konen til legen hennes. Men det er betydelige knirk i ekteskapet med Erik for tiden, det legger hun ikke skjul på.

Christian Krohg er på besøk hos Erik og Amalie i København.

I København skriver forfatteren Herman Bang en artikkel i tidsskriftet Tilskueren der han blant annet tar for seg Amalie Skrams forfatterskap. Han skriver: «Ved Siden af Arne Garborg er Fru Amalie Skram af alle yngre i Norden det mandligste Talent. Hun er af uforfærdet Mod, og hun griber om Stoffet med den stærkeste Haand.

I USA herjer den voldsomme snøstormen som får navnet The Great Blizzard of 1888. Den starter på østkysten, og skal etter hvert komme til å ta livet av rundt 400 mennesker.

Erik Skram skriver en lang og omfattende oversiktartikkel om ny skandinavisk litteratur i tidsskriftet Tilskueren i København. Den er et forsøk på å gripe hva det er som foregår på det litterære feltet for tiden, og sier mye om hans litteratursyn.

Det som trengs, er fri, modige diktere som skriver om farlige emner, mener han. Og det er bedre miljø for slikt i Norge enn i Danmark. Han skriver blant annet om sine venner Hans Jæger, Christian Krohg, den unge nordmannen Nils Collett Vogt, Jonas Lie og Alexander Kielland.

Gunnar Heiberg skriver ferdig stykket Kong Midas denne sommeren. Det er et nokså direkte angrep på Bjørnstjerne Bjørnson og hans sannhetsforkynnelse. Heiberg skal imidlertid komme til å bruke det kommende året på å omarbeide stykket. Og Bjørnson skal siden komme til å anse det som et svik fra sin venninne Amalie Skrams side at hun setter pris på dette stykket. Det er vanskelig å lese det som annet enn et nidportrett av ham selv.

Amalie og Erik lever et intenst festliv med mye alkohol i København for tiden. Amalie tror nok hun må ta det litt med ro en stund fremover nå, eller får hun "dilla", som hun skriver i et brev til sin venn Sophus Schandorph, som selv ikke er kjent for å spytte i glasset, og hans kone Ida. Amaliei blir så fort bajas i selskaeslivet, skriver hun. Men hun kan igså bli stille og tung.

Amalie Skram  har fått nyheten om Victoria Benedictssons selvmord. Det har gjort voldsomt inntrykk. Og hun kan ikke fordra jødene Edvard og Georg Brandes, som hun føler seg neglisjert av som forfatter. Hun skriver til si venn Sophus Schandorph og hans kone Ida: "Hvad Du skrev om "jødekritiken", fandt et villigt lyttende øre. "Endelig!", sa jeg til mig selv Ja, for jeg har jo så ofte snakt i lignende retning til Dig, men Du har bøjet undda. De mennesker har ikke renhed i viljen. De skifter ham efter behov G.B. som anmeldte Din bog fordi E.B.

Amalie Skram har skrevet et hylningsbrev til Oda Engelhart. Oda er på Lassonsfamiliens sommersted på Rammebråten på Hvitsten sammen med Hans Jæger og leser et brevet høyt for ham.  

Christian Krohg er tilbake fra København nå. Han har vært mye sammen med Erik og Amalie Skram der nede, og han har blant annet lest noe Oda har skrevet høyt for Amalie. Det er dette som har gjort Amalie så begeistret.

Amalie skriver til sin venn Schandorph igjen om sin eldste sønn Jakob, som nå er 22 år gammel, og som har hatt store problemer, og bor hos henne og Erik. Han arver gamle klær etter Schadorph, som er i ferd med å bli temmelig fet. Jakob har fått jobb på et setteri gjennom en av Amalies kontakter, og hun har bedre håp for ham nå:

Amalie er i Hornbæk og renskriver stykket Fjældmennesker, som hun har hatt alle ideene til, men som Erik har hjulpet henne med å forme.

Handlingen i stykket finner sted i Norge om sommeren, dels på Grefsen og dels på et landsted ved Kragerø. Det er en slags romantisk komedie med innviklede intriger blant en gruppe mennesker på ferie, som synes å ikke ha noe alvorligere å ta seg til enn å flørte med hverandre.

Amalie vet ikke sin arme råd. Hun lurer på om hun blir nødt til å ta livet av seg.

Hun er i Hornbæk, opprevet og grublende, hun har kranglet med Erik, det har kommet til voldsomme scener mellom dem, han har kaldt henne en skitten madam og bedt henne reise. Årsaken til konflikten er at hun er martret av sjalusi.

Amalie skriver et langt brev til Erik fra Hornbæk der hun forsøker å forklare ham hvordan det oppleves å aldri klare å slippe denne nagende uroen om at han har andre kvinner enn henne. Hun trenger å tenke tingene gjennom og finne ut hva hun skal gjøre. Hun forsøker å forklare ham hvordan det er å være henne. Hun skriver: «Kjære Erik Skram! Jeg har ikke pen og blæk og jeg gider ikke skaffe mig det; så får det gå med blyant. Du vil nok kunne læse det.

I Hornbæk er været dårlig, og Amalie har det fremdeles ikke godt. Hun vil hjem. Hun skriver hjem til Erik: «Jeg tror ikke jeg blir her ugen ud. Idag ser det ud som det har slåt sig til styggevejr igjen og er det så - det er endnu tvilsomt hvad der vil sejre - så rejser jeg herfra imorgen alt. Her er altfor fælt når det øsregner og stormer og når knagingen og bragingen i vinduer og vægge vækker mig om natten, så er jeg så rasende bange. Lynet og tordnet har det også, så jeg har nok gåt en del igjennem.

Hans Jæger, som har vært gjest i Erik og Amalies hjem, og som Erik Skram så godt han kan forsøker å hjelpe, er nå utstøtt av så å si alle borgere mede respekt for seg selv for sine erotiske skildringer og nådeløst nærgående nedtegnelser av de kompliserte spenningene i kjærlighetstrekanten han inngår i sammen med Christian og Oda Krohg.

I dag får Hans Jæger får brev i fengselet fra Oda. Hun skriver at det må være slutt mellom dem. Og han må aldri, aldri vise til noen det han har skrevet om henne. Hun føler at hun ikke forstår ham lenger.

Amalies roman Lucie utkommer hos Langhoff i København. Den handler om dobbeltmoralen  i  det  norske borgerskapet og dens følger – men fortalt fra det diametralt motsatte synspunkt av det i Constance Ring. Denne gangen er det ikke den uberørte unge kvinnen som står i sentrum, men en forført pike som har vært ugift mor til et dødfødt barn og vært danserinne i Tivoli.

Erik Pontoppidan, som er en av de radikale forfatterne i Københavnfor tiden, og bror til Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli Amalies forhatte psykiater, skriver en artikkel om moderne litteratur i den danske avisen Politiken som griper rett i nn i tidens debatt om hva og hvordan litteraturen skal være. Han bryr seg ikke det døyt om virkelighet, sannhet og naturtroskap, skriver han. Det er nok at dikteren beveger leseren med sin sorg, fryder med sin glede og egger med sitt hat.

Gunnar Heiberg og hans kone Didi Heiberg er på besøk hos Amalie og Erik Skram i København. Didi har store alkoholproblemer. Både Gunnar og vennene er bekymret for henne. Amalie vil gjerne at de skal få treffe hennes venn Herman Bang, som alltid følger forfatterskapet hennes med interesse og velvilje - også offentlig, nå sist i tidsskriftet Peer Gynt. Det setter hun stor pris på. I brevet hun skriver til ham i dag, forklarer hun ham om hvordan hun selv er klar over sin egen heftighet og steilhet. Hun tror bare ikke hun kan gjøre noe med det.

Knut Hamsun tilbringer mye tid sammen med Erik og Amalie Skram i København denne vintermåneden. De introduserer ham for byens litterære kafé og selskapsverden, blant annet på Café Bernina, som en kunstnernes stamkafé. Erik er Knuts gode venn og fortrolige, de to skal komme til å utveksle mange brev om livet og om litteraturen. Denne julen er også Ludvig Alver, Amalies yngre bror, på besøk hos dem i fjorten dager. Det drikkes tett og snakkes mye.

Kristofer Janson skriver til Edvard Brandes i København og bønnfaller ham om å ta seg av hans venn Knut Hamsun, som har skrevet til ham om hvor elendig han har det i, hvor lite han har å spise osv. Hamsun selv går på fylla og tilbringer mye tid på kafeen Bernina, som også er et sted der Erik og Amalie vanker. Og Hamsun oppsøker Edvard Brandes selv, med et manuskript i lommen. Han virker svært medtatt. Klærne er i laser, og ansiktet hans griper Edvard sterkt, til tross for at han vanligvis anser seg selv for være lite sentimental. Manuset er første tredel av romanen Sult.

Knut Hamsun skriver et brev som er stilet til Erik og Amalie sammen, og takker for den herlige julaften de nettopp har tilbrakt sammen.

Fjodor Dostojevskijs roman Spilleren kommer på norsk. Amalie Skram er ikke den eneste norske forfatteren som er svært opptatt av de russiske dikterne, og spesielt Dostojevskij. Han leses med stor interesse.

Knut Hamsun skal blant annet komme til å bli beskyldt for plagiat av denne romanen i sin novelle Hazard.

I Paris åpner denne høsten forlystelsestedet Moulin Rouge (den røde mølle) på Monmartre, som er kjent som byens kunstnerkvarter. Det blir raskt maleren Toulouse-Lautrecs stamsted. Han får i oppgave å lage plakater for stedet, og det løser han blant annet ved å skape det som skal komme til å bli verdenskjente portretter av danseren Jane Avril.

Jane er kjent for sin helt spesielle dansestil, preget av at hun lider av det som kalles sanktveitsdans (Sydenhams chorea), en nevrologisk lidelse som blant annet skaper rykkende, ukontrollerte bevegelser.

Erik Skram skriver den omfattende oversiktsartikkelen «Moderne Forfattere» til det danske tidsskriftet Tilskueren. Artikkelen er et innlegg i en debatt som for tiden pågår i det nystartede tidsskriftet Ny Jord, om sammenhengen mellom litteratur og vitenskap, der blant annet Sophus Schandorph, Valdemar Vedel og August Strindberg deltar.