Amalie Skram

Amalie Müller som alltid har vært opptatt av teater, debuterer som skuespiller på Ole Bulls gamle scene i Komedietheatrets lokaler i Bergen. Hun står på scenen i Bergen som primadonnaen i stykket Kritik og kjærlighed av Paul Lindau.

Men følelsene hennes for oppgaven er delte; hun har dype religiøse kvaler om hvorvidt det er syndig å spille teater.

Samtidig er hun kjent i Bergen for å leve et utesvevende og lettsindig liv blant radikale. Hun er både høyt oppe og langt nede på samme tid.

Maleren Eilif Peterssen maler et portrett av Amalie Müller.

August Müller inviterer skolebestyrer Bendiksen til å kommentere sin kone Amalies stykke At lege med Ilden, som hun har arbeidet med den siste tiden. Stykket har sterke trekk fra hennes egen livssituasjon. August er en ivrig hjelper i arbeidet med stykket. Paret bor på Ask utenfor Bergen sammen med sine to sønner Ludvig og Jacob.

Amalie Müller skriver et unnskyldende brev til sin venninne Elisa Knudtzon i Bergen. Av brevet fremgår det tydelig at hun har oppført seg temmelig vilt i ubehøvlet i selskaper den siste tiden, men også at de har hatt det morsomt og hyggelig sammen.

De to venninnene har tydeligvis et nært forhold, og det er viktig for Amalie å få venninnens forståelse og tilgivelse for oppførselen sin.

Hun skriver:

Amalie Müller bor på Ask og skriver på sitt første skuespill. Hun bor sammen med August og de to guttene deres, Ludvig og Jakob, på Ask på Askøy utenfor Bergen. Hun har «en hel del forestillinger som hun ikke kan gjøre rede for», men skriver videre på stykket sitt, der handlingen er hentet fra eget ekteskapelig liv, At lege med Ilden. Det har to akter.

Amalie Müller, som alltid har vært filosofisk og eksistensielt interessert, leser Georg Brandes’ bok om Kierkegaard med stor begeistring og en følelse av innvielse, skriver hun i brev til en venninne. Hun leser også Byron, som også gjør voldsomt inntrykk på henne, og som hun stadig skal komme til å vende tilbake til.

Amalie Müller har besøk av sin bror Ludvig, som er på besøk på Ask, og betror seg til ham om sin sjelepine i forbindelse med at ektemannen August er utro, og at han drikker.

Det i møllen de bor ved, den går om natten; han som hadde eid møllen før hadde drept seg i samvittighetsnag over at han en gang hadde brendt møllen for å få utbetalt en høy forsikringssum, kan Amalie fortelle.

Amalie, Ludvig og August sitter på Ask og blir enige om at de skal huske denne dagen om ti år. Ludvig skriver en påminnelse om dette i dagboken sin. Der skriver han også mange sider om Danmarksturen han har hatt forrige sommer.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:

Amalie Müller har ikke sovet på ti netter i huset ved møllen på Ask utenfor Bergen. Hun har hatt store sjelekvaler, men forteller nå August at hun vil skilles. Hele slekta, presten, den gamle stuepiken tropper opp en etter en for å snakke henne fra det.

Til slutt kommer Augusts storebror Michael og foreslår at hun skal la det bero så lenge. Det går hun med på; hun orker ikke kjempe mer. Han lover å snakke med August og forby ham å forulempe henne på denne måten.

Amalie Müller befinner seg midt i sitt sammenbrudd på Ask utenfor Bergen. Hun har syns- og hørselshallusinasjoner, stadig vekslende syn av dyr og mennesker. Hun vil ikke ta til seg næring, er så ulykkelig at hun ikke vil leve lenger.

Hun får opium av doktor Klaus Hansen, Gerhard Armauer Hansens bror. Og etter hans rapport til Gaustad Asyl, som han skal komme til å sende henne til, sover hun godt med denne hjelpen, men føler seg i dårlig form når hun våkner.

I dag skriver Amalie Müllers lege Klaus Hanssen dette om tilstanden hennes:

Amalie Müller, som har reist sammen med sin venninne Kathinka Heiberg med dampskipet Kong Sverre fra Bergen, ankommer Gaustad og reiser videre til  Gaustad asyl utenfor Kristiania.

Hun er blitt pleiet i et privathus Bergen en tid av  Kathinka , som hun blant annet har vært mye sammen med på Damsgaard utenfor Bergen i ungdomstiden, da Kathinka var selskapsdame for gamle fru Janson, Kristoffer Jansons mor.

Så har Amalies lege i Bergen, Klaus Hansen, bror av Gerhard Armauer Hansen, sørget for at hun har fått plass på Gaustad.

Amalie blir separert fra sin første ektemann, August Müller. Årsaken til at hun ikke lenger vil være gift, er det legen hennes betegner som han "uterlighet": han er utro, seksuelt påtrengende. Dessuten drikker han for mye. Det var nok denne kombinasjonen som utløste Amalies sammenbrudd i fjor vinter.

I dag skriver Ludvig dette i dagboken:

"Sviblerne blomstrer i fuld flor! Ja, det vidste jeg nok; de var fra Alhed! Den vakreste, en rød, har jeg givet til fru Nygård, fordi hun var så venlig mod mig i høst da jeg kom hid og hjalp mig med inkjøb af husgeråd og faldede og mærkede mine bordduge og servietter. Nei, den var så deilig, o, om Alhed havde fået den, eller moder.

Mons Alver, Amalie Müllers far, som er kommet hjem fra Amerika for å få med seg sin kone Lovise og de to yngste sønnene Martin og Bernhard tilbake, bor i Kristiania, -- men ikke sammen med konen Lovise.

Amalies to eldste brødre Ludvig og Bernhard har sett sin far på gaten i Kristiania. Han så så gammel og lurvete ut, syntes de; de unngikk å gi seg til kjenne, skriver Ludvig i dagboken sin.

Om ikke lenge vil det komme et brev fra Mons i Bergen, det har preg av å være et avskjedsbrev, og gir inntrykk av at de ikke kommer til å se hverandre igjen.

Amalie blir i dag utskrevet fra Gaustad asyl utenfor Kristiania etter et tre måneder langt opphold. Hun flytter hjem til sin mor Lovise, som bor i Kristiania.

Amalie forsøker å tjene til livets opphold ved å brodere og selge håndarbeid. Hun er fremdeles svært nedtrykt, og bekymret med tanke på fremtiden.

I Risør er vinteren kommet tilbake etter noen milde vårdager. Amalie er tung til sinns og tolker været inn i sin forståelse av livet. Hun forteller også litt om det sosiale livet hennes bror Wilhelm forsøker å få henne med på der i Risør. Wilhelm er prest i den lille byen.

Hun skriver til sin venninne Elisa:

«Den forandring i veiret, som desværre er indtrådt har sikkert øvet sin indflydelse. Du må nemlig vide at sneen ligger 4 tommer tyk i gaderne, efterat her har været solvarme, vårlige dage med fuglesang og fremspirende græs og knoppede træer.

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

Bjørnstjerne Bjørnson skriver sitt første brev til Amalie. Han lurer på hvem hun er, som har skrevet dette anonyme, beundrende brevet til ham. Han tror kanskje hun er en dame, og ber henne fortelle ham dersom det er noe han kan hjelpe henne med.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:

"Endnu ikke har dette ubehagelige indtryk givet sig. Er det, fordi jeg har så ondt for at tilgive? Eller holder denne bagatell på at omforme min opfatning af hende? Jeg har talt lidet og har holdt mig på mit værelse. Det er dog ikke mere end 2 aftener – og jeg synes, det er så uhyre længe, siden dette skede, og at det har varet så længe dette besynderlige. *’disse siste tre setningene er markert med sterk i margen, antakelig av Amalie*)

Amalie Müller, som for tiden bor hos sin bror Ludvig i fredrikshald, skriver anmeldelser i Smaalenenes Amstidende.

Hun skriver blant annet av Tolstojs Ægteskabslykke, som hun mener er et merkelig vitnesbyrd om hvilke trøstesløse konsekvenser man kommer til når man ikke tror på det som er materiens absolutte motsetning.

Men det er tydelig at romanen har grepet henne; ikke minst er hun impornert over den naturalistiske teknikken forfatteren bruker.

Amalie Müller og guttene hennes, som nå er kommet til henne, er i Fredrikshald hos sin yngre bror Ludvig, som er alvorlig syk med lungebetennelse. Hun pleier ham.

Hun er dypt deprimert, og skriver til sin venninne Elisa i Bergen om sine tunge tanker om døden. Hun klarer ikke å være sammen med folk, bortsett fra med barn og gamle mennesker, forteller hun. Men hun elsker presten Christopher Brun, og fabler om å gå i hans tjeneste.

Ludvig har et utbrudd av tuberkulose.

Amalie Müller bor i Fredrikshald og skriver til sin venninne Elisa Knudtzon at hun nok får invitasjoner fra folk i Fredrikshald, men at hun holder seg for seg selv for å unngå kritikk.

Hun styrer huset for sin bror Ludvig og sine to sønner. Men selv om hun er glad for å ha noe å gjøre, kjeder hun seg, for her fins det jo hverken teater, foredrag eller konserter. Ikke engang beridere eller gjøglere! Hun føler at hun sleper seg fremover mot sitt stakkars livs endem skriver hun.

Erik Skram er 32 år gammel, og utgir romanen Gertrude Colbjørnsen i København. Han har allerede vakt ubehagelig oppsikt blant de dannede og konservative i miljøet han er vokst opp i med debuten Herregaardsbilder for to år siden, men nå er reaksjonen enda mer forferdet.

Bokhandlerne sender boken i lukket konvolutt med påskriften «Kun til Herren i Huset». Særlig sjokkerende finner man en scene der forfatteren lar sin heltinne, som er gift med en mann hun ikke elsker, beundre noen unge, nakne, badende soldater - riktignok på trygg avstand.

Amalie Müller skriver brev til Bjørnson fra Fredrikshald og ber om å få anmeldelsen av Kongen tilbake. Hun syns han må ha hatt den minst et år. Han må sende den ti Fredrikshald, ikke til Kristiania, for det er her hun er nå.

Hun forsikrer Bjørnson om at hun følger trofast med ham i all hans strid. Det er forferdelig at han skal bli nødt til å kjempe mot så mye idioti og fanatisme. At han virkelig gidder å svare noe av dem! Hva må han ikke gjennomgå fra sin blinde, dumme, lave samtid!

Amalie Müller skriver nok et opphetet og totalt begeistret brev til Bjørnson. Hun elsker at han i sitt svar til henne har kalt henne søt. Hun mener han er mild som jomfru Maria.

Amalie Müllers artikkel om Bjørnsons drama Kongen (som ble skrevet for to år siden) utkommer i Oplandenes Avis.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er nettopp ferdig med å lese hans drama Det ny System, og hun er oppfylt av det. Hun er så takknemlig for at han tror på henne og tenker på henne.

Hun føler at det kanskje kommer lysere dager for henne etter dette, skriver hun. Hun føler at Bjørnson har et osean av solskinn i seg, et solskinn som kan driver vekster frem. Og det er bra, for kulden og skyggene i Norge kan fort komme til å drive dikterne vekk, til utlandet.

Amalie Müller skriver et nyt brev til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har sendt henne et brevkort, og det takker hun ham for. Hun har vært i Kristiania en ukes tid nå, kan hun fortelle. Hun har ennå ikke kommet over hvor begeistret hun er for hans drama Det ny System. Alt han skriver er så forferdende sant, mener hun, all den humbugen som samfunnet fremelsker i menneskene, all leflingen med religionen som ligger i luften, alt dette klarer han å skrive det ned nøyaktig som det er.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker varmt for møtet de hadde på toget i går. Det er tydelig at hun når er blitt oppmerksom på at brevene hennes til ham blir lest av andre, og tar hensyn til det.

Amalie debuterer i Dagbladet med artikkelen En Betragtning over Isebns Et Dukkehjem. Stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne. Artikkelen er anonym, hun bruker pseudonymet «ie», og skriver et varmt og engasjert forsvar for Ibsens stykke. Teksten består i stor grad av en handlingsreferat.

Hun skriver om stykket: «Det er et Mesterværk af højeste Fuldkommenhed, og hvad den psykologiske Behandling af Personerne angår, saa saa maa det ligeledes bekjendes, at den er uovertræffelig.»

Amalie Müller skriver til sin venn Helmich Janson i Bergen, som eier av prakteiendommen Damsgård.

Helmich er bror til Kristofer Janson, og nå er moren deres, som Amalie kjente godt, død.

Amalie skriver om tiden i ungdommen da hun var gjest på Damsgård sammen med venninnene Elisa Kielland og Kathinka Heiberg. Tankene gjør henne alvorlig stemt, og hennes dypt religiøse livsholdning kommer til syne.

Amalies lillebror Bernhard Nicolai ankommer New York ombord på skipet Circassia.

Amalie Müller skriver klagebrev til de lokale skattemyndighetene i Fredrikshald (Halden), der hun bor sammen med sine to sønner og sin bror Ludvig Alver, fordi hun mener hun ikke skal skattes av pengene hun får av sin fraseparerte ektemann August Müller til seg og deres to sønner. De er jo allerede skattet av en gang, av ham, påpeker hun.

Men klagen tas ikke til følge; skatten må betales.

Amalie Müller skriver en rosende og svært lang anmeldelse av Kiellands roman Garman & Worse i Dagbladet. Romanens største fortrinn er at den er sannferdig, mener hun. Hun hevdeer at Kielland ikke er naturalist, men snarere realist. Derfor beskjeftiger han seg kun med de av tilværelsens kjenngjerninger som ligger i lyset, skriver hun. Naturalistene derimot, beskjeftiger seg med det hun kaller den underjordiske anatomi, som gransker tilblivelsesbetingelsenes art og rekkevidde og «som gode sporhunder forfølger utviklingsprosessens gang.»

Bjørnstjerne Bjørnson holder talen ved Ole Bulls begravelse i Bergen. Tusenvis av mennesker står langs gaten når begravelsesfølget passerer. Gripende taler blir holdt av hans gamle venner.

Enken, Sara Thorp Bull, setter stor pris på talen, og inviterer Bjørnson på besøk i Boston. Bjørnson takker ja. Han vil kombinere besøket med foredrasturé.

Blant Amalie Müllers etterlatte papirer skal det om mange år komme til å finnes et program fra begravelsen. I sin ungdom skal hun ha opplevd ham spille.

Amalie skriver til Karoline Bjørnson at hun nå har brutt brevforbindelsen med Alexander Kielland, som hun han hatt en flørt med, etter å ha hørt nyss om at hans kone Beate er sjalu.

Det er ikke usannsynlig at det er Bjørnstjerne  som har satt ut ryktene. Han er selv ikke uberørt av Amalies sterke tiltrekningskraft. Hun virker som fluepapir på menn, til tross for sine krasse utsagn om mennenes lidderlighet

Amalie Müller skriver til sin venninne Elisa Knudtzon:

"Det er naturligvis usandhed (som sædvanlige), at jeg skal være sammen med B.B. i ud givelsen af et nyt blad. Der har været tale om at grund lægge et nyt literairt tidsskrift af E. Sars, A. Helland, A. E.Kjelland og en hel del andre medarbeidere, B.B. var den, der vilde få mindst med det, — han vilde være en med arbeider som de andre slet og ret, og så har Sars hvem jeg kjender og B.B. også naturligvis, tilbudt mig seccretairposten. Du ser deraf at jeg aldeles ikke vilde få det aller ringeste med nogen udgivelse at gjøre.

Wilhelm Alver, AmalieMüllers eldre bror, søker avskjed som sogneprest i Risør og bli medeier av en gutteskole i Kristiania, Holan og Gundersens latinskole i Nordahl Bruns gate 24.

Amalie og hennes to gutter flytter inn hos ham i en leilighet i Roseborggaden.

Amalie Müller får trykt en omtale av Henrik Ibsens Et Dukkehjem i norske Dagbladet. Artikkelen er anonym, hun bruker pseudonymet «ie». Den er et varmt og engasjert forsvar for Ibsens stykke, og består i stor grad av et handlingsreferat.

Amalie skriver til Georg Brandes et svært flørtende og takknemlig brev der hun takker ham for hans omtale av romanen Nils Lyhne, og gjør oppmerksom på at hun selv også har skrevet om boken i en bergensk avis.

Bjørnstjerne Bjørnson må på sin turné på den nordamerikanske prærien gå den siste halve milen inn til Fort Dodge til fots.

Om ettermiddagen holder han foredrag om politikk, og om kvelden om profetene. Det koster 25 cent å få adgang.

Bjørnson føler seg kamplysten og i fin form, han kommer over boken Justice Charles B. Waites bok The Christian Religion until 200 A.D. Den blir han svært begistret for, og vil ha den oversatt til norsk.

Amalie Müller skriver et langt og svært flørtende brev til Georg Brandes hvor hun avkrefter at det er hun som har skrevet novellen Rosen, som har stått på trykk i ete norsk tidsskrift. Den er det Mathilde Scjøtt som har skrevet, kan hun opplyse.

Forøvig understerker hun hvor vidunderlig det ville være dersom han kunne komme og sitte litt på hennes balkong med den vakre utsikten over Kristiania. Da ville hun lese for ham det hun arbeider med for tiden, skriver hun. Det dreier seg om det som skal bli romanen Constance Ring.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til AmalieMüller at han nå har lest J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne, som hun beundrer, men som han overhodet ikke er særlig imponert over.

J. P. Jacobsen regnes som å være en av de danske gjennombruddsmennene, og en talsmann for natualismen. Bjørnson syns danskene er et dvaskt folkeslag, både litterært og politisk.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller fra Aulestad om alle slags politiske saker. Han forklarer henne også hvorfor han ikke vil si du til henne: hun gjorde ham så fryktelig flau den gangen da han foreslo det.

Han er sårere enn en ungpike, forklarer han henne, han kan kjenne en mygg på tre alens avstand, eller når noen ser på ham bakfra.

Amalie Müller flytter med de to sønnene Ludvig og Jakob til Kristiania fra Fredrikshald, hvor de etter utskrivelsen hennes fra Gaustad asyl har bodd en stund sammen med hennes bror Ludvig Alver, og en tid for seg selv. Hennes mor Lovise har også slått seg ned hos Ludvig nå, og mor og datter går ikke så godt sammen. De krangler blant annet om Amalies barneoppdragelse.

Amalie Müller har tilbrakt noen dager på Hamar, byen hennes bror Ludvig har fått et så nært forhold til. Hun er på vei til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad.

Her på Hamar bor også hennes kjære lærer fra Bergen, Ole Elias Holck. Han skrev hun lange brev til den gangen hun som ung kapteinsfrue på jordomseiling var fortvilet og kjempet med troen. Holck var en stor støtte for henne. Nå er han en viktig skolemann på Hamar.

Amalie Müller skriver begeistret og beundrende (og litt flørtende) til Georg Brandes og forteller ham hvilken fabelaktig person hun syns han er. Hans bok om Kierkegaard gjorde uutslettelig inntrykk på henne, slik Kierkegaards egne tekster gjorde på henne i sin tid.

For øyeblikket arbeider hun med en oversettelse av Charles B. Waites bok History of Christian Religion på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson, kan hun fortelle.