Galleri
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!
-
Amalie Skram skriver til sin venn Sophus Schandorph:
«Ja, jeg har lidt dernede hos Hieronimus. Aldeles umenneskligt. At jeg er sluppen så nogenlunde uskadt fra det, er for mig seiv en stadig fornyet kilde til forundring. Jeg har liksom fåt en så stor respekt for mig seiv, for mit legemes kræfter siden da. Jeg næsten hovmoder mig. Men det bør jeg ikke.
Jeg skal nok ta mig seiv i nakken og være ligeså ydmyg som altid før. Kun overfor Hieronimus vil jeg aldrig aldrig føle mig ydmyg.
-
Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.
-
Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.
Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Sophhus Schandorph, blant annet om hvordan det gikk da hun hadde opplesning i København (han har oppfordret henne til å lese mer høyt):
«Nej men herregud, min kjære, gode, gode, gamle ven Schandorph, er Du den eneste udi Israel, som ikke véd at en af nordens mest strålende fiascoer er bleven til ved mig, dengang jeg, overtalt af Herman Bang, forsøgte at læse op i noget som kaldtes Larsens lokaler, tror jeg, på et. Annæ Plads. 1
-
Amalies Professor Hieronimus kommer ut. Førsteopplaget er på 1500 eksemplarer, men det blir fort utsolgt, og må trykkes nytt. Det er en fin start på Amalies forhold til Gyldendal.
-
Laura Marholm har nettopp sin Das Buch der Frauen, med Bjørnsons svigersønn Albert Langen som utgiver. Den oversettes snart til mange andre språk. På norsk får den tittelen Kvindernes Bog.
-
Amalie Skra sitter hjemme i leiligheten i København og skriver mens datteren Småen er hos vennene Ane Cahtrine og Georg Achens i Hellebæsgaard.
Siden skal hennes mann Erik ta med Småen til Bornholm, mens hun selv fortsetter å skriver hjemme.
Erik forsøker å få henne til å komme til den, slik at hun kan kombinere skrivingen med ferie. Og i slutten skal hun komme til å la seg friste og tar båten til Bornholm. Hun har da med seg hele kladden til det som skal bli romanen På Sct. Jørgen.
-
Amalies eldste sønn Jakob utgir en roman med tittelen Stormen på dansk Gyldendal. Den handler om en ustabil ung mann som kjemper med å befri seg fra en dominerende mor. Romanpersonen bestemmer seg for å begå selvmord, men fortellingen ender lykkelig med at han oppdager den ekte kjærligheten.
Før romanen utkommer har Jakob flyttet til Bergen, og etterlatt seg gjeld i København. Amalie følger at han ligger som en sten på hennes hjerte, hun fatter ikke hvordan han kan ha blitt slik.
-
Amalie Skram er på Bornholm på sommerferie med Erik og datteren Småen. Hun og Erik har latt seg male av maleren Harald Slott-Møllter. Amalie har tatt med seg Eriks sorte klær og mansjetter i sakens anledning. Stedet og været er deilig, men hun sliter med å få sove om nettene, og må ta kloral. Hun får ikke arbeidet med skrivingen. Erik vil stadig ha henne med ut og gå, og han oppfinner stadig nye lurer for henne: frokostlur og middagslur.
-
Amalie Skram får trykt novellen Memento mori i det danske tidsskriftet Tilskueren.
Den handler om en kvinne som må gå fra sin mann, som hare elsket henne, men som hun ikke forsto å sette pris på før det var for sent og hans kjærlighet for henne var død.
Hun opplever at det er hennes skyld at forholdet blir ødelagt, og er full av anger og ruelse.
Novellen åpner slik:
-
I det danske tidsskriftet Tilskueren trykkes det denne høstmåneden en rapport fra kulturlivet blant malere og forfattere i Paris, byen Amalie Skram snart er på vei til etter sitt opphold på sinnssykehus.
Her kan man blant annet lese:
-
Amalie er innlagt på Fredriksberg hospital i København for eksem.
-
Amalie skriver til Harald Slot-Møller at hun plages med noen vonde byller. Den hun plages mest av nå, sitter midt i armhulen. Den hamrer og verker, og det er vondt å ha kjoleermet på, skriver hun, hun må gå i en vid slåbrok, også når hun har et ærend ute på gaten. Da har hun en lang kåpe utenpå.
Hun har også et eller annet ubehagelig inne i nesen, kan hun fortelle. Hun føler seg i det hele tatt syk og forpint for tiden.
-
Amalie Skram skriver et fortvilet og rasende brev til Erik. Hun har fått nok. Hun vil reise, slik kvinnen i hennes egen novelle «Memento Mori» gjør. Til den teksten har ikke Erik hatt annet enn en kort kommentar om hennes brennende kjærlighet, og det kan ikke Amalie tilgi ham.
Hun vil at han skal slå seg sammen med kvinnen hun mener han har et forhold til. Og hun har lest notater og opptegnelser han har gjort om henne selv, hun har funnet dem i skrivebordskuffen hans.
Den siste siden av brevet hun skriver om alt dette, mangler. Hun skriver:
-
Amalie er i Paris fra begynnelsen av måneden frem til februar 1896. Hun er i elendig form; nedstemt og krangelvoren. Hennes roman På Sct. Jørgen, som er den andre delen av hennes beretning om livet på sinnssykehusene, utkommer i København. Det er den direkte fortsettelsen på Professor Hieronimus. I løpet av oppholdet sitt her besøker hun Alexandra og Fritz Thaulow, som er hennes gode og trofaste venner.
-
Hulda og Arne Garborg reiser til Paris. De planlegger å bli her til mars, og lar sønnen på syv, Tuften, bli hjemme hos venner. Hulda lengter seg syk etter ham.
Hver møtes man hos familien Lie, sammen med andre nordmenn i Paris. Blant dem er Amalie Skrams gamle tilbeder Amund Helland. De kommer også sammen med Amalie selv. Hun er i elendig form, sterkt plaget av eksem, og skaper problemer både for seg selv og andre. Hun har tatt med seg tretten silkekjoler, men får bare bruk for to av dem.
-
I Paris regner det. Gatene er like våte som i København på det verste, skriver Amalie Skram hjem til sin mann Erik i København.
-
Amalie, som forsøker å finne seg til rette i Paris, har vanskelig for å trives. Hun opplever stadig viderverdigheter og misforståelser.
får hjelp av venninner til å finne et sted å bo, men alt hun ser på, er motbydelig for henne.
Hun er dessuten sterkt plaget av eksem.
Hun bor i Rue Caumartin, hos madame Aumont, Tredje etasje til venstre. Brevene hun skriver hjem til Erik er fulle av mismot og misnøye. Uhellene forfølger henne, skriver hun.
-
Erik har nettopp mottatt et eksemplar av Amalies På Sct. Jørgen. Han leser engstelig og i små støt, det gjør vondt å lese, skrivere han i et brev til henne. Men han rapporterer også om anmeldelsene som begynner å komme.
Han skriver:
-
Amalie Skram er på Moulin Rouge i Paris sammen med ekteparet Garborg og noen andre. Hennes portemonné med alle pengene hun har, blir stjålet.
Hun skriver fortvilet hjem til Erik etter penger.
Etter dette er hun som lamslått i flere dager. Parisoppholdet er fullt av slike uhell og begredeligheter.
-
Johanne Skram har mistet sin første tann. Den var svært løs, og hun har pirket den ut selv, for hun er redd for å måtte gå til tannlegen. Hun savner sin mor. I dag er hun på besøk hos Erik i leilighetens deres i Classensgade 11.
Erik sitter og skriver mens hun står i vinduet og leker med noen klosser.
-
Johanne Skram får sin far Erik til å skrive et brev til Amalie etter hennes diktat. Erik skriver:
«Kære Mamma, Jeg har givet Erik Tinsoldater og Margrethe har jeg givet Kaffekande, Flødekande, Sukkerskål og 3 Par Kopper og Aage en Dampbåd, og Kokkepigen har jeg givet Brevpapir og Pigen som hedder Alma et Syskrin og en som hedder Thora en Portemonnai. Og vi fik Risengrød idag - det var Kartoffelmos, som vi legede var Risengrød, som vi næste Dag kunde lave Klatkager af.
-
Erik Skram er i ferd med å miste tålmodigheten i forhold til Amalie. Han syns ikke han får annet enn uvennlighet og beskyldninger tilbake, til tross for alle sine forsøk på å komme henne kjærlig og tålmodig i møte. Han skriver til henne: «Kan Du eller vil Du ikke forstå, at når jeg under de sidste korte Meddelelser har sat E.S. efter at have skrevet til Dig, som jeg har gjort, for hundrede Gang åbnet mine Arme for Dig og vist Dig Vejen til mit Hjærte, så er det Dig der slår mig denne kolde Form i Hånden.
-
Ludvig Alver har hatt en konfrontasjon med sin kone Lolly der hun trumferende har vist frem sin gravide mage og fortalt ham hvem faren var. Han er sønderknust, og har reist til Kongsbergm der han tidligere har vært rektor, og trasket rundt i de snødekte fjellene alene og blitt svært syk.
Nå ligger han der, alene og forlatt og har tigget sin søster Amalie Skram å komme opp til ham. Men hun er jo selv også syk hele vinteren.
-
Amalie skriver et brev med biografiske opplysninger til Gerhard Gran. Her beskriver hun sin ungdoms harmfulle indignasjon over de som lærer bort en ting, og lever noe annet. Motsetningen mellom teori og praksis i livet. Det er en forbrtytelse mot de unge, troende sjeler. En slik sjel har hun selv vært, skriver hun.
-
Ragna Nielsen kjøper Nordahl Brunsgate 24, som er nabogården til huset hun allerede holder skole i. Dermed eier hun hele gården. Her har Amalie Müller bodd, i perioden da hun levde sammen med sin bror Wilhelm og deres til sammen tre sønner.
På Rangas skole, som nå rommer rundt 500 elever, strekker småskolen seg over fem år, mens middelskolen varer i fire år. De er ti minutters friminutt mellom timene, mens «store fri» er på 15-20 minutter. Da kan de elevene som har råd, elevene stikke innom «Pedellkona», vaktmesterkona, og kjøpe varm sjokolade for fem øre koppen.
-
Erik Skram er fortvilet på grunn av ståa i ekteskapet med Amalie. Hun får seg ikke til å alle ham med fornavn, hun kaller ham alltid Skram. Og det sårer ham. I dag skriver skriver til Amalie:
-
Mette Gauguin har skrevet et langt brev til Amalie, som er i Paris, og hun forventer svar, kan Erik fortelle, som har truffet Mette. Erik har forøvrig sørget for at det er blitt sendt penger til Amalie fra Politiken, men han frykter at de kan ha kommet bort på grunn av hennes stadig skifte av adresser.
-
Amalie forlater Paris og reiser hjem til Købehavn via Havre med båt. Nå lengter hun bare hjem til Erik og Småen. Paristuren har vært en farse for henne. Alt som kunne gå galt, har gått galt. Fra å være forbitrert på Erik, ønsker hun nå bare å komme hjem til ham igjen.
-
Amalie Skram er tilbake i København og skriver til Hulda Garborg og trygler om at hun ikke må være sint fordi hun ikke har latt høre fra seg etter at hun kom hjem.
Da hun kom hjem fra Paris ble hun møtte av Erik på dampskipet, som kunne fortelle at Småen hadde skaralgesnfeber og lå til sengs hos Slotmanns, kan hun fortelle. Så fikk hun selv kraftige blødninger, o gble liggende til sengs i fire dager ute å våge røre seg, mens Erik puslet rundt henne og serverte små delikatesser.
-
Erik Skram sitter på jobb i Rigsdagen (hvor han er referent) og skriver dette til sin kone Amalie: «Min kæreste, min lille Amalie. Jeg gik idag uden at give Dig et Kys. Det Kys sidder på mine Læber og længes efter Dig. Her sender jeg Dig det. Dette Brev vil jo vistnok komme før til Dig end jeg selv. Din Erik»
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver en lang oversiktsartikkel om norsk samtidslitteratur i den danske tidsskriftet Tilskueren. Her beskriver han det norske folkelynnet, og lager store og anerkjennende riss over forfatterskapene til Ibsen, Kielland, Wergeland, Collett, Aasen Vinje Lie og Skram.
Om Amalie Skram skriver han:
-
Amalie råder sin venn Valdemar Irminger til å ligge lavt i forhold til en ung kvinne som hun mener har forelsket seg i ham.
Brevet lyser ikke så rent lite av sjalusi, men også av medfølelse for den unge piken, som Amalie synes å finne det uaktuelt at Irminger skulle kunne være interessert i.
-
Amalie er alene hjemme i København mens Erik er på reise. Hun skal skrive, men får det ikke til. Hun er svært nedtrykt, og ogå svært lettskremt.
-
Amalie får trykket novellene «Glæde» og «Post festum» i det danske tidsskriftet Tilskueren, redigert av Galschiøt. De er skrevet med hennes hjerteblod.
-
Amalie skriver sin biografiske opptegnelser til Gerhard Gran. Hun forteller om barndommen, og om sine tanker om forfatterskapet. Om sannhet og medfølelse.
-
Amalie får sin fortelling "Glæde" trykt i det danske tidsskriftet Tilskueren.
-
Amalie får brev fra sin svigerdatter Signe om at Jacob er forlovet med en søt ung jente, Ada Wiesner. Han har skrevet til Ludvig og bedt om penger, men Ludvig har vært avvisende.
Forholdet mellom Amalie og Jacob er nå meget kjølig. Hun syns han oppfører seg nederdrektig, og at han har spekulert i sin onkels død.
-
Erik Skram skriver på en kladdelapp at hans kone Amalie har sagt til ham at hun vil ha det røde floret over seg neste dag, når hun dør. Dette er samme måned som hun sender novellen "Det røde gardin" til redaktøren i Tilskueren. Og her forekommer nettopp en slik scene.
På andre lapper beskriver Erik andre scener, som når Amalie skal dekke et middagsbord til et selskap, og han kommenterer at borddekorasjonen med blomster og grener er for stor; da slår hun til blomstene slik at de knekker.
-
Amalies nevø Jakob Alver, Wilhelm Alvers sønn, dør. Hun kjente ham godt; de bodde sammen i perioden i Kristiania på 1880-tallets begynnelse. Jakob ble 23 år gammel. Han var nygift, og under utdannelse som landbrukskandidat. Han bodde på Østensjø.Han begraves på Vor Frelsers Gravlund.
-
Amalie får beskjed om at hennes bror Ludvig er alvorlig syk. Legen F.G. Gade fra Bergen forteller henne uten omsvøp om tilstanden hans. Han har pådratt seg en farlig brystsykdom, som kan ende i helbredelse hvis alle forhold til lagt til rette. Det er imidlertid meget for ham med en rolig sinnsstemning, og derfor er legen nølende med å gi for store håp om helbredelse. Han råder Amalie intenst til å opptre som en rolig søster, og legge bånd på sine følelser. Amalie får også et trist brev til Ludvig selv. Han skriver at alle venner forsvinner når han mest trenger dem.
-
Edvard Brandes nevner i Politiken Amalie Skrams beskrivelser i sinnsykeromanene som svært virkelightestro og sanne, i forbindelse med en anmeldelse av Herman Bangs Ludvigsbakke:
"Fru Skram behandlede sit Æmne med en overvældende Virtuositet; Forhold og Personer antog en Anskuelighed, som gjorde disse moderne Blykamre, hvor heldigvis de Færreste indtræder, fuldkommen kendte for Læseren. Efter endt Læsning vidste man Besked om Alting for lange Tider ligesaa sikkert, som om man selv havde opholdt sig der.»
-
Amalie Skram skriver intense brev til Viggo Hørup der hun ber ham å lære henne å bli som ham; rolig og sindig, og med et olympisk smil til alle. Hun vil at han skal være hennes venn, skriver hun. Han kunne hjelpe henne til å snakke seg opp og ut av det hun gått og båret på i to år nå.
Problemet har å gjøre med med forholdet til Erik Skram, og hans utroskap, som gjør henne forbitret og resignert.
Hørup svarer sindig at hun ikke bør plage Erik, men heller søke å vinne ham tilbake. Han skriver at han har lagt merke til at Amalie ser på Erik med "pinefullt forskremte øyne".
-
Knud Pontoppidan utgir boken 6. Afdelings Jammersminde, som er et forsvarsskrift i forhold til den offentlige kritikken han har fått i forbindelse med saken om Amalies og grenvinne Schimmelmanns innleggelser, som han har hatt ansvaret for. Han erkjenner bittert i boken at han er bliitt den mest upopulære skikkelsen i hele København.
-
Lucie Caroline Ruhwald, mor til to av Erik Skrams barn, er 54 år gammel og bor på Vodroffsvei 7 på Fredriksberg.
-
Amalie får trykket novellen Det røde gardin" i tidsskriftet Tilskueren, redigert av Galschiøt. Det er uhyggelig fortelling om en kvinne som får kjøpt et stykke rødt flor som hun vil bruke som gardin, men så vil hun ikke bruke det likevel, for det lukter av lik. To dager senere ligger hun død i sengen, og liket blir svøpt i det røde floret.
Mannen hennes oppdager at en stor, grønn flue kryper på liket under floret og vil fjerne den. Han bøyer seg over henne med lommekniven for å skjære i floert, og merker i samme øyeblikk at det stiger liklukt opp gjennom foldene på gardinet.
-
Amalie Skram har det dårlig og er sengeliggende på grunn av at hun mener Erik er utro, skriver hun i et brev til Drude Krog Janson.
-
Ludvig Müller, Amalies sønn, debuterer på Kristiania teater i stykket "Ambrosius".
-
Amalie Skrams sønn Ludvig debuterer som Ambrosius i det populære syngepsillet Ambrosius av Christian Molbech ved Christiania teater. Han gjør stor lykke i rollen.
Amalies ser ham i tre forskjellige roller denne våren mens hun er i Kristiania. Hun syns han lille sønn John er henrivende, og danser med ham på armen. Men hun klager til svigerdatteren Signe om at Ludvig er blitt så fjern mot henne. Han skriver så tørre brev, og vil ikke kalle henne mor eller mamma, bare "min moder", skriver hun i et brev
-
Amalie sender et telegram med denne ordlyden til sin sønn Ludvig Müller: «Inderlig, glædestrålende Lykønskning. Mamma.» Ludvig skal debutere som skuespiller i Kristiania Theater. Han skal spille i Molbechs stykke Ambrosius.
-
Amalie har ligget syk og skral hele vinteren, og nå skriver hun til maleren Valdemar Irminger. Hun forteller at hun har drømt om ham tre netter på rad, og hennes største ønske er at de to skal bli venner. Hun føler at han er en hun kan stole på.
Han burde komme og sitte litt ved sengen hennes, skriver hun. Tonen i brevet er både underdanig og insisterende. Hun vil ikke at Erik skal være der når han kommer på besøk. Ikke at Erik vil synes det er påtakelig at Irminger kommer - han liker ham svært godt - men likevel. Hun vil ha Irminger for seg selv.
-
Amalie Skram ligger syk i leiligheten i København. Hun får mange trøstende venner på sykevisitt. Hun lengter etter å se sin venn Irminger hos seg; det er så mye å fortelle, særlig det som har å gjøre med hennes elskede bror Ludvig. Hun skriver til ham:
«Hjærtens tak for De vil komme til mig. Men vent til tirsdag, hvis De kan da. Idag og imorgen og på mandag kommer her sygevisitter. Mine venner ved jo at jeg er sengeliggende, og så er de alle så søde og snille imod mig.
-
Amalie er syk og elendig og må for det meste holde sengen. Hun står kun opp for å skrive til sin venn Irminger, som hat erklært at ha er villig til å være hennes venn. Det er hun lykkelig for, for hun er så liten og elendig selv, føler hun. Hun vil absolutt ikke beundres, og det er kun en fordel at Irminger selv mener han er "tyk uvidende", skriver hun til ham.
-
Amalie Skram er i Kristiania for å besøke sin sønn Luvig og hans kone Signe. Boren Ludvig Alver er også i byen. han er svært syk.
Amalie har selv også vært syk, men er nå i bedring. Hun har glemt klokken sin. Hun går i teatret og ser Ludvig spille, og det elsker hun, skriver hun til sin mann Erik i København.
-
Henrik Ibsen skriver brev til sin svigermor Magdalene Thoresen etter å ha lest hennes nye teaterstykke, som foregår i Bergen. Han anbefaler henne hvilke bergenske skuespillere som kunne passe til de ulike rollene. Blant dem er Amalie Skrams sønn Ludvig, som nylig har debutert som skuespiller i Kristiania.
-
Mette Gauguin møter Erik Skram på gaten i København. Hun er fullstendig nedbrutt etter datteren Alines død i januar. Nå er sønnen innlagt på sykehus og har gjennomgått tre operasjoner etter å ha fått en syl inn i magen. Hun tror hun formodentlig snart blir gal av alle disse påkjenningene, sier hun. Erik skriver om møtet til sin kone Amalie Skram, som er godt kjent med Mette og hennes familie. Særlig Mettes søster Ingeborg, som er en nær venninne.
-
Amalie Skram går på kunstutstilling i København sammen med sin venn Irminger. Hun er litt beklemt: hun har måttet unnskylde seg for at hun så heftig har omfavnet ham nylig. Hun forsikrer ham om at det kun dreier seg om søsterlige følelser.
-
Amalie Skram skriver til prinsesse Helene von Racowitza, som hun har fått et kjærlig, personlig og beundrende brev fra (sendt henne på insisterende oppfordring fra Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson). Hun skriver overstrømmende takknemlig tilbake.
-
Amalie skriver til sin venn Gerhard Gran, som har skrevet en liten aritkkel om henne i Samtiden, om et besøk hun nettopp har gjort hos sin elskede bror Ludvig. Det går ikke bra med ham. Han er svært syk og nedbrutt nå.
Hun føler at hun har sett ham for siste gang.
Hun skriver: «Kjære Gerhard Gran! Hjærtelig tak lor artiklen i «Samtiden». Den er så god, så smuk og discret. Der er to unøjagtigheder i den: det var 6 år, ikke 8 efter min skilsmisse, at jeg blev gift igjen. Jeg er sikker på at jeg skrev 6 i de optegnelser, jeg i sin tid gav Dem.
-
Amalie tar med Johanne til fotograf Rüse i Vimmelskaftet i København for å ta nye bilder av dem. De var der for to uker siden, men hun var ikke fornøyd med bildene -- de må tas på nytt.
-
Amalie Skrams mor Ingeborg Louise er på besøk i København. Hun blir i tre uker. Så tar Erik med seg Småen til sin halvbror William, som er prest på Møn. Amalie kommer etter. Hun reiser med tog, til tross for alvorlig togskrekk.
Det har nettopp vært en stor togulykke ved Gentofte hvor 36 mennesker ble drept -- og hun selv skulle ha vært på det toget, hvis det ikke hadde vært for at hun skrev så flittig på boken sin at hun glemte tiden og selskapet hun skulle ha vært i hos huslegen Feilberg og hans kone.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Irminger om sin elendige selvfølelse og sine selvbebreidelser: Hun er selv skyld i all sin ulykke. Særlig i at ekteskapet med Erik skranter.
-
Amalie skriver til sin sønn Ludvig, som har hatt planer om å komme på besøk til henne og Erik i København sammen med sin kone Signe og deres lille sønn. Besøket kan ikke bli noe av. Hun har fått brev fra sin bror Ludvig. Han ligger og skal dø nå.
-
Amalie har fått avskjedsbrevet fra broren Ludvig. Hun gråter og gråter når hun tenker på hvor høyt hun elsker ham, skriver hun til sin venn Irminger. Ludvig er en så fin og rik natur, og så intelligent.
Han var en stor støtte den gangen hun skulle skilles fra August, forteller hun. Hun er også ulykkelig for at hun ikke visste hvordan han har lidd i sitt ekteskap. Om hun bare hadde visst! Det er uutholdelig å ikke kunne tro på et liv etter døden. Hun husker tilbake til da de to var små sammen i Bergen.
-
Amalie har så vidt begynt på sin nye bok. Hun er hjemme i Classensgade mens Erik og Småen er på Møen og besøker Eriks bror presten. Hun er syk og nedtrykt og korresponderer ivrig med Valdemar Irminger, og får også besøk av ham.
Hun har sendt Ludvigs lille datter noen saker med moren Lovise, som har vært på besøk i tre uker. Lovise er gammel og tunghørt, men har kost seg med Johanne, forteller Amalie.
-
AmalieSkram er i København mens Erik og Småen er på landet. Hun leverer en stor del av sitt nye manuskript til Hegel. Hun har tross alt fått skrevet en del i sommer, skriver hun til Erik.
-
Amalie får et glimt av sin venn Irminger idet han kommer løpende mot et drosje, og hun får akkurat tid til å gripe hånden hans og trykke den til farvel. De skal på ferie begge to.
-
Amalie er på Førslevgaard og får brev fra sin sønn Ludvig om at broren Ludvig nå er så syk at han er brakt til sykehuset for å dø alene.
Hun setter seg inn i stuen for å gråte for første gang siden hun kom til dette stedet, skriver hun til sin mann Erik. De andre gjestene trøster henne.
-
Amalie har vært på sommeropphold på Førslev gods og kommer tilbake til leiligheten i Classensgade i København. Blant alle lykkeønskningstelegrammene ligger et brev om at Ludvig er død. Han har pakket inn sine dagbøker til henne, og hun begynner straks å lese. Hun er i dyp sorg. Men hun skriver til irminger at hun ikke lenger sørger over Erik. Og så viser Ludvig seg for henne, slik hun har bedt ham om å gjøre i det siste brevet hun skrev til ham.
-
Ludvig Alver begraves fra Vor Frælsers Gravlund i Kristiania. Til kisten kommer det mange, mange kranser. Over hundre.
Hans søster Amalie Skram mener det ville vært ham dypt imot hvis han hadde visst det. En prest som aldri har kjent ham, sto og vaset over ham, den stolte fritenkeren. Den stolte, fri sjel. Selv har Amalie bestemt seg for å bli kremert.
-
Amalie Skram skriver til sin sønn Ludvig Müller og til sin mor Lovise at hun har sett den døde broren Ludvig i en drøm.
Til sønnen skriver hun at Ludvig var så ung og glad og vakker i drømmen. Hun har bedt ham å vise seg for henne etter sin død hvis det var mulig -- og så gjorde han det bare to dager etterpå. Det er hun takknemlig for.
-
Amalie Skram har fått en pakke med broren Ludvigs dagbøker gjennom 30 år, som han selv har pakket inn og forseglet og skrevet hennes navn utenpå. Overfor sin mann Erik, som hun ikke lenge betrakter som sin mann, er hun tilsynelatende rolig. Men innvendig bryter hun sammen.
Hun betror sitt sørgende hjerte til vennen Irminger i brev.
Hun skriver:
«Min kjære ven Irminger. Det er længe siden De hørte fra mig. Jeg gik derude på Førslev, og havde det så ondt. Nej, naturligvis havde jeg det jo så godt så godt, men det var mit indre. Det "sete, afhenger af øjet der ser".
-
Amalie Skram leser i Ludvig Alvers dagbok og sørger. Hun har ligget til sengs en ukes tid. Hun syns hun har ham rundt seg hele tiden. Om natten drømmer hun om ham; han vinker til henne og vil ha henne til seg.
Hun mener han vil at hun skal dø, slik at de to kan være sammen.
Hun hadde planlagt å resie bort for å skrive, men oppgir planen; hun har jo ingen penger, og nå går det mot høst og blir trist om kveldene.
Når hun har skrevet om dagen, må hun hvile om kvelden, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger.
-
Amalie har vært innlagt på Øresundhospitalet, som ligger på Strandvejen like ved Gasværket og drives av hennes husleges dr. Fejlberg, i tre uker for et mageonde som har plaget henne hele sommeren. Hun er fortsatt ikke bra.
-
Amalie er tilbake fra sykehuset i Øresund, men har ligget en ukes tid. Hun er dypt deprimert, og orker ikke å omgås mennesker. Den eneste hun kan betro seg til, er Irminger. Til ham skriver hun lange brev. Venner kommer for å se til henne, men hun syns bare de plager henne med sitt snakk om at hun ikke må røyke.
-
Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller i Ibsens Gildet på Solhaug på Christiania Theater.
-
Det er julaften. Amalie og Erik Skram og deres datter Småen feirer julaften alene i leiligheten i Classensgade i Købehavn. Erik har pyntet et stort juletre for Småen, som er henrykt.
-
Denne våren står Amalies novelle En rose på trykk i norske Samtiden. Den handler om et havarert ekteskap mellom to mennesker som opprinnelig elsket hverandre over alt i verden, og som nå føler at de har satt sine liv over styr for hverandres skyld.
Fortellingen fortelles fra mannens synspunkt: han skal på sykehjem for å dø, og ønsker heller ikke å leve -- han er bare trist over å forlate sin halvvoksne datter, som han skriver et kjærlig brev til, der han minner henne på hvor godt deres forhold har vært, hvor fortrolig hun har vært mot ham, og hvor høyt han elsker henne.
-
Amalies roman Afkom utgis i København.Det er det fjerde bindet om Hellemyrsfolket. Amalie planlegger et femte og avsluttende bind som skal føre fortellingen frem til hennes egen tid. Men det kommer hun aldri til å få ferdig.
-
Amalies bok Sommer blir utgitt av dansk Gyldendal.
Den inneholder "Sommer", "Memento mori", "Glæde", "Post festum", "Den røde gardin" og "En rose".
-
Amalie Skrams sønn Ludvig er ansatt ved Christiania Theater, der han spiller Erik Brattsberg i Ibsens De Unges Forbund og Lind i Kjærlighedens Komedie.
-
Helge Rode, som er venn av Amalie Skrams sønner Jakob og Ludvig, sender et eksemplar av sitt drama Dansen gaar til Edvard Munch. Munch skriver tilbake og takker og sier at han har lest den med stor interesse. Dramaets hovedpeson er en følsom og miskjent kunstner som minner mye om Munch selv.
Kunstneren i stykket føler seg syk av verdenen. Han tror ikke han vil vende tilbake til den. Og han velger døden i en dramatisk sluttscene.
-
Inger Alver er en liten jente på seks år som bor i Kirkeveien i Kristiania sammen med sin mor Lolly, stefaren Sigurd høst og halvsøsknene.
Mens hun leker ute på løkken utenfor huset deres, kommer piken for å hente henne; hun skal til bestemor, som bor på et aldershjem på Sankthanshaugen. Hun skal hilse på sin tante Amalie Skram, som er kommet helt fra København.
-
Amalie Skram leser Drude Krog Jansons roman Mira. Hun er dypt berørt, og sjriver til Drude om hvordan romanen virker på henne.
Romanen baserer seg på Drudes egne erfaringer i den vanskelige avslutningsfasen av ekteskapet med Kristofer Janson, hennes dype forelskelse i en ung amerikansk pianist, og dessuten om Kristofers forhold til nordnorske Louise Bentzen, som han blant annet holder spiritistiske seanser med på sitt kontor i andre etasje i hans og Drudes hjem.
-
Amalie og Erik Skram holder selskap for blant annet Bjørn Bjørnson og Neergaard fra Førslev. Irminger er også invitert,
-
Amalie Skram og datteren Johanne (Småen) er ankommet herregaarden Førslevgaard. Småen er henrykt over å være tilbake, hun elsker dette stedet, og Amalie følger seg også vel tatt i mot.
Amalie skriver hjem til Erik:
-
Amalie Skram og hennes dattter Småen(Johanne) er på Førslevgård, Danmark hos godseier Edvard Neergaard.
-
Hos Neergaard på Førslevgård har vinteren kommet. Det har snødd.
Amalie skriver til Erik: "Kjære Erik, nej hvor er her dejligt i sligt et vejr! I formiddag i dyrehaven med det strålende solskin på den smældhvide, krystalglitrende sne! Og blik, blikstille. Småen er om muligt endnu mere henrykt siden sneen kom. Hun kaster med sneballer på allesammen, som kaster igjen under småens frydeskrig. Så laver hun snemand og snehus sammen med en liden Jens Peter".