Galleri
-
Søren Kierkegaard skriver i sin journal et notat om hva det vil si å være dikter:
«Havde jeg ikke været strengt opdraget i Xstd, ikke havt alle de indre Lidelser fra Barndom af og potenserede just i det Øieblik jeg afgjørende begyndte min Løbebane: havde jeg ikke havt det, og saa dog vidst hvad jeg veed, saa var jeg blevet en Digter, og jeg var egl. blevet den interessante Digter (...).
-
Kierkegaard skriver i sin journal et notat om hva det vil si å være dikter: «Havde jeg ikke været strengt opdraget i ?std, ikke havt alle de indre Lidelser fra Barndom af og potenserede just i det Øieblik jeg afgjørende begyndte min Løbebane: havde jeg ikke havt det, og saa dog vidst hvad jeg veed, saa var jeg blevet en Digter, og jeg var egl. blevet den interessante Digter ?at' e?????. Der har neppe levet nogen Digter før mig, der saa dybt har vidst Beskeed om Tilværelsen og især om det Religieuse.
-
Marcus Thrane, som er en sosialistisk agitator inspirert av den franske revolusjonen, og en forkjemper for allmenn stemmerett, frihandel og bedre allmueskole, etablerer Arbeider-Foreningernes Blad. Bevegelsen han har startet kalles thranebevegelsen, og på sitt største skal den komme til å bestå av rundt 30 000 medlemmer fordelt på over 400 foreninger. Thrane er ikke ateist, men han er sterkt kritisk til organisert religion. Thranebevegelsen skal komme til å få størst innflytelse i årene fra 1851 til 1856. I denne perioden bruker Thrane en kristen retorikk i sin kamp mot det bestående.
-
Søren Kierkegaard er ute på en av sine spaserturer da han treffer sin venn, skuespilleren Sødring i Kronprinsessegade rett overfor Kongens Have, som kan fortelle at i dag er hans datter Julies bryllupsdag. Bryllupet foregår i stillhet, siden Julies søster nettopp er død. Han peker opp mot vinduene, og der inne kan Søren tydelig se den unge bruden går frem og tilbake.
-
Regine Olsens far dør. Det gjør sterkt inntrykk på Søren Kierkegaard, som alltid har holdt av den myndige og følsomme etatsråden hvis datter han har sveket så brutalt, og som han aldri ordentlig har fått forklart seg for.
-
Søren Kierkegaards Sygdommen til Døden utgis i København, under pseudonymet Anti-Climacus. I dette verket analyserer han fortvilelsen og menneskets forhold til seg selv. Boken er kritisk til den hegelske dialektikken, som oppløser paradokset og åpner for en spekulativ forsoning av synd og nåde, noe som i realiteten opphever motsetningen mellom dem. Den pseudonyme forfatteren er en virkelig kristen, og boken åpner slik: «Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er selvet?
-
Søren Kierkegaard skriver i sin notatbok at han i grunnen hadde håpet på et søsterlig forhold til Regine. Men nå føler han at han har Guds samtykke til å slippe henne og skåne seg selv gjennom kun å oppfylle hennes siste bønn: Å tenke på henne i blant.
-
Søren Kierkegaard tenker intenst på Regine. Han forsøker å skaffe seg nøyaktig oversikt over hvilke datoer og hendelser som er knyttet til bruddet, altså den gangenhan evet forlovelsen. Han skriver dette i notatene sine:
-
Søren Kierkegaard skriver i dag et brev til Regine, som nå er gift med sin gamle huslærer Johan Frederik Schlegel. Siden Regine nå er gift må brevet gå gjennom hennes mann. De to brevene, det til Schlegel og det til Regine, ser slik ut: «Høistærede! Indlagte Brev er fra mig (S. Kierkegaard) til - Deres Kone. - Afgjør nu selv, om De vil overrække hende det eller ikke. Jeg kan jo dog ikke godt forsvare at nærme mig hende, mindst nu, da hun er Deres, hvorfor jeg heller aldrig har benyttet Leiligheden, der gjennem en Række Aar har tilbudt sig, maaskee været tilbudt.
-
Søren Kierkegaard utgir Indøvelse i Christendom. Her er det også den pseudonyme Anti-Climacus som er forfatteren, og han er nå blitt enda strengere i kravet til hva det vil si å være en kristen; det vil si å bli samtidig med Kristus og følge ham ved å lide slik han led, og om nødvendig også skape forargelse og provosere frem et martyrium for dermed å vitne om sannheten. Han skriver også mye om selve meddelelsens problem, som innebærer at det er umulig å formidle den kristne sannheten direkte.
-
Henrik Ibsen starter sammen med vennene Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen en ukeavis etter mønster av den danske forfatter Meïr Goldschmidts satiriske blad Corsaren, som har vært så dramatisk viktig i Søren Kierkegaards liv.
I avisen publiserer de tre vennene politisk og litterært stoff; mange av Ibsens tidlige dikt og en politisk satire i form av operaparodien Norma eller en Politikers Kjærlighed blir trykt her.
-
Søren Kierkegaard flytter utenfor det gamle voldanlegget i København, og innretter seg i andre etasje i en nyoppført villa ved enden av Sortedamssø, ikke langt fra der hvor Amalie om mange år kommer til å bo.
Huset er omgitt av hyggelige hager og store gartnerier. Fra stuene sine kan han følge med på det som skjer langs stiene ved sjøen.
Når han spaserer er, hender det ofte at han møter sin tidligere forlovede Regine. De snakker aldri sammen, men blikkene de sender hverandre er intense.
-
Peder Severin Krøyer blir født i Stavanger, på familiene Jacobsen/Martens' landsted på Storhaugstykket (nå: Storhaug allé 9). Han skal imidlertid komme til å vokse opp i Danmark, hos den danske zoologen Henrik Krøyer, som er gift med hans mors søster.
-
Søren Kierkegaard skriver sitt testamente og lukker det med et rødt segl. Regine er hans arving, siden han betrakter henne som sin hustru, skriver han. Han har fått laget et vakkert skap i palisandertre, der han har lagt fint innbundne kopier av alle sine skrifter. Skapet ærer minnet fra den gangen han brøt forlovelsen med henne, og hun i sin fortvilelse utbrøt at det eneste hun ønsket, var å få være i hans nærhet - om det så skulle være å sitte stille i et skap. Han er nå 38 år gammel. Skapet han har fått laget, er uten innvendige hyller, slik at det kan romme en liten kvinneskikkelse.
-
Th Rasmussen, en dansk ung mann som siden skal komme til å skrive boken Erindringer fra et sexaarigt ophold paa St. Croix og Cuba (1866), går ombord i en brigg i København for å reise til St. Croix, Vestindia. Han kommer ut for en dramatisk storm. Det er denne danske kolonien som Søren Kierkegaards Regine skal komme til å ende opp som guvernørfrue på om noen år.
-
Regine Olsen møter Søren Kierkegaard daglig, om formiddagen kl 10 på Lange Linie. Etter hvert blir møtestedet lagt lenger og lenger ut på veien på kalkbrenneriet.
-
Søren Kierkegaard forandrer sin spaserrute slik at han nå på sin formiddagsspasertur går hjem gjennom Nørreport. Dette gjør han for å unngå å møte den leskde Reigne; han innser at deres hyppige møter ikke lenger kan skrives på kontoen for tilfeldigheter. Men ikke lenge etter møter han henne likevel, en morgen klokken åtte i alleen utenfor Østerport.
-
Søren Kierkegaard har bursdag; han fyller 39 år. Han føler seg uvel, og blir derfor hjemme i stedet for å reise vekk på dagen. Han oppsøker sin lege og får amerikansk olje. Rett utenfor inngangsdøren møter han Regine. Han kan ikke la være å smile.
-
Regine Olsen, som nå er blitt gift og heter Regine Schlegel, møter sin tidligere forlovede Søren Kierkegaard tilfeldig på gaten i København. Det er hans 39 fødselsdag i dag.De hilser og smiler til hverandre.Søren går hjem og skriver beveget om møtet i dagboken.
-
Søren Kierkegaard går til høymesse i Christiansborg slottskirke, Regine er der også, hun har satt seg like i nærheten av det stedet han står. Hun sender ham et inderlig blikk, men han unngår bevisst å gjengjelde det. Han ser ubestemt foran seg, og det krevde nesten umenneskelige krefter. Presten preker over en bibeltekst som betyr svært mye for dem begge.
-
Søren Kierkegaard flytter fra sin villaleilighet ute på Østerbro og vender tilbake til byen, hvor han leier seg inn i noen mindre værelser i Klædeboderne 5-6, og dermed får Vor Frue Kirke som sin nye nabo.
-
Søren Kierkegaard møter Regine til aftensang i Vor frue kirke, der biskop Mynster prediker. Det virker som om hun står og venter på ham, og Søren blir litt befippet. Han gjør en bevegelse med kroppen som kan tolkes som at han gjør plass til en annen, men også som et tegn til henne. Hun gjør det samme. Hun ser hele tiden mot ham.
-
Professor Martensen holder en minnetale med bisettelsen av biskop Mynster, som døde for en knapp uke siden. Martensen kaller Mynster et sannhetsvitne. Søren Kierkegaard finner fremstillingen forkastelig; Mynster var etter hans syn overhodet ikke noe sannhetsvitne. Et sannhetsvitne er noe helt annet. Men han skal komme til å vente med sitt skriftlige angrep helt frem til 20. desember dette året.
-
Søren Kierkegaard går til voldsomt angrep på kirken i en rekke artikler i avisene, og i hans eget flyveblad Øieblikket. Den første av dem publiseres i den liberale avisen Fædrelandet.
Den utløsende faktoren for denne tiraden har vært en preken av professor Martensen i slottskirken på Christiansborg, der han han har erklært den nylig avdød biskop Mynster for å ha vært et sannhetsvitne, og blir slik satt inn i en ubrutt rekke av martyrer helt fra apostlenes tid.
-
Søren Kierkegaard publiserer avisartikkelen "Var Biskop Mynster et "Sandhedsvidne", et af "de rette Sandhedsvidner" -er dette Sandhed?"
-
Frits Schlegel, Regines ektemann, blir utnevnt til guvernør over Dansk Vestindia for en periode på fem år. Regine og Frits har vært gift i åtte år, ekteskapet er barnløst.
På selve avreisedagen, en lørdag, forlater Regine i all hast leiligheten i Nybrogade og går ut i byen i håp om å treffe Søren. Det gjør hun, og hun sier: "Gud velsigne deg - gid det må gå deg godt!". Søren blir stående med hatten i hånden. Hun skal komme til å være borte i over fem år.
Når Regine kommer tilbake til København, kommer Søren til å være død.
-
Søren Kierkegaard proklamerer at kristendommen slett ikke er til, men at presteskapet tvert i mot har sørget for at den er det stikk motsatte av det som fremgår av Det Nye testamente.
-
Søren Kierkegaards tidsskrift Øieblikket utkommer med sitt andre nummer. Her kommer han med nye, satiriske angrep på kristendommen slik den praktiseres av det dorske, danske presteskapet.
-
Søren Kierkegaard skriver et heftig angrep på Grundtvig og alt hans vesen i sjette nummer av sin polemiske pamflett Øieblikket.
-
Søren Kierkegaard møter opp på Det Kongelige Frederiks hospital i København og ber om å bli undersøkt. Den vakthavende kandidaten skriver i sin journal at Kierkegaard ikke kan gi noen bestemt grunn til sin nåværende sykdom, men at han nevner han drukket kaldt selters om sommeren, har hatt et mørkt oppholdssted, og har bedrevet anstrengende åndsarbeid som han mener har vært for hardt i forhold til hans spinkle kropssbygning. Han anser sykdommen for dødelig, og bemerker at hans død er nødvendig for den saken som han har brukt hele sin åndskraft på å løse, og som han mener er hans oppgave.
-
Søren Kierkegaards venn Emil Boesen besøker igjen sin venn på sykehuset. Idet han kommer, er to kvinner i ferd med å flytte den nå helt avkreftede Kierkegaard fra en stol over i en annen. Han ber Boesen om å støtte hodet hans. Boesen tar det mellom sine hender. Når han neste dag kommer igjen, lar Kierkegaard ham vite at han kommer ubeleielig. Også den følgende dagen blir besøket kort. Boesen bemerker at Kierkegaard burde hatt bedre utsikt fra værelset sitt, så han kunne se ut mot sykehusets deilige hager, men Kierkegaard vifter det vekk med at det var jo likegyldig nå.
-
Søren Kierkegaard får igjen besøk av sin venn Emil Boesen. Han føler seg tynget. Utenfor vinduet er det et mylder utenom det vanlige, lydene trenger inn til rommet der han ligger. Han bemerker at det var nettopp slikt mylder han pleide å føle seg vel ved. Noen dager senere forsøker man å elektrifisere bena hans, men virkningen er heller dårlig. Bena sitrer litt, det er alt. Allmenntiltanden hans er uforandret, mens åndsevnene er intakte. Man gir ham en sterkt beroligende og angstdempende mikstur. Den siste uken skal han komme til å ligge ordløs.
-
Søren Kierkegaard dør i nitiden om kvelden på på sykehuset i København, De siste ukene har han ligget i en ordløs døs. Han har liggesår, har fått våte omslag, sengetøyet blir skiftet daglig. Han har også fått elektriske behandlinger på benmusklene, som mot slutten synes å være litt bedre. Appeitten har vært ganske god helt til det siste. Han har fått en skjevhet i ansiktet, den venstre munnviken er litt trukket oppover. Så følger høyre munnvik etter. Han har altså endt sine dager med en dobbeltsidig ansiktslammelse som har fått ham til å smile stivt fremfor seg.
-
Søren Kierkegaard er nå fullstendig bevisstløs. Pulsen er lav, åndedrettet tungt. Rundt klokken ni om kvelden dør han. Tolv timer senere flyttes liket til sykehusets likhus. Han blir ikke obdusert.
-
Søren Kierkegaards eiendeler blir solgt på auksjon på adressen Østergade 63 i København. Blant eiendelene er noen smykker som familien antar tilhører Regine Schlegel, og de blir sendt avgårde til St Croix hvor hun bor. Men smykkene nevner Regine aldri noe om i sin ellers intime brev til søsteren i Danmark.
-
Søren Kierkegaards nevø Henrik Lund, som er lege og plages av dype depresjoner, låser seg inn i sin avdøde onkels Sørens leilighet i Klædeboderne rett bak Vor Frue Kirke i København og forsøker å danne seg et første inntryk av de etterlatte papirene etter onkelen. Det dreier seg om manuskriptruller og notater og regninger og notatbøker og brev og løserevne strimler og lapper. de er fordelt i kasser og esker og sekker og pulter og pidestaller. Samvittighetsfullt noterer han ned hvor han finner de enkelte papirene.
-
Gustaf Adolph Lammers, som nå er kommet svært på kant med statskirken, holder seg avskjedspreken i Skien kirke, hvor han har vært sogneprest siden 1848. Det er tydelig at han er blitt svært influert av Søren Kierkegaards religionskritikk. Etter å ha funnet sannheten er han blitt "besværet i samvittigheten". Han mener nå at statskirkens praksis er uforenlig med Guds ord. Det er dette han taler om i dag.
-
Søren Kierkegaards nevø Henrik Lund, som har arbeidet med å sortere og registrere onkelens etterlatte papirer, skriver til et brev til sin onel Peter Christian at han fått et legeembete på Sankt Jan, naboøya til St Croix der Regine Schlegel (Olsen) bor med sin mann. Han skal ankomme øya i februar 1857. Han skal komme til å treffe Regine.
-
Verdens første verdensomspennende fiansielle krise er et faktum. Etter noen gode oppgangsår, blir det nå nedgangstider både i USA og England, så vel som i resten av Europa. Krisen skal siden bli kalt The Panic of 1857. I Danmark er det også krise. Den rammer som en farsott. Børsen i København preges av ren panikkstemning. En rekke vel ansette forretningshus stopper sine betalinger
-
Regine Schlegel (Olsen) skriver et brev til sin søster om sin tidlige venninne Bolette Rørdam, som Søren Kierkegaard hadde vært forelsket i før han fortapte seg i henne. Bolette har etter Regines syn et hovmodig og verdslig sinn, og hun har heller ikke særlig mye til overs for deres grundtvigianske kristendom.
-
Søren Kierkegaards Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien utkommer i København. I dette skriftet fins blant annet et avsnitt om hjelpekunsten som skal komme til å bli svært mye sitert i mange år fremover: «Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han - men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.
-
Regine Schlegel, Søren Kierkegaards tidligere forlovede, vender tilbake til København fra de vestindiske øyer på grunn av mannen Fritz Schlegels dårlige helbred.
-
Harald Høffding, en ung teologistudent på nitten år i København, blir kastet ut i en religiøs og eksistensiell krise etter å ha lest Kierkegaards skrifter. Han må, tross intens indre motstand, innse at Kierkegaard har rett i forhold til sin fordømmelse av kristendommen.
-
Marcus Thrane har i flere år etter at han slapp ut fra fengslet forsøkt å livnære seg som fotograf. Nå tar han med seg barna og reiser til Amerika, hvor han slår seg ned i Chicago. Her skal han komme til å operere både som fotograf og foredragsholder, og bli en viktig del av sosialistbevegelsen.
-
Henrik Ibsen har leid en liten leilighet i Roma, på hjørnet av Due Macelli og Via Capo le Case. Det er både dansker og svensker i byen, og de lever et livlig selskapsliv. Ibsen er spesielt opptatt av Christopher Brun, som har kommet nedover etter å ha deltatt i den slesviske krigen.
-
Erik Skram er blitt nitten år gammel. Han skriver i et brev til sin eldre bror William, som er prest på Grønland, at han føler seg stadig mer fremmed overfor familien sin på Rosendal og Marienborg. Det er særlig spørsmålet om religion som plager ham og får ham til å føle seg fremmed. Han syns det er umulig å tro uten å forstå. Men han lengter likevel etter noe, selv om han ikke vet hva det er han lengter etter. Han har en masse følelser som tumler rundt i ham, men han klarer ikke å fastholde dem. Han forstår ikke hva det er han føler og aner.
-
Erik Skram er tilbake fra krigen og rekonvalesentoppholdet og tilbake på skolen. Han er student ved det private Dahlske Artiumkursus, hvor han har lest i halvannet år sammen med blant annet. J. P. Jacobsen. Han skal komme til å slippe gjennom med lavest mulige karakter, mens Jacobsen dumper. Allerede året øfr han forlot skolen meldte han seg inn i Studenterforeningen. Her samles man om punsjebollen for å holde skåltaler for kongen og hverandre. I disse årene raser også debatten om forholdet mellom religion og vitenskap. Prfessor Hans Brøchner vedgår åpent at han er ateist.
-
Alexander Kielland blir student i Kristiania. I studietiden skal han komme til å engasjere seg heller lite i de heftige politiske stridighetene som skal komme til å prege studentmiljøet. Han har i det hele tatt liten sans for hovedstaden. Med Johs. Lundes ord lever han et liv for "nedrullede gardiner", leser mye og fordyper seg bl.a. i Heinrich Heines diktning og Søren Kierkegaards filosofi, som begge skal få stor innvirkning på hans forfatterskap.
-
I København oppheves forbudtet mot å bygge utenfor den gamle festningen. Festningsvoldene blir utlagt til parker, og området rundt søerne blir utbygget. Det kommer blant annet mange rekker med små arbeiderboliger, "kartoffelrækkerne", på den andre siden av broene.
Småborgere og arbeidere som tidligere har bodd innenfor voldene på loft og i mørke kjellerleiligheter, flytter nå inn i leiekasernene.
-
Georg Brandes, som i år er 29 år gammel, er tilbake fra et års studiereise til Paris og Roma. Han er oppfylt av sine ideer om den europeiske radikalismens fremskritt, og håper dessuten å få et professorat ved Københavns universitet. Han starter en forelesningsrekke med to forelesninger i uken. Den kommer til å vare frem til 16. desember, og blir utgitt i bokform om halvannen måned.
-
Harald Høffding opplever en sensommersøndag dette året at hans gode venn fra studentdagene, den høyt begavete Poul Kierkegaard, Søren Kierkegaards nevø, må innlegges på en sinnssykeantalt i Orringe. Han har vært på fylla i lang tid.
-
August Strindberg er en ung mann på 24 som igjen strever med sin lesning av Kierkegaard. Nå er han kommet under innflytelse av Georg Brandes, og mener at Kierkegaard er den gamle mannen som ikke forstår det nye, men frykter det. Hans lære er kristendommens nødrop før den synker.
-
August Strindberg er en ung mann på 24 som befinner seg i en dyp depresjon. Han strever fortsatt med sin lesning av Kierkegaard, og er kommet til at han likevel blir nødt til å ta denne filosofen på alvor. Han mener Kierkegaard er grusom, at han blir revet med i en dødsdans. Nettopp en mann for ham, med andre ord.
-
Georg Brandes taler i Studentersamfundet i Kristiania. Han snakker om Søren Kierkegaard, og kommer med voldsomme angrep på kirken og på prestene.
Av de studentene som er til stede, er Gunnar Heiberg og hans venn Gerhard Gran. Heiberg skal hele sitt liv komme til å være flammende antikristelig.
Gran på sin side skal komme til å skrive at Brandes' bøker virker som solstråler innpakket i trykkpapir som fortærer en gammel verden og tenner en ny. Slik føles det. De er i ferd med å skape noe nytt nå, syns de.
-
Fredrik Petersen, om er professor ved Universitetet i Kristiania, får i dag svar i brevs form fra Søren Kierkegaards bror, biskopen Peter Chr. Kierkegaard. Professoren har kontaktet ham fordi han ønsker å få avkreftet den påstanden som Georg Brandes har fremsatt, som går ut på at Søren skulle ha oppdaget en «uhyggelig Brøde» i sin fars liv, og at mye tydet på at det måtte dreie seg om utroskap mot hustruen, altså Peter og Sørens mor Ane.
-
Georg Brandes utgir boken Søren Kierkegaard og Danske Digtere: Charakterbilleder. Boken skal komme til å få enorm gjennslagskraft blant skandinaviske kunstnere og intellektuelle. En av dem er Amalie Müller, som er tilknyttet det radikale miljøet rundt Bergens Tidende i Bergen.
-
Pressemannen Olaf Thommessen skriver fra Kristiania til Georg Brandes. Han har lest boken om Kierkegaard, og er helt oppfylt av den, kan han fortelle. Han forteller at professor Petersens prekener over Kierkegaard snart vil gå i trykken, men at han har villet vente på Brandes' bok og lese den først.
-
Erik Skram treffer Georg Brandes i Roma. Brandes kommer fra Wien, hvor han har forhandlet om et professorat. Gyldendal har nettopp utgitt hans bok om Søren Kierkegaard, og boken Danske Digtere.
De to er blitt venner etter at Erik viste sin dypfølte støtte til Georg i tiden da han var ulykkelig på grunn av sin heftige kjærlighet til tyske Gerda Strodtmann, som var gift med hans tyske oversetter. Hans kur til henne strakk seg over flere år og skjer bak ektemannens rygg.
-
Gunnar Heiberg er student i Kristiania og er med og utgir Hans Jægers Kants fornuftskritik og En soirée dansante. Det siste er et dikt skrevet av Heiberg. De to er venner, Jæger er tre år eldre enn Heiberg, men har et langt mer begivenhetsrikt liv bak seg, blant annet som sjømann i mange år.
De to sitter ofte sammen på Heibergs værelse i Akersveien og diskuterer til langt utover natten. Det er først og fremst Jæger som snakker.
-
Amalie Müller skriver begeistret og beundrende (og litt flørtende) til Georg Brandes og forteller ham hvilken fabelaktig person hun syns han er. Hans bok om Kierkegaard gjorde uutslettelig inntrykk på henne, slik Kierkegaards egne tekster gjorde på henne i sin tid.
For øyeblikket arbeider hun med en oversettelse av Charles B. Waites bok History of Christian Religion på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson, kan hun fortelle.
-
Georg Brandes skriver til Friedrich Nietzsche og spør om han kjenner Søren Kierkegaards verker. Kierkegaard er etter hans mening en av de mest dypsindige psykologer som overhodet finnes. Om en ukes tid må Nietzsche i sitt svarbrev beskjemmet melde pass, og det er temmelig pinlig, for Brandes introduksjon til Kierkegaard kom på tysk allerede i 1879, så han har hatt god anledning til å finne ut av dette. Nietzsche har rett og slett ikke satt seg inn i sin beundrede brevvenn Brandes tilgjengelige verker.
-
Søren Kierkegaards eldre bror Peter Christian dør i Aalborg. Han er 83 år gammel og er blitt en innesluttet og sær gammel mann.
-
I København kan man i tidsskriftet Tilskueren, hvor Erik Skram er en av bidragsyterne, denne måneden lese tre tidligere uttrykte brev av Søren Kierkegaard. Ett av dem er fra 1847, og stilet til Kierkegaards svigerinne Sofie Henriette (Jette), som var gift med hans bror Peter Christian, som etter hvert ble biskop. Det handler om den sjeleboten som ligger i det å gå.
-
Prinsen av Wales, Edward VII, bestiger som første offisielle gjest, Eiffeltårnet i Paris. Det er verdens høyeste tårn, bygget til den store verdensutstillingen.
-
Edvard Munch møter den danske poeten Emmanuel Goldstein, etter at denne har truffet Hans Jæger og blitt svært engasjert i hans radikale ideer. Tidligere har Jæger introdusert Munch for tankene til Søren Kierkegaard, og inprentet at det kunstneriske uttrykket alltid må ha som utgangspunkt kunstnerens egen erfaring.
-
Regine Schlegel, som en gang, den gangen hun het Regine Olsen og var Søren Kierkegaards forlovede, mister sin mann Frits Schlegel. De to har aldri fått barn sammen, men Frits har vært en god ektemann for Regine.
Etter hans død bestemmer hun seg for å selge den store boksamlingen hans på auksjon. Den unge bibliotekaren og forfatteren Julius Clausen får i oppgave å lage en katalog over samlingen. Siden skal han komme til å skrive dette i sine erindringer om denne sommeren da han vanket i Regines hus:
-
Sører Krøyer deltar med hele 217 bilder ved en stor utstilling ved Charlottenborg.