Kropp

Arne Garborg og Hulda er fremdeles i Tyskland. Arne er syk og overarbeidet. Hulda skriver brev til hans søster i Minnesota på vegne av ham. Hun kan fortelle at de har en sønn på 15 måneder som er stor og tykk med blå øyne og lyst hår. Arne mener han likner på broren Abel.

Arne Garborg er i Bruck ved München. Han er syk og føler seg elendig av influensa, Hulda og Tusten er også syke -- nesten hele Tyskland har influensa, skriver han til til sin venninne Kitty Kielland. Men han har endelig fått ferdig sin roman Hjaa ho Mor. Det har vært et forferdelig strev.

Bjørnstjerne Bjørnson har sendt ham sin Paa Guds veie, men Arne har ikke fått lest den ennå, kan han fortelle. Bjørnson tror visst Garborg er sint på ham, siden han en gang han uttalt at "Ja, Digter er de ikke, kjære Garborg".

Garborg syns Bjørnson er uhelbredelig dum.

Arne Garborg er på Kolbotten og skriver til Kitty Kielland at han leser Kraft-Ebings bok Psychopathia Sexualis. Han syns kvinnesakskvinner av begge kjønn burde lese den. Han har også lest Ragna Nielsen og Gina Krohgs hefte om kvinnehat og mannfolkforakt, kan han fortelle sin venninne. Det likte han ganske godt.

Arne Garborg er på Kolbotten Det er kaldt, og han og Hulda leser fransk og spiller sjakk. Han skriver brev til Kitty Kielland der han diskuterer hennes kritikk av hans fremstilling av mennenes madonnadyrkelse. Han mener at det dypeste og fineste hos mannen er hans religion for kvinnen. Men denne religionen har svært lett for å slå over i sin motsetning, forakt, hat, råhet, nettopp fordi den er religion. Det er ellers først nå i det det er siste gått opp for ham hva som er forbindelsen mellom kjærlighet og religion.

Peder Severin (Søren) Krøyer har en rekke besvimelsesanfall. Først nå forteller han sin kone Marie at han har syfilis.

Arne Garborg skriver til sin venn Rosenkrantz Johnsen, journalist og bohem, og innrømmer at livet i Roma ikke er så enkelt som han kunne ønske. Han fryser. Han er sliten. Og han misliker at sønnen, smårollingen Tuften, er der. "Tuften er kjedelig -- fortvilet, at vi ikke kunde ta Gudlaug med", skriver han. Han klarer ikke å more seg over karnevalet som fyller Romas gater med glade mennesker. Han nyter ikke solen. Når har ikke fryser, plager varmen ham. Selv nå, når det er på det mørkeste og kaldeste i Roma, har han måttet bytte rom til et med mindre sol. 

Kitty Kielland er i Åsgårdstrand og kjeder seg blant alle turistene. Hun har vært gjennom en tøff tid med en stor operasjon utført av Doktor Strøm i Kristiania. Hun stoler totalt på ham. Hun har vært til stede på en operasjon han utførte på en epileptisk liten pike, en datter av hennes venn presten Meyer.

Hun blir rent henrykt når hun tenker på det nydelige arbeidet legen gjorde da han etter å la dem et øyeblikk få se rett inn på selve hjernemassen plasserte alt så fint på plass igjen nøyaktig der det skulle være.

Amalie Skram skriver til sin venninne Ane Cathrine Achen at hun har åpne sår på ankelen, og at foten er vond. Den vil ikke leges. Hun halter rundt.

Auguste Rodin og hans samboer Rose Beuret flytter ut av det gamle huset i rue des Augustines til en eiendom utenfor Paris. Roses helse er ikke god, og det er bedre for henne å bo på landet. De slår seg ned i Bellevue nær Sèvres, hvor det fins båter som kan bringe ham til Paris og atelierene der. Forholdet til Camille Claudel er nå over. Rodin er 53, Camille 29. Rose er 48.

Sigmund Freud om hvordan han anser at nevrastesi, som er en slags slapphet, motstykket til hysteri, en diagnose som mange menn får for tiden, og som ofte har impotens som konsekvens, er resultatet av et unormalt seksualliv, som masturbasjon og avbrutt samleie. Han skriver om sine tanker om dette betente temaet til sin venn og kollega Wilhem Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):

Redaktør Gerhard Gran i Samtiden trykker en artikkel hentet fra det franske tidsskriftet Revues de Revue der den franske nevrologen Jean-Martin Charcot forklarer sin teori om hvordan man på vitenskapelig grunnlag kan forklare helbredelse ved bønn.

Utgangspunktet for Charcots artikkel er forfatteren Zolas nylige reise til Lourdes i Frankrike, der man ofte ser helbredelse ved bønn. Zola har skrevet flere journalistisk anlagte skildringer fra dette, og har meldt at han skriver på en roman som skal ha disse helbredelsene i Lourdes som motiv.

Knut Hamsun er syk og opphisset på grunn av våren, og skriver et fortrolig brev til sin gamle venn Erik Skram.

Han skjelver på hendene, og får ingenting skrevet, kan han fortelle. Han kunne ønske Erik kunne være her; han kan jo språket og vet alt som skal vites om den franske kulturen, mens Hamsun føler seg som en barbar på grunn av sin manglende dannelse. Språket tror han forresten han kan komme til å lære ganske fort.

Knut Hamsun er i Paris og føler seg i elendig form. Han får ikke til å skrive på sin nye roman, og er syk og gul i øynene og nervøs som en loppe. Han lar skjegget gro, det er rødt og grått og stritt, men kraftig. Og husverten, som han har bodd hos i nesten et år, er snill og hjelper ham så han får arbeidsro. Denne kvelden er det fest hos Herman Bang. Han tumler med tanken om å skrive noe om den tysk-danske statsmannen Struensee.

Han ber gode venner i Bergen om å finne stoff om ham og sende til Paris.

Amalie, som alltid har hatt en vanskelig tid under menstruasjonen, har denne gangen ekstra kraftige blødninger.

Amalie Skram får i dag kloral til å sove på, noteres det i journalen hennes på sykehuset. Men hun sover likevel kun fra elleve til ett på natten, og så en times tid om morgenen.

Hun spiser godt, men er fremdeles misfornøyd med forholdene på avdelingen, noteres det videre. Hun sover også et par timer på formiddagen.

Amalie Skram har kun sovet fra 3 til 6 på morgensiden denne natten. Når hun våkner er hun nedtrykt, klager over at hun lengter etter Erik og Småen. Hun gir tydelig uttrykk for at hun er svært misfornøyd med tilværelsen, og over alt som har med sykehuset å gjøre, noteres det i journalen.

Amalie har under legevisitten oppdaget at brevene hennes er åpnet. Hun blir svært oppbragt, og om kvelden er hun urolig, får angst, får ikke sove. Hun får en teskje av det som noteres i journalen med forkortelsen "syr.codeic mitis", og en teskje "syr codeic fortior".

Det noteres også at hun sover elendig om natten. Om morgenen er hun arrig, svarer ikke på spørsmål, reiser seg «forskrekket» opp i sengen når legevisitten kommer, noteres detvidere  i journalen.

Amalie Skram har fryktelig tannpine, og får en sprøyte med morfin og to glass portvin som lindring. Da hun fortsatt ikke får sove, får hun om natten to spiseskjeer mixt. Salainæ og en ny sprøyte med morfin (1 ctgr). Siden også 2 ss av noe som noteres i journalen som Amylen.

Amalie har begynt å menstruere.

Amalie har falt til ro på sykehuset. Men hun er like reservert, og kun lite imøtekommende, syns sykehuspersonalet. De siste nettene har hun sovet godt, men hun har fremdeles tannpine.

August Strindberg kjemper mot kroppens begjær. Han føler at han må bryte opp, at en forandring er nødvendig. Han reiser til Paris.

Henrik Ibsens kone Suzannah reiser på kuropphold utenlands for gikten, og blir borte i nesten ett år.

I Wien herjer en influensaepidemi. Og Sigmund Freud skriver videre til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin om hva som skjedde med pasient Emma Eckstein etter operasjonen: Fliess hadde glemt igjen en halv meter gasbind i operasjonssåret hennes, og hun døde nesten da en annen kollega måtte operere henne på nytt.

Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):

"Hail, cherished Wilhelm! May your dear, good, and strong wife, in whom hope and fulfillment thus far have always met, become the darling of fate as a mother as well. Martha was joyous as I have rarely seen her. I humbly ask to have my name entered as a poor uncle. ..."

Amalie er innlagt på Fredriksberg hospital i København for eksem.

Amalie skriver til Harald Slot-Møller at hun plages med noen vonde byller. Den hun plages mest av nå, sitter midt i armhulen. Den hamrer og verker, og det er vondt å ha kjoleermet på, skriver hun, hun må gå i en vid slåbrok, også når hun har et ærend ute på gaten. Da har hun en lang kåpe utenpå.

Hun har også et eller annet ubehagelig inne i nesen, kan hun fortelle. Hun føler seg i det hele tatt syk og forpint for tiden.

Amalie, som forsøker å finne seg til rette i Paris, har vanskelig for å trives. Hun opplever stadig  viderverdigheter og misforståelser.

får hjelp av venninner til å finne et sted å bo, men alt hun ser på, er motbydelig for henne.

Hun er dessuten sterkt plaget av eksem.

Hun bor i Rue Caumartin, hos madame Aumont, Tredje etasje til venstre. Brevene hun skriver hjem til Erik er fulle av mismot og misnøye. Uhellene forfølger henne, skriver hun.

Edvard Munchs tante Karen skriver brev til Edvard. Hun syns det er lenge siden de her hjemme har hørt fra ham nå, men hun trøster seg med at de har hørt nytt om ham fra Wilhelm Krag, som fru Grønvold har truffet ham på gaten, og han hadde fortalt at Edvard har innrettet seg hyggelig, og at han har det bra. Det syns hun var så hyggelig å hørem og hun håper det også betyr at han nå er frisk.

Dagny Juels polske ektemann Stanislaws mangeårige elskerinne Marta Foerder begår selvmord i Berlin.

Marta har vokst opp i en stor søskenflokk i en jødisk familie, med fem søstre og tre brødre, i en den prøyssisk-okkuprte delen av vestre Polen. 

Som ung mann har Stachu (som Stanislaw blir kalt) gitt pianotimer til Marta og hennes eldre søster Roza, som han hadde en pågående flørt med. Etter at henne mann døde, to Martas mor med seg hele familine og flyttet til Berlin.

Frits Thaulow får påvist sukkersyke. Sykdommen nedsetter kreftene hans, og det er ikke lenger å enkelt å ta de lange sykkelturene han er vant til.

Sigmund Freud skriver i dag til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin om hvordan det slår ham at de skriftlige rapportene om middelalderens heksejegere har mange elikhetstrekk med det han får høre fra pasientene han treffer på legekontoret sitt. Hans syns heksenes tilståelser minner mye om de meddelelsene som pasientene hans kommer med. Inkvisitorene «stikkker med nåler», og «heksene» svarer med den «samme, gamle, grusomme historien», som åpenbart er et stykke fiksjon, skriver han. Men hvorfor misbruker djevelen dem uavlatelig seksuelt?

Dagny Juel er igjen gravid og reiser hjem til foreldrehjemmet Rolighed. Hennes mann Stanislaw kommer til å følge etter i mai.

Barnet hun bærer kommer til å bli datteren Iwa (Ivi). Fødselen kommer til å bli hard.

Dagny arbeider antagelig med dramaene Ravnegård, Synden og Når solen går ned, og hun skriver en artikkel om Theodor Kittelsens arbeider.

Amalie er syk og elendig og må for det meste holde sengen. Hun står kun opp for å skrive til sin venn Irminger, som hat erklært at ha er villig til å være hennes venn. Det er hun lykkelig for, for hun er så liten og elendig selv, føler hun. Hun vil absolutt ikke beundres, og det er kun en fordel at Irminger selv mener han er "tyk uvidende", skriver hun til ham.

Amalie blir innlagt på Øresund hospital.

Amalie har vært innlagt på Øresundhospitalet, som ligger på Strandvejen like ved Gasværket og drives av hennes husleges dr. Fejlberg, i tre uker for et mageonde som har plaget henne hele sommeren. Hun er fortsatt ikke bra.

Amalie Skram er syk av bekymring etter flere våkenetter over Småen som har magekatarr med feber. Hun er så redd for å miste barnet sitt, og skriver til sin venn Valdermar Irminger om den gangen hun visste med seg selv at hun gjerne kunne ha ofret sitt eget liv for at broren Ludivig skulle bli frisk. Men nå ser det heldigvis endelig ut til å gå bedre med Småen, skriver hun.

Amalie Skrams helse skranter i det dårlige Kristiania-vinterklimaet. Hun skriver til Erik I københavn:

"Klimatet her, den tykke, skidne Xaniatåge er for mig så aldeles forfærdelig. Aldrig har hosten og helbredet vært værre."

Amalie Skram har hatt influensa og vært sikker på at hun skulle dø. Erik har også vært syk. Og fra Kristiania har hun fått beskjed fra sønnen Ludvig om at hennes mor Lovise Alver ligger for døden, men slim på lungene og ødem.

Moren er nå 79, og Amalie har lovet henne at hun skal være der når hun dør. Men hun føler seg ikke helt sikker på at den gamle ikke vil komme seg igjen og så oppleve enda en sommer.

Amalie syns livet er tungt, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger. Men det gleder henne at romanen Lucie nå kommer i nytt opplag.

Amalie Skrams mor Lovise Alverer på bedringens vei etter den alvorlige sykdommen. Hun sitter oppe to timer hver dag der på gamlehjemmet i Kristiania, og hun er fornærmet for at det ikke ble noe av døden denne gangen. Hun var så forberedt, og så vel fornøyd med å skulle dø, hun hadde også fått sakramentet for siste gang.

Doktoren er selv meget forbauset, kan Amalie fortelle i et brev. Men hun er tross alt glad for at moren nok en gang skal få oppleve våren.

Edvard Munch setter seg på toget fra Paris til Le Havre, etter å ha tatt avskjed med Tulla Larsen. Den første uken i mai har han hatt et kort opphold i Roma, og siden har han vært i Paris. Han er ikke frisk, og har forlangt å være i fred for Tulla, som må bli boende i Grez. Det syns hun nå er et sørgelig, ensomt sted. Tulla er også i ferd med å bli syk. Hun har ikke energi til noe lenger.

Amalie Skram er dypt bekymret over Småen, som er syk. Hun kan nesten ikke stå på bena, og er gul i ansiktet, skriver hun til sin venn Irminger. Doktor Feilberg, som er famliens huslege, frykter lungebetennelse.

Hvis Småen nå dør, kan hun selv også få slippe å leve, skriver Amalie. Det er kun tanken på at hun ikke må volde Småen sorger, som holder henne selv i live.

Småen har likevel skrevet et takkebrev til Irminger og ett til sin bror Ludvig, med takk for oppmerksomheten på bursdagen.

Christian Krohg har store problemer med alkohol, og anses som for uberegnelig til å kunne delta som montør på Verdensutstillingen i Paris.

Han er imidlertid svært aktiv som maler, og har flere store utstillinger, blant annet i Stockholm.

Amalie Skram er sengeliggende og fortvilet, men må komme seg på bena, siden hun ikke lenger har noen tjenestepike, skriver hun til sin venn Irminger. Hun vil så gjerne få komme inn til Irminger en tur og få snakket ut om alt hun tenker på. Hun mener at piken hun nå har sagt opp, har rundtstjålet henne, og blant annet stukket av med alt brevpapiret hennes. Derfor skriver hun på lapper.

Edvard Munch, som er lagt inn på sanatorium i Sveits, er ikke frisk. I fem måneder har han ikke kotnakt med sin forlovede Tulla Larsen.

Tulla skriver til ham at ikke et ord kan sies mellom dem uten at det kommer til et sammenstøt mellom dem. Edvard er opprevet og fortvilet, og han drikker mye. Stemningen blir ofte amper.

Henrik Ibsen får sitt første slag. Han kan ikke lenger skrive nå.

Amalie Skram har nektet seg hjemme for Irminger, som på oppfordring har kommet for å besøke henne. Hun følte seg ikke fin nok i sin gamle morgenkjole.Hun føler seg sjuskete og er ikke pent kledt - og det vil hun være når hun viser seg for ham, skriver hun til ham i et brev.

Det er så mye å ordne i leiligheten, og hun har gått rundt og ordnet i kaoset. Hun ber ham instendig om å komme igjen, men da må han huske å gi beskjed på forhånd, så hun kan være forberedt, insisterer hun.

Amalie Skram tilbringer påsken på Førslevgaard mens Erik har med seg Småen til sin bror presten på Møen. Hun har måttet holde sengen i tre dager på grunn av det vinde benet.

Hun skriver kjærlig til Irminger om at han er som en bror for henne; en bror som lenge har vært borte fra henne, men som nå er tilbake.

Henrik Ibsen, som nå er 73 år gammel, får sitt andre slag. Han bor nå i Kristiania.

Amalie Skram har ligget til sengs med kraftig forkjølelse etter å ha stått i det kalde kjøkkenet og laget sin egen middag i lang tid, på grunn av pikemangelen. Men nå er endelig en ny pike på plass skriver hun i brev til sin venn Valdemar Irminger.

August Strindberg og hans kone Harriet er tilbake i Stockholm. I dag konstaterer legen at Harriet er gravid.