Paris

August Strindberg har suksess med stykket Fadren i Paris.

Han har fulgt prøvene, men er ikke til stede på preimieren. Regissøren Lugné-Poé er en radikal intellektuell som har nært alliert med modernistiske talsmenn fra andre kunstarter, særlig malere: Maximilien Luce, om er pointilist og venn med Signac og Pisarro, Félix Valloton (som lager programmet til premieren) tilhører den avatgardistiske kunstnergruppen Les Nabis.

August Strindberg bryter med sine venner Albert Langen og Willy Grétor, som han mistenker er innblandet i en kusnforfalskningsaffære som vekker oppmerksomhet i Paris. Han trekker seg tilbake fra premieren på Fadren og forteller at han føler seg syk, og at han har god grunn til å oppsøke enomheten.

De svarte og blødende hendene hans, resultatet av hans kjmeiske eksperimenter, hindrer ham fra å kle på seg. Han føler seg hånet en av gruppe studenter og prostituerte på gaten, og bekymrer seg for hvordan han skal få betalt husleien.

August Strindberg får publisert artikkelen Hva er det moderne? La revue blanche i Paris. Tidsskriftet skriver i en introduksjon at de finner det interessant å trykke artikler av forfatteren som har skrevet stykket Fadren.

August Strindberg prøver denne våren å frigjøre seg fra kone og barn ved å søke tilflukt hos den myke og moderlige Madame Lecaine. Han syns hun er en hetære og madonna i en og samme person. Gauguin advarer ham imidlertid mot henne, og sier at hun er en demon som sluker menn. Men advarselen hjelper ikke; på Strindberg gjør hun et varmt og herlig inntrykk, og han søker inn under hennes varme ullkåpe som til en mors fang.

Paul Gauguin blir dette året fotografert i atelieret til sin tsjekkiske kunstnervenn venn Alphonse Mucha mens han spiller på et lite husorgel iført hvit skjote og rutete, elegant dressjakke.

Han er uten bukser, glattbarbert, og med en impinerende og velpleid bart. Håret er mørkt og kortklippet, hårfestet har flyttet seg en del bakover på skallen. De hvite, store skjorteflakene henger løst ned over krakken han sitter på ved orgelet. Krakken er plasert på et stort skinn. De nakne bena hans er hvite og spinkle. Føttene smale.

Camille Claudel får i oppdrag å lage en "Clotho" i marmor for en festival til ære for kunstneren Puvis de Chavannes. Octave Mirbeau omtaler henne som et geni, en stor kunstner, og oppfordrer kulturministeren til å støtte kunstnerskapet hennes økonomisk.

August Strindberg får bekreftelse fra et laboratorium som har analysert restene av ufullstendig forbrent svovel som er resultatet av hans kjemiske eksperimenter den siste tiden, på at pulveret inneholder kull.

Han skriver i seiersrus en rapport om sitt funn og sender til avisen Le Temps, som publiserer den to dager senere.

Også avsiene La Science Francaise og Le Figaro kommer med rosende artikler om hans oppdagelse og hans nye naturvitenskapelige orientering.

Camille Pisarro, den kjente maleren, forteller sin sønn Lucien at symbolistene nettopp har lidd et stort nederlag i Paris: Deres lederskikelse, Paul Gauguin, har denne måneden hatt en utstilling av bildene sine i Hôtel Drouot, i håp om å skaffe nok penger til å reise tilbake til sin øy i Stillehavet. Han har også brukt en brevveksling med August Strindberg i katalogen til utstillingen. Her innrømmer Strindberg at han i utgangspunktet ikke forstår noe som helst av Gauguins bilder, og at han heller ikke liker dem.

Paul Gauguin har bestemt seg for å reise tilbake til Tahiti. Det blir holdt auksjon over bildene hans i Hotel Drouot i Paris, som Strindberg, som nå er 46 år gammel, skriver katalogtkesten til.

Som en innledning blir det budt ut en brevveksling memllom Gauguin og Strindberg.

Salget gir imidlertid Gauguin bare noen få hundre franc, og det ender med at han kjøper tilbake mange bilder.

Knut Hamsun går frem og tilbake på sitt rom i Paris: 13 skritt den ene veien, 13 skritt den andre veien. Han har hostet blod for første gang på ni år. Han har svære ting i hodet som han vil ha skrevet.

Han skriver til sin venn Hans Kinck og takker for hans Flaggermusvinger. Han syns det er en bok med svære krefter, sunn og herlig voldsommhet, men dessverre skrevet i et unaturlig språk.

August Strindberg fortsetter sitt naturvitenskapelige arbeid i Paris. Etter sine vellykkede eksperiment med svovel konsentrerer han seg nå om å kunne bevise et derivat av bensen.

Hans artikkel om en av jodens synteser blir trykt i Te Temps og vekker en viss oppmerksomhet i forretnignsverden.

Han blir oppsøkt av en forretningsmann som har planer om kommersiell fremstilling av syntetisk jod, men Strindberg avviser ham. Det er viktig å ikke la seg friste av mammon, mener han. Kanskje tviler han på sine egne forskningsresultater.

Frits Thaulow kommer tilbake til Paris og besøker Auguste Rodin og Camille Claudel for å levere et maleri han har lovet dem.

I det danske tidsskriftet Tilskueren trykkes det denne høstmåneden en rapport fra kulturlivet blant malere og forfattere i Paris, byen Amalie Skram snart er på vei til etter sitt opphold på sinnssykehus.

Her kan man blant annet lese:

August Strindberg skriver i et brev at han har levd i sølibat siden hans kone Frida reiste fra ham i november. Han er kåt og urolig, og hater kvinnen fordi han ikke kan unnvære henne. Men ungkarslivet skittent og fornedrende, og dermed ikke noe han kan innlate seg på, skriver han.

Amalie er i Paris fra begynnelsen av måneden frem til februar 1896. Hun er i elendig form; nedstemt og krangelvoren. Hennes roman På Sct. Jørgen, som er den andre delen av hennes beretning om livet på sinnssykehusene, utkommer i København. Det er den direkte fortsettelsen på Professor Hieronimus. I løpet av oppholdet sitt her besøker hun Alexandra og Fritz Thaulow, som er hennes gode og trofaste venner.

Amalie, som forsøker å finne seg til rette i Paris, har vanskelig for å trives. Hun opplever stadig  viderverdigheter og misforståelser.

får hjelp av venninner til å finne et sted å bo, men alt hun ser på, er motbydelig for henne.

Hun er dessuten sterkt plaget av eksem.

Hun bor i Rue Caumartin, hos madame Aumont, Tredje etasje til venstre. Brevene hun skriver hjem til Erik er fulle av mismot og misnøye. Uhellene forfølger henne, skriver hun.

August Strindberg passerer sine morgenpromenader på Montparnassekirkegården i Paris, som er en skarp kontrast til det brusende folkelivet i byens gater, og tenker på livets forgjengelighet. Stemninger fra Schopenhauer og Nietzsche fyller ham.

August Strindberg er nå i ferd med å gli over i en ny, religiøs livsfase. Opptakten har allerede vart lenge, med trekk fra Schopehhauer og buddhisme. Han går ut i fra at livet er en straffetid, og jorden en straffekoloni de man soner ukjente forbrytelser fra en annen eksistens.

Han håper at hans egen soningstid nå snart er over. Alle mennesker er forbrytere, og pessimisten som alltid taler ondt om sine medmennesker, har i grunnen ganske rett, skriver han.

Edvard Munch, som nå er 33 år gammel og oppholder seg i Paris, besøker hospitalet i Saint-Louis sammen med en bekjent som er lege. Her ser han en fortvilet mor med sitt dødsdømte, syfilittiske barn.

Han skal komme til å malae et bilde av de to, og la det bli et symbolistisk uttrykk for smerte og sorg, degenerasjon og undergang -- utført i "primitive" og storladne former.

Marie Curie begynner å forske i radioaktivitet, inspirert av Henri Bequerels oppdagelse av urans radioaktivitet. Hun oppdager at også thorium er radioaktivt, og at mengden av den radioaktive strålingen fra uran og thorium er uavhengig av hvilke kjemiske forbindelser stoffene inngår i, kun avhengig av mengden av uran og thorium.

Ut fra dette konkluderer hun at radioaktivitet er en egenskap ved selve grunnstoffatomene som er uavhengig av molekylstrukturene som de inngår i. Hun begynner å undersøke forskjellige radioaktive malmtyper, blant annet uranmalmen bekblende.

Oda Krohg er med på internasjonal kunstutstilling i Berlin.

Camille Claudel møter Mathias Morhardt, redaktøren av det franske Magasine Les temps. Sammen med Mirbeau og Rodin vil han hjelpe og støtte kunstnerskapet hennes ved å fungere som mellomledd til gallerister. Men disse forsøkene hindres for det meste av Camille selv. Hun avlyser også et møte med den franske presidenten, under påskudd av at hun ikke har tid, og at hun ikke har noe passende å ha på seg.

August Strindberg, som nå er 47 år gammel, begynner å skrive på Ockulta dagboken. Det er en svært personlig dagbok med nedtegnelser av fenomener som har mener har å gjøre med de styrene, skjulte kreftene i tilværelsen. Han skal komme til å føre denne dagboken helt frem til sommeren 1908.

August Strindberg skriver en tekst om lysets virkning ved fotografering. Han føler at han blir forfulgt av menader som truer Hotel Orfeus, på Rue da la Grande Chaumiere i Paris, hvor han har bodd i et år.

Han nye losji er Hôtel Orfila, noen kvartal lenger nord på den venstre bredden, rett ved Luxembourghagen. Han flykter dit i panikk, og etterlater ser sine bøker og annet på det gamle hotellet.

Han mener at dette klosterliknende huset som skal bli hans nye hjem, inngår som det siste leddet i en kjede av hendelser som er arrangert for ham av høyere makter.

August Strindberg leser Balzacs roman Séraphita. Han har lenge visst at romanen handler om Swedenborg, og nå har han fått en anmeldelse i det franske tidsskriftet l’Initiation der han betegnes som landsmann til denne svenske mystikeren. Det han møter i romanen er ikke så mye swedenborgianisme som spiritualistisk overmenneskefilosofi av nyromantisk type.

Strindberg mister brillene i kaffekoppen. Dette leser han som et tegn, på linje med det meste annet han opplever for tiden. Spørsmålet er bare hva det er et tegn på.

August Strindberg drømmer en fryktelig drøm om et avskåret hode blir festet på en manns overkropp, slik at han ser ut som en fordrukken skuespiller. Hodet begynner å snakke, og mannen angriper. Strindberg er skrekkslagen.

Drømmen bærer preg av hans redsel for "Popoffsky", navnet han bruker på Dagny Juels mann Stanislaw Przybyszewski, som av Munch er blitt malt med "avskåret" hode.

Strindberg er motløs og mistroisk for tiden. Han mener høyere makter straffer ham.

August Strindberg besøker Edvard Munch på hans enkle losji i Paris. Men Munch blir nervøs over besøket, for Strindberg oppfører seg merkelig og skremmende.

August Strindberg skriver et brevkort til Edvard Munch, som han ofte har truffet i Paris. Han mener at Munch står i ledtog med polakken Stanislaw Przybyszewski, kalt Stachu blant venner, og syns han ser ut som en morder, eller en håndlanger.

Han har fått beskjed om at Stachu er sluppet ut fra fengsel, og han er fra seg av redsel:Han føler at det går mot hans egen undergang. Han flykter fra Hôtel Orfila, som han har tatt inn på, med kun lett bagasje.

August Strindberg, som treffer representanter for og korresponderer med et bredt utvalg av esoteriske bevegelser, men som ikke har knyttet seg direkte til noen av dem, skriver til sin venn fra det teosofiske miljøet Torsten Hedlund, at hans mål er å bli som en Zola innenfor okkultismen. Han skriver også i esoteriske tidsskrifter som L'Initiation, og blir beundret av franske okkultister, som hyller ham som en ny Swedenborg.

August Strindberg får brev fra sin kone Frida som tydelig innebærer en definitiv avskjed. Han føler seg forfulgt av okkultistisk initierte med makt til å forfølge mennesker på magisk vis. De plager ham fra avstand, mener han.

Marie Curies førstefødte datter Irene blir født i Paris.

August Strindberg befinner seg på høydepunktet av sine psyotiske opplevelser, som dreier seg om at han blir forfulgt av okkultister som plager ham fra avstand. Etter at han reiser hjem til Sverige, skal de etter hvert opphøre. Og hans litterære produksjon kommer etter hvert i gang igjen.

Emile Durkheim, en fransk vitenskapsmann som skal komme til å bli kjent som den første sosiologen, utgir boka Selvmordet. Det er en undersøkelse av selvmordet som samfunnsmessig fenomen, og også en fremstilling av de metodene som han mener en sosiologisk vitenskap bør bruke.

Oda Krohg flytter til Paris med Gunnar Heiberg. Odas sønn med Christian Krohg, Per, som nå er åtte år gammel, bor sammen med dem. Per har for det meste kunstnere som omgangskrets. Han er et følsomr barn med sterkt fantasiliv.

Camille Claudel arbeider med sitt eget kunstnerskap, og skaper blant annet en skulptur i materialene marmor og bronse.

Auguste Rodin ber henne kommentere hans store skultpur av Balzac som er så omdiskutert. Camille bekrefter at hun setter pris på den. Denne uttalelsen skal hun imidlertid komme til å angre på, siden den skal bli brukt i et intervju med henne i mars 1898, slik at hun blir trukket inn i diskusjonen om det skandaliserte monumentet over den store dikteren.

Gunnar Heiberg blir Verdens Gangs korrespondent i Paris. Det skal han forbli i fem år. Den første teateranmeldelsen han skriver i denne rollen er av Lugné Poë oppførelse av Bjørnsons Over Ævne-stykker. Til tross for Heibergs motstand mot Bjørnson er den svært rosende, særlig når det gjelder prestescenene i stykket.

Edvard Brandes er fortsatt i dyp livskrise, og befinner seg i Paris. Der er også hans ekskone Ingeborg, som bor hos sin datter Else, som hun har med Frits Thaulow, og som utdanner seg til skuespiller.

Marie Curie oppdager grrunnstoffene radium og polonium.

Marie Curie oppdager grrunnstoffene radium og polonium.

Camille Claudel får en stor monografisk aritkkel skrevet om seg av Mathias Morhardt i det franske tidsskriftet Mercure de France. Hun bryter for godt med Rodin, og også med hans støttespillere. Hun flytter inn i sitt atelier i 63 Rue de Turenne.

Camille Claudel forandrer stilen, fra den upolerte naturalismen til en mykere og mer konvensjonell stil.

Auguste Rodin får dette året besøk av danseren Isadora Duncan, som er i tyveårene, og lei av den veloppdragne stilen til den klassiske balletten. Hun er i ferd med å utvikle sin helt egen stil, og koreograferer forestillinger som inneholder spontane, naturlige bevegelser som for henne betyr å danse med hele kroppen.

Hun opptrer ofte barfotet, hun vil leve sterkt, hun bryr seg ikke om vakkert eller stygt, hun vil gripe selve livet og se det i øynene. Det har hun til felles med Rodin, og som ham ser hun også til det antikke Hellas for inspirasjon.

Camille Claudel viser tre arbeider på verdensutstillingen i Paris. Rodin står på høyden av sin karriere, og har sin ege paviljong på utstillingen. Camille møter en gallerist, Eugene Blot, som hjelper henne i karrieren.

Frits Thaulow og Alexandra reiser til Auvers fra Paris og blir der til slutten av oktober. Alexandra skriver et brev til deres venn Auguste Rodin og beklager at de ikke har fått truffet ham denne gangen.

Oscar Wilde dør på Hotel d'Alcace i Paris under triste omstendigheter, av hjernehinnebetennelse. Mot slutten blir han innviet som katolikk.

Christian og Oda Krohg bor i Paris i denne perioden, som skal komme til å vare frem til 1909. Den kommer riktignok til å bli avbrutt av årlige sommeropphold i Drøbak fra 1904 av, turer til Bergen og Kristiania fra august 1905 til sepember 1906, og København høsten 1906.

Christian driver privat malerskole på Rue Notre dame de Champs, og han skal også komme til å underviser ved Academie Colarossi i fire år, fra neste år av.

Gunnar Heiberg reiser fra Kristiania til Paris igjen tidlig på våren. Avreisen skjer uventet. Han har nettopp sett Peer Gynt på Nationaltheatret, og nettopp skrevet en artikkel om forestillingen, det er tydelig at meningen er å skrive en artikkel til, men så ser det ut til at han har fått beskjed om at det er lurt å komme tilbake til Paris. Når han ankommer, blir det tydelig at Oda Krohg har mye kontakt med norske dr. Bjarne Eide, som også er Heibergs venn. På festen for Georg Brandes i forbindelse med hans 60 års jubileum er det Oda som har jubilanten til bords.

Hans Jæger reiser tilbake til Paris (fra Kristiania).