Tidslinjen

Paul Rée har hatt et inspirerende samvær med Nietzsche i Genova. Nå bryter han opp og drar videre sørover. Men ikke til Roma, som planlagt; han havner i Monte Carlo, der han i løpet av en kveld eller to spiller bort alle pengene sine.

Å reise tilbake til Nietzsche, som tidligere har hjulpet ham med å komme vekk fra det farlige casino-spillet, vil være for pinlig, så han låner penger til reisen til Roma og klager sin nød til den alltid hjelpsomme Malwida von Meysenburg, som han kjenner fra et opphold i Sorrento i 1776.

Georg Brandes skriver til Amalie Müller i Kristiania og forsikrer henne om at de to brevene hun har sendt ham, har voldt ham stor glede. Det har gjort hans hjerte godt at hun har hatt sånn glede av boken han har skrevet. Han innrømmer at han mye heller ville ha snakket med henne enn skrive til henne, uimotståelig som hun er. Men med den store avstanden som fins mellom dem, må et brev være et surrogat, skriver han.

Friedrich Nietzche, som har mottatt Paul Reés begeistrede brev om Lou Salomé, skriver friskt og opplagt tilbake at denne kvinnen kan han gjerne tenke seg å bli kjent med. Han ber sin venn hilse russerinnen fra ham og si at han har stor tro på sjeler som henne, ja, han går nesten på rov etter dem, hevder han.

For å gjøre det klart at han ikke går med planer om å gifte seg, understreker han imidlertid at han de neste ti årene vil komme til å være svært opptatt med sitt arbeid, så han har i høyden tid til en toårig ekteskap, skriver han muntert.

Victoria Benedictsson, som nå er 32 år gammel, gjør et notat i dagboken sin om hvor umulig det er å nedtegne noe etter naturen slik man har sett det for sine egne øyne. Det som det i virkeligheten kun er en persons blikk som har uttrykt, må i en novelle uttrykkes med ord for at skildringen ikke skal bli for kjedelig og intetsigende, har hun merket seg.

Dersom personene med ord sier det hun har lest i et menneskeøye, da blir tegningen sann, uavhengig av hvilken for, den har, legger hun merke til.

Edvard Grieg har nå hatt to slitsomme, men suksessrike arbeidsår i "Harmonien" i Bergen. Nå er imidlertid helsen blitt dårligere, og Edvard og Nina reiser på kuropphold til det fasjonable Karlsbad i Böhmen, der stedets berømte kildevann skal kurere både dårlige mager og de fleste andre plager.

Men ikke noe kuropphold, om aldri så anerkjent, kan måle seg med helseboten i Hardangers friske luft, syns Edvard. Sommeren tilbringer han og Nina igjen i Lofthus, og i "Komposten" begynner arbeidet med den store cellosonaten, som senere skal komme til å bli tilegnet Edvards bror John.

Carl Fredrik Hill blir ikke bedre på Sct. Hans Hospital i Roskilde, og flyttes hjem til sykehuset i Lund. Han beskrives som likegyldig, og ligger hele dagen på sofaen og tegner, uten å bry seg om omgivelsene.

Han er imidlertid forarget på familien, som han mener er ansvarlige for at han er innestengt på denne måten.

Bertha Pappenheim, som er Jospeh Breuers pasient, begynner nå å bli merkbart bedre i sine hysteriske symptomer. Det har gått ett år siden hennes far døde og hun ble sengeliggende med alle slags plager, men nå er det som om hun blir både klarere og mer systematisk, syns Breuer. De to atskilte formene for bevissthet som hun har vært preget av så langt, det hun kaller den gode og den onde siden, veksler nå på en slik måte at det om dagen og ettermiddagen er den drømmeliknende tilstanden der hun gjenopplever gruvekkende opplevelser som dominerer.

Victoria Benedictsson, som har begynt å føre dagbok, tilegner den sitt eget Alter Ego. Men hun understreker at dagboken kun inneholder slurv, siden hun av forsiktighetshensyn må ødelegge det hun har skrevet som er ordentlig utført. Slurv og ufullkommenheter gjør at det som står i boken antakelig kommer til å være ubegripelig for andre enn henne selv, understreker hun på bokens første sider.

Edvard Brandes driver for tiden en krevende dobbeltflørt med Frits Thaulows kone og søster på samme tid. Nini Thaulow er gift med Ingeborgs bror Johan Henry Theodor Gad, som Edvard har truffet og forelsket seg i på sine besøk i Kristiania i april og oktober 1880.

I dag skriver han brev til Ingeborg Thaulow, som nå er tilbake i Kristiania fra Kragerø sammen med Frits og barna.

Han skriver:

Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) skriver en lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt blant teaterpublikummere, lesere og kritikere i det siste. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.

Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.

Gunnar Heiberg flytter til København. Her skal han komme til å bo i over et år. Han får bo hos sin mors søster Othilie Hansen, som er gift med byens borgermester. Heiberg lever et ganske annerledes liv enn dem, og omgir seg med kunstnere og forfattere og journalister. Men ekteparet er ytterst tolerante, og de kommer godt overens.

Han går mye på teater, arbeider på Tante Ulrikke, og blir kjent med Erik Skram og hans krets. De hjelper ham med å finne forlegger til stykket.

Friedrich Nietzsche og hans venner Paul Reé og Lou Salomé har gjort en utflukt til Orta-sjøen i det nordvestlige Italia. En av de første dagene gjør Nietzsche og Lou en utflukt sammen til det nærliggende Monte Sacro. Her slår de seg ned og lar tiden fare, og er svært forsinket når de kommer tilbake. Lous mor er rasende, og Reé lar sin sjalusi få fullt utløp.

Når Lou siden skal bli spurt om hun kysset Nietzsche på Monte Sacro, skal hun med et smil komme til å svare at hun ikke husker. Ikke lenge etter skiller selskapet lag, men avtaler å møtes igjen i Luzern.

Bergen moralvernforening bli stiftet. Foreningens mål er å bekjempe prostitusjon og høyne sedeligheten

Nina Grieg får sitt portrett tegnet av sin venn Franz von Lehnbach. Det er et intenst og inntrengende portrett som siden skal komme til å bli skadet - og så restaurert. Til slutt skal det komme til å ende i Bergens offentlige bibliotek.

Friedrich Nietzsche slår seg sammen med Lou Andreas-Salomé og Paul Rée. De tre reiser sammen med Lous mor gjennom Italia for å finne et sted å slå seg ned for vinteren.

Victoria Benedictsson har sendt noen små skisser til gjennomlesning i den lokale avisen Svensk Folktidning. Hun bruker pseudonymet O. Twist. Og i dag får hun positivt svar: de liker det hun skriver, og vil gjerne sette det på trykk.

Edvard Munch, som denne  våren er atten år gammel, ankommer i dag Hamar, og drar sammen med sin venn Gerhard Falk, som er to år yngre enn ham, til Domkirkeodden, der byens borgere siden midten av 1850-tallet har hatt for vane å feire nasjonaldagen med et stort friluftarrangement. De går i prosesjon ut til Domkirkeuinene, som er i temmelig dårlig stand.

Edvard Brandes er på seiltur med Frits Tahulow og stopper i Gøteborg. Her treffer han en rekke svenske radikale kulturpersonligheter, som S. Hedlund og Karl Warburg. Disse er meget skeptiske til Strindberg, som de mener er et åndløst og sjelløst menneske som burde konsentrere seg om å elske, ikke hate.

Kristofer Janson og hans kone  Drude tar barna med på besøk på Damsgård i Bergen, der Kristofers bror Helmich holder hus.

Bertha Pappenheim ser nå ut til å ha kommet til et slags vendepunkt i det terapeutiske arbeidet som hun og legene hennes, Joseph Breuer, gjennomfører i fellesskap på klinikken Inzersdorf, som ligger i landlige omgivelser utenfor Wien. Terapien går ut på at hun etter et slags katharsisk prinsipp dag for dag spiller ut grufulle opplevelser fra i fjor, året da faren hennes ble syk og døde.

Søren Krøyer ankommer Skagen og tar inn på Brøndum Hotel. Han har ankommet med dampbåten Baldur til Fredrikshavn og videre med hesteskyss. Det plaskregner og blåser storm, de kjører i vannkanten, så nær bøgene at vannet spruter rundt hestens ben.

Han finner hotellet dårlig og med elenedige rom, og ingen andre malere er der enn Ancher. Men etter noen dager ankommer Drachmann, solen skinner igjen og Krøyer får installert seg i en hyggellig leilghet med utsikt over heden og Vesterhavet, soverom i andre etasje og malestue og dagligstue i første.

I går ble Henrik Ibsen ferdig med sitt nye stykke, og i dag er han i gang med renskrivingen.  Han regner med at renskrivingen blir klar i løpet av sommeren, som han og familien som de siste par årene vil tilbringe i Gossensass. Han skriver til sin forlegger Hegel fra Roma at han gjerne vil at det skal bekjentgjøres at stykket så å si er klart, og at det dreier seg om et lystspill i fem akter. Men han vil at tittelen En folkefiende foreløpig må holdes hemmelig.  

Holger Drachmann er på besøk hos Bjørnsons på Aulestad. Han skriver senere i et brev til Georg Brandes at man i Norge stiller seg skeptiske til Edvard Brandes sinnelag, hans tirrende vesen, hans blaserte språk, hans kynisme og hans måte å omgås damer på. Han har etter nordmennenes syn både noe dårlig fransk og noe dårlig jødisk i seg, mener Drachmann.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.

Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.

Bertha Pappenheim blir innlagt på sanatoriet Bellevue i Kreuzlingen. Hun er slett ikke helbredet for sine hysteriske lidelser, slik hennes lege Breuer påstår; hun skal komme til å bli her i fire måneder. Symptomene hennes er omtrent de samme som før ved innleggelsen, og når hun utskrives i oktober, kommer hun heller ikke til å være helbredet. I tillegg til sin avhengighet av chloral, som hun får for å roe seg ned og få sove, er hun nå blitt avhengig av morfin, som Breuer har forordnet for å dempe nervesmerter hun har i ansiktet.