Slekt og familie

Amalie Müller skriver et unnskyldende brev til sin venninne Elisa Knudtzon i Bergen. Av brevet fremgår det tydelig at hun har oppført seg temmelig vilt i ubehøvlet i selskaper den siste tiden, men også at de har hatt det morsomt og hyggelig sammen.

De to venninnene har tydeligvis et nært forhold, og det er viktig for Amalie å få venninnens forståelse og tilgivelse for oppførselen sin.

Hun skriver:

Jonas Stenersen Müller, Amalie Müllers svoger, blir innlagt på Gaustad sykehus utenfor Kristiania. Årsaken til innleggelsen sies i journalen å være pengesorger og søvnløshet. Han har vært gift i 18 år, har tre barn og har vært prest i Vannylven på Sunnmøre.

Amalie Müller, som alltid har vært filosofisk og eksistensielt interessert, leser Georg Brandes’ bok om Kierkegaard med stor begeistring og en følelse av innvielse, skriver hun i brev til en venninne. Hun leser også Byron, som også gjør voldsomt inntrykk på henne, og som hun stadig skal komme til å vende tilbake til.

Edvard Munch og søsknene er med faren på sesjon på Gardermoen.

Søsteren Sophie er ikke frisk, hun hoster mye og må holde sengen. Men guttene bygger handelsbod og har det gøy, de kommer stormende inn i rommet der Sophie ligger, de bringer solvind og blomsterduft med seg.

Edvard, som er blitt fjorten år gammel, ser at det renner en tåre fra øyet hennes.

Det regner hele tiden.

Amalie Müller har besøk av sin bror Ludvig, som er på besøk på Ask, og betror seg til ham om sin sjelepine i forbindelse med at ektemannen August er utro, og at han drikker.

Det i møllen de bor ved, den går om natten; han som hadde eid møllen før hadde drept seg i samvittighetsnag over at han en gang hadde brendt møllen for å få utbetalt en høy forsikringssum, kan Amalie fortelle.

Wilhelm Alver, Amalie Müllers eldste bror, blir utnevnt til sogneprest i Risør. Han har vært ansatt som som kateket her siden 1869. Det er strid i kirkelivet i den lille kystbyen; folk har begynt å melde seg ut av statskirken. Paul Wettergren fra Telemark, som av samvittighetsgrunner selv har meldt seg ut og overtatt ledelsen av frikirken i Risør og Arendal, er en viktig konkurrent for Wilhelm. Frikriken har fått seg sitt eget bedehus i byen, og fra 1882 skal de også komme til å få sitt eget forsamlingshus.

Edvard Munch, som nå er fjorten år gammel, og bor i Thorvald Meyersgate 48 på Grünerløkken. I nabogården er det en liten hageflekk. Der sitter han med søsteren Sophie på femten. Hun er svært syk nå.

Sophie lener hodet mot skulderen hans. Håret hennes ligger så vissent om tinningenem skillen er liksom blitt så bred, syns han. Pusten hennes er tung, og huden så gjennomsiktig og blåaktig.

De sier ingenting. Egentlig har de alltid vært litt sjenerte for hverandre.

August Strindberg ankommer Le havre med båt fra Kristiania. Han trenger å spe på lønnen på Kungliga biblioteket i Stockholm og reiser som kulturkorrespondent på vei til Paris på oppdrag for Dagens Nyheter.

Hans elskede Siris skillsmisse fra Carl Gustaf Wrangel er nå i orden.

Hit til dette landskapet kommer nesten alle de nordiske kunstnerne som besøker kanalysten.

Amalie Müller har ikke sovet på ti netter i huset ved møllen på Ask utenfor Bergen. Hun har hatt store sjelekvaler, men forteller nå August at hun vil skilles. Hele slekta, presten, den gamle stuepiken tropper opp en etter en for å snakke henne fra det.

Til slutt kommer Augusts storebror Michael og foreslår at hun skal la det bero så lenge. Det går hun med på; hun orker ikke kjempe mer. Han lover å snakke med August og forby ham å forulempe henne på denne måten.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken;

Mons Alver er i Kristiania.

Mons Alver er i Kristiania.

August Strindberg gifter seg med Siri von Essen, som han er blitt kjent med to år tidligere, da hun var gift med løytnant Carl Gustaf Wrangel.

Brudgommen er 28, bruden er 22. Hun har en datter fra sitt første ekteskap.

Edvard Munch, som nå er femten år gammel, og søsknene lhans ytter til faren lese høyt fra Dickens' David Copperfield og Nicholas Nickelby.

I familien Munch abonnerer de på Skillingsmagasinet, og de leser også en gripende bok av Ingemann.

Edvard blir speiselt berørt av beretningen om en liten gutt som blir halshugget.

Arne Garborg skriver hjem til broren Jon om sine bekymringer i hovedstaden. Lillebroren Abel bor hos ham igjen, men han har ikke lett for å få kamerater, og vil helst være hjemme hos storebror. 

Arne føler seg tung og trett, og virker deprimert. Han har alle slags bekymringer; om fremtiden, om målsaken, om økonomien.

I dag skriver Ludvig dette i dagboken:

"Sviblerne blomstrer i fuld flor! Ja, det vidste jeg nok; de var fra Alhed! Den vakreste, en rød, har jeg givet til fru Nygård, fordi hun var så venlig mod mig i høst da jeg kom hid og hjalp mig med inkjøb af husgeråd og faldede og mærkede mine bordduge og servietter. Nei, den var så deilig, o, om Alhed havde fået den, eller moder.

Amalie Müller skriver fra Gaustad asyl til sin venninne Eliza Knudtzon i Bergen: "Om en uge, skal jeg forlade dette sted. Jeg bliver da nogle dage hos moder her i Xania, og reiser så til min ældste broder i Risør, efter lægemes råd, for at samle krefter i stilheden der. Du ved, min broder er enkemand, så livet i hans hus, må på grund af den rolihed, jeg der kan få, være velgjørende for mig."

Mons Alver, Amalie Müllers far, som er kommet hjem fra Amerika for å få med seg sin kone Lovise og de to yngste sønnene Martin og Bernhard tilbake, bor i Kristiania, -- men ikke sammen med konen Lovise.

Amalies to eldste brødre Ludvig og Bernhard har sett sin far på gaten i Kristiania. Han så så gammel og lurvete ut, syntes de; de unngikk å gi seg til kjenne, skriver Ludvig i dagboken sin.

Om ikke lenge vil det komme et brev fra Mons i Bergen, det har preg av å være et avskjedsbrev, og gir inntrykk av at de ikke kommer til å se hverandre igjen.

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

Claude Monets andre sønn Michel blir født. Camille er alvorlig syk. Hele familien har flyttet sammen med familien Hochedes, som Claude har malt på oppdrag for, og der ektemannen har erklært seg konkurs, utenfor Paris.

Alexander Kielland forlalter kone og tre barn og drar til Paris for å bli dikter. Det er en dristig avgjørelse. Forholdene for næringsvirksomhet er ikke så gode som tidligere i Stavanger. Han burde nok holde seg hjemme og skjøtte sin bedrift, teglstenbedriften i Stavanger. Eller kanskje det er nettopp nå det er på tide å reise.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:

"I et brev, som jeg i dag fik fra moder, fortæller hun, at Amalie arbeider så flittig på broderier for at kunne fortjene sig nogle skillinger.

Jeg husker, hvor hun arbeidede hjemme hos moder, før hun blev gift, for at bidrage sin skjærv til familiens underhold. Moder! Moder! Hvorledes betragter du hende, når du nå atter ser hende bøiet over arbeidet? Moder, moder!"

Alexander Kielland skriver intenst, og holder seg mest for seg selv på hotellet. Det plager ham å være for mye sammen med mennesker nå.

Han går rundt på kunstutstillingen på Salongen og later som om han viser sin kone Beate rundt, han forestiller seg alle spørsmålene hun stiller, og hva han selv svarer.

Og han ber Beate sende henne en stor pakke med Sundhetssalt; magen hans er i ferd med å forgå av surhet på grunn av all rødvinen han drikker, skriver han.

Alexander Kielland er i Paris og føler seg elendig. Han er sløv og slapp og kan plustelig falle i søvn på stolen ved skrivebordet, og sove i en halv time før han våkner med et rykk.

Han har skrevet fire brev til faren uten å få svar, og det bekymrer ham. Han begynner å tro at det kanskje kan være arsenikk i sengeforhenget hans, for han føler seg så dårlig når han våkner om morgenen, skriver han.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:

"Endnu ikke har dette ubehagelige indtryk givet sig. Er det, fordi jeg har så ondt for at tilgive? Eller holder denne bagatell på at omforme min opfatning af hende? Jeg har talt lidet og har holdt mig på mit værelse. Det er dog ikke mere end 2 aftener – og jeg synes, det er så uhyre længe, siden dette skede, og at det har varet så længe dette besynderlige. *’disse siste tre setningene er markert med sterk i margen, antakelig av Amalie*)

Amalie Müller og guttene hennes, som nå er kommet til henne, er i Fredrikshald hos sin yngre bror Ludvig, som er alvorlig syk med lungebetennelse. Hun pleier ham.

Hun er dypt deprimert, og skriver til sin venninne Elisa i Bergen om sine tunge tanker om døden. Hun klarer ikke å være sammen med folk, bortsett fra med barn og gamle mennesker, forteller hun. Men hun elsker presten Christopher Brun, og fabler om å gå i hans tjeneste.

Ludvig har et utbrudd av tuberkulose.

Amalie Müller er full og gal, skriver Ludvig Alver i dagboken sin. De to har hatt gjester; Steinar Schjøtt og en franskmann som hun gir norsktimer. Det hele var selsomt, skriver Ludvig senere fortvilet om sin søster. Han kommer tilbake til hendelsen flere ganger i dagboken han fører. Amalie drikker og røyker sigaretter, hun viser seg som en fristerinne full av dyriske drifter, bare ikke kjærlige, tvert imot hensynsløs og egoistisk. Siden forteller hun Ludvig at denne oppførselen egentlig er mot hennes natur.

Erik Skrams mor, som for tiden befinner seg i Malmø, er blitt oppmerksom på at Erik er i ferd med å utgi romanen Gertrude Cobjørnsen. Hun skriver dette brevet til ham:

I dag skriver Ludvig Alver dette om hendelser i Risør i brorens bryllup, og om en vakker visjon han har hatt om hva som skjer når en dikter blir inspirert:
"Da jeg i fjor sommer var i Risør, havde jeg glemt min dagbog og skrev da ned nogle optegnelser paa løst papir, som jeg nu vil indføre her:

Alexander Kielland skriver et hjertelig brev til Georg Brandes, som han nettopp har fått brev fra. Han er blitt oppfordret av høvdingen til å skrive en roman, og svarer med å skriver at det er blitt tent en brann i hans hjerte.

Han vil svært gjerne treffe Brandes i København, hos Georgs bror Edvard,   som han allerede er blitt god venn med.

Kielland beskriver ei brevet seg seg selv og sin stilling slik:

Arne Garborg skriver lykkelig hjem til familien på Jæren at han har fått post som kopist i Statsrevisjonen. Han skal tjene 450 spesiedaler i året. Han er blitt anbefalt av en stor flokk storingsmenn.

Nå kan han slippe hybellivet, få seg leilighet og husholderske, og lillebroren Abel kan igjen komme og bo hos ham.

Claude Monets kone Camille, som han traff da hun var hans modell, dør. Hun er 32 år gammel. De siste årene har hun hatt tuberkulose, og etter at parets andre sønn, Michel, ble født, er hun blitt stadig svakere. For et års tid siden ble hun også diagnostisert med kreft i urinveiene.

Claude , Alice og de to sønnene ders har flyttet sammen med Alice Horchedé, som er konen til Claudes kunstmesen, som nå har gått konkurs, og hennes barn. Det er Alice som pleier Camille.

Hilda Bugge (som har vært forlovet med begge Amalies brødre) gifter seg med den danske folkehøgskolelæreren Peter Christian Balieu Bondesen i Vestre Aker Kirke.

Ludvig Alver, som gjennom hele forlovelsestiden har hatt store kvaler i forhold til Hilda, ber Lovise om å gå til kirken for å se henne som brud. Og det gjør Lovise. Hun kan fortelle at Hilda så  lykkelig ut.

Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli Amalie Skrams beryktede og hatede psykiater, er kandidat ved kommunehospitalet i København dette året. Han er 27 år gammel, og blir beskrevet en lynende intelligent mann, en engelsk lord-type, med et gjennomtrengende blikk. Ingen vet som ham å tre elegant inn av en dør. Han overskuet enhver situasjon med et fullkomment blikk, og oppfører seg utvunget og lett.

Amalie Müller skriver klagebrev til de lokale skattemyndighetene i Fredrikshald (Halden), der hun bor sammen med sine to sønner og sin bror Ludvig Alver, fordi hun mener hun ikke skal skattes av pengene hun får av sin fraseparerte ektemann August Müller til seg og deres to sønner. De er jo allerede skattet av en gang, av ham, påpeker hun.

Men klagen tas ikke til følge; skatten må betales.

Alexander Kielland skriver til Edvard Brandes, som planlegger å starte et nytt tidsskrift sammen med sin bror Georg, som Kielland er invitert til å være med som bidragsyter til. Det har Kielland i utgangspunktet takket nei til, av patrioiske grunner, som han sier.

Edvard Munch bestemmer seg denne høsten for å bli maler på heltid. I dag skriver han i dagboken:  'Min bestemmelse er nu nemlig at blive maler'.

Denne høsten er han blitt innskrevet som elev ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania. Slektningene  på farens vegne er temmelig bekymret for hans fremtidige levebrød:

'Stakkars Onkel Christian, nu fik han dette med Edvard også...', sies det.

Edvard streifer ofte rundt i områdene langs Akerselven, og ellers i strøkene rundt Kristiania, og maler.

Bjørnstjerne Bjørnson, som nå går i sitt førtiende år, er på sin foredragsturné kommet til Fargo i Nord-Dakota. Det er her Amalie Müllers far Mons Alver, som kaller seg John Oliver, kommer til å slå seg ned med sin nye familie.

Her vrimler det også av andre nordmenn, blant dem Amalies slektninger på farssiden.

Oda Lasson er hos fotografen i Kristiania sammen med sin mor og sine ni søsken. Hun er tyve år gammel nå, og har klippet pannelugg, det regnes som en dristig frisyre.

Den eldste søsteren hennes, Nastinka, er en litt streng og forsiktig storesøster som Oda skal komme til å bli uvenner med i voksen alder. Broren Per er ett år eldre enn henne, de to står hverandre nær. Han er familiens håp. Helst vil han bli musiker og komponist, men foreldrene vil at han skal studere jus.

Amalie Müller skriver et langt brev til Karoline Bjørnson og letter sitt hjerte for alt hun har å tenke på for tiden.

Hun er så glad for at Karoline har skrevet så varmt og elskelig til henne, da hun leste brevet, kunne hun godt merke at hun holder litt av henne. Det går så få rene bånd mellom menn og kvinner her i verden, mener hun. Men mellom kvinner som akter og forstår hverandre, må det vel gå an å danne slike bånd.

Kristofer Janson forretter i sin egen sønn Sigmunds begravelse i Gausdal. Drude ligger syk i Roma.

Paul Gauguin deltar på den sjette impresjonistutstillingen i Paris, og får fin kritikk av Huysmans av en aktstudie. Hans sønn Jean blir født i Paris denne måneden. Paul jobber for et bankfirma og maler på fritiden.

Edvard Brandes skriver til Ingeborg Thaulow, som han har et fortorlig forhold til, om gleden over å være far. Vinteren har vært hard i København, og barna er stadig forkjølet, kan han fortelle. Men har er så stolt av dem: Treåringen kan alle bokstavene, og fireåringen har lært å strikke.

Siden kommer Edvard og Ingeborg komme til å gifte seg.

Laura Munch, Edvards lillesøster, fjorten år gammel, har det travelt. Faren, militærlegen, som selv underviser henne, skal holde en liten eksamen for henne når han kommer hjem. Laura har gått et års tid på Othilia Dietrichs skole, men sluttet. Hun regnes som en nervøs og vanskelig person; oppfarende, påståelig og en som alltid skal ha rett.

Oda Lasson gifter seg med Jørgen Engelhart i Kristiania. Han er åtte år eldre enn henne, og har tilbrakt flere år i utlandet, i Berlin, London og Paris. Han er en verdensvant og velstående mann som driver en blomstrende trelast- og iseksportforretning.

De nygifte flytter inn i en moderne leilighet i Pilestredet.

Amalie Müller holder avskjedsselskap for sine venner i Fredrikshald før hun flytter til Kristiania med guttene. Gjestene i selskapet er rektor Nygaards, Scjøtts, Ludvig, moren, bokhandler Gjertsen med frue, frk. Brunfeldt, Amalies bror Wilhelm og hans sønn Jacob.

Alexander Kielland skriver fra København til sin bror Jacob om følelsene han sitter med etter farens død. Han har hengt farens dødsmaske over skrivebordet, ved siden av bildet av moren, som døde da han var barn, og dette har fomildet sinnet, syns han, selv om sinner har vært hardere enn han har villet innrømme for noen. Han syns det er en lettelse at faren er død. Han syns faren var - eller snarere ble - en snever mann uten sans for rettferdighet, og en av de vemodigste skikkelsene han har kjent.

Vincent van Gogh forelsker seg denne sommeren dypt i sin kusine Kee Vos. Hun er enke, 35 år gammel, og har bodd i prestegården hos foreldrene hans denne sommeren. Hun lar det aldri være noen tvil om at hun på ingen måte gjengjelder følelsene hans, og at hun heller ikke kommer til å gjøre det fremtiden.

Men det får ikke Vincent til å miste motet; han insisterer hardnakket på at han kommer til å fortsette å elske henne så lenge at hun til slutt ville måtte begynne å elske ham tilbake.

Frits Tahulows mor Nina (Født Nicoline Lovise Munch), som er seksti år i år, og som mistet sin mann, apotekeren Harald Thaulow i mars, skriver til sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson om planene som Frits og hans danske kone Ingeborg har for de kommende månedene:

De har vært hjemme hos henne i en uke nå, det har vært herlig å ha dem på besøk. Men nå vil Frits, som nå er 34 år gammel, ta med familien til Kragerø. Han er svært opptatt av de mange fine motivene der, og han vil arbeide med å lære seg å male snø.

Wilhelm Alver er i Leipzig sammen med kandidat Carl Torp fra København. Vilhelm er en urolig og reiselysten mann med sterke lidenskaper og stor sans for karneval og teater. Han er Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) sin eldste bror, og vokste opp sammen med henne og de andre søsknene i Bergen, men har fått sin utdannelse som teolog i Kristiania, og sitt presteembete i Risør.