Bjørnstjerne Bjørnson

Amalie Müller rapporterer til Erik Skram om sitt hektiske sosiale liv i Kristiania. Siste nytt er detlajer om Bjørnstjerne Bjørnsons stykke En Handske.

Erik Skram har truffet Edvard Brandes og fått vite litt om teksten som Bjørnstjerne Bjørnson snart er klar med. Edvard er hans venn, men det har skaffet Erik problemer at alle ser ut til å mene at Edvard har brukt ham som modell for kvinnenedleggeren i stykket Et Besøg. Han har diskutert der med Amalie Müller.

Bjørnstjerne Bjørnson er i Paris og skriver til Hegel at han nå er ferdig med første del av Over Ævne. Det er det mest storslagne har hittil har skrevet. Men han er pengelens, Hegel må sende mer penger! Det snart er hans og Karolines bryllupsdag, og da vil han gi henne en skinnbord til å sy nederst på kåpen han hadde med til henne fra Amerika, for den er for kort. Kan Hegel hjelpe med dette? Kåpen må være fin-fin, nemlig.

Amalie har lest Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill En Hanske, men er ikke så imponert, selv om hun er svært begeistret for Bjørson som profet. Hun skriver til sin venninne Vilhelmine Ullmann: «En Hanske» har ikke grebet mig som jeg havde ventet og håbet. Hoff er den bedste figur synes jeg. Som kunstværk står den lavt, men dens betydning ligger jo andetsteds. Den er skreven af en profet, og den er i egentlig forstand det folks eiendom, der eier profeten.»

August Strindberg er i Paris, men det er en tung høst i storbyen; kanimene er gamle og ryker inn, og det er kaldt. Han får ikke til å skrive noe særlig. Han savner det svenske brennevinet, og ertesuppen.

Han omgås med skandinaver som Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Han holder dem begge høyt.

Erik Skram har hørt siste nytt om Bjørn Bjørnson, Karoline og Bjørnstjernes sønn, som har vært så ulykkelig og inderlig forelsket i Amalie Müller etter at han traff hennes på festen hjemme på Aulestad i fjor sommer - der det jo var Erik som gikk av med seieren som Amalies beiler.

Nå ser det ut til at Bjørn er kommer over kjærlighetssorgen - han har i hvert fall etter sigende forlovet seg. Og det ser ut til at også han har lyst til å bli forfatter.

Bjørnstjerne Bjørnson bor i denne perioden på Aulestad i sommerhalvåret, men i vintermånedene reiser han til Italia, München eller Paris.

Ragna Nielsen skriver brev til Bjørnstjerne Bjørnson om de vanskelige årene i ekteskapet hennes: «Det var nogle aar af mit liv, da jeg var saa fuld af pine, at jeg kunde ligge paa gulvet rent borte i smerte uden bevidsthed om sted & tid. Der var ikke hjælp eller trøst at faa», skriver hun.

Erik Skram strever med å redigere Amalies artikkel om Bjørnsons Over Ævne, som han har sørget for skal komme på trykk i det danske tidsskriftet Tilskueren. Han er engstelig for at hun skal bli irritert på alle rettelsene hans, samtidig som han ikke syns den kan stå på trykk slik den er. Det er spesielt viktig at hun forstå hvor radikale hennes angrep på kristendommen vil være for et dansk publikum. Hun kan komme til å få trøbbel.

Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson at hans nære vennskap med Edvard Brandes føles litt beklemt for tiden, på grunn av Edvards kjærlighetsaffære med Ingeborg Thaulow. Ingeborg er Amalie Müllers venninne. Bjørnson har lenge vært på Alexander i sakens anledning, og kan ikke fatte hvorfor han vil pleie omgang med en som Edvard. Han har erklært seg selv som Edvard fiende. Men Edvard og Alexander har hatt et nært samarbeid gjennom flere år, og det er ikke så enkelt å sette strek over et slikt vennskap.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram fra Paris. Han er glad for at det går bra med henne og Erik. Men han advarer henne -- har ikke Erik en tendens til å bli "hus-grin"? Det har han! Hun må passe seg for hun er nervøs, og det er Erik og, og det kan bli trøbbel. Og han gjør kjærlig narr av hvordan Amalie skirver flere sider i sitt brev om hvordan hun syns han tar feil, uten å gjøre oppmerksom på hva det er hun viser til. I det hele tatt fekter hun vindmølleaktig mot ting han ikke forstår hva er. Både Bjørnson og Karoline ler godt av dette.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram at han ikke har lest og ikke vil lese John Paulsens Moderne Damer, som har Amalie som modell for den kvinnelige hovedperosnen, som er fremstilt som en manipulator av menn, og som Amalie har gått fra konseptene på grunn av. Bjørnson råder henne til å være snil lmot Paulsen, som nå er dypt ulykkelig og redd og i ferd med å gå i hundenepå grunn av denne saken.

Ragna Nielsen, som nå er nyseparert, skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og innrømmer at også hevntanker har flammet i henne i forholdet til eksmannen Ludvig Nielsen. Bjørnson kunne godt ha fått brevene fra Ludvigs familie! skriver hun. Det vil nok kunne være «documents humains» som han kan bruke i diktningen sin. Men hun har oppgitt å komme med avsløringer. De som dømmer og fordømmer henne vil i overbevisning om sin egen dyd og fortreffelighet ikke kjenne seg igjen, og heller ikke forstå.

Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde Henrik Ibsen på besøk i Schwaz i Sveits i sommer, skriver til Aleksander Kielland om sitt syn på Ibsens Vildanden. Han er ikke begeistret, og lufter litt av sin motvilje i brevet. Han regner med at også Kielland er forgapt i stykket, men selv finner han det så til de grader usansynlig i sin oppbygning at mordet på den lille piken Hedvig blir forfatterens, skriver han.

Bjørnstjerne Bjørnson er preget av sykdom og motgang. Han er nå 53 år gammel. Karoline lider av tiltakende døvhet, og i familien er det ufred: Karoline tar parti for sin svigerdatter Jenny Sandberg, som deres sønn Bjørn nå vil skille seg fra. Striden tar hardt på begge de to. Datteren Bergljot står på Karolines side, og Karoline reiser til Paris for å bo sammen med henne. Dette året utkommer Bjørnstjernes stykke Geografi og kjærlighed, men det møter krass kritikk. Frits Thaulow brevveksler med ham, og gir sin støtte. Frits' mor er også engasjert i debatten.

Amalie Skram skriver til Georg Brandes, som har lest hennes roman Constance Ring og irritert seg over at den inneholder rosende partier om hans fiende Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i kritikken:

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram om hans flaue følelse for Edvard Brandes' skuespill Efter selskab, som nylig er publisert i tidsskriftt Tilskueren. Han syns stykket gir inntrykk av at kjærligheten går ut på at et mannlig kjønnsorgan kommer gående på flueben mot et ditto kvinnelig, og så begynner forhandlingen. Men så nakent er ikke livet, mener Bjørnson.

Harald Høffding sitter disse januardagene uavbrutt ved sin skrivepult og skriver på sin bok om etikken. Til slutt blir han enig med seg selv om at dersom man stiller de tilstrekkelig strenge kravene til begrunnelsen, eksisterer ikke en etikk som kan rasjonelt kan påtvinges alle, slik som man kan med logiske, naturvitenskapelige og matematiske forhold. Bjørnstjerne Bjørnson skal komme til å bli svært begeistret for denne boken, og gi den en rosende anmeldelse i norsk presse. Høffding og Bjørnson har ofte møtt hverandre hos Høffdings bror i København.

Jonas Lie skriver til Ragna Nielsen om Hans Jægers skandaliserte roman om Kristiania-Bohêmen. Han syns sensur er en forfeilet reaksjon, tvert i mot syns han at Jæger er en talentfull, lidenskapelig skribemt som riktignok er drevet til ytterligheter fordi forholdene og fordommene ikke tillater noen fri diskusjon om forholdet mellom kjønnene.

Bjørnstjerne Bjørnsons stykke En hanske, i ny versjon har premiere på Christiania theater. Han sønn Bjørn Bjørnson har regien. Bjørn spiller selv Riis, mens Constance Bruun har rollen som Svava. Publikum sympatiserer med Svava, og tar stykkets budskap til seg. Stykket blir også satt opp i Bergen. Frem til 1892 skal det komme til å bli satt opp hele 38 ganger.

Bjørnstjerne Bjørnson reiser på foredragsturné med foredraget Engifte og mangegifte. Det er et heftig innlegg i sedelighetsdebatten som raser for tiden. Han fører også kamp mot Arne Garborg om målsaken, kommer i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidrar han til å splitte partiet Venstre.

Om et par år fra nå av skal Bjørnson konsekvent komme til å hevde Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige.

I København arrangerer Frælsens Hær sitt første møte, og sender ut det første nummeret av bladet Krigsråbet.

Henriette Steen er en av de som engasjerer seg i Dansk Kvindesamfunds debatt om formålsparagrafen, og hvorvidt ordet "likestilling" skal med i den. Kvistleiligheten hennes i Østersøgaded her i København har i flere år vært samlingsstedet for en kvinnelig diskusjonsklubb, hvor slike spørsmål debatteres. Henriette er en kvinne som gjør sterkt inntrykk på sine omgivelser,  kjent for sin skarpe replikk og sitt dype engasjement. Det er noe fornemt ved henne; hun både engasjerer og gjør at det er naturlig å holde en viss avstand.

Frits Thaulow skriver i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson at han irriterer seg over måten svigerinnen Milly Thaulow, som han mener er kjent som en stor flørt, oppfører seg på.

Hennes kurtiseringer og kokettering bringer splid og uhygge, mener han. Han tror ikke hun har vært direkte utro mot broren hans, Carl, men saken er at hun gjennom sin oppdragelse og på grunn av morens eksempel har andre moralske begreper enn Frits og hans krets, mener han. Millys moral begynner et trappetrinn lavere enn deres, skriver han.

Oscar Nissen, som er kvinnelege, Venstremann og formann i Arbeidersamfundet og Totalavholdselskabet, skriver et nytt innlegg i sedelighetsdebatten i Dagbladet. Det er rettet mot Ragna Nielsen, og han har beholdt den ironiske tonen: For en skuffelse det kommer til å bli når fruen oppgir det absolutte sedelighetskravet!

Bjørnstjerne Bjørnson er kommet hjem fra Paris og deltar i sprengingen av Venstre.

Frits Thaulow slipper ut av sitt fengselsopphold i Møllergaten 19, der han har sittet inne for å ha slått til redaktøren av Morgenbladet for at han har fornærmet kunstnerne. Han blir hentet av Bjørnstjerne Bjørnson i en landauer, og fraktet med stor bravour til Dampbadet. Siden blir det feiring og festligheter i Tivoli, med fyrverkeri og stor stas.

Alexander Kielland tar med sin kone Beate og de fire barna deres, som nå er femten, fjorten, tolv og seks år gamle, og reiser hjem fra Frankrike, hvor de har bodd i flere år, til Stavanger for å bosette seg i barndomshjemmet ved Breiavatnet.

Erik Skram har fått brev fra Knut Hamsun, som nettopp har utgitt sin bok om Amerikas åndsliv. Erik er ikke særlig begeistret for boken. Han skriver til sin kone Amalie:

Erik Skram skriver en lang artikkel om Bjørnstjerne Bjørnson Paa Guds Veje til tidsskriftet Tilskueren. Han bruker det meste av plassen på panegyrikk: Alt det andre Bjørnson har skrevet så langt, er kun å regne som forberedelser til dette manndommens kunstneriske gjennombrudd, mener han.

Han syns boken er like mangfoldig som livet selv er det. Og han er glad for at Bjørnson kun i liten grad av alle de omfattende oversikter over personenes indre og ytre forhold, slik han har hatt for vane tidligere. Boken er et skattkammer av lærdom om fortellerkunst.

Amalie er dyster til sinns. Hun skriver til sin venn Herman Bang om hvordan hun ikke klarer å la være å tenke på de ekteskapelige problemene til ekteparet Winkel Horns, der konen Anna har innledet et romantisk forhold til Knut Hamsun. Hun har dessuten lest Bjørnstjerne Bjørnsons nye bok, og den liker hun slett ikke.

Sigurd Ibsen går ut av diplomatiet og slår seg ned som skribent i Kristiania i det unionsradikale miljøet rundt Bjørnstjerne Bjørnson og Ernst Sars

Jonas Lie utgir romanen Onde makter, som undersøker vennskapet mellom to småbymatadorer, som har mange trekk fra forholdet mellom ham selv og Bjørnstjerne Bjørnson. De to dikterne ser hverandre daglig gjennom størstedelen av 1880-årene i Paris. Det kommer til brudd mellom dem, vesentlig på grunn av deres ulike syn i sedelighetsdebatten.

Bjørnstjerne Bjørnson føler seg ensom og forlatt av venner, og skriver et kjærlig brev til vennen Frits Thaulow der han ber om unnskyldning for at han har vært så brysk.

Edvard Munch er blitt tildelt Statens kunstnerstipend for tredje år på rad. Dette får Bjørnstjerne Bjørnson til å skrive et krast innlegg i Dagbladet der han setter spørsmålstegn ved stipendordningen generelt og årets tildeling til Munch spesielt. Munchs svarinnlegg et par uker senere oser av ironi og sarkasme.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver et rasende brev til sin datter Bergljot om hvor ond Henrik Ibsen har vært mot ham bestandig. Han er dypt fornærmet over at Ibsen unngår familien hans i forbindelse med forlovelsen mellom Bergljot og Ibsens sønn Sigurd.

Bjørnson syns dessuten at Ibsen alltid har hatt dårlige venner. For eksempel Hans Jæger. Den dårlige stemningen mellom de to fedrene til brud og brudgom gjør det vanskelig for de nyforlovede.

Arne Garborg sitter i sitt leide husvære hos stasjonsmesteren på Time stasjon på Jæren og skriver brev til sine venner Thomasine og Jonas Lie, som han og Hulda har vært sammen i Roma for ikke lenge siden. Her på Jæren  bor han storartet, skriver han. Her er det ikke annet enn lyng og torvmyr, og ti minutter nedenfor vinduet hans er havet. Luften er full av vipeskrik og lerkejubel, og når det går mot uvær, hvilket skjer omtrent hver kveld, høres skrik fra måker og andre sjøfugler. 

Sigurd Ibsen gifter seg med Bergljot Bjørnson.

Knut Hamsun utgir romanen Mysterier. Den har som sin hovedperson Johan Nilsen Nagel, en underlig skikkelse kledd i gul dress som en dag stiger i land i en småby på Sørlandet, «en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen likeså plutselig som han var kommet».

Ragna Nielsen skriver til sin venn Jonas Lie. Hun er bekymret for sin gode venninne Erika Nissen, som er Lies kusine, og dessuten hans kone Thomasines søster, og hennes forhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Erika har arbeidet som sanglærer på Ragnas skole siden 1891.

Amalie Skram har lest Ibsens Byggmester Solness tre ganger, og virkelig lagt godsiden til syns hun, men hun finner ikke annet en gammelmannslalling i det, skriver hun til Bjørnstjerne Bjørnson. Riktignok fins det små fikse ting her og der i stykket, men symbolikken og allergorien som det er så fullt av, bryr hun seg ikke det døyt om.

Hun holder sin forstand for god til å slite den ut på dette stykket, skriver hun.

Amalie Skram brevveksler med Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge frimodige og direkte med hverandre, og ikke så rent frustrerte. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene, og det skuffer henne dypt.

Derimot har han lest stykket Agnete, og det stykket likte han for dets energi og åndsoverlegenhet, skriver han. Men det plager ham at hun skriver så dystert. Amalie har rett i alt hun skriver, sier han. Det er bare ikke nok.

Bjørnstjerne Bjørnson svarer på Amalies blyantskrevne og opprevede brev. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene hennes, for hun har ikke sendt dem til ham. Han leser det han kan av norsk, dansk og svensk litteratur, og dersom han skal bli nødt til å kjøpe de utenlandske bøkene, orker han ikke mer, erklærer han. Men han har lest Agnete, og han mener bestemt at hovedpersonen ikke er i stand til å elske snobben i stykket. Derimot vet han ikke hva han skal mene om tyveriet som Agnete utfører i stykket. Hva mener Amalie selv om det? Han vil gjerne tvile.

Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er veldig oppbrakt. Og hun er klar over at hun nå risikerer at han tar vennskapet sitt vekk fra henne igjen. Men nå vil hun også tale ut, slik han har gjort det i sitt siste brev. Han må ikke tro at det bare er han som bærer nag! Grunnen til at hun ikke har sendt ham Hellemyrsfolket-bøkene, er at hun var sint på ham den gangen de kom ut. Men likevel trodde hun at han på en eller annen måte at han hadde fått tak i dem. Han skriver at han ikke orker å kjøpe andre enn de utenlandske bøkene. Men tror han at hun orker, kanskje?

Denne sommeren får den norske loven om opphavsrett sin endelige utforming. Forestillingen om individuell eiedomsrett til et åndsverk går tilbake til 1700-tallet, men det er først nå at det nedfeller seg i lovverket i Norge og andre europeiske land. En foreløpig versjon av loven har eksistert siden 1875.

Amalie skriver til Bjørnson fra Bergen, hvor hun har det riktig elendig. Humøret er på bunn, og hun får ikke skrevet, kan hun fortelle.

Knut Hamsun skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og advarer ham mot Herman Bang, som som han mener vil bruke Bjørnson til å klatre oppover i Paris.

Bang vil sette opp Bjørnsons stykke En Handske i Paris. Den får også en mislykket oppførelse her i april 1894.

Amalie Skram skriver et langt brev til Bjørnstjerne Bjørnson der hun forteller om bakgrunnen for at hun lot seg frivillig innlegge under Professor Pontoppidan på Kommunehospitalets sjette avdelinge i København. Det var fordi hun ikke fikk til boken hun arbeidet med, forklarer hun. Det er alltid slik når hun ikke får til å skrive at hun blir dårlig. Og så kom i tillett alle belastningene og bekymringene knyttet til lille Johanne, hun gikk oppe om natten og gråt og plaget Erik noe forferdelig i den tiden, og det sørger hun over nå, for han er alltid så storartet god mot henne.

Bjørnstjerne Bjørnson, som holder til i Schwaz denne sommeren, er blitt kjent med forlegger Albert Langen. Langen er også Knut Hamsuns utenlandske forlegger, og han skal komme til å gifte seg med Bjørnsons datter yngste datter Dagny om snaut to år i München.

Langens søster Elsbeth kommer til å gifte seg med hans sønn Einar samme dag.

Bertrand Jensen, som eier et lite trykkeri og antikvariat i Pilestredet, utgir Nils Kjærs første bok. Siden kommer Maggen Kjær til å skrive i sine memoarer fra denne tiden hvordan hun selv står utenfor bokhandelen og ser en liten, alvorlig mann rekke forfatteren en 5-krone over disken. Mer enn fem kroner om gangen får Kjær aldri av sin forlegger, som har trykkeriet sitt på bakrommet. Jensen  trykker sjelden mer en fem titler i året, og selger bøkene via omreisende kolportører.