Henrik Ibsen

Gunnar Heiberg drar på sin første store utenlandsreise. I Roma omgås han Henrik Ibsen og J. P. Jacobsen. Jeg omgaas en del en letsindig ung Nordmand Heiberg som har skrevet et ugudeligt Digt om Adam og Eva," skriver Jacobsen til Edvard Brandes.

Henrik Ibsen tilbringer sommeren i Amalfi, der han skriver ferdig Et dukkehjem. De bor på Albergo della Luna, et gammelt ombygd kloster.

Henrik Ibsen gjør de første notatene til Et dukkehjem.

Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.

Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.

Henrik Ibsens Et dukkehjem har premiere på Det kongelige Theater i København, og vekker furore. John Paulsen er på besøk hos ham i München på premierekvelden. Ibsen er meget nervøs. Han skjelver på hånden. Så kommer et telegram fra kammerherre Fallesen om at stykket har hatt stor suksess, mange fremkallelser, og at fru Hennings var en glimrende Nora.

Kristofer Janson, Amalies venn fra Bergen, gift med hennes venninne Drude, og nærmeste nabo til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, er i Roma sammen medsin kone Drude. Før de kom hit han han vært på en stor foredragsturné i Amerika.

Her i den italienske hovedstaden som så mange skandinaviske kunstnere søker til, møter han igjen Henrik Ibsen. Ibsen går mye for seg selv; han spaserer i byens gater og tenker. Man vokter seg vel for å forstyrre ham, for man vet at han går og grubler på et skuespill.

Henrik Ibsen skriver Gengangere i Sorrento.

Henrik Ibsen viser John Paulsen rundt i Salzburg, Mozarts fødeby. De er på vei til Berchetsgaden nå. John Paulsen noterer ivrig hva Ibsen sier og gjør.

Henrik Ibsens sønn Sigurd er i Kristiania for å få godkjent sin tyske utdannelse i Norge. Det lykkes ikke. Sigurd, som nå er 21 år gammel, kommer til å ende med å ta sin doktorgrad i Roma til stor bravour.

Henrik og Suzannah er uhyre ambisiøse å Sigurds vegne. Kun det beste er godt nok for den begavete gutten.

Henrik Ibsen med familie flytter tilbake til Roma.

Amalie Müller får trykt en omtale av Henrik Ibsens Et Dukkehjem i norske Dagbladet. Artikkelen er anonym, hun bruker pseudonymet «ie». Den er et varmt og engasjert forsvar for Ibsens stykke, og består i stor grad av et handlingsreferat.

Drude og Kristoffer Jansons sønn Sigmund dør i Gausdal av hjernehinnebetennelse mens foreldrene er i Roma. Drude er syk og kan ikke være med.

Kristoffer reiser hjem når de får beskjeden om sykdommen, men han rekker ikke hjem i tide: Sigmund er død når han når hjem til Gausdal. Sigmund blir ni år gammel.

Siden skal Kristoffer komme til å skrive dette i sine erindringer:

Henrik Ibsen skriver til sin forlegger Hegel i København at han han endret skriveplaner for sommeren: Han har lagt til side det han var i gang med, og for et par uker siden tok han fatt på et nytt prosjekt. Det dreier seg om noe han lenge har gått og tenkt på, og som nå er blitt så presserende for ham at han ikke lenger kan skyve det unna. Han regner med at det kommer til å være klart til midten av oktober. Det dreier seg om et familiedrama i tre akter, kan han fortelle. Og det har ikke noe som helst med Et dukkehjem å gjøre.

En ung engelskmann, William Archer, ankommer Roma for å tilbringe vinteren der. Han er en stor beundrer av Henrik Ibsen, og håper å treffe ham personlig. Williams skotske bestefar har i sin tid slått seg ned i Larvik, og William har på besøk der lært seg perfekt norsk. For fem år siden så han Edvard Grieg og Henrik Ibsens Peer Gynt i Kristiania, og siden det har han tumlet med tanken om å oversette Ibsen. For et års tid siden lykkes han i å få satt opp Samfundets støtter i London (15. desember 1880).

Henrik Ibsen, som nettopp er ferdig med Gengangere, skriver til sin forlegger Hegel i København at han nå har vendt tilbake til det stykket som han måtte legge til side til fordel for Gengangere, som så sterkt presset på den gangen, og opptok all hans interesse. Det nye stykket er et lystspill i fire akter, kan han fortelle.

Ibsens Gengangere utkommer i København, i et opplag på 10 000 eksemplarer. Stykket vekker straks forferdelse og forargelse, og et sinne som Ibsen aldri har opplevd maken til. Det blir skreket om nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis.

Rabalderet skader bokens omsetning. Store ladninger av usolgte eksemplarer kommer i retur til forlaget, bokhandlerne vil ikke være bekjent av å ha boken liggende fremme i sine butikker.

Henrik Ibsen sender et begeistret brev til Holger Drachmann med rosende ord om hans nye bok Gamle guder og nye.

Alexander Kielland er i ferd med å gå i gang med arbeidet med sin roman Skipper Worse, srkiver han til Georg Brandes. Han vil gjerne diskutere Ibsens Gengangere. Og han kan fortelle at hans søster Kitty er kommet hele veien fra Paris for å få gjennomført en operasjon av nesen. Det ble litt fullt i huset, siden forfatteren J. P. Jacobsen også bor der for tiden. Kielland setter Jacobsen svæt høyt, både som forfatter og som menneske.

Henrik Ibsen er frustrert etter de mange angrepene og kritiske bemerkningene som har kommet i forbindelse med utgivelsen av Gengangere. Men han føler seg trygg på at han, i motsetning til kritikerne, har fremtiden foran seg.

William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.

I går ble Henrik Ibsen ferdig med sitt nye stykke, og i dag er han i gang med renskrivingen.  Han regner med at renskrivingen blir klar i løpet av sommeren, som han og familien som de siste par årene vil tilbringe i Gossensass. Han skriver til sin forlegger Hegel fra Roma at han gjerne vil at det skal bekjentgjøres at stykket så å si er klart, og at det dreier seg om et lystspill i fem akter. Men han vil at tittelen En folkefiende foreløpig må holdes hemmelig.  

Henrik Ibsen og familien hans kommer seg endelig med tog fra Gossensass i Tyrol til Brixen (Bressanone) i Italia. De har altså begynt å tilbakereisen hjem til Roma. Men det store oversvømmelsene som har rammet denne delen av landet og forårsaket stor skade, gjør det fortsatt umulig å komme seg helt hjem For Ibsen er imidlertid det greit; de tar inn på det utmerkede Hotel Elefant, og her kommer de til å bli værende helt til slutten av november.

Henrik Ibsen er blitt klar over at bergenseren John Paulsen, som har vært en kjær husgjest i familien Ibsen, og som Ibsen selv har følt omsorg for og har villet hjelpe frem, har skrevet en roman, Familien Pehrsen, som et dårlig skjult portrett av Ibsen selv og hans familie. Han er rasende. Brevet inneholder kun dette ene ordet: Skurk.

Henrik Ibsen og hans familie er endelig tilbake i Roma etter en slitsom og til dels farefull reise fra Brixen/Bresonne nord i Italia. Det byr fremdeles på store utfordringer å være reisefot, på grunn av de store ødeleggelsene som flommen som har vært resultatet av den regnfulle sommeren.

John Paulsen, som er en av Amalies mange beilere, nettopp har utgitt en roman med familien Ibsen som lett gjenkjennelige modeller, og som fra tid til annen bor hos henne, er på besøk igjen. Nå skal han få møte hennes venn Arne Garborg, som hun er både er glad i og stolt av.

Amalie skriver til Erik:

Ibsens En folkefiende har urpremiere ved Christiania Theater. Stykket handler om Tomas Stockmann, som er en badelege og familiemann i en liten norsk by. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til, og som er av stor betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret.

Henrik Ibsen sender et hjertelig og beundrende gratulasjonsbrev til Camilla Collett i forbindelse med hennes jubileum

Henrik Ibsens sønn Sigurd er i Paris på egenhånd. Han går på teater og kunstutstillinger, men lengter også hjem til foreldrene. Han har sett Sarah Bernhardt spille.Han syns hun er meget spesiell, en personifikasjon på århundrets nervøsitet og energi, skriver han hjem.

Han har også vært med på åpningen av Salongen. Han liker speiselt godt et maleri av Werenskiold som forestiller en eng med et rødmalt hus i bakgrunnen. Men hva nytter det med god teknikk, når dem ikke brukes til å illustrere en tanke? skriver han.

Henrik Ibsens Gengangere har europeisk urpremiere i Helsingborg i Sverige. Stykket blir satt opp av August Lindbergs teaterselskap.

Erik Skram har vært og sett en oppsetning av Ibsens Gengangere i København. Han har fribilletter til teatret, og har forsøkt å få med sin søster Jutta med på forestillingen - men hun nektet.

Her er hva han skriver hjem til Amalie Müller:

Amalie Müller kan ikke fordra jøder. Og spesielt ikke de jødiske brødrene Edvard og Georg Brandes, skriver hun hun Erik Skram i København:

Henrik Ibsen reiser til Gossensass, der han arbeider på Vildanden, som han påbegynte i april, men som han har tenkt på helt siden vinteren 1882-83. Han er urolig for hvordan mottakelsen vil bli av et så intimt og personlig stykke under de rådende poltiske omstendigheter i Norge, der man kun er opptatt av debatten om parlamentarismen.

Henrik Ibsen er i Gossensass. Mens han spiser middag på hotellet, kommer det et forferdelig hagelvær. Haglene er store som hønseegg og klare som glass. De kommer med stor kraft at de slår rund hull i vinduene uten å knuse dem. Uværet varer hele natten. Kirkeklokkene ringer uopphørlig, og de fleste er oppe hele natten. Uværet forårsaker sotre skader, blant annet på jernbanen.

Henrik Ibsen skriver til sin kone Suzannah at han har vært på et tre dagers besøk hos Bjørnsons i Schwaz. Han ble hjertelig mottatt, kan han fortelle. De to dikterne har tilbrakt mange timer sammen i intens samtale. De hadde mye å snakke om, og gjorde også noen erfaringer med noe han ikke helt vet hva han skal kalle - han velger å kalle det spiritisme.

Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde Henrik Ibsen på besøk i Schwaz i Sveits i sommer, skriver til Aleksander Kielland om sitt syn på Ibsens Vildanden. Han er ikke begeistret, og lufter litt av sin motvilje i brevet. Han regner med at også Kielland er forgapt i stykket, men selv finner han det så til de grader usansynlig i sin oppbygning at mordet på den lille piken Hedvig blir forfatterens, skriver han.

Hennrik Ibsens Brand får sin første komplette oppføring på Nya Teatern i Stockholm.

Suzannah og Henrik Ibsen er på vei med jernbane fra Kristiania til Trondheim. Bjørn Bjørnson fulgte dem til stasjonen i dag tidlig, og idet de tok farvel, sa Ibsen med så høy stemme at alle som hadde møtt opp fikk det med seg: "Hils alt som er ungt i Norge, og be dem være tro, og si at jeg vil være med dem som fløymann på venstre side, som venstre fløymann. Det som kan se ut som galskap hos de unge, det blir likevel det spirende. Vær sikker på det." Den store menneskemengden som har møtt frem, roper: "Leve Henrik Ibsen og frue!"

I dag skriver Bergens Tidende at Henrik Ibsen er kommet til byen. Teaterstyret ved Den Nationale Scene oppsøker ham og inviterer  til festforestilling; skuespilleren Laura Gundersen fra Christiania Theater er for tiden i Bergen for å spille i Hærmændene paa Helgeland og Fru Inger til Østråt, og teateret ønsker å  gi det siste som festforestilling. Ibsen takker nei til denne gesten, men overværer  prøvene (og generalprøven) til stykket, og treffer samtidig instruktøren Gunnar Heiberg.

Henrik og Suzannah Ibsen, som nå har oppholdt seg i ni dager i Kristiania, går ombord i et dampskip og seiler til København. Her har danskene lenge arbeidet med forberedelsene til besøket: Det kongelige Teatret skal vise en festforestilling av Vildanden, og forlegger Frederik Hegel har invitert til en bankett med en reke prominente gjester fra dansk litteraturliv. Det er Georg Brandes som skal holde hovedtalen.

Henrik Ibsen, som sammen med sin Suzannah har oppholdt seg i København noen dager, og som nå snart er på vei tilbake til Tyskland, er blitt kontaktet av det norske Studentersamfundet ved dets leder Lorentz Dieterichson. Studentene ønsker å lage en markering for å hylle ham. Men det vil ikke Ibsen ha noe av. Han føler seg ikke i slekt med studenter under Dietrichsons ledelse, skriver han i et nokså biskt brev.  Han skriver:

Frits Thaulow tar initiativet til å hylle Henrik Ibsen med et fakkeltog. Men dikteren avslår, og professor Dietrichsson dikter en ironisk og nærgående smedevise om ditkeren som blir sunget med stor entusiasme i Studentersamfundet. Dette fører til en lang feide blant studentene, som angriper behandlingen av Ibsen, og fører til oprettelsen av Den frisindende Studenterforening, med Ernst Sars i spissen.

Henrik Ibsen skriver til grev Carl Snoilsky, som han graff i Molde i \sommer. Han skriver om hvordan han slett ikke kan like bergenseren Lorentz Dieterichson, som også var i Molde, og som Ibsen var en del sammen med. Ibsen skriver at han denne sommeren gradvis avdekket at Dieterichson er en mann preget av "sindets og tankens smålighed, en karakterens ​afkræftelse, en elendig hensyntagen til andre menneskers domme og meninger". Dieterichson er rett og slett en slapp natur, mener Ibsen.

Henrik Ibsens Rosmersholm utkommer. Det handler om en ung kvinne nordfra, Rebekka West, som har skaffet seg innpass i en gammel og innflytelsesrik familie av geistlige, militære og embetsmenn på Rosmersholm. Det siste medlemmet av denne slekten er Johannes Rosmer, som har vært sogneprest, men nå har han trukket seg fra embetet sitt.

Ola Hansson utgir novellesamlingen Sensitiva Amorosa i Sverige. i novellene skildres nervøse, rastløse mennesker som kjemper mot oppløsning, men hvor trangen til frigjørelse og hengivelse er hemmet av en drepende livsangst. Hele kjærlighetslivet til disse menneskene foregår over et nokså snevert område, hvor den mest intense gleden slår om til dyp sorg.

Årsaken til de raske vekslingene er menneskenes splittede seksuelle følelseliv.

Henrik Ibsen skriver i et brev til Ludvig Meyer at han har mottatt Christian Krohgs roman Albertine, men at han ikke kommer til å lese den. Hans Jægers bok Fra Kristiania-Bohemen har han kun bladd i, kan han fortelle.

Henriette Steen er en av de som engasjerer seg i Dansk Kvindesamfunds debatt om formålsparagrafen, og hvorvidt ordet "likestilling" skal med i den. Kvistleiligheten hennes i Østersøgaded her i København har i flere år vært samlingsstedet for en kvinnelig diskusjonsklubb, hvor slike spørsmål debatteres. Henriette er en kvinne som gjør sterkt inntrykk på sine omgivelser,  kjent for sin skarpe replikk og sitt dype engasjement. Det er noe fornemt ved henne; hun både engasjerer og gjør at det er naturlig å holde en viss avstand.

Georg Brandes skriver en artikkel i det danske tidsskriftet Tilskueren som han sender til Henrik Ibsen. Artikkelen handler om virkeligheten og temperamentet hos det som regnes som naturalismens ledende romanforfatter, Emile Zola.

Brandes påviser hvordan det ikke er sammenheng hos Zola mellom det litterære programmet hans og det han skriver i flere av romanene sine.

Henrik Ibsen har avsluttet sin herlige sommerferie i Danmark og reist til Sverige, hvor han blir feriet med en rekke selskaper, og blir kjent med den 38 år gamle forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Anne Charlotte Leffler, som han får stor sans for. Han og Anne Charlotte har mange samtaler.

Nå har han kommet til Göteborg. Her blir han i seks dager.