København

I København overtar Kristian Zahrtmann en malerskole. Den skal komme til å få stor betydning for utviklingen av dansk malerkunst.

Leis Schjelderup forlater Paris og flytter til Danmark for godt. Det er imidlertid ikke enkelt å leve som kunstner i København. Hun tjener til livets opphold ved å male portretter, det dreier seg både om bestillinger og om portretter av venner og familie.

Portrettene skaffer henne en kjærkommen inntekt, og mens hun arbeider med dem, oppholder hun seg gjerne noen uker hos familien som har bestilt det.

I København tas Nørrebro Jernbanestation i bruk.

I København florerer kjønnssykdommer som gonoré og syfilis som aldri før. Det meldes inn 5-6 000 tilfeller av gonoré og 2000 tilfeller av syfilis årlig.

Myndighetene har tatt kontroll over sextrafikken gjennom bordeller som er statskontrollert og har regelmessige legetilsyn, for problemet er betydelig; syfilis forårsaker like mange dødsfall som den fryktede lungetuberkulosen, som fremdeles er dødsårsak for litt over en tidel av alle dansker som dør. Men på Vesterbro kan menn og kvinner møtes fritt, også for at mennene skal få kjøpt sextjenester.

Amalie Skram har et illebefinnende og må få tilkalt doktor og få morfin, skriver hun i et brev til sin venninne Vilhelmine Ullmann i Kristiania.

I København åpner Cirkusbygingen i Jernbanegade.

Amalie Skram skriver et langt brev til sin venninne og mentor Vilhelmine Ullmann i Kristiania, med inngående beretninger om sine erfaringer med Camilla Collett. Hun skriver:

«Jeg har et par gange set fru Collett hernede, og hvergang bagefter har jeg tænkt: om Du nu kunde springe hen til fru Ullmann og fortælle om hvor viderværdigt det har været. Forresten har jeg været rørt over hende også. Ifjor kom hun rent uventet op for at hilse på mig. Jeg havde længe vidst at hun var i byen, men natur ligvis ikke tænkt på at hjemsøge hende.

I København er vårværet nydelig. Det er kommet litt regn, og det er lenge siden man har opplevd byen så varm og vakker og sommeren så langt kommet

Amalie Skram skriver sitt første brev til Edvard Brandes for å protestere mot en uttalelse i hans anmeldelse av hennes novelle "Bøn og Anfægtelse". Anmeldelsen står på trykk i Politiken i dag, og er for en stor del anerkjennende. Men Brandes skriver at det vil kreve en hel roman å gjøre fortellingen hennes overbevisende. Hans kommentar vedrører en av de to guttene i fortellingen hun har skrevet, og deres forskjellige reaksjoner på farens galskap. Amalie skriver:

Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den.

Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig. Ikke holdt han nogen tale til mig, heller.»

Amalie Skram har sendt sitt tre akters teaterstykke Gjæld til Christiania Theater. Det handler om en ung frue, Helene som ikke får pengene til å strekke til. Hun har tatt opp lån for å kjøpe møbler, mens hun har latt sin mann overlæreren være i den tro at hun har arvet pengene fra en tante. Handlingen settes i gang ved at ektemannen reiser på en auksjon i en fremmed by. Hun tror aldri han skulle ville gifte seg på gjeld, og dette er hennes måte å bringe ekteskapet i havn på. Nå lever hun i fare for å bli avslørt, og vurderer å låne penger fra sin beundrer Mejer.

Victoria Benedictsson ankommer København og treffer der sin venn og kollega Axel Lundegård. De diskuterer det Lundegård kaller "judekotteriet". Han mener at dersom Victoria bare viser seg dyktig nok i sitt arbeid, vil brødrene Brandes nok vise henne aktelse. Hun beundrer Georg Brandes enormt, han har vært hennes ledestjerne -- men Edvard forakter hun. Senere på dagen treffer Lundegård Georg Brandes og Sophus Schandorph på kafeen Aporta. De deler en flaske vin. Georg lover at han skal besøke Victoria om et par dager.

Victoria Benedictsson treffer Georg Brandes første gang. Han kommer til henne på hotellrommet. Han er liten og spenstig og med et fint ansikt som ser ut til å ha lidd mye, kommer hun til å skrive i dagboken sin med det samme han er gått.

Trekke hans er liksom trukket sammen med gummistrikk, skriver hun. Og stemmen er vakker. Han viser medfølelse med hennes isolasjon der hun bor som postmesterfrue i Hörby i Skåne, det gjør ham vondt at hennes leselyst ikke kan stilles der, sier han.

Amalie Skram skriver flittig, det som skal komme til å bli romanserien Hellemyrksfolket begynner også å ta form; de to første bindene skal komme til å bli utgitt neste år.

Henrik Ibsens Rosmersholm utkommer. Det handler om en ung kvinne nordfra, Rebekka West, som har skaffet seg innpass i en gammel og innflytelsesrik familie av geistlige, militære og embetsmenn på Rosmersholm. Det siste medlemmet av denne slekten er Johannes Rosmer, som har vært sogneprest, men nå har han trukket seg fra embetet sitt.

Victoria Benedictsson, som nå er blitt 36 år gammel, har kommet til København og tatt inn på Hotell Leopold i Hovedvagtsgade. En gang i uken går hun på Georg Brandes’ forelesninger om dansk og tysk romantikk. Hun er oppslukt av den store radikaleren, han er Københavns mest beryktede og beundrede intellektuelle, hennes største ønske er å bli kjent med ham. Og etter en stund får de faktisk kontakt.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun drømmer om at Georg Brandes skal kysse henne. Men hun har lite håp om at det kan skje, for hun er sikker på at han må synes hun er en total idiot, hun som ikke ha lest noen ting.

I går strøk han den myke, varme hånden sin over det glattkammede håret og det høyre kinnet hennes, skriver hun. Hun elsker hånden hans, den har en så myk måte å stryke på, men hun tolket kjærtegnet som selve avslutningen på forholdet deres: hans rolige faderlighet.

Amalie Skram har fått høre at noen har satt ut rykter om at hun går rundt og snakker stygt om Georg Brandes. Hun vi komme til bunns i hvem som har påstått dette. Hun skriver til ham:

«Kjære dr. Brandes, Det er igår kommet mig for øre at der til Dem er bleven sagt, at jeg gik og talte ondt om Dem, sagde at jeg «hadede» dem o.s.v. Nu spørger jeg Dem, er dette sandt? Og vil De i tilfælde opgive Deres hjemmelsmand?

Deres ærbødige og hengivne Amalie Skram"

I Danmark blir det i dag i form av et sirkulær fra Justisministeriet sendt ut beskjed til alle landets politimestre om at det heretter ikke er tillatt å gi offentlige forestillinger der folk mot betaling kan se hypnose, som også blir kalt dyrisk magnetisme, fremført på scenen.

Årsaken sies å være at hypnosen kan ha skadelige følger for de som er med i forsøkene, særlig når hypnosen utføres av ukyndige og uten kontroll av sakkyndige.

Frits Thaulow skriver et indignert brev til Erik Skram der han tydelig gir uttrykk for at han misliker at Amalie Skram har brukt ham som modell i novellen Knud Tandberg.

Novellen handler om et ektepar i Kristianias finere og liberale kretser der mannen, som er musiker, er utro mot sin kone med en langt yngre kvinne. Ekteskapet deres går mot oppløsning. Det er tydelig at det har kommet til en disputt mellom Frits, Amalie og Erik om denne saken i en sosial setting, og at Erik har beskyldt Frits for å være plump i konfrontasjonen.

Amalie Skram har lest Christian Krohgs roman Albertine. Hun skriver i brev til sin venn Arne Garborg: «Kroghs bog er over al beskrivelse god og dejlig. Hils ham og sig at den vil jeg skrive om. Skram hilser».

I København kan danskene lese i tidsskriftet Tilskueren artikkelen «Om Hypnotisme» av den danske legen John de Christmas-Dirckinck-Holmfeld. Med en rekke eksempler fra især franske eksperimenter og demonstrasjoner illustrerer forfatteren sitt hovedpoeng, nemlig at de alle viser «det samme Fænomen, det hypnotiserede Individs fuldstændige Afhængighed af Hypnotisørens Vilje».

Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson går i heftig duell i en avisdebatt, og det ender med brudd mellom de to.

Nils Collett Vogt fra Kristiania er blitt 23 år gammel og får med venners hjelp fått utgitt en diktsamling i København. Den vekker en del oppmerksomhet for tiden. Han skal siden komme til å skrive en erindringsbok der han tenker tilbake til denne tiden i den danske hovedstaden, og møter han har hatt med blant annet Amalie Skram, som for øyeblikket er svært opptatt av ham.

Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli Amalies psykiater ved innleggelsen om noen år, blir utnevnt som den første professoren ved Københavns kommunehospitals 6. avdeling, som er sinnssykeavdelingen, og som dosent i psykiatri ved universitetet i København. Dette innleder den mest betydningsfulle perioden i hans liv som lege og forsker.Det skal også komme til å bli viktig periode i fakultetets kliniske undervisning. I løpet av kort tid lykkes det ham å fullføre de reformene som forgjengeren hans, C. G. Gædeken, begynte på.

Jonas Lie utgir romanen Et Samliv. Den er konsentrert om det hverdagslige i et gjennomsnittsekteskap – fra forelskelsens første rus på åpningssidene til sluttreplikken, etter sølvbryllupsfesten: Vi har det – elendig!".

Victoria Benedictsson er tilbake i København fra Hörby i Skåne, der hun bor sammen med sin mann postmesteren, og og hans og deres felles barn. Hun lider, men samtidig kjenner hun at hun lever.

I Hörby føles det som om hun skulle være død, skriver hun i dagboken. Alt hun klarer å tenke på er Georg Brandes. Hun er svært forelsket, det er som om hun er hypnotisert. Men hun må ta seg kraftig sammen og skrive, ellers kommer økonomien hennes til å ramle sammen, og også hennes selvrespekt, føler hun.

Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.

Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.

Victoria Benedictsson har reist til Malmö og vært sammen med venner; Wåhlins. I almanakken sin skriver hun at hun har hatt det hyggelig. Hun er fornøyd med at hun har reist fra København. Alt annet er hun likegyldig med. Og hun begynner å skrive et langt brev til Georg Brandes.

Hun vil snakke ut om det hun er for sky til å snakke om når de er i samme rom. Det handler om hennes roman, Fru Marianne, som hun skriver på. Brandes har tydeligvis spurt henne om den, om den innhold og emne. Men hun vred seg unna som en ål for spørsmålet, skriver hun.

Victoria Benedictsson noterer i almanakken sin at hun i dag har gått til sengs matt og elendig, men at hun samtidig trives godt hos sine venner som hun er på besøk hos. Hun ønsker inderlig at det skal komme brev til henne fra Georg Brandes i morgen. Men hvis det ikke kommer noe, vil hun være fornøyd med å vende tilbake til familien Hörby, skriver hun.

Henrik Ibsen skriver i et brev til Ludvig Meyer at han har mottatt Christian Krohgs roman Albertine, men at han ikke kommer til å lese den. Hans Jægers bok Fra Kristiania-Bohemen har han kun bladd i, kan han fortelle.

Amalie Skram skriver til Georg Brandes. Hun vil gjerne at hennes gamle venninne fra Bergen, Elisa Knudtzon skal få treffe ham. Elisa er gift med dansken Jørgen Bailli Knudtzon, som også er Amalies gode venn og støtte. Paret bor med sine barn i Kalvedalsveien 43 i Bergen -- i et av byens fineste strøk.

Elisabeth Grundtvig trykker i tidsskriftet Kvinden og Samfundet en artikkel der hun stiller spørsmålet om hva som i grunnen er den kvinnelige natur. Er den hun hadde da menneskene først ble seg bevisst seg selv som mennesker?

Er det den som de ville folkeslagenes kvinner ennå har? Eller er det den som de danske kivnner hadde for tusen år siden? spør hun i artikkelen.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram.

I København stormer og regner det.

Edvard Brandes skriver en tilintetgjørende kritikk av Victoria Benedictssons roman Fru Marianne i avisen Politiken. Han kjenner nok ikke til broren 'Georg Brandes erotiske forhold til denne forfatteren.

Anmeldelsen skal komme til å ha knusende virkning på Victoria. Også Georg har uttalt seg negativr om den. Han har kalt den en dameroman.

Henriette Steen, Viggo Hørups trofaste elskerinne gjennom mange år og med i Amalie Skrams bekjentskapskrets, er en av de radikale kvinnene i København som deltar i den store sedelighetsfeiden som på denne tiden raser mellom grundtvigianerne og de radikale. Hun skriver i Politiken et skarpt angrep på Elisabeth Grundtvig og Dansk Kvindesamfund. Sammen med 20 andre stiller hun mistillitsvotum til styret i foreningen.

Amalies roman Sjur Gabriel utkommer hos Salomonsen i København. Handlingen i romanen foregår i løpet av 7-8 år av ekteparet Oline og Sjur Gabriels liv. Da har Sjur Gabriel gått fra å være en seig, gudfryktig og arbeidsom fisker og småbonde utenfor Bergen til å bli en som har gitt opp seg selv, familien sin, gården og alt annet.

Romanen begynner slik:

I København åpner den nye broen over Peblingesø. Den får navnet Dronning Louises bro. Den har vært under konstruksjon i et par år, og er bygd i granitt. Den erstatter en eldre og mindre funksjonell bro over sjøen, som ligger ikke langt fra Erik og Amalies leilighet på Østerbro.

I Politiken, Edvard Brandes’ og Viggo Hørups radikal avis, står det i dag en anmeldelse av Amalie Skrams roman Sjur Gabriel, som er det første bindet i det som skal bli firebindsverket Hellemyrsfolket. Den er grundig og for en stor del svært anerkjennende. Boken blir karakterisert som omhyggelig gjennomtenkt og dyktig utført. Den blir sammenliknet med et naturalistisk maleri, et portrett av en gammel sliter som maleren har fordypet seg i. Anmeldelsen er lang, og har et utfyllende handlingsreferat som viser hvordan romanpersonene sliter seg gjennom tilværelsen uten håp.

Henrik og Suzannah Ibsen besøker Göteborg. Herfra reiser de videre til Stockholm og København. Laura Kieler, som har stått modell for Nora i Et dukkehjem, og har betalt en høy pris for det, skriver dette om Ibsen i samlingen Silhoueter, som utkommer i år: «En ensom mand! Han kalder sig selv således, og andre kalder ham således. En mand, der flytter milepælene længere og længere ud og står på vagt, spejdende efter solens opgang.Så snart han bliver indhentet, viger han sky tilbage og kæmper sig længer ud på vidderne over 'stenrøse og urder'.

Amalie Skram mottar en temmelig drepende kritikk for Sjur Gabriel i Berlingske Tidende. Romanen inngir ikke leseren noen som helst sympati med personene, skriver anmelderen. Mottakelsen i norske aviser er omtrent den samme. Noen mener nok at det fins et visst talent i romanen, men det er fotografisk, ikke kunstnerisk. Amalie tar alltid negativ kritikk svært tungt, selv om hun forsøker å holde hodet høyt, og får varm støtte av Erik Skram.

August Strindbergs stykke Fadren har premiere i København på Casinotheatret. Han får en voldsom reaksjon når han ser sitt eget stykke oppført. Det er vanskelig for ham å vite om hva som er diktning og hva som er virkelighet, de to glir over i hverandre.

Han skriver dette til vennen Axel Lundegård, som er Victoria Benedictssons gode venn og forbundsfelle:

Victoria Benedictsson har nok en gang besøk at Georg Brandes på hotellrommet hun leier på Hotell Leopold i København. Hun er slett ikke den eneste kvinnen han har omgang med på denne måten, og han har for vane å fortelle inngående om alt sitt besvær med disse mange kvinnene. Så snart han har gått, skriver hun alt han har sagt, og alt de har gjort, ned i dagboken.

Friedrich Nietzsche forsøker igjen å vekke Georg Brandes oppmerksomhet for sine skrifter. Han sørger for å få sendt ham et eksemplar av Moralens opprinnelse, som nettopp er utkommet. Og det viser seg at Brandes nå på egenhånd er i gang med å sette seg inn i Nietzsches forfatterskap; han er kommet til Hinsides godt og ondt. Først var han temmelig desorientert i forhold til det han leste, han forsto ikke hva dette var for noe. Men etter hvert når han har fått orientert seg litt, går det opp for ham at disse sære tekstene og tankene er både svært originale og svært ansporende.

Jakob Worm-Müller, Amalie Skrms sønn, er på besøk hos hennes mann Eriks søster Henriette Skram.

Christian Krohg tilbringer denne vinteren i København. Han kommer ofte på besøk hos Erik og Amalie Skram, og alltid snakker han om Hans Jæger. Den unge Nils Collett Vogt, som er mye sammen med Krohg og ekteparet Skram denne vinteren, skal siden komme til å skrive dette om Krohgslik han fremstår denne vinteren:

Friedrich Nietzsche skriver et entusiastisk svarbrev til Georg Brandes fra den franske riviera. Han er overveldet av glede over anerkjennelsen han har fått fra Brandes i hans brev, og syns uttrykket Brandes bruker, aristokratisk radikalisme, er svært godt.

Amalie Skrams roman To Venner blir anmeldt anonymt i danske Politiken. Anmeldelsen er ganske positiv, men den kritiserer den overdrevne bruken av dialekt i romanen, og anbefaler at forfatteren leser Zola.

August Strindberg har forsøkt å begå selvmord i fylla i København.I dag står det en notis i den høyreorienterte danske avisen Aftenbladet om hendelsen.