Amalie Skram

I dag sender Emma Gad dette brevet til Amalie Skram.

Amalie Skram oversetter Arne Garborgs Den burtkomne faderen til dansk. Hun gir boken tittelen Den fortabte fader. Hun er svært oppatt av denne boken. Den utgis av dansk Gyldendal.

Edvard Brandes Edvard Brandes vender tilbake til København fra Kristiania, hvor han har vært gift med Amalie Skrams venninne Ingeborg (som tidilgere har vært gift med Frits Thaulow).

Brandes begynner som politiker og journalist i avisen Politiken.

Dette året tar han også med sin syke kone Elise til Egypt. Hun har tuberkulose.

Amalie er i ferd med å gå i gang med Afkoms afkom, som skal bli det femte og siste bindet i serien om Hellemyrsfolket. Hun skriver til Irminger om hvordan det å skrive for henne er nært knyttet til lidelse. Hun led for eksempel fælt da hun skrev Julehelg, og verre kommer det nok nå til å bli, tror hun. Men hun mener at når man bare forstår lidelsens nødvendighet, er den til å holde ut. Pikesorgene hennes, derimot, -- de er ikke til å holde ut. Tjenestepikene hennes er totalt upålitelige. Alle som en.

Amalie skriver til Karoline Bjørnson om hvor ulykkelig hun er over det seneste brevet hun har fått fra Bjørnstjerne. Det hvor han skriver at han har kalt henne en trappetøs overfor Karoline. Amalie går her og gråter til det snart ikke er flere tårer igjen i henne, Gud vet hvor alle de tårene kommer fra.

Karoline Bjørnson skriver til Amalie Skram at hun er bedrøvet etter å ha lest det seneste brevet hennes. Hun forstår ikke at Bjørnstjerne kunne sende deg et slikt ord i posten. Det er ordet trappetøs hun sikter til. Hun tror han rent har forelsket seg i dette ordet, og han må ha sendt det uten å tro at Amalie kunne bli lei seg for det.

Amalie Skram har ligget til sengs med kraftig forkjølelse etter å ha stått i det kalde kjøkkenet og laget sin egen middag i lang tid, på grunn av pikemangelen. Men nå er endelig en ny pike på plass skriver hun i brev til sin venn Valdemar Irminger.

Arne Garborg skriver til Ludvig Müller, Amalies sønn, og takker for sist. Han donerer sin bok om Jonas Lie til skuespillerforbundets marked.

Amalie skal lese opp i Arbejdernes forsamlingssal i København. Dette er tredje gang hun leser opp, og de to første gangene var det ingen som hørte noe av det hun leste.

Men denne gangen er hun forberedt; hun har øvd sammen med teaterinstruktøren Anton Neergaard. Når hun kommer hjem fra opplesningen, skal hun holde selskap for å feire at det er et år siden Ingeborg flyttet inn i værelset som hun ble nødt til å leie ut da Erik flyttet.

Amalie Skram får tildelt dansk forfatterstipend. 800 kroner i året. Det er en enorm glede og lettelse for hennes. Hun har hatt store økonomiske bekymringer etter at hun ble skilt..

Amalie får ikke skrevet noe særlig, og har elendig råd etter å ha lånt bort 350 kroner til et ungt menneske som ikke betaler tilbake. Håndverkere har malt og taptetsert i arbeidsrommet hennes, og hun har reparert Småens klær. Ingeborg har flyttet ut for en tid, for å være sammen med sin søster, som er på besøk fra Dresden.

Amalie Skram strever med oversettelsen av vennen Arne Garborgs roman Den burtkomne Faderen. Hun setter stor pris på at boken er så personlig, og forsikrer Garborg om at det danske lesende publikum nok kommer til å sette pris på nettopp det. Men hun er svært usikker på hvordan hun skal oversettte romanens tittel. For tiden føler hun seg glad. Det føles som om hun har mange år i fengsel, og så har Gud kommet og lukket fengselsporten opp og invitert henne ut til lys og luft og liv, og sagt: Dine synder er tilgitt.

Arne Garborg skriver til sin venninne Amalie Skram om hennes oversettelse av Den burtkomne Faderen. Han vil helst at den skal oversettes til virkelig dansk. Han er ikke så glad i norsk-dansk, og mener dessuten at hans norske lesere bør lese boken i original språkdrakt. Ren dansk, derimot, er han glad i.

Amalie vil ikke høre mer snakk om sin aritkkel i Politikken. Hun er dypt skuffet, både over seg selv og over sine medmennesker.Nå vil hun trekke seg helt tilbake fra verden og bare skrive. Når hun skriver, når nemlig ikke verden henne, skriver hun i brev til in venn Irminger.

Amalie Skram er godt i gang med oversettelsen av Garborgs Den burtkomne faderen. Arbeidet er svært engasjerende for henne. I denne boken har hun funnet en slags åndelig veiviser, skriver hun til sin venn Garborg.

Amalie er nå alvorlig syk med sitt vonde ben, og skriver et fortvilet brev til Edvard Brandes.

Pylle Gad, som er en av Amalie Skrams danske venninner, og som følger utviklingen i den norske stemmerettssaken nøye, skriver til Randi Blehr om hvordan forholdene er når norske kvinnesakskvinner skal legge opp strategien.

Stemningen står på kokepunktet, kan hun fortelle, men noen større skandale blir det ikke, selv om det stråler rent og uforfalsket hat ut fra det hun kaller partiene "Gina" (Krog) og "Ragna" (Nielsen).

Pylle morer seg over å se hvordan kvinner ikke har nådd så langt som mennene når det gjelder å skjule sin ærgjerrighet.

Amalie Skram inivterer til middagsselskap med mange gjester, der oversetteren Mathilde Mann er æresgjest. Blant gjestene er også Mette Gauguin, Paul Gauguins kone, Maggen og Nils Kjær, Helge Rode og Thomas Krag (Vilhelm Krags bror),Erna Juell-Hansen (som er Holger Drachmanns søster) -- og en rekke unge leger. Amalie er trett og nervøs, men har insistert på å holde dette selskapet.

Siden kommer Maggen Kjær til å skrive i sine erindringer om denne kvelden i Classensgade at man fikk inntrykk av at legene er Amalies venner alle som en. I hvert fall var de alle dus med henne.

Amalie skriver til Hulda Garborg og takker for lammelåret, som Hulda har sendt henne, og hun etter Huldas anvisning har hengt opp i stuen. Men hun lurer på om det ikke skal røkes? Hun har skåret av et stykke og smakt på, og kjøttet er deilig mykt, men smakte så underlig, slett ikke som spekekjøtt.

Amalie føler at kun Irminger forstår hvordan hun lider. Derfor lyver hun til de fleste om at det går godt med skrivingen. Men Irminger forstår. Og innerst inne i sitt triste hjerte føler hun også en liten stripe av håp.

Rainer Maria Rlike anmelder Amalies roman Julehelg (som han har lest på tysk) i den tyske avisen Bremer Tageblatt. Hans omtale er meget rosende, og han slår fast at hun er en stor kunstner. I samme artikkel anmelder han Selma Lagerløfs Jerusalem II.

Amalie skriver til sin venn Irminger og ber ham slutte å kalle henne fru Skram, og i stedet Amalie. Det beste ville vært om han kalte henne bare Amalie, men hun forstår at det kan være vanskelig. Hun forteller at moren hennes kalte henne Malla, men brødrene hatet det navnet, og døpte henne Magli, som hun likte selv. Amalie syns hun er et stygt og søtladent navn. Da er Bertha, som står på dåpsattesten hennes, bedre, syns hun. De er svært vanskelig for henne å kalle menn hun er dus med, ved fornavn.

Amalies første hefte av Mennesker utkommer om noen dager. I sin fortvilelse har hun, på forslag fra Peter Nansen, gått med på at romanen skal komme ut heftevis en gang i måneden. Hun er fortvilet ved tanken på hvordan hun skal orke dette, for kreftene mangler og motstanden er intens. Hun betror seg i sin fortvilelse til sin trofaste venn Irminger,som må love å ikke fortelle om elendigheten til en levende sjel.. Å sette seg til skrivebordet er som å sette seg på martyrkrakken. Hun er overbevist om at man må lide for å skrive.

Amalie er innlagt på klinikk i Wilhelmsens gate i København. Hun er svært syk, en stund trodde hun at hun skulle dø.

Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne.

Arbeiderpartiet får valgt inn sin første representant på Stortinget, Alfred Eriksen fra Troms.

Amalie utskrives fra klinikken i Wilhelmsensgade.

Amalie er panisk for å få ferdig heftene som skal leveres til Mennesker. Hun har forstuet hånden og kan ikke skrive. det er fortvilende.

Amalie er litt friskere, og har våget seg ut i den kalde, blåsende våren noen ganger, men slike turer gjør henne utmattet og helt på gråten. Skriving blir det lite av. Helst vil hun bare sitte med hendene i fanget. Hun er fornærmet på Irminger, somhun syns aldri kommer når hun ber ham. Hun skriver til ham at hun derfor vil slutte å invitere ham. Det er håpløst å bo så høyt oppe i etasjene med det vonde benet, så hun har bestemt seg for å finne et sted å bo uten trapper.

Amalie har en ung beundrer, Hage, som overøser henne med oppmerksomhet; buketter, blomster og brev. Hun har bare sett ham en gang før, på klinikken i Villemoesgade, hvor han han på gang spurte etter henne, og til slutt ble innlagt. Irminger er forferdet, og ber henne sende beundreren et brev. Han syns hun oppfører seg merkelig.

Irminger har gitt Småen et bilde av en ku. Småen er overveldet. Rammen er også praktfull.

Amalie skriver til Irminger. Hun er temmelig irritert på ham; hun har invitert ham på besøk i morgen, og han har svart at han ikke kan kommer, for han skal på besøk til sin bror. Han kunne jo bare ha sett opp til henne på hjemveien? Hun må få snakket litt med ham før han reiser bort for hele sommeren, hun syns han gjør så lite for at de to kan få en stund sammen. Det er jo bare her hos henne at de to kan være alene sammen. Men samtidig må han forstå at hun er svært redd for å virke for påtrengende.

Amalie har blitt flyttet til et sanatorium i Hornbæk. Det er først og fremst et halsonde som plager henne. Hun blir penslet i halsen med det hun i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson betegner som etsende gifter, og stukket med glødende syler det skal fordrive den forferdelige hosten som i så mange år har tæret på kraften hennes, og på sinnet. Hun ligger i en døs og sløver, og vet ikke hvilken dag eller hvilken dato det er. Orker ikke å spørre etter en avis, og slett ikke å lese den.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie om hvor trist det er å høre hvor syk hun er. Det er forferdelig, det ene etter det annet, ingen hvile og ingen nåde, skriver han. Han legger til at det gjør et eiedommelig inntrykk å lese om det i en håndskrift som i motsetning til alle andres blir yngre og klarere. Han spør: Er hun blitt større innvendig?Det med Magdalene Thoresen og hennes reaksjon på hans stykke Laboremus kan han ikke forklare. Hun var en storskåren, godmodig, fantastisk ånd, men hun hadde ingenting til felles med Lydia i stykket.

Hulda Garborg ser Amalies stykke Agnete på teatret. Hun syns det er svært godt, og det hun kaller skramsk. Amalie er en utmerket advokat for hovedpersonen Agnete, denne kvinnen som lyver og stjeler, men har en uendelig trang til hengivenhet og et verdig menneskeliv, og som vil redde seg ut av elendigheten med full sannhet og tillit til den elskede - og som blir skuffet. Hennes forpinthet var til å gråte ove, mener Hulda.

Hulda Garborg har fått lese to tredeler av Arnes manuskript til Knudaheibrev. De er formet som brev til vennen Steinar Schjøtt, som også er Amalies venn. Hulda syns det er svært godt, det han skriver. Han står uendelig langt over henne, syns hun. Og hun forstår bedre enn noen gang i hvor stor grad mannen hennes er fanget i barndommens tryllering. Ingen som ikke har sin opprinnelse innenfor den trylleringen kan noen sinne få noen dypere betydning for ham, innser hun. Det er på Jæren og i den første barndommen og ungdommen at han har hatt sitt eneste virkelige hjem.

Amalie kjører rundt i drosje med sitt dårlige ben for å se på leiligheter. Pengene flyr ut. Hun kan umulig bli boende i Classensgade i femte etasje med alle de trappene. Det er ingenting som snevrer et menneske inn som pengesorger. Men i hele sommer har hun likevel sluppet å ligge til sengs. Hun har ikke kunnet arbeide med særlig kraft, for bekymringene har tatt for mye plass i tankene. Men likevel.

Ludvig Müller, Amalies sønn, spiller i Ibsens Brand på Nationaltheatret under regi av Bjørn Bjørnson.

Amalie Skram har flyttet inn i ny leilighet i Ribegade 18 med datteren Småen (Johanne). Leiligheten ligger bare noe få kvartaler den gamle leiligheten der de har bodd sammen med Erik, i Classensgade.

Flyttingen har vært et helvete, men leiligheten har badeværelse og elektronisk lys. Amalie er henrykt over fasilitetene, skriver hun i brev til venner.

Men hendene hennes er sprukne og skåret opp på glass. Hun har mange små uhell for tiden.

Amalie skriver til sin venn Irminger og forteller om sin første svigerfar, brigadelege Müller i Bergen, August Müllers far, som i en alder av 72 år, og etter å ha bodd i sitt eget hus i 38 år, skulle flytte. Han kunne ikke beholde huset, forteller hun, og tok sitt eget liv dagen før flyttingen skulle finne sted.

Amalie skriver til sine venner Achens at en forferdelig ulykke har skjedd. Hun oppdaget det flere dager før de flyttet: manuskriptet til Mennesker var nesten fullført be brent i Classensgade. Det må ha skjedd den dagen hun tømte skatollet sammen med piken, det lå der sammenbundet med en hyssing. Hun utrangerte en masse gamle brev og papirer som hun ikke ville slepe med seg til Ribegade. Det ble en stor haug på gulvet. Piken samlet det opp i sitt forkle og bar det ut i komfyren, hvor det ble brent. Hun måtte gå mange ganger, og det ble så mye aske at hun måtte bære ned spann etter spann.

Amalie er i dårlig form. Hun skriver til sin venn Valdemar Irminger: "Jeg vilde, vilde absolut se Frits Thaulow hos mig, han som gjennem meget mer end 30 år har været mig så god og trofast en ven, og sammen med sin hustru har vist mig en så stor gjæstfrihed. Altid. Altid. Det var kun så sørgeligt at selskabet sagt: endnu er jeg ikke i orden. Efter det selskab, hvor jeg så forferdelig gjerne vilde havet dig og Ingeborg med, hva jeg måtte opgive af mangel på plads, spisestuen er meget mindre end min forrige - efter det selskab var jeg meget dårlig, hvad jeg også havde været før selskabet.

Amalie og Småen feirer julaften alene i den nye leiligheten. Hushjelpen og hennes tiårige sønn kommer innom en stund for å få sine gaver, ellers er det bare de to. Resten av juleferien skal Småen være hos Achens på Lindevangen. Amalie skal skrive.

Mennesker utgitt i København, ufullendt.

Amalie Skram arrangerer selskap for datteren Johanne og hennes unge venner. Det er svært viktig for henne å få alt så fint som mulig, hun har pyntet med girlandere av granbar og planlagt alt ned til minste detalj. Men hun er så syk og sliten. Det vonde benet er verre enn noen gang. Selskapet blir svært vellykket

Amalie dør i København. Dødsattesten, som blir utstedt to døgn senere, stadfester diagnosen lungeemboli, altså en blodpropp som setter seg i en stor lungeåre.

Det er datteren Johanne som finner henne i dødskramper når hun kommer hjem fra skolen denne ettermiddagen.

Erik Skram har for lenge siden flyttet ut.

I København holdes en minnehøytidelighet for Amalie i Studenterhuset. Salen er pyntet med norske farger og full av mennesker og blomster. August Enna har komponert en ouverture, og Viggo Stuckenberg har diktet en sang. Alle synger med.

Poul Levin holder minnetalen, og Betty Nansen leser et dikt skrevet til anledning av L.C. Nielsen. Sudenter med hvite skjerf er marsjkalker. Salen er pyntet under veiledning av kunstneren Rasmus Christiansen. Alle gassbluss langs veggene er tent, men ikke i de store buelampene midt i salen.

Edvard Munch er blit  42 år gammel, og er inne i en mørk periode av livet. Han er tilbake i Åsgårdstrand nå, etter et opphold i Tyskland. Sammen med vennene Ludvig Karsten, som er 29 år gammel og står modell for min malervenn, og Amalie Skrams sønn Ludvig Müller, som er 37 og skuespiller og dramatiker, drikker og fester han i huset i Åsgårdstrand.

Munch maler Karsten i hvit sommerdress med bredbremmet hatt, ventre hånd i lommen og pipen i den høyre.

Småen bor stadig hos Achens etter Amalies død. Hun blir også tatt var på av familien Hørup.

Bendix Edvard Bendixen, som var den som leste og rådga Amalies første teaterstykke i Bergen i 1877, skriver til hennes første biograf Antonie Tiberg om det han husker fra stykket og tiden det ble skapt i: Arbeidet viste et afgjort talent, men men havde efter min anskuelse enkelte dramatiske mangler, som dog ikke var af den art, at jeg ikke vilde ha anbefalet det hvis det ikke i stykket forekom ting, eller snarere ideen var saadan, at hun vilde have stillet sine egne forhold frem på scenen: ialfald maatte jeg trygle for, at publikum vilde ha forstaaet det saaledes, og det var i den tid noksa