Skriveprosess

Alexander Kielland skriver et opprømt brev til sin nye bekjentskap Georg Brandes. Edvard Brandes kone er død, og han forteller at han har forsøkt å skrive et medfølende brev til ham, men ikke helt vet hvordan han skal bære seg at.

Og han er i gang med sin roman,kan han fortelle.

Rudolf Steiner er inne i en intenst skapende periode i sin tenkning. Han føler at hans oppgave er idealistisk: Å søke kunnskap om hva sannhet er. Dette er ingen venstrehåndsoppgave, den må gjøres med full oppmerksomhet, mener han, for det er den vitkigste oppgave  man kan gi seg selv. Den som pålegger seg en slik oppgave, må være fri for både egoisme og resignasjon.

Henrik Ibsen, som bor i Roma sammen med familien, skriver til sin forlegger Hegel i København og betror ham at han skriver på et nytt stykke (eller bok, som han skriver.) Han regner med at den kommer til å bli ferdig utover sommeren. Han er svært interessert i dette arbeidet, skriver han; og han regner med at også allmennheten kommer til å være interessert. Men foreløpig vil han ikke si noe om hva stykket handler om.

Alexander Kielland flytter med familien til København, og villaen Hjortevang. Her skal de bli boende de kommende to årene. I København blir han mottatt med åpne armer av den radikale intelligentsia og er mye sammen med bl.a. brødrene Brandes, Erik Skram og J. P. Jacobsen.

Henrik Ibsen er ferd med renskriver stykket Gengangere på Hotel Tramontano i Sorrento, og melder den gode nyheten til sin forlegger Hegel i København. Han kommer til å sende fra seg stykket akt for akt etter hvert som de blir ferdige, skriver han. Og han regner med å være ferdig med helheten innen utgangen av oktober.

Henrik Ibsen, som nettopp er ferdig med Gengangere, skriver til sin forlegger Hegel i København at han nå har vendt tilbake til det stykket som han måtte legge til side til fordel for Gengangere, som så sterkt presset på den gangen, og opptok all hans interesse. Det nye stykket er et lystspill i fire akter, kan han fortelle.

Friedrich Nietzsche skriver på aforismesamlingen Den muntre vitenskapen. Hans venn Paul Rée kommer på besøk og har med seg en skrivemaskin til hjelp i arbeidet.

Harald Høffding utgir denne høsten sin store bok om psykologi. Dens hovedtanke dreier seg om at sjelslivets måte å virke på handler om syntese og sammenfatning. Han undersøker bevissthetslivets overgang til det ubevisste, og det motsatte, dets oppvåking fra dette. Han skriver også om emner som erindring, sammenlikning, sorg, tvil, beslutning.

I boken opererer Høffding med treenigheten erkjennelse, følelse og vilje. Følelsene er viljens symptomer, mens erkjennelsen er først den tjener, senere kanskje dens herre, skriver han.

Alexander Kielland er i ferd med å gå i gang med arbeidet med sin roman Skipper Worse, srkiver han til Georg Brandes. Han vil gjerne diskutere Ibsens Gengangere. Og han kan fortelle at hans søster Kitty er kommet hele veien fra Paris for å få gjennomført en operasjon av nesen. Det ble litt fullt i huset, siden forfatteren J. P. Jacobsen også bor der for tiden. Kielland setter Jacobsen svæt høyt, både som forfatter og som menneske.

Henrik Ibsen skriver til Georg Brandes og takker ham for anmeldelsen av Gengangere. Han beklager seg over nivået på anmeldelsene i norske aviser. Mange av anmelderne er teologer, og de røper svekket dømmekraft, hevder han, men de som ikke er teologer, er det heller ikke grunn til å glede seg over. Den har mest rett som står mest i pakt med fremtiden, mener han. 

Han skriver:

Alexander Kielland skriver til Georg Brandes fra København. Han sitter fordypet i arbeidet med romanen Skipper Worse, kan han fortelle. Og han har nettopp lest J.P Jacobsens Presten i Bergamo og Bjørnsons Støv, og er meget begeistret for begge.

Victoria Benedictsson, som nå er 32 år gammel, gjør et notat i dagboken sin om hvor umulig det er å nedtegne noe etter naturen slik man har sett det for sine egne øyne. Det som det i virkeligheten kun er en persons blikk som har uttrykt, må i en novelle uttrykkes med ord for at skildringen ikke skal bli for kjedelig og intetsigende, har hun merket seg.

Dersom personene med ord sier det hun har lest i et menneskeøye, da blir tegningen sann, uavhengig av hvilken for, den har, legger hun merke til.

Friedrich Nietzsche og hans venner Paul Reé og Lou Salomé har gjort en utflukt til Orta-sjøen i det nordvestlige Italia. En av de første dagene gjør Nietzsche og Lou en utflukt sammen til det nærliggende Monte Sacro. Her slår de seg ned og lar tiden fare, og er svært forsinket når de kommer tilbake. Lous mor er rasende, og Reé lar sin sjalusi få fullt utløp.

Når Lou siden skal bli spurt om hun kysset Nietzsche på Monte Sacro, skal hun med et smil komme til å svare at hun ikke husker. Ikke lenge etter skiller selskapet lag, men avtaler å møtes igjen i Luzern.

Victoria Benedictsson har sendt noen små skisser til gjennomlesning i den lokale avisen Svensk Folktidning. Hun bruker pseudonymet O. Twist. Og i dag får hun positivt svar: de liker det hun skriver, og vil gjerne sette det på trykk.

I går ble Henrik Ibsen ferdig med sitt nye stykke, og i dag er han i gang med renskrivingen.  Han regner med at renskrivingen blir klar i løpet av sommeren, som han og familien som de siste par årene vil tilbringe i Gossensass. Han skriver til sin forlegger Hegel fra Roma at han gjerne vil at det skal bekjentgjøres at stykket så å si er klart, og at det dreier seg om et lystspill i fem akter. Men han vil at tittelen En folkefiende foreløpig må holdes hemmelig.  

Victoria Benedictsson er kommer til Malmö fra Hörby i Skåne for å være rekonvalesent etter en langvarig og alvorlig sykdom. I dagboken sin skriver hun ned det hun iakttar rundt seg, og hva folk i hennes omgivelser foretar seg.

Erik Skram, som arbeider som redaksjonssekretær for den radikale Morgenbladet i København, er i dag utsendt for å dekke en offentlig halshugging på Lolland. den 28 år gamle Anders Nielsen Sjællænder er dømt til døden for mordet på en handelsreisende, som ble funnet død i en grøft for et års tid siden. 

I Danmark praktiseres dødsstraff (den blir kalt livsstraff), selv om den er blitt avskaffet av i mange andre Europas mindre land.

Amalie Müllers oversettelse av teologen Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken - dette fremstår helt og holdent som Bjørnstjerne Bjørnsons verk.

Olav Thommessen skriver til Georg Brandes fra Kristiania at han har snakket med Amalie Müller, som har skrevet en samling noveller som skal komme ut etter nyttår, han tror på Schous forlag i København. En av dem vil nok bli trykket i neste hefte av Tidsskriftet.

Han har hørt fra et par herrer som har lest et par av dem, at de er djerve og dyktige. En folkefiende skal nå spilles i byen, kan han fortelle. Reaksjonene er forskjellige. Ibsen har forlangt 4000,- kroner for det.

Friedrich Nietzsche skriver til sin venn Overbeck at dersom han ikke klarer å finne opp en alkymi-kunst som kan skape gull av all den dritten som han å opplever for tiden, så er han fortapt.

Arne Garborg, som er blitt stasrevisor i Kristiania, utgir dette året romanen Bondestudentar. Det skal etter hvert vise seg å bli en av de viktigste sosial- og kulturhistoriske skildringene i norsk diktning. Den tar for seg den norske fattigdommen og åndsarmoden, men er samtidig skrevet for å egge bonden til mot. Senere kommer litterarturhistorikere til å anse denne romanen for Garborgs egentlige litterære gjennombrudd.

Bjørnstjerne Bjørnson utgir Over Ævne (første stykke). Her henter han inspirasjon fra nervelegen Jean Martin Charcot ved Salpetrière-sykehuset i Paris for å fremstille prestefruen Klara Sang, som er sengeliggende med symptomer på hysteri.

Helga Johansen, som frivillig har lagt seg innlegge på Københavns Kommunehospital, og deretter blitt tvangsoverflyttet til galehuset, flykter når hun får besøk av sin bror, maleren Viggo Johansen.

Helga er utannet lærerinne, og har hatt omsorgsansvar for sin syke mor i mange år. Hun har et nært forhold til sin bror maleren, og står også i forbindelse med Georg Brandes, som hun brevveksler med.

Friedrich Nietzsche begynner å skrive Also sprach Zarathhustra.

Amalie Müller skriver til Erik om sommeren på landet i Fredrikshald, da hun skrev fortellingen "Bureauchef Kroghs", som i tema minner svært mye om Ibsens Gengangere. Hun forsikrer ham om at hun ikke visste noe om Gengangere før minst et halvt år etter at stykket var kommet ut. Det hun skrev om var noe hun hadde opplevd hendte med en familie i Bergen.

Friedrich Nietzsche skriver oppglødd til sin venn Overbeck at nå er heldigvis gullet i hans hender. Han skriver som en rasende på Slik talte Zarathustra. Men det havarerte eventyret med Lou Salomé og Paul Reé, disse to vennene som har betydd så mye for ham, skal komme til å følge ham resten av livet. Paul Reé skal komme til å forlate filosofien til fordel for medisinen, og leve et tilbaketrukket liv uten erotikk. Mens Lou kommer til å gifte seg med orientalisten F.C.

Amalie Müller har fått svar fra Erik Skram med en rekke kommentarer til hennes romanmanus om Constance Ring. Men hun har ikke lyst til å gjøre noe med dem. Det er for kjedelig, skriver hun. Hun har for mye annet å tenke på for tiden.

Amalie Müller, som er på vei til å la seg fotografere sammen med venninne Mally Lammers som dronning Semiramis overhofmesterinne i kostyme fra Kunstforeningens tablå, skriver til Erik at hun har bestemt seg for å legge teksten om fru Ring helt vekk, siden han råder henne fra å sette den på trykk. Han har oppfordret henne til å skrive om seg selv, men det vil hun aldri i verden gjøre.

AmalieSkrm kommer til å la Fie, sin hovedperson i romanen Afkom, fjerde og siste bind av Hellemyrsfolket, sende et brev til moren, datert i Kristiansand på denne datoen. Det er dette brevet som skal komme til å markere avslutningen av verket. Det er et rasende opprørsbrev der Fie anklager moren for å være årsaken til hele familiens misère. Amalie planlegger å skrive ett bind til etter dette. Det skal føre handlingen i Hellemyrsfolket frem til henne egen. Men det bindet kommer Amalie aldri til å få skrevet ferdig.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun ikke kan skrive, ikke finne ro. Hun er så urolig, hun martres like mye av ubendig glede som av engstelig redsel, skriver hun. Det er som om hun gikk og ventet på en ulykke, men det er ikke noe som truer, det er ros, for noen har skrevet en anmeldelse av noe hun har skrevet, under signaturen Ernst Ahlgren.

Noen har skrevet at her trer en ny forfatter frem, en som det er en glede å presentere for offentligheten.

Amalie arbeider med det som skal bli romanen Constance Ring.

Hun er nær venninne med Mathilde Schjøtt, og deltar i en kvinnegruppe som møtes hos Vilhelmine Ullmann. De leser og kommenterer teksten hennes.

Hennes husvertinne Johanna Vibe, syns hun er altfor radikal, og Amalies sår ofte splid i kvinnegruppen med sine sterke synspunkter.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin at hennes nære venn og forbindsfelle Axel Lundegård, som har forfatterambisjoner, som henne selv, har reist hjemmefra i går, etter en krangel med faren.

Axel hadde bedt om mer penger for å fortsette sine studier. Ingen vet hvor han har dratt. Det kan hende han er i København. Victoria tipper at Axel komme til å bli en radikal journalist. Tiden vil vise, skriver hun i dagboken.

Amalie Müller får brev fra Erik Skram, som forteller at han har truffet Kielland og J.P. Jacobsen, som begge har lest hennes fortelling Madam Høiers leiefolk. Ingen av dem likte den.

Kielland mener hun bruker for mange ord på å skildre det skitne, sørgelige, lurvete og lasete. Erik på sin side er bekymret for at hun etterlikner Kiellands stil. Og for en gangs skyld tar Amalie kritikken med ro. Hun innser at teksten har svakheter.

Knut Hamsun bryter opp fra Elroy, Wisconsin og drar til den lille byen Madelia i Minnesota. Her får han ansvaret for å passe huset og trelastforretningen til en forretningsmann mens han er bortreist. Hamsun er fortsatt pengelens, for det meste arbeidsløs, og bortsett fra tilfedldige losjier som dette, har han ikke noe fast sted å bo.

Dessuten er han syk; han har tatt i for hardt mens hans løftet en salttønne denne høsten. Han kjente at det var som om noe løsnet i brystet. Han begynte å spytte blod, og han tålte ingen fysiske anstrengelser.

Adda Ravnkildes roman Judith Fürste utkommer i København posthumt ved hjelp av Georg Brandes. Forfatteren begikk selvmord i fjor. Romanen minner påfallende om Amalie Skrams Constance Ring og Victoria Benedictssons Pengar.

I denne månedens utgave av Tilskueren trykkes Georg Brandes inngående studie av den jødiske forfatteren, tenkeren, journalisten og satirikeren Ludwig Borne (1786-1837).

Brandes forteller om hvordan Borne  etter hvert tok avstand fra sin jødiske tro og bakgrunn, og ble lutheraner. I Brandes' tekst kommer det til uttrykk en dyptgående analyse av hvordan de nedrige forholdene for jøder ble en viktig årsak til Börnes kritikk av lutheraneren Goethe.

Tekst avsluttes slik:

Ragna Nielsen skriver en fortelling om en kvinne som hadde forelsket seg og lokket en kvinne til seg men som, da hun kommer til ham, innser at han har tatt feil, og slår henne til jorden. Et år senere skal hun komme til å sende den til Jonas Lie. Hun forteller om min ektemanns urene liv i årene før de giftet seg. Hans naturlige erotiske følelser er forpestet, skriver hun. Det utesvevende livet hans har ukke bare straffet seg legemlig; hele karakteren hans er ødelagt. Han har ikke vilje til å leve trofast med henne.

Victoria Benedictsson skrive opprømt i dagboken sin om hvordan realisten i henne har en praktfull mulighet for studier og eksperimenter i omgivelsene. Hun har øyne og ører på stilk, og noterer ned alt av verdi som kan brukes for det som er prosjektet hennes, som er å beskrive verden realistisk.

Kristoffer og Drude Janson og barna deres opplever det utrolige at kirken de var i ferd med å bygge på en indiansk gravplass i Brown County i Minnesota, og som ble tatt av en syklon for nøyaktig ett år siden i dag, på ny blir tatt en en syklon. Brown County ligger ikke langt fra Fargo/Moorhead, der Amalie Skrams far Mons Alver har slått seg ned og stiftet ny famlie, under navnet John Oliver. Mons/John var i Amalies oppvekst kjent som en av «bønnemennene» i Bergen, men da han kom tilbake etter noen år i Amerika, ble det kjent at han var blitt fritenker.

Knut Hamsun sitter på Thaulows løkke i Kristiania, på det som senere skal bli Volvat, nordøst for Vigelandsparken, og skriver hele denne julen. Han har møtt opp hos apoteker Thaulow, som er en rik mann, og kjent for å være en stor mesen for kunstnere, og ber om skrivearbeid.

Apotekeren gir ham noe å skrive og plasserer ham i rommet ved siden av matsalen.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun gjør studier av alt som skjer rundt henne. Hun legger merke til at hun selv er spesielt oppmerksom på tre ting: minespill, tonefall og replikker.

Leis Schjelderup, som er en av Amalie Skrams bekjente og har malt et portrett av henne, oppholder seg i Bergen. Hun utgir boken Farveskitser, og maler et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i Bergen, og en av Amalies venner.

De to blir gode venner. Lofthus prøver å hjelpe Leis økonomisk, og overtaler henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjør en periode.

Harald Høffding utgir andre og reviderte utgave av sin bok Psykologi i Omrids paa Grundlag af Erfaring på Philipsens forlag. Høffding er i sin grundholdning på linje med Darwin og Bernard. Han gjør seg metodologiske overveielser omkring observasjon og eksperiment innenfor psykologien. Det er et svært komplekst felt.

Friedrich Nietzsche utgir privat for venner andre del av Also sprach Zarathustra.

Henrik Ibsen og hans Suzannah har slått seg til i Molde etter å ha tilbrakt en måned i Trondheim, hvor de blant annet har vært sammen med Suzannahs stemor Magdalene Thoresen. Her i Molde tar de inn på det nybygde Hotell Alexandra. De som betrakter dem ser et tilbaketrukket og fåmælt ektepar som gjør lite av seg. Ofte kan Henrik observeres mens hans står for seg selv ved sjøkanten og ser utover fjorden -- noen ganger i timevis. Havet virker velgjørende på ham. Vittige tunger i byen mener han har mistet et kronestykke i vannet, og står og ser etter det.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvor mye hun holder av den som venn og fortrolig. For en som henne, som ikke kan snakke om alt hun tenker på, er det en stor lettelse å kunne skrive det ned. Og det er ingen andre enn dagboken hun kan skrive om slikt som hun skammer seg over. Helst ville hun har skrevet det ut av sitt eget sinn, om hun kunne. Men hun kan ikke. Hun kan i høyden skyve det som plager henne til siden. Det eneste middelet er å analysere det, mener hun.

Hans Jæger sender ut en fortale til det som om en måned skal bli utgivelsen av Fra Kristiania-Bohêmen.

Den kommende boken blir annonsert som den skadede slekts første angrep på de tre gigantiske granittsøyler som holder åndsfattigdommen og elendigheten oppe: moralen, kristendommen og det borgerlige rettsbegrep.

Hulda Bergersen er en ung kvinne i Kristiania som jobber som butikkjomfru, tilhører et radikalt og frisinnet miljø og er engasjert i målsaken. Nå sitter hun i lokalene til anarkistavisa Fedraheimen i Møllergata og leser et brev fra Paris, fra forfatteren Arne Gaborg, som hun så vidt har truffet om høsten.

Arne Garborg utgir romanen Mandfolk. Det er hans mest naturalistiske bok. Her skildrer han hvordan det erotiske, det politiske og det religiøse livet leves i hovedstaden.

Romanen åpner på en fest i Kristiania Arbeidersamfund. Her er fulle studenter hvor man snur seg, og leseren får følge tankene og følelsene til en av dem. I løpet av romanen går han i hundene. Den unge studenten er forelsket i en ung og vakker kvinne, men han har liten tro på seg selv. Han bor på hybel hos Daniel Braut fra romanen Bondestudentar.

Henrik Ibsen skriver til grev Carl Snoilsky, som han graff i Molde i \sommer. Han skriver om hvordan han slett ikke kan like bergenseren Lorentz Dieterichson, som også var i Molde, og som Ibsen var en del sammen med. Ibsen skriver at han denne sommeren gradvis avdekket at Dieterichson er en mann preget av "sindets og tankens smålighed, en karakterens ​afkræftelse, en elendig hensyntagen til andre menneskers domme og meninger". Dieterichson er rett og slett en slapp natur, mener Ibsen.