Skriveprosess

Amalie Skram skriver sitt første brev til Edvard Brandes for å protestere mot en uttalelse i hans anmeldelse av hennes novelle "Bøn og Anfægtelse". Anmeldelsen står på trykk i Politiken i dag, og er for en stor del anerkjennende. Men Brandes skriver at det vil kreve en hel roman å gjøre fortellingen hennes overbevisende. Hans kommentar vedrører en av de to guttene i fortellingen hun har skrevet, og deres forskjellige reaksjoner på farens galskap. Amalie skriver:

Amalie Skram skriver flittig, det som skal komme til å bli romanserien Hellemyrksfolket begynner også å ta form; de to første bindene skal komme til å bli utgitt neste år.

Frits Thaulow skriver et indignert brev til Erik Skram der han tydelig gir uttrykk for at han misliker at Amalie Skram har brukt ham som modell i novellen Knud Tandberg.

Novellen handler om et ektepar i Kristianias finere og liberale kretser der mannen, som er musiker, er utro mot sin kone med en langt yngre kvinne. Ekteskapet deres går mot oppløsning. Det er tydelig at det har kommet til en disputt mellom Frits, Amalie og Erik om denne saken i en sosial setting, og at Erik har beskyldt Frits for å være plump i konfrontasjonen.

Laura Marholm tilbringer våren i den skandinaviske kolonien i Paris og omgås med Victoria Benedictsson, som liker henne svært godt. I november utkommer Lauras ektemann Ola Hanssons Sensitive Amorosa.

Victoria Benedictsson er tilbake i København fra Hörby i Skåne, der hun bor sammen med sin mann postmesteren, og og hans og deres felles barn. Hun lider, men samtidig kjenner hun at hun lever.

I Hörby føles det som om hun skulle være død, skriver hun i dagboken. Alt hun klarer å tenke på er Georg Brandes. Hun er svært forelsket, det er som om hun er hypnotisert. Men hun må ta seg kraftig sammen og skrive, ellers kommer økonomien hennes til å ramle sammen, og også hennes selvrespekt, føler hun.

August Strindberg skriver teaterstykket Fadren i Izzigathsbühl ved Bodensjøen.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om sitt enorme behov for en fortrolig, en som kan se henne i øynene uten forbehold, en som kan forstå henne.

Amalie Skram har omarbeidet sitt stykke Gjæld, og sender det igjen til Christiania Theater, men får det nå endelig refusert. Stykket er nå i fire akter. Heller ikke teaterdireksjonen i Stockholm vil ha det -- det skal hun finne ut litt utpå høsten.

Arne Garborg har mistet jobben. Nå er han ikke lenger statsrevisor i hovedstaden. Han er blitt for radikal for sin arbeidsgiver.etter å ha utgitt romanen Mandfolk. Dermed er også hans økonomiske situasjon blitt mer prekær. Været er elendig, og han er tung til sinns.

Han skriver:

"Tredje brevet, August l 887.

Amalies roman Sjur Gabriel utkommer hos Salomonsen i København. Handlingen i romanen foregår i løpet av 7-8 år av ekteparet Oline og Sjur Gabriels liv. Da har Sjur Gabriel gått fra å være en seig, gudfryktig og arbeidsom fisker og småbonde utenfor Bergen til å bli en som har gitt opp seg selv, familien sin, gården og alt annet.

Romanen begynner slik:

Victoria Benedictsson har en lang samtale med Henrik Ibsen i forbindelse med en bankett som holdes for ham på Grand Hotel i Stockholm. De to har allerede truffet hverandre i en middag hos forfatteren Anne Charlotte Edgren.

Amalie Skram strever med fordøye mottakelsen av de romanene hun så langt har utgitt om Hellemyrsfolket. Men hun har god støtte fra venner, og det er så mye som foregår i København for tiden; man diskuterer sedeligheten, Strindberg er i byen, og Giejerstam, og Ibsen diskuteres.Hun skriver i et brev til sin venn Sophus Schandorph og hans kone, som for tiden bor i Frankrike, og rapporterer om alt som skjer: «Kjære Schandorph og søde Ida! Undskyld denne fille af et papirstykke.

Arne Garborg samler noen av sine innlegg i moraldebatten i bokform under tittelen Fri Skilsmisse. Et av Garborg store temaer for tiden er spørsmålet om vilkårene for kjærlighet og samliv. Han skriver: “Ved vor norske kjærlighedsdiskussion er at bemærke, at man ikke er nået så langt som til kjærlighed. Det er usædeligheden, man holder på med.

Victoria Benedictsson er tilbake i København etter noen uker hjemme i Hörby. Det går bra med skrivingen hennes nå. Hun føler at hun før har vært bergtatt, men at hun nå er fri fra forelskelsen i Georg Brandes. Det føles herlig, skriver hun i dagboken sin.

Brandes på sin side er opptatt med en frøken Lønborg for tiden, hun sitter på forelesningene hans med lysende øyne, skriver Victoria, det er vanskelig å ikke legge merke til det. Victoria kan ikke forestille seg at hun skal kunne konkurrere med noe slikt.

Erik Skram skriver en ny, stor oversiktsartikkel om skandinavis litteratur i tidsskriftet Tilskueren. Her anmelder han sine venner Edvard Brandes og Arne Garborgs siste skuespill, og skriver også om Christian Krohgs roman En Duel, som handler om opplevelser som han selv hans venn Bjørn Bjørnson har hatt i studentmiljøet i Berlin, der den syttenårige Bjørn studerte musikk og den langt eldre Christian maleri.

Knut Hamsun går i land i København etter sitt Amerikaopphold. Han har kommet med dampbåten Thingvalla. Det første han gjør ved ankomsten til den danske hovedstaden er å pantsette vesten sin og ta inn på et værelse i St. Hans Gade, mellom Nørrebro og Østerbro, ikke langt fra der hvor Erik og Amalie Skram . Her fortsetter han å skrive på det som skal bli debutromanen hans, Sult.

Amalie er i Hornbæk og renskriver stykket Fjældmennesker, som hun har hatt alle ideene til, men som Erik har hjulpet henne med å forme.

Handlingen i stykket finner sted i Norge om sommeren, dels på Grefsen og dels på et landsted ved Kragerø. Det er en slags romantisk komedie med innviklede intriger blant en gruppe mennesker på ferie, som synes å ikke ha noe alvorligere å ta seg til enn å flørte med hverandre.

Knut Hamsun, som er i København, skriver til Edvard Brandes og takker ham for all støtte han har fått i arbeidet med Sult. Det er tydelig at han også ersvært opptatt av Edvards bror Georg Brandes.

Knut Hamsun får trykket et fragment på 30 sider i det danske, nystartede tidsskriftet Ny Jord. Redaktør Carl Behrens trykker det etter at det er refusert av Edvard Brandes i avisen Politiken. Teksten blir trykket anonymt, men den vekker vekker stor oppsikt, og Behrens velger å gå ut med navnet på forfatteren.

Etter denne suksessen begynner Hamsun på ytterligere tre stykker av det som etter hvert skal bli romanen Sult.

Knut Hamsun skriver til Erik Skram. Det er tydelig at Erik under deres fortrolige samtale på julaften har gitt uttrykk for sterk interesse for Knuts sinnstilstand i den tiden under oppholdet hos familien Janson i Minneapolis da han skulle dø, og at han også har merket seg at Knut har gjort store hopp i måten han har fortalt om denne perioden på.

Knut Hamsuns novelle Hazard blir publisert i Verdens Gang. Den likner svært på Dostojevskijs Spilleren, og dette skal komme til å skape problemer for Hamsun.

Amalie har det fint på Kongsberg hos broren Ludvig. Hun arbeider godt med skrivingen nå. Han er glad og stolt over å ha henne på besøk, han legger alt til rette for at hun skal få ro til å hun skrive på romanen S.G. Myhre. Amalie får etter hvert trykket det første kapitlet i Af Dagens Krønike. Mange skal komme til å uttrykke sin gledelige overraskelse over at romanen ser ut til å være mer elskverdig og uskyldig enn hennes tekster vanligvis er. Men Amalie kommer til å smile seg selv og tenke: De skulle bare visst hva som egentlig står der.

Hulda Garborg skriver et alvorlig brev til vennen Ivar Mortensson-Egnung fra München og inviterer ham nedover til dem for å hjelpe til i en fortvilet situasjon: Arne Garborg, som nå har ferdig manuset til romanen Hjå ho mor, som skal komme ut samtidig på landsmål, dansk og tysk, oversatt til tysk av Marie Herzfeld, er i ferd med å gli inn i en ny depresjon, med hodepine og nerver og angst.

Knut Hamsun som nå er blitt 29 år gammel, utgir romanen Sult. Den handler om en mann som går omkring i den norske hovedstaden Kristiania og kjenner intenst på tilværelsen. Han mangler penger, kan hverken betale leien sin eller mat, men han har store ambisjoner om å skrive noe som kan komme på trykk i avisen, og håper å tjene noe på dette.

Arne Garborg er i Bruck ved München. Han er syk og føler seg elendig av influensa, Hulda og Tusten er også syke -- nesten hele Tyskland har influensa, skriver han til til sin venninne Kitty Kielland. Men han har endelig fått ferdig sin roman Hjaa ho Mor. Det har vært et forferdelig strev.

Bjørnstjerne Bjørnson har sendt ham sin Paa Guds veie, men Arne har ikke fått lest den ennå, kan han fortelle. Bjørnson tror visst Garborg er sint på ham, siden han en gang han uttalt at "Ja, Digter er de ikke, kjære Garborg".

Garborg syns Bjørnson er uhelbredelig dum.

Kunstmaleren Helene Raff, som er en av de unge damene som Ibsen samtaler med her i München hvor han bor, slå i dag  av en prat med dikteren på gaten. De to har truffet hverandre på feriestedet Gossensass. Helene kommer til å skrive et referat fra samtalen i en Ibsen-dagbok so mhun fører. Hun er nemlig svært opptatt av den norske dikteren.

Amalie er nesten ferdig med romanen S.G. Myhre, som er det tredje bindet i serien om Hellemyrsfolket. Hun har vært hjemme en stund og lest korrektur, så reiser hun og Småen til Hornbæk og tar inn hos vennene Georg og Ane Cathrine Achen i Sandgaarden.

Hun er sliten av nattevåk og barnepass, og forsøker å skrive. Vennene tar godt vare på henne, og Erik følger snart etter. Georg Achen er maler, han har studert på Søren Krøyers malerskole og stiller regelmessig ut på Charlottenborg og senere på Den frie utstilling. Mest kjent er han for sine portretter.

Knut Hamsun sitter på pensjonatet i Lillesand og tumler med nye ine nye skriveplaner. Han liker seg heller dårlig på stedet.

Stykket Smaabyliv har nettopp stått på trykk i Bergens tidende, i det gir han en heller syrlig skildring av byen.

I et brev til Erik Skram forteller han om de store planene sine om en ny roman. Han skriver også programskriftet "Fra det ubevidste Sjæleliv", som kommer på trykk i Samtiden denne høsten.

I kveld er Vihelm Krag, en ung fyr på nitten fra Kristiansand, i Studentersamfundet i Kristiania sammen med venneflokken. Vilhelm har bodd her i byen i et par år nå, og har vært russeforman ved latingymnaset. Nå studerer han juss. Han kommer fra en gammel offiser- og gründerfamilie, og har skrevet og fått ting på trykk i hjembyen i flere år allerede.

Camilla Collett skriver til professor Ernst Sars angående sine dagbøker og opptegnelser fra ungdomsårene. De siste årene har hun gjennomgått disse papirene på nytt. Det har hun i grunnen holdt på med i flere runder i løpet av sitt voksne liv.

Hendelsene lever fortsatt intenst i henne, og det meste av dem handler om hennes ungdoms elskede Johan Sebastian Welahven. Han var Ernst Sars onkel.

Papirene oppbevarer hun i et skrin som alltid er med henne i hennes omflakkende tilværelse.

Amalie må hver dag ut til LIndevangen for å sitte modell for Georg Achens maleri, som han aldri blir helt fornøyd med. Det forsinker henne i skrivingen.

Amalie har en fæl vinter bak seg. Hun syns hun har fått skrevet altfor lite. Dt har vært så mange forstyrrelser.

Maggen Dons, en ung kvnne i Kristiania, bor sammen med sin mor Ebba, som er enke, datter av Vilhelmine Ullmann, og sine søsken i Rosenborggate 2 i Kristiania. Maggen studerer, og gir også privatundervisning hist og her i byen, så hun løper som et pisket skinn fra Vestkanten til sentrum, til elevene sine.

Henrik og Suzannah Ibsen er tilbake til Kristiania fra München etter sitt lange, selvvalgte eksil på kontinentet. Og det er vanskelig å unngå å l egge merke til at skjønnlitteraturen i Norge og ellers i Norden er underlagt andre signaler og estetiske fordringer enn dem som har vært rådende i det meste av 1880-årene. Det er mindre aktuelt med sosialhistoriske typeskildringer og samfunnskritiske vinklinger, lyrikken er på ny kommet til heder og verdighet, og naturstemninger kan brukes til å ramme inn særpregede og til dels uvanlige sjelelige erfaringer.

Amalie har med Småen til Esrom, der hun forsøker å skrive. Hun er sliten og nervøs og lettskremt. En dårlig anmeldelse av boken Kærlighed i Syd og Nord, som inneholder Knut Tandberg, Bøn og Anfægtelse og Fru Ines, behandles grundig og ikke uten anerkjennelse av anmeldeleren Vedel, som sammenlikner henne med George Sand og fru Gyllebourg.

Helene Raff, en ung tysk kvinne i München som er blitt kjent med Henrik Ibsen på ferie i Gossensass, der også den unge Emilie Bardach har vært, skriver i dag i dagboken sin som en samtale med Ibsen der hun spurte hva han egentlig så i henne:

Slik noterer hun ned Ibens svar: «De er ungdommen, barn, den personifiserte ungdom – og det trenger jeg – det henger sammen med min produksjon, med min diktning.»

Alvilde Prydz utgir romanen Mennesker. Hovedpersonen er en kvinnelig lærerinne i en avsides fjellbygd som er på vei inn i et kristens forsamlingslokale for å møte en mann hun aldri har glemt. Men en avskyelig mannsfigur som minner om et underjordisk vesen stiller seg mellom dem. Han lukter vondt, men er sanselig og erotisk, og blikket hans forteller at de to har noe sammen; de deler en hemmelighet. Det er virkelig skummelt.

Amalie Skram er nervøs og urolig. Hun bor hos sine venner Ane Cathrine og Georg Achen på Lindevangen på Fredriksberg. Hun forsøker å arbeide. Ektemannen Erik og datteren Johanne er hjemme i Store Kongessgade.

Arne Garborg, som er på vei med Hulda og deres lille sønn Tusten til Roma, skriver til Amalie Skram, som de planlegger å besøke i København om noen dager. Han er glad for at hun og Erik liker hans siste roman Trætte Mænd. Men som en kommentar til at Amalie har gitt uttrykk for at hun ikke liker råskapen i beskrivelsen av kvinnen, minner han henne på at hun ikke må forveksle ham med romanfigurene hans. Det er romanpersonen som uttaler seg om kvinner -- ikke ham selv. Selv har han har hatt behov for å ta avstand fra sin helt.

Hans Jæger skriver til Erik Skram og ber om hjelp med å få utgitt et par mindre manuskripter. Han er i desperat pengemangel, og planlegger å reise til Paris for å skrive. Han har lovet Oda Krohg å ikke utgi boken om dem før hun har fått skrevet ferdig sin versjon, slik at de kan komme ut sammen, men han stoler ikke på at hun mener det hun sier. Hun vil bare ha mest mulig utsettelse. Jæger føler selv at han MÅ ha denne boken ut for å komme vekk fra Oda.

Han ber Erik hilse sin kone Amalie. Men Erik svarer aldri på brevet.

Arne Garborg skriver til sin venn Rosenkrantz Johnsen, journalist og bohem, og innrømmer at livet i Roma ikke er så enkelt som han kunne ønske. Han fryser. Han er sliten. Og han misliker at sønnen, smårollingen Tuften, er der. "Tuften er kjedelig -- fortvilet, at vi ikke kunde ta Gudlaug med", skriver han. Han klarer ikke å more seg over karnevalet som fyller Romas gater med glade mennesker. Han nyter ikke solen. Når har ikke fryser, plager varmen ham. Selv nå, når det er på det mørkeste og kaldeste i Roma, har han måttet bytte rom til et med mindre sol. 

Amalie Skrams roman Forraadt utgis av forlaget Schubothe I København. Den lange fortellingen er et intenst ekteskapsdrama som utspiller seg mellom en kaptein og hans unge kone om bord på et seilskip i åpen sjø. Forraadt er bare en av delene i denne boken. Den inneholder også novellene "Madam Høiers leiefolk", "Karens jul" og "In Asiam profectus est".

Siden skal Forrådt komme til å utkomme som roman på egenhånd. Mange kommer til å anse den som Amalie Skrams beste roman.  

Hulda Garborg og sønnen Tuften har tatt inn hos svogeren Jon Garborg og hans kone Kristine på Madla ved Stavanger mens ektemannen Arne Garborg har reist lenger inn på Jæren for å få være i fred og gjøre ferdig romanen Fred. Familien er kommet tilbake fra et opphold i Roma, og Hulda skulle ha vært der lenger -- men Arne ville hjem. Hennes svigermor Ane Oline bor ikke langt unna.

Amalie Skram er i Hornbæk sammen med datteren Johanne og skriver på sitt skuespill, mens hennes mann Erik bor på hotell i København og ansetter enda en ny pike. Leiligheten deres i Klassensgade 11 pusses opp. Her skal de komme til å bo sammen frem til 1899, Amalie enda lenger, etter at Erik etter hvert flytter ut og de to skilles.

I løpet av dette året tjener fire piker hos dem: Magdalene, Kristine, Marie og Karen.

Henrik Ibsen begynner på andre akt i den endelige utformingen av Bygmester Solness.

Gunnar Heiberg får forfatterstipend, og blir i stand til å skrive ferdig stykket Kunstnere. Mot slutten av året flytter han til Berlin. Her skal han komme til å bli boende en stor del av kommende år.

Dette er innledningen til en spennende og fruktbar periode av hans liv. Noe helt nytt er i ferd med å ta form i ham nå.

Knut Hamsun skrtiver til Erik Skram, som han kaller en fin og inntrykksøm mann. Erik har lest hans roman og kalt ham en større poet enn tenker. Men Hamsun mener det er helt motsatt.

Hamsun ber Erik hilse sin kone Amalie, selv om hun ikke lenger liker ham. Hamsun har uttalt seg kritisk om det han  kaller hennes Zola-naturalisme ved flere anledninger. Han forsikrer at han er enig med seg selv, selv om det skal komme til å koste ham de siste to vennene han har.

Amalie Skram er blitt invitert av Peter Nansen til å skrive en tekst til avisen Politikens julenummer. I dag sender hun ham et brev der hun forklarer at hun nok har skrevet en tekst, men at hun nå innser at den nok ikke kan trykkes. Teksten hun har skrevet er nemlig en forbitret og latterliggjørende pamflett om Henrik Ibsen kamuflert som en fabel om en konge som er blitt dyrket som en gud i alle land, men om skriver det rene svada, og som påberoper seg retten til å tale menigsløst, for det gjør jo konger og guder.

Knut Hamsun har sittet innefrosset i isen på Samsø i flere uker, så han får kun sjelden post eller nyheter fra utenverden. Han har fått ferdig sin nye roman Redaktør Lynge, og han grunner på hvordan han skal få manuskriptet avgårde til sin forlegger Philippsen i København under de vanskelige forholdene for postgangen.

Han spør også etter nytt om Dagny Juell, som visstnok skal ha vært henrykt over en hilsen fra ham. Han tviler litt på om det er ham selv hun har vært så begeistret for å høre fra.

I Berlin tillater myndighetene noen ganger i året et såkalt Tuntenball ("fjolleball"). Det er en maskerade for homoseksuelle under politiovervåkning. Maskeraden foregår til tross for at utøvelse av mannlig homoseksualitet er strengt forbudt. I kveld er August Strindberg, som nå er 43 år gammel, og to av hans kamerater, legen Schleich, en kriminalkommisar, antakelig Hans von Tresckow, og det han senere i sine notater fra hendelsen kommer til å kalle "en suspekt venn", tydeligvis Adolf Paul, besøkende på et slikt fjolleball.