Litteratur

Henrik Ibsens Fruen fra havet utkommer i København. Det handler om en norsk lege som sliter i sitt andre ekteskap. Etter at hans første kone døde, giftet han seg med Ellida, som er mye yngre enn ham. Hun har vokst opp ute i havgapet, og hennes mann er bekymret for hennes mentale helse. Hun tilbringer for eksempel foruroligene mye tid i vannet. De to fikk i begynnelsen av ekteskapet en gutt sammen, men han døde som spedbarn. Etter det har de ikke hatt noe skikkelig ekteskap eller seksualliv. Doktoren har to døtre fra sitt første ekteskap.

Henrik Ibsens Sanfundets støtter, Et dukkehjem og En folkefiende ut kommer på engelsk.

Hans Jægers Kristiania-Billeder anmeldes i Politiken. Den anonyme anmelderen opplever den uhyggelige stemningen den morgenen når Christian Kohg kommer på besøk til Hans Jæger i Emmerstadbukta, men tar noen små forbehold mot tkesten. Men han skriver også at dersom man tar denne skildringen på alvor, så åpenbarer Jægers uotvistelige talent seg. Dette er god og sann impresjonisme.

Men boken selger ikke, og Jæger er blitt mer skandalisert enn han har forstått selv.

Knut Hamsun skriver til Erik Skram. Det er tydelig at Erik under deres fortrolige samtale på julaften har gitt uttrykk for sterk interesse for Knuts sinnstilstand i den tiden under oppholdet hos familien Janson i Minneapolis da han skulle dø, og at han også har merket seg at Knut har gjort store hopp i måten han har fortalt om denne perioden på.

Anna Munch, en 33 år gammel kvinne i Kristiania som i ettertid skal komme til å vær emest kjent for sin ekstreme opptatthet av Knut Hamsun, utgir romanen Kvinder. Et stykke udviklingshistorie. Forfatteren lever en moderne, usikker kunstnertilværelse, og strever med å få endene til å møtes.

Boken undersøker det trange og konvensjonelle i det tradisjonelle samfunnet, og det som skjer når de møter de nye normene og det nye og usikre relasjonene mellom kjønnene.

Knut Hamsun skriver brev til Erik Skram der har forklarer seg om sitt forhold og kjærlighet til Solen, som innebærer at han henger sammen med "Alskabningen."

Et par år senere skal han henvise til dette brevet i sin foredragsturé om den nye litteraturen.

Hulda og Arne Garborg oppholder seg i Tyskland sammen med sønnen Tuften, som er halvannet år gammel nå. De bor lenge i München, der det fins mange skandinaver, blant annet Henrik Ibsen, og den svensk-finske forfatteren Adolf Paul, som de gjerne rangler med. Forfatteren Gabriel Finne bor også her.

Fjodor Dostojevskijs roman Spilleren kommer på norsk. Amalie Skram er ikke den eneste norske forfatteren som er svært opptatt av de russiske dikterne, og spesielt Dostojevskij. Han leses med stor interesse.

Knut Hamsun skal blant annet komme til å bli beskyldt for plagiat av denne romanen i sin novelle Hazard.

Knut Hamsuns novelle Hazard blir publisert i Verdens Gang. Den likner svært på Dostojevskijs Spilleren, og dette skal komme til å skape problemer for Hamsun.

Henrik Ibsen skriver til Erik og Amalie Skrams svenske venn, forfatteren Gustaf af Geijerstam, som er en av den unge, litterære Sveriges stemmer. Han takker for de to romanene som Gustaf har sendt ham. Den første er forsynt med et motto fra annen akt av Peer Gynt, der Dovregubben forteller Peer at trollene, i motsetning til menneskene, er bedre enn sitt rykte. Den siste handler om Ernst Hallin student, senere prest.

Knut Hamsun er i København og skriver om August Strindberg, som han er svært opptatt av. Han har ikke truffet ham; han var invitert i et selskap der Strindberg også var invitert, men så gikk han ikke likevel. Han er nemlig litt stolt, på sin måte. Store menn vil han ikke trenge seg inn på, han vil vente til han blir lukket inn hos dem.

Men nå har han sendt Strindberg er artikkel har har skrevet om ham for et amerikansk tidsskrift. Han er nervøs for hva den lett tirrelige svensken vil synes om den, og ser ikke bort fra at han kan komme til å bli utskjelt.

Knut Hamsun skriver et takknemlig brev til Amalie Skram og er glad for at ikke hun og ErikSkram  er sinte på ham fordi han har takket nei til å spille i Fjældmennesker, skuespillet de har skrevet sammen. Han kan ikke spille teater, skriver han, og han er for opptatt av å skrive på sin bok om Amerika for tiden.

Men han er ikke desto mindre en hyppig gjest hos Erik og Amalie, og har blant annet overnattet hos dem. Han er også god kammerat med Amaies sønner Jakob og Ludvig, som begge bor hos dem.

Knut Hamsuns bok Fra det moderne Amerikas Aandsliv kommer i salg hos bokhandlerne i København. I boken avfeier han landets kunst, diktning, journalistikk og filosofi. Det demokratiske Amerika er i det hele tatt ham en vederstyggelighet, syns han.

Siden skal ikke komme til å sette denne boken særlig høyt i sitt forfatterskap. Men han trenger desperat både pengene og oppmerksomheten

Georg Brandes er på foredragsturné i Sverige og Norge. Nå er han kommet til Kristiania. Her skal han bli til slutten av måneden. Han foreleser mest om Goethe og Heine.

Christian og Oda Krohg maler i fellesskap bildet Gunnar Heiberg leser «Kong Midas» i atelieret i nedre Slottsgade 3. På bildet sitter Gunnar Heiberg i mellomgrunnen og leser.

I bakgrunnen sees skuespillerne Ludvig Bergh og Olaf Hansson, og mellom dem antakelig Milly Ihlen (Bergh).

Sittende på chaiselongen på motsatt side sitter kanskje Amalie Skram. Det er tydelig at selskapets gjester både røyker og drikker.

Erik Skram har fått brev fra Knut Hamsun, som nettopp har utgitt sin bok om Amerikas åndsliv. Erik er ikke særlig begeistret for boken. Han skriver til sin kone Amalie:

Knut Hamsun skriver til Amalie Skram fra Valdres. Hun har invitert ham til å reise hjem sammen med henne til København, men han takker vennlig nei; han er ikke klar til å dra på en stund ennå, skriver han. Nervene hans er frynsete. Han har imidelrtid est hennes novelle «Bobler» i et tidsskrift, og synes svært godt om den. Han lurer på om det er forsettelsen av denne novellen hun nå sitter og skriver på.

Henrik Pontoppidan, Knud Pontoppidans bror, som nå er vel tredve år gammel, skriver en artikkel i Københavns Børstidende, som utgis av Edvard og Georg Brandes bror Ernst Brandes. Her har han fast spalte. Han skriver om Elvira Madigan og Sixten Sparres dobbeltselvmord. Han benytter anledning til (anonymt) å heve pekefingeren og påpeke det han alltid påpeker, nemlig Darwins lære om at ikke noe sivilisert samfunn har klart å utrydde menns og kvinners trang til å bedrive sex med hverandre. Mennesket er et driftsvesen.

Holger Drachmann publiserer et dikt om Elvira Madigan og Sixten Sparre i Illustreret Tidende, der han gir uttrykk for sterke følelser for hendelsen det ulykkelige kjærlighetsparet har iscenesatt. Hans minnedikt handler om alle de tusende av elskende som må velge døden fordi deres kjærlighet ikke er i samsvar med de herskendes interesser. Han leser parets død som et slag midt i fjeset på det bestående, det vil si kirken, domstolene, politiet og alle mulige andre offentlige instanser som konrollerer folks kjærlighetsliv ihjel.

Erik Skram skriver en 23 sider lang artikkel i det danske tidsskriftet Tilskueren om moderne forfattere. Det aller meste av plassen bruker han på Georg Brandes to siste bøker, Indtryk fra Polen og Indtryk fra Russland. Omtalen av Brandes er generelt rosende, men han er også temmelig direkte i en kritikk av sider ved boken om Russland. Han setter riktignok stor pris på bøkenes inntrykk av å være en slags forfinede dagboksnotater fra en stor ånd, og det er ingen tvil om at han har den største respekt for sin kollega og forbundsfelle.

Herman Bang skriver om Ibsens liv i Bergen i artikkelen «Lidt om Henrik Ibsen som Ung : (en Venindes erindringer)» i danske «Af Dagens Krønike». Venninnen må være Rikke Tresselt, som het Rikke Holst den gangen da Ibsen fridde til henne, våren 1853

Henrik Ibsen skriver i et brev til sin forlegger i København om sine erfaringer denne sommeren: «Det har ikke været nogen hvilens tid, jeg denne sommer tilbragte i Gossensass. Jeg har været stærkt optaget og havt mere end rigelig anledning til at gøre studier og iagttagelse blandt de talrige gæster. Det var højst interessant men i sine henseender også dybt oprivende. Jeg må nu først og fremst søge at finde ro igen og så sammenfatte og anvende lidt af det, jeg har erfaret.»

Erik Skram skriver en lang artikkel om Bjørnstjerne Bjørnson Paa Guds Veje til tidsskriftet Tilskueren. Han bruker det meste av plassen på panegyrikk: Alt det andre Bjørnson har skrevet så langt, er kun å regne som forberedelser til dette manndommens kunstneriske gjennombrudd, mener han.

Han syns boken er like mangfoldig som livet selv er det. Og han er glad for at Bjørnson kun i liten grad av alle de omfattende oversikter over personenes indre og ytre forhold, slik han har hatt for vane tidligere. Boken er et skattkammer av lærdom om fortellerkunst.

Hans Jæger skriver til Erik Skram, som hjelper ham med redigeringen av manuset til hans Novelletter. Erik har også hjulpet Jæger med å skaffe penger slik at han kan trykke den selv. Erik mottar en rekke brev og telegrammer fra Jæger for tiden. Jæger tror han er i mål med novellettene nå. Trykkingen av boken begynner på mandag. Boken er en direkte henvendelse til Oda Krohg. En av novellettene heter En siste Bøn, det er en gjengivelse av brevet han senere skal skrive at han sendte henne fra Paris den 25. juli 1889. Nå daterer han det til 11. august.

Henrik Ibsen skriver et brev til Emilie Bardach og vedlegger et nytt bilde av seg selv, og en biografisk bok om ham som nettopp er kommet ut. Den vil han at hun skal lese. Det ser ut til å ha løsnet med skrivingen nå. Han understreker at han er i gang med et nytt stykke, og at det aldri har vært snakk om at han kan gå inn i noen omfattende brevveksling med Emilie. Men noen ganger kan virkeligheten være bedre enn diktningen, skriver han.

Knut Hamsun, som er 30 år i år, er i København og skriver om August Strindberg, som han er svært opptatt av. Han har ikke truffet den berømte og beryktede svensken; han var en gang invitert i et selskap der Strindberg også var invitert, men så gikk han ikke likevel. Han var for stolt: Store menn vil han ikke trenge seg inn på. Han vil vente til han blir lukket inn hos dem.

Knut Hamsun utgir romanen Sult, som undersøker det som skjer i den indre verden til en ung mann i Kristiania som forsøker å bli forfatter og trekkes intenst til en kvinne. Hamsun utgir også artikkelen Fra det ubevidste sjæleliv, som utpeker ham til den ypperste representant for en diktning som stiller seg i opposisjon til 1880-årenes sosiale realisme. I artikkelen formulerer han målet om å kunne gjengi "Fornemmelserenes uberegnelige Uorden" og "sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn".

Holger Drachmanns roman Forskrevet kommer ut i København. Den undersøker hans egen brennende kjærlighet til syngepiken Edith, men også fetteren Viggo Hørups kjærlighetsforhold til Henriette Steen. I romanen er Henriette og Viggo modellene for Jaguaren og redaktør Bendtzen.

Erik Skram skriver en svært rosende artikkel om Knut Hamsuns Sult i det norske tidsskriftet Samtiden.

Emily Dickinsons første diktsamling blir utgitt av to venner. Emily har vært død i fire år. Men vennene har skrevet om diktene for at de skal passe bedre til tidens smak. I utgangspunktene har Emily skrevet dem i en helt særegen form, gjerne uten titler, med korte linjer, og ukonvensjonell bruk av rim og halvrim.

Hulda og Arne Garborg blir oppsøkt av maleren Devold på en trattoria i Roma, som vil fortelle om Sigbjørn Obstfelder, som han kjenner og er svært begeistret for.

Arnes Kolbotnbrev er nettopp utkommet, og for Devold det er bare to mennesker som kunne ha skrevet en slik bok: Obstfelder og Garborg.

Arne Garborg er i Bruck ved München. Han er syk og føler seg elendig av influensa, Hulda og Tusten er også syke -- nesten hele Tyskland har influensa, skriver han til til sin venninne Kitty Kielland. Men han har endelig fått ferdig sin roman Hjaa ho Mor. Det har vært et forferdelig strev.

Bjørnstjerne Bjørnson har sendt ham sin Paa Guds veie, men Arne har ikke fått lest den ennå, kan han fortelle. Bjørnson tror visst Garborg er sint på ham, siden han en gang han uttalt at "Ja, Digter er de ikke, kjære Garborg".

Garborg syns Bjørnson er uhelbredelig dum.

Kunstmaleren Helene Raff, som er en av de unge damene som Ibsen samtaler med her i München hvor han bor, slå i dag  av en prat med dikteren på gaten. De to har truffet hverandre på feriestedet Gossensass. Helene kommer til å skrive et referat fra samtalen i en Ibsen-dagbok so mhun fører. Hun er nemlig svært opptatt av den norske dikteren.

Arne Garborg utgir artikkelen Den idealistiske reaksjon - Ny-idealismen i Samtiden. Han er nettopp tilbake fra Tyskland, der det han kaller nyidealitsisk strømdrag er i ferd med å avløse naturalismen, i alle fall som litterær mote.

Garborg vil gi det norske publikum sjansen til å følge med på hva som skjer. Samtidig viser andre brev han skriver om saken for tiden at han ikke er like imponert over alt som blir utgitt i denne nye bølgen.

Knut Hamsuns roman Sult utkommer i København, på Philipsens forlag. Den skaper sensasjon, men kritikken er blandet. Bruddet med de rådende estetiske normene er så radikalt at kritikerne har problemer med å finne ut av dem. Men Bolette Pavels Larsen, oversetter, forfatter og litteraturkritiker, trykker fire dager senere en rosende anmeldelse av Hamsun Sult i Bergens Tidende. Hamsun blir kisteglad. Han skriver fra Lillesand for å takke henne, og de innleder et varmt vennskap og brevveksling. Han besøker etter dette henne og mannen hennes, Ole Johan Larsen, flere ganger i Bergen.

Knut Hamsun er i Lillesand og skriver til Erik Skram; han er så skuffet over at Skrams anmeldelse av Sult ikke har stått på trykk i det nye nummeret av Samtiden. Han hadde hatt så store forventinger til dette, og forstår ikke hva som har skjedd.

Men han forsikrer om at han ikke er knekket; han skal skriver noe enda bedre. Han er pære full av stoff, og sterk som en løve, skrive han entusiastisk.

Knut Hamsun sitter i Lillesand og korresponderer med Arne Garborg, som han er blitt kjent med.

Han lurer på om Garborg kjenner Ola Hansson. Han skulle gjerne ha sendt sin roman Sult til ham. Og så har han moret seg stort over Garborgs humoristiske anmeldelse av Hanna Winsnes' kokebok i Samtiden, kan han fortelle.

Herman Bang skriver en replikk til Erik Skrams anmeldelse av hans nylig utkomne roman. Erik har hatt noen innvendinger mot Bangs impresjonistiske stil, og Bang føler behov for å oppklare hva denne impresjonismen egentlig går ut på. Forklaringen hans er betegnende for det som foregår i litteraturen for tiden, og for sammenhengen mellom tendensene i litteraturen og i billedkunstnen. Han skriver: «Kære Erik Skram, Først en hel Maaned efter Hæftets Fremkomst er «Tilskueren’"s juni-Nummer med Deres «Et literært Rundskue» faidet mig i Hænde.

Henrik Ibsen blir intervjuet av London-avisen Daily Chronicle.

Knut Hamsun skriver til Amalie og takker for boken hun har sendt ham. Han syns den er ypperlig god, og har skrevet en anonym snutt om den. Han tror ikke det vil tjene boken om det ble kjent at det var han som skrev -- han har mange motstandere i Norge og får sine artikler i retur fra avisene -- han tror det er Bjørnson som står bak Han er også engstelig for at Erik skal ha hatt ubehageligheter på grunn av ham, men satser på å gi desto mer tilbake når hans neste bok kommer. I februar skal han til Bergen og holde foredrag.

I kveld er Vihelm Krag, en ung fyr på nitten fra Kristiansand, i Studentersamfundet i Kristiania sammen med venneflokken. Vilhelm har bodd her i byen i et par år nå, og har vært russeforman ved latingymnaset. Nå studerer han juss. Han kommer fra en gammel offiser- og gründerfamilie, og har skrevet og fått ting på trykk i hjembyen i flere år allerede.

Arne Garborg skriver til Amalie han har lest hennes S.G. Myhre. Den voldte ham besvær i begynnelsen, innrømmer han. Men etter hvert ble han så beigeistret at han skrev en anmeldelse i V.G.

Han syns anmelderne i Norge helt har forsømt sin plikt i forhold til denne boken.

Arne Garborg oversetter og trykker Friedrich Nietzsches tanker om kvinnen. De er svært hatske i sin stempling av kvinnesaken som en av verdens absolutte landeplager.

Arnes venn Kitty Kielland blir så opprørt at hun finner det nødvendig å både personlig i brevs form, og også offentlig til rette med Garborg i Dagbladet. Hun har nå vendt hjem fra Paris, og er med i styret i Norsk Kvindesaksforening, der Ragna Nielsen er leder etter et opphold på grunn av stridigheter innad i foreningen.

Amalie Skrams samling med fortellinger, Kjærlighed i Nord og Syd. Noveller utkommer i København. Boken inneholder også fortellingene "Bøn og anfægtelse", "Knut Tandberg", "Fru Inés".

"Fru Ines" kommer siden til å utkomme som egen roman.

Knut Hamsun holder foredrag om litteratur, hvor han blant annet kritiserer Amalie Skrams romaner. Ifølge Hamsun inngår de i kategorien som han kaller "altså-litteratur; mennesker i romaner som går omkring og sier Altså i tide og utide.

Hamsun  har for tiden, som alltid, et hjertelig forhold til Amalies ektemann Erik Skram, men litt mindre hjertelig til Amalie, som han er litt engstelig for. Skepsisen er gjensidig.

Amalie Skram er blitt kontaktet av Ola Hanssons kone Laura Marholm, som er i ferd med å skrive et essay om henne. Hun skriver:

Edvard Brandes anmelder Amalies S.G. Myhrei Politiken. Han mener at boken er merkelig og mandig, Amalie utvider grensene for hva nordiske romaner tør beskjeftige seg med. Han er speiselt begeistret for hvordan hun viser gjentakelsene i fortellingen; konsul Smith gifter seg med Siverts forrige kjæreste Lydia, mens Siverts gifter seg med Petra, som konsulen har etterlatt seg. Amalie skirver ham et varmt takkebrev for den anerkjennende anmeldelsen. Det er så deilig å bli fortsått. Amalie får også rosende brev fra Jonas Lie og Knut Hamsun i forbindelse med boken.

P. A. Heibergs brev til venninnen Kamma Rahbek fra 1801, der han takker henne varmt for at hun og hennes mann er villige til å ta hans og Thomasines sønn i huset som pleiesønn, slik at han ikkek nav være med sin mor, trykkes i Tilskueren. Brevet er skrevet på et tidspunkt der Heiberg befinner seg i landflyktighet i Paris, og er i voldsom konflikt med sin kone Thomasine, som vil skilles og gifte seg med sin baron von Gyllembourg. Gutten, som den gangen var ti år gammel, og som ble en sentral kulturpersonlighet i Danmark, har nå vært død i over tredve år. I brevet fremstår P.A.

Maggen Dons, en ung kvnne i Kristiania, bor sammen med sin mor Ebba, som er enke, datter av Vilhelmine Ullmann, og sine søsken i Rosenborggate 2 i Kristiania. Maggen studerer, og gir også privatundervisning hist og her i byen, så hun løper som et pisket skinn fra Vestkanten til sentrum, til elevene sine.

Arthur Conan Doyles detektivhelt Sherlock Holmes opptrer for første gang på trykk. Det skjer i The Strand Magazine i London.