Galleri
-
Jonas Lie påtar seg å å skrive en kantate til avdukingen av Wergelandsstatuen i Kristiania. Dette blir utlagt som at han har latt seg bruke til å holde Bjørnson ute. Dagbladet kaller ham høyrepoet og spotter hans mange leilighetssanger. Lie tar kraftig til motmæle og presenterer, i en artikkel i Dagbladet, politiske synspunkter som går på tvers av tidens skillelinjer mellom høyre og venstre. Når Nyt Tidsskrift blir startet om høsten, - til fremme av den frie diskusjon - svarer Lie ja til å stå som medarbeider, noe som faller høyresiden i norsk politikk tungt for brystet.
-
Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Kristiania klokka ett om formiddagen, fire timer forsinket. Han blir møtt av to tusen personer som tar imot ham med hurrarop og tilhørende festilgheter.
Om en uke skal han holde talen for Wergeland ved avdukingen av Wergelandstatuen den 17. mai. Om noen år kommer en ung mann som er til stede ved ankomsten på Tollbodkaien, Nils Collett Vogt, til å skrive dette om ankomsten (han kommer nok til å huske feil om ankomstdatoen) og den oppsikten den vekker i de borgelige familier i Kristiania:
-
Knut Hamsun må oppgi sitt opphold i Kristiania på grunn av pengemangel. Han reiser til Toten for å bli veiarbeider og tjene penger.
-
Oda Lassons mor Alexandra, født von Munthe af Morgenstierne, dør, 43 år gammel. Hun er halvt russisk, og etterlater seg ti barn. Den eldste av dem har allerede passert tyve, Oda er nummer tre i søskenflokken, og tyve år gammel.
Om en måned skal Oda gifte seg med forretningsmannen Jørgen Engelhart. Ansvaret for familien faller nå på faren, som er regjeringsadvokat pg en kulturinteressert mann, og de eldste søstrene.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder den berømte Wergelandtalen ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass i Kristiania. Etter hissig strid er han valgt til å tale. Dette blir oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk.
I et brev fra dette året skriver Bjørnson at han trives med å leve i kamp. «Uhyre morsomt! Kamp i hvær eneste ting; jeg trodde aldrig, at jeg i min tid skulde få opleve et sådant alminneligt slagsmåls-paradis».
-
Edvard Munch, som er sytten år gammel, overværer avdukningen av Bryljulf Bergslines statue av Henrik Wergeland i Studenterlunden.
Det er Bjørnsterne Bjørnson som holder festtalen. Siden går de videre til folkefesten som arrangeres på Festningen. Der er det skrål, spetakkel, dans og mye moro.
Denne våren maler Edvard stuen til sine tanter i Munch-familien. De bor i Pilestredet 61.
-
Amalie Müller skriver et langt og svært flørtende brev til Georg Brandes hvor hun avkrefter at det er hun som har skrevet novellen Rosen, som har stått på trykk i ete norsk tidsskrift. Den er det Mathilde Scjøtt som har skrevet, kan hun opplyse.
Forøvig understerker hun hvor vidunderlig det ville være dersom han kunne komme og sitte litt på hennes balkong med den vakre utsikten over Kristiania. Da ville hun lese for ham det hun arbeider med for tiden, skriver hun. Det dreier seg om det som skal bli romanen Constance Ring.
-
Laura Munch, Edvards lillesøster, fjorten år gammel, har det travelt. Faren, militærlegen, som selv underviser henne, skal holde en liten eksamen for henne når han kommer hjem. Laura har gått et års tid på Othilia Dietrichs skole, men sluttet. Hun regnes som en nervøs og vanskelig person; oppfarende, påståelig og en som alltid skal ha rett.
-
Oda Lasson gifter seg med Jørgen Engelhart i Kristiania. Han er åtte år eldre enn henne, og har tilbrakt flere år i utlandet, i Berlin, London og Paris. Han er en verdensvant og velstående mann som driver en blomstrende trelast- og iseksportforretning.
De nygifte flytter inn i en moderne leilighet i Pilestredet.
-
Amalie Müller flytter med de to sønnene Ludvig og Jakob til Kristiania fra Fredrikshald, hvor de etter utskrivelsen hennes fra Gaustad asyl har bodd en stund sammen med hennes bror Ludvig Alver, og en tid for seg selv. Hennes mor Lovise har også slått seg ned hos Ludvig nå, og mor og datter går ikke så godt sammen. De krangler blant annet om Amalies barneoppdragelse.
-
Per Sivle blir venn med Hans Jæger. Hos Jæger i Nordahl Brunsgate vanker også den unge kadetten Johan Seckmann Fleischer.
Hans Jæger har "fruentimmerraptus" med unge jenter på rommet hver eneste kveld for tiden . Prosjektet er å frigjøre seg fra den borgerlig-kristelige seksualmoralen.
-
I Kristiania blir det denne vinteren arrangert en rekke møter i Arbeidesamfundet med prostitusjon som tema. Hans Jæger møter opp, men han syns diskusjonen er uinteressant. Etter å ha kjedet seg en stund, reiser han seg og holder et krast innlegg der han beskriver årsakene til prostitusjonen i samfunnets usunne normer for samlivet mellom kjønnene.
Jæger mener at det er ekteskapet som undertrykkende institusjon og kvinners lave lønn som er årsakene til prostitusjonen. Så lenge sosial ulikhet og ekteskapet hindrer den frie kjærligheten, vil prostitusjonen bestå, sier han.
-
Amalie Müller har vært på besøk hos Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, og nå vil hun gjerne ha en artikkel hun har skrevet om dem, på trykk i magasinet Ude og Hjemme. Det er en temmelig blomstrende artikkel hun har forfattet.
-
Amalie Müller skriver begeistret og beundrende (og litt flørtende) til Georg Brandes og forteller ham hvilken fabelaktig person hun syns han er. Hans bok om Kierkegaard gjorde uutslettelig inntrykk på henne, slik Kierkegaards egne tekster gjorde på henne i sin tid.
For øyeblikket arbeider hun med en oversettelse av Charles B. Waites bok History of Christian Religion på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson, kan hun fortelle.
-
Christian Krohg og Frits Thaulow får sine første elever på maleskolen; Signe Scheel og Helene Gundersen. Neste vinter kommer de til å få sine første mannlige elever. Blant dem kommer Edvard Munch til å være.
-
Frits Tahulows mor Nina (Født Nicoline Lovise Munch), som er seksti år i år, og som mistet sin mann, apotekeren Harald Thaulow i mars, skriver til sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson om planene som Frits og hans danske kone Ingeborg har for de kommende månedene:
De har vært hjemme hos henne i en uke nå, det har vært herlig å ha dem på besøk. Men nå vil Frits, som nå er 34 år gammel, ta med familien til Kragerø. Han er svært opptatt av de mange fine motivene der, og han vil arbeide med å lære seg å male snø.
-
Ibsens Gengangere utkommer i København, i et opplag på 10 000 eksemplarer. Stykket vekker straks forferdelse og forargelse, og et sinne som Ibsen aldri har opplevd maken til. Det blir skreket om nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis.
Rabalderet skader bokens omsetning. Store ladninger av usolgte eksemplarer kommer i retur til forlaget, bokhandlerne vil ikke være bekjent av å ha boken liggende fremme i sine butikker.
-
I Kristiania er usedeligheten en gjenganger i samfunnsdebatten. For tiden fins det omkring 1000 prostituerte her, og ikke mer enn ca 35 000 menn i alderen 16-60 år. Siden 1840-tallet har prostitusjon begynt å bli et helseproblem, siden bordellene er en smittekilde for kjønnssykdommer.
-
Arne Garborg søker om reisestipendium fra Stortinget, men får avslag. Han regnes som en i politisk forstand farlig mann; han er for radikal.
-
Edvard Munch er en ung mann på nitten år som begynner på Bergsliens malerskole øverst i bygningen som kalles Pultosten, rett overfor Stortinget i Kristiania.
Bergslien er en bred og saftig og hjertelig vossing. Edvard maler blant annet et selvportrett, og utsikten over Olaf Ryes Plads på Grünerløkka.
En av Munchs medlever er Hans Heyerdahl, som han alltid skal komme til å holde høyt blant sine samtidige malere.
Christian Krohg kommer og går som lærer her i Pultosten.
-
Wilhelm Alver er i Leipzig sammen med kandidat Carl Torp fra København. Vilhelm er en urolig og reiselysten mann med sterke lidenskaper og stor sans for karneval og teater. Han er Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) sin eldste bror, og vokste opp sammen med henne og de andre søsknene i Bergen, men har fått sin utdannelse som teolog i Kristiania, og sitt presteembete i Risør.
-
Kronprinsparet (Gustaf) kommer til Kristiania. Det er reist en stor æresport på hjørnet av Akersgaten og Karl Johan.
-
Amalie Müller bor sammen med broren Wilhelm, sine to sønner og hans sønn i Rosenborggaten Kristiania. Endelig kan hun leve på en måte som hun kan trives med.
Hun holder et åpent og gjestfritt hus der radikale kunstnervenner kommer og går, og tidens politiske og litterære temar diskuteres fritt.Som separert kvinne med fortid på Gaustad sykehus og kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson er hun også lett skandalisert. Men hun har også varme kontakter inn i de borgerlige embetsfamilier i Kristiania. Og det mangler ikke på beilere.
-
Amalie Müller skriver et langt og flørtende brev til Georg Brandes i anledning hans bok om Lasalle, en fransk general under napoleonskrigene. Hun beundrer Brandes og alt han skriver dypt.
I brevet nevner hun at hun har tilbrakt julen sammen med Frits Thaulow og hans familie i Kragerø, der han har slått seg ned for å male snøbilder. Men det har ikke falt noe snø hele vinteren, så ting har ikke helt gått etter planen, kan hun fortelle.
-
Edvard Munch er med på kunstnerkarneval i Sirkus Schumanns bygning på Kontraskjæret i Kristiania. Han har vært med og dekorere lokalet, og det har skaffet ham fribilletter til karnevalet.
Han og søstrene står foran inngangen og ser de maskerte ankomme. Siden bivåner de det hele fra galleriet.
Edvard er utkledt som ridder. Han er nitten år gammel nå.
-
Gunnar Heiberg har skrevet ferdig det teaterstykket som etter hvert skal bli hetende tante Ulrikke. Han sender det til Edvard Brandes. Brandes kritiserer det temmelig sterkt, og etter et par måneder skriver Heiberg tilbake, et langt brev der han forsvarer stykket sitt scene for scene. Han skriver ikke naturalistisk skriver han, men interesserer seg for de hyppige gjentakelser, misforståelser og feiltakelser som gjør en scene interessant.
-
Alexander Kielland skriver fra København til John Paulsen i Kristiania. Han har nettopp hatt Georg Brandes på besøk, kan han fortelle, men han har alltid mislikt å gå på forelesninger. De minner ham om hans mislykkede studenttid. Han har forstått at Camilla Collett hevder å kjenne igjen forholdet mellom henne selv og Welhaven i Paulsens siste bok, og minner Paulsen på at en forfatter må være forsiktig når han bruker levende modeller; i det ytre må man gjøre dem så forskjellige fra virkelighetens personer som mulig.
-
Amalie Müller sender uoppfordret et fotografi av seg selv til Georg Brandes i København, sammen med et dypt beundrende og ikke så rent lite flørtende brev der hun beskriver sine egne svingende sinnstilstander.
Hun skriver blant annet:
-
Arne Garborgs treffer Frits Thaulow og Motlke Moe ombord på skipet Dronningen på vei til Kristiania. Moe er på sørgeferd, han følger kisten med sin døde far, eventyrsamleren Jørgen Moe.
-
Georg Brandes skriver et brev til Amalie Müller i Kristiania og takker for fotografiet hun har sendt ham. Han hadde riktignok ikke bedt om noe bilde, for han er vanligvis tilbakeholden med å be om slikt, understreker han. Men han er svært glad for å ha et slikt minne om henne, selv om hun naturligvis er langt vakrere i virkeligheten enn på bildet. Hvordan skulle noe bilde kunne gjengi hennes vakre øynes glans, spør han.
-
Amalie Müller (som snart skal bli Amalie Skram) skriver en lang, grundig og anerkjennende anmeldelse av Ibsens Gengangere, som har vakt så heftig debatt blant teaterpublikummere, lesere og kritikere i det siste. Det er tydelig at stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne.
Hun legger spesielt vekt på hvordan stykket viser konsekvensene av menneskenes gjerninger, og det som har å gjøre med det personlige ansvar. Hun signaliserer også en kristen affinitet, idet hun viser til Den gyldne regel i Bibelen.
-
Amalies Müllers skillsmissebevilling fra August Müller utstedes. Loven har forlangt minst tre års separasjonstid. Etter en stund mister Amalie bevillingen, -- hun kan rett og slett ikke finne den i papirene sine. Dette kommer til å bli et problem når hun om et par år skal gifte seg med Erik Skram i København.
-
Frits Thaulow går i spissen for et opprør blant norske malere i Kunstforeningen på et møte i Studentersamfundets sal. Den nye tiden er på vei inn i norsk billedkunst. De vil danne sin egen høstutstilling. De går i gang med arbeidet med å arrangere og samle inn penger. Frits er riktignok en skummel figur for borgerskapet på grunn av sin naturalistiske holdning til hva kunst skal være, men men sin joviale og slagferdige fremtoning er han også svært populær. Han blir kalt «han Fresk».Til utstillingen møter Frits blant annet med et maler av Alexandra Thaulow i kålåkeren.
-
Oda Engelhart (Lasson)s datter Sascha med Jørgen Engelhart blir født i Kristiania. Oda er 22 år gammel nå.
-
Edvard Munchs søstre Laura og Inger er i Vår Frelsers kirke i Kristiania og overværer misjonæren Lars Skrefsruds ordinasjon.
Skrefsrud har draget på kvinnene i forsamlingen. Han er tidligere straffange, og reiser alltid sammen med sin medarbeiders kone, fru Børresen, og hennes to døtre. Det går mange rykter om dette, men familien Munch tar dem varmt i forsvar.
-
Amalie Müller står på reisefot til Bergen, og planlegger hvordan hun skal få møtt Erik Skram i hemmelighet før avreise. Planen er at det kan skje hos Olaf Thommesen.
-
Ingeborg Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson, som snart skal ha sin store kunstnerfest på Aulestad, og forteller at hun ikke kan komme. Frits har vært på studiereise, og har ikke nådd hjem i tide. Nå har Ingeborg nettopp fulgt hele den glade gjengen av andre venner som skal oppover på fest, til toget, kan hun fortelle. Frits har sendt henne et brev, han er i bedrøvelig humør, skriver han, han kan ikke male for tiden, og han har slett ikke lyst til å vise det triste ansiktet sitt blant glade, feststemte mennesker.
-
Amalie er tilbake i Kristiania etter turen til Gausdal for å feire Bjørnstjerne Bjørnson. Men hun tenker seg snart videre til Grefsen, der hun vil feriere litt sammen med venner.
Hun skriver til sin venninne Elisa Knudtzon i Bergen:
-
Amalie Müller skriver brev til til Erik: «Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.
-
Amalie Müller skriver følgende i telegrammet: Redaktør Skram, Alexander Kielland Stvgr
Fra Christiania 26/8/82 kl. 1.40 em
Jeg er i Kristiania, hvor de treffer mig hjemme. Amalie Müller"
-
I telegrammet skriver Amalie følgende: «Skram
Alexander Kielland Stavanger
Fra Christiania 28/8/82 kl. 2 em
Har feber af at vente. Længes, men er gruelig bange. Amalie Müller"
-
Erik Skram er tilbake i Kristiania etter reisen han har gjort til Vestlandet. Vestlandsturen er del av hans oppdrag som korrespondent for Morgenbladet: det har hele tiden vært meningen at han skal sende reportasjer hjem, både fra dikterfesten og fra reisen videre, så etter dikterjubileet hos Bjørnson på Aulestad tok han farvel med Amalie og de andre vennene da dampskipet la til kai i Gjøvik, og derfra reiste han videre over fjellet til Lærdal i Sogn og videre til Bergen.
-
Amalie Müller oversetter Charles B. Waites bibelkritiske avhandling på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson har kommet over boken på sin foredragsturné i Midtvesten, og er blitt svært oppglødd over ideene. De stemmer godt med hans eget nye livssyn, som har skapt for bestyrtelse i ortodokse kristne kretser i Norge.
-
Klokken er halv to på formiddagen. Erik Skram sitter på hotellrommet sitt på hotell Astoria i Kristiania og skriver et avskjedsbrev til Amalie. Han har fått hennes beskjed om at hun ikke har tid til å se ham i dag fordi hun får gjester, og han har bestemt seg for å reise hjem til København uten å ta farvel.
Han har pakket kofferten sin, om to timer kommer de for å frakte den ned til dampskipet for ham. Han føler seg svært melankolsk. Foran ham ligger bildet av Amalie som hun har gitt ham. Han syns ikke det er helt heldig, skriver han, men det er jo henne.
-
Amalie Müller oppdager ar Erik Skram har reist fra byen tilbake til København uten å ta farvel med henne. Hun er knust, hun kan ikke fatte at han kan ha gjort noe slikt mot henne; at han, da han kysset henne der ute i entreen for ikke lenge siden, visste at det var for siste gang. Avreisen har kommet altfor brått på henne.
Da det gikk opp for henne hva som hadde skjedd, skar det som en kniv gjennom hjertet. Hun trodde hun skulle dø, skriver hun til ham. Hele kvelden har hun måtte være som Nora i Et dukkehjem; danse tarantellaen. Hun har drukket noe sterkt for å holde ut.
-
Amalie Müller få rvite at Erik Skrm har en elskerinnne der hjemme i København som han holder høyt. Hun er ute av seg av fortvilelse og gjør det slutt per brev.Amalie setter seg ned og skriver et svært langt brev der hun forsøker å forklare årsaken til sin fortvilelse, og hvorfor det nå aldri vil kunne blinoe mellom dem. Hun skriver:
-
Det begynner å bli klart for Amalie at omgivelsene har fått med seg mer av det som har foregått mellom henne og Erik i sommer enn hun har skjønt. Det er et problem at alle sladrer om henne nå, for det er viktig for henne å passe på ryktet sitt. Ingeborg og Frits Thaulow er nå på vei til København, og det er grunn til å tro at de kommer til å bringe ryktet med seg dit.
Amalie føler at hun må advare Erik. Hun skriver til ham:
"Kri.ania 7-9-82
-
I dag blir 24 år gamle Cecilie Thoresen immatrikulert for den første kvinnelige student ved Universitetet i Kristiania. Hun har bestått sin examen artium, og begynner å studere matematikk. det er hennes beste fag, og sammen med fysikk anses det som et fag som er passende for kvinner.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller og insisterer på at hun tar feil når hun har gjort det slutt med ham på grunn av det han har fortalt om sin elskerinne Camilla.Han vil beile til henne igjen, skriver han, og forsøke om han kan vinne henne tilbake.
-
Amalie sender telegram til Erik Skram i København der hun gir beskjed om at hun må tenke seg om før hun vet hvordan hun skal forholde seg til sin forelskelse i ham.
Amalies telegram lyder:
"Skram
Nansensgade 34 – 4 Kbhvn
Fra Christiania 13/9/82 kl.9.05 fm
Skriver et Svar, naar jeg har tænkt mig ferdig, rimeligvis om en Dag eller to.
A M." -
Amalie skriver et opprørt og fortvilet brev til Erik der hun sammenlikner ham med Kierkegaards forfører Johannes i Forførerens Dagbog, som er del av verket Enten-Eller.
Hun syns det er avskyelig å tenke på at hun har gått en slik manns arm i gatene i Kristiania. Og Camilla, Eriks elskerinne som han i et brev oppriktig og tillitsfullt har fortalt henne at han er glad i og setter høyt, føler hun forakt og avsky for, skriver hun. Hun syns det er fullstendig uforståelig at en kvinne kan oppføre seg slik som Camilla.
-
Frits Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og kommenterer skyllebøtten han og Ingeborg har fått fordi de ikke var med på kunstnerfesten på Aulestad i august.
Han skriver: "Ingeborg og jeg kom altså ikke opp til Eder. Vi ere i grunden dybt rørte over at I vare saa vrede for det. Men naar du kalder det feigt Forræderi, da har Du misforstaaet vor Udeblivelse."
Han forteller videre at han hadde tenkt å male et bilde som kunne være en gave til dikteren, men at det skar seg med dette prosjektet. Han får ikke til å male for tiden:
-
Amalie Müller sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik Skram og skriver til ham. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang, skriver hun. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.
-
Amalie Müller har fått Erik Skrams brev der han misliker sterkt hennes relasjon til Bjørn Bjørnson, og forsøker å forbedre henne. Hun har ikke lyst til å la seg forbedre. Hun tror hun har det best ved å være som hun er.
Og det er ikke hun som har skrevet novellen "Rosen", om et forlovet par, som nettopp har stått på trykk i tidsskriftet. Den er det hennes venninne Mathilde Schjøtt som har skrevet. Det er ikke den typen skriving Amalie selv befatter seg med.
-
Oda Engelhart får beskjed om at hennes mann, som er forretningmann, er slått konkurs i Kristiania. Hun selv er i Tyskland med broren Per, som er svært syk.
Oda kan ikke tilgi at mannen ikke har fortalt henne om hvordan saken ligger. Broren hennes kommer til å dø ombord på dampskipet på hjemveien fra Tyskland kommende sommer.
-
Erik Skram bruker en uke på å skrive et langt brev til Amalie Müller der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Han forsøker å få henne over på sitt lag; det laget som tror på og priser både den fysiske og den åndelige kjærligheten.Erk Skram er fortvilet over at Amalie insisterer på at det er bes for henne å ikke være i et kjærlighetsforhold til henne. Han bruker en uke på å skrive et langt brev til henne der han legger ut for henne det han har forstått av kjærligheten. Ikke minst skriver han om seksualiteten.
-
Amalie Müller lider. Hun har lest begge Erik Skram bøker om igjen, og skriver til ham om hvor sterkt inntrykk de gjør på henne. Hun har levd seg inn i hans kvinnelige hovedpersoner og deres kjærlighetsproblemer, som hun kjenner seg sterkt igjen i. Men hun kunne ønske Erik ikke hadde skrevet til henne den gangen etter festen på Aulestad. Alt hadde enklere for henne dersom dette forholdet ikke hadde utviklet seg.
Hun elsker det han har skrevet om at to mennesker kan elske hverandre rene. Det tror hun nok er riktig. Men det er ikke de to som skal gjøre det, skriver hun.
-
Erik Skram er lettet og glad over at Amalie åpner for at det likevel kan bli noe mellom dem. Han skriver på baksiden av brevet han er i ferd med å sende thenne. Han er glad og rolig nå. Det må bli dem to. De må roe seg ned og se fornuftig på saken, så skal de nok finne ut av det. Han føler at han er i ferd med å løsne lenkene hennes nå. Det er den sanne kjærligheten han vil befri henne til.
-
Amalie Muller har lest Erik Skrams lange brev der han forklarer kjærlighetens vesen for henne. Hun måtte holde seg under hele middagen med broren Wilhelm, og han spiser så langsomt. Først når hun kunne gå inn på sitt eget rom, kunne hun lese brevet. Hun gråt og gråt mens hun leste. Wilhelm stakk hodet inn til henne, det er tydelig at han er bekymret for henne, men han sier ingenting.
-
Amalie har vært nødt til å gå i et av de talløse selskapene hun blir invitert i. Hun har forsøkt å få sin bror Wilhelm til å gå alene, men det ville han ikke. Hele tiden satt hun med en følelse av at Erik satt ved siden av henne. Hun forteller om hvordan hun vanligvis elsker å spille kort med herrene i selskap. Men i kveld har hun vært for distret. Hun klarer ikke tenke på annet enn det Erik skriver om parring og kjærlighet. Endelig kommer hun hjem til seg selv og kan skrive til ham.
-
Erik Skram spiser et kveldsmåltid hjemme for første gang på to år. Han skriver til Amalie mens hans spiser.
har håp om å få henne over på kjærlighetens parti nå. Han forsetter brevet neste dag. Han legger vekt på å forklare henne for hennes selv. Hun må stole på ham, skriver han. Han vet hva han snakker om når det gjelder kjærlighetssaker.
-
Erik Skram sender Amalie Müller et par forgylte knapper som er sammenføyet til en brosje. Han har gitt et liknende smykke til sin søster Emma.De to knappene kjøpte han i Stavanger i sommer, da han var på besøk hos Alexander Kielland, og hadde fått telegram fra Amalie om at han kunne komme på besøk til henne i Kristiania.
Erik blir nesten ikke invitert ut lenger, skriver han. Dagene og kveldene hans fylles med arbeid. Ikke engang sin søster Emma, som er den av søstrene han liker best, har han tid til å treffe.
-
Amalie Müller skriver et langt brev over to dager. Det har begynt å bli mørkt om kveldene nå, og hun har fått hengt opp vintergardinene. Hun skriver til Erik om hvordan han ikke egentlig har fortalt henne at han elsker henne før nå i det siste. Hun forteller også om sitt forhold til miljøet rundt Nyt Tidsskrift, og spesielt til professor Ernst Sars, som hun er svært begeistret for. Han har rost en tekst hun har skrevet for tidsskriftet. De to har vært i selskap sammen, og ble stående i en time for seg selv i et hjørne og snakke sammen.
-
Erik Skram skriver nok et dypt forelsket brev til Amalie Müller der han tenker tilbake på hvor nydelig hun var da de traff hverandre i sommer, og hvor ensom og trist han føler seg. Han ser nesten aldri folk lenger. Han har begynt å legge merke til mørkøyde kvinner med innsvingt liv på gaten, forteller han. De får ham til å tenke på henne.
-
Laura Munch skriver i dagboken sin om hvor begeistret hun er for misjonæren Lars Olsen Skrefsrud, som hun nettopp har overvært ordinasjonen til. Skrefsrud er kjent for sin store tiltrekningskraft på menigheten, og spesielt på kvinnene.
Laura følger etter ham til gudstjenester, og er til stede på flere av hans foredrag. Dette og kommende år er dagbøkene hennes fulle av refleksjoner om det religiøse livet og om gudstroen. Hun er ofte i kirken eller på andre religiøse samlinger, både sammen med søsteren Inger og alene.
-
Amalie Müller sitter i et overopphetet rom og skriver til Erik Skram for å takke for smykket han har sendt henne. Hun har hatt gjester. Det er Margrethe Wullum og en dame fra Bergen Amalie har hatt på besøk, sammen med noen unge menn, kan hun fortelle. Det har vært sang og musikk og høy stemning i selkapet. Men tjenestepiken har lagt for mye i ovnen, så det er hett i stuene hennes nå. Amalie skriver om den politiske situasjonen i Venstre. Det diskuteres mye politikk i hennes stuer.
-
Amalie bør ta seg sammen og jobbe med oversettelsen av det religionskritiske verket hun oversetter for Bjørnstjerne Bjørnson, men blir hele tiden avbrutt av selskapelighet.Hun skriver til Erik Skram om sladder fra vennekretsen, og om kalamiteter i husholdet. Et forkle og en fårestek er blitt stjålet fra husholdningen. Tjenestefolkene beskylder hverandre.
-
Erik Skram er lykkelig over å ha fått Amalie Müllers kjærlige brev. Men han har det fortvilende travelt på jobben som redaksjonssekretær i Morgenbladet. I dag er det fredag, han kommer ikke til å få tid til å skrive skikkelig til henne før på søndag. Men han liker ikke hennes forbindelse med John Paulsen. I avisen har de nå fått et middelmådig brev fra ham.
Det er ikke så mye han selv skriver i avisen, kan han fortelle. Han bruker det meste av tiden på å redigere de andres artikler.
-
Erik Skram har vært i selskap hos Aleander Kielland og kan fortelle et og annet om hvordan han og Holger Drachmann har kranglet om det norske og det danske. Ingenting i Danmark duger, mener Kielland.
På vei hjem fra selskapet drømte Erik om muligheten for at han og Amalie kan reise vekk sammen til Paris.
Han har også vært på besøk hos sin mor.
-
Amalie er urolig for Amund Hellands sjalusi, og forteller om sine sterke følelser for Erik. Guttene hennes øver på sin firhendige pianolekse, men de spiller feil hele tiden, og da fyker hun inn til dem og skjenner på dem.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram:
"Godnat "sødeste, yndigste", - det sa'e du til mig på skibet, med det samme du skulde iland på Gjøvik; kan du huske? Og du var så alvorlig og sød, og din stemme var så forførende, - ja det vil sige, "farvel" var det naturligvis."
-
Frits Thaulow og hans gamle mor, som Amalie Müller er gode venner med, forsøker å overtale Amalie til å bli med til København. Men det går jo ikke, skriver hun til Erik Skram i København, for i så fall ville hun jo bo hos fru Gad, som er mor til Mette Gauguin, og Pylle og Ingeborg Gad. Så om natten ville hun jo måtte sove pent i sin seng, og det ville ikke blitt mulig å treffe Erik, som jo dessuten alltid er på jobb. Derfor vil hun ikke være med. Men hun har lovet Frits å bli med, og hun vet at han kommer til å bli kraftig irritert når hun trekker seg fra avtalen, skriver hun.
-
John Paulsen, som er en av Amalies mange beilere, nettopp har utgitt en roman med familien Ibsen som lett gjenkjennelige modeller, og som fra tid til annen bor hos henne, er på besøk igjen. Nå skal han få møte hennes venn Arne Garborg, som hun er både er glad i og stolt av.
Amalie skriver til Erik:
-
Amalie Müller, som for tiden har bergenseren John Paulsen på besøk, og også Arne Garborg, som er hennes gode venn og ikke det spor mannfolkaktig (som hun lettet skriver), har lest Ibsens En folkefiende. Hun skriver til Erik i København at hun syns det er kjedelig, og at det ikke bringer noe nytt. Men hun må innrømme at hovedpersonen Doktor Stockmann er skildret med kjærlighet, i motsetning til hva hun syns Ibsen vanligvis gjør. Hun mener bestemt at modellen må være Bjørnstjerne Bjørnson.
Hun skriver:
-
Amalie Müllers oversettelse av teologen Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken - dette fremstår helt og holdent som Bjørnstjerne Bjørnsons verk.
-
Edvard Munch leier atelier i "Pultosten", Stortingsplass 7. Denne vinteren maler han også et portrett av sin yngre bror Andreas, seksten år gammel, som sitter og leser på en stol ved vinduet.
De to brødrene har et nært forhold. De deler rom hjemme i leiligheten på Fossveien 7. Det er Andreas blir ansette som den helsemessige mest robuste av de to brødrene.
-
Amalie Müller har nettopp hatt Frits Thaulow på besøk. Han oppførte seg som et ulykkelig forelsket menneske, og sa at neste gang han kom til København, ville han få folk til å tro at Amalie og han var forelsket i hverandre, skriver hun til elskede Erik Skram.
-
Amalie Müller skriver i et av sine mange brev til Erik Skram i København at hun har diskutert Ibsens En folkefiende med Ernst Sars. Hun har fått ham til å endre mening om stykket, skriver hun:
-
Amalie Müller har vært i bursdagsselskap og drukket dårlig champagne, og har siden sittet i mange timer med en sypike for å få noen kjoler ferdige. Hun skriver til Erik og trygler ham om å ikke være sint på henne. Hun lurer på om han kanskje er langsint.
-
Olav Thommessen skriver til Georg Brandes fra Kristiania at han har snakket med Amalie Müller, som har skrevet en samling noveller som skal komme ut etter nyttår, han tror på Schous forlag i København. En av dem vil nok bli trykket i neste hefte av Tidsskriftet.
Han har hørt fra et par herrer som har lest et par av dem, at de er djerve og dyktige. En folkefiende skal nå spilles i byen, kan han fortelle. Reaksjonene er forskjellige. Ibsen har forlangt 4000,- kroner for det.
-
Hun skriver blant annet: "Både deres telegram og brev har jeg fået, det sidste for et øieblik siden, og jeg takker dem for al den dvælen i tankerne ved mig, der ligger bagved, og har sendt begge dele frem. Alligevel vilde jeg ønsket at jeg intet havde hørt fra dem. For så havde det været lettere at få livet af det hele. Thi livet skal det lade. Jeg er bleven enig med mig selv, og jeg og mig selv har været ærlige og modige mod hinanden. Hvor det er underligt at jeg ikke skammer mig over at ha'e siddet der på dampskibet, og udleveret mig således.
-
Amalie Müller planlegger hvordan hun skal komme seg til Göteborg for å treffe Erik i hemmelighet. Hun undersøker togtider, forteller hun Erik i brev. Det går bare ett tog om dagen: har hun funnet ut. Det går fra Kristiania halv syv om morgenen, og er i Göteborg 19.20. Det blir en lang reise, men hun er fast bestemt på å gjennomføre den. Spørsmålet er bare hva hun skal gjøre med guttene sine i julen.
-
Amalie møter Erik Skram i Göteborg. Møtet har vært planlagt lenge og har foregått i største hemmelighet; hun er livredd for å bli oppdaget, og hun har venner og beilere overalt som følger alt hun foretar seg med argusøyne. Hun setter igjen sønnene Ludvig og Jakob hos broren og moren i Fredrikshald, og reiser videre sørover mot Sverige med jernbanen.
Erik har kommet nordover fra København med damskip og jernbane. Begge er svært oppspilte og svært nervøse; Erik vet at Amalie i utgnagspunktet føler avsky ved alt seksuelt.
-
Arne Garborg, som er blitt stasrevisor i Kristiania, utgir dette året romanen Bondestudentar. Det skal etter hvert vise seg å bli en av de viktigste sosial- og kulturhistoriske skildringene i norsk diktning. Den tar for seg den norske fattigdommen og åndsarmoden, men er samtidig skrevet for å egge bonden til mot. Senere kommer litterarturhistorikere til å anse denne romanen for Garborgs egentlige litterære gjennombrudd.
-
Amalie Müller skriver en lang og grundig anmeldelse av John Paulsens roman Familien Pehrsen, der hun setter romanen inn i Paulsens øvrige forfatterskap, og påpeker at han er i positiv utvikling som forfatter.
-
Edvard Munch er blitt tyve år gamel og flytter sammen med familien til Fossveien 9 i Kristiania. Det er gården ved siden av der de har bodd tidligere, så flyttelasset skal ikke langt. Her maler han blandet annet et portrett av sin søster Inger, og det tredje av broren Andreas som sitter og leser ved vinduet.
Om sommeren dette året er han på Modum med Frits Thaulows malerskole.
-
Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikerekomme til å ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser.
-
Hans Jæger utgir det lille, belærende skuespillet Olga. Ved å skrive sitt eget liv med hensynsløs, naturalistisk sannferdighet vil han at hans unge tilhengereskal gjøre årsakene til elendigheten synlige for all verden, underminere det bestående samfunnet og bane veien for et nytt.
"For den som engang ikke kan bli lykkelig i det samfunn han lever i, for ham gis det ingen annen tilfredsstillelse enn den å arbeide for at de andre, som kommer etter, engang kan bli det," sier Jægers alter ego, Herman Eek, i skuespillet.
-
Bjørnstjerne Bjørnson utgir Over Ævne (første stykke). Her henter han inspirasjon fra nervelegen Jean Martin Charcot ved Salpetrière-sykehuset i Paris for å fremstille prestefruen Klara Sang, som er sengeliggende med symptomer på hysteri.
-
Eilif Peterssen bosetter seg i Kristiania igjen etter mange år i Roma, og begynner å bygge seg et stort atelier på Hegdehougen, hvor han har vokst opp. Han er en respektert maler i begge kretser i den pågående og heftige kunstnerstriden som herjer i byen, og brukes ofte som mellommann når stridighetene blir for intense og det er behov for diplomati.