Bjørnstjerne Bjørnson

Georg Brandes forlater offisielt Danmark og flytter til Berlin sammen med sin tyskfødte kone Gerda. Han blir feiret med en fest arrangert av venner med mange vakre taler og en hilsen fra 45 ansette akademikere og jouralister som hyller ham, samtidig som det kommer klart frem at mange finner hans synspunkter for ytterliggående, og at en noe mer hensynsfull opptreden hadde vært å foretrekke.

Arne Garborg er kommet i disputt med Bjørnstjerne Bjørnson på grunn av noe Garborg har skrevet om Bjørnsons Magnhild. Garborg firer ikke, men i et brev understreker han at han er glad i Bjørnson tross deres uenighet i denne saken. Henrik Ibsen har også lest Magnhild, og er ganske opptatt av den. Han er ikke imponert, men mener han straks gjenkjente kunstnerekteparet som bodde i Roma samtidig md ham, og som han mener har vært modeller for paret i boken.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.

Bjørnstjerne Bjørnson drama Leonarda utløser full storm. Det blir imidlertid overstrålt av Ibsens Et dukkehjem som nå er rett rundt hjørnet.

Bjørnstjerne Bjørnson drama Leonarda utløser full storm. Det blir imidlertid overstrålt av Ibsens Et dukkehjem som nå er rett rundt hjørnet.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller, som han kaller sin søte venn, Han tror kanskje hun er søster til en mann som han har saksøkt i Fredrikshald. Han har ikke orket å lese henne tekst om stykket Kongen enda. Det er en svært begeistret tekst der Amalie legger spesielt stor vekt på mellomspillene i stykket, som foregår i et lags ånderike. Hun har bedt ham om hjelp til å få teksten på trykk.

Amalie Müller skriver brev til Bjørnson fra Fredrikshald og gir ham full støtte i flaggsaken: det norske flagget må bli rent og uten unionsmerke, derom hersker det ingen tvil.

Hun har ofte hørt eldre skipskapteiner uttale seg ergelig om flagget med unionsmerket. Den gangen hadde hun ikke greie på det, og siden hun elsket Sverige, fant hun det uoppdragent. Hun hørte forresten også svenske kapteiner si det samme. Men hun forstår alt bedre nå, og hun vet i sitt innerste hjerte at Bjørnson har rett. Forresten er det visst latterlig at hun skriver dette til ham, skriver hun.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller i Fredridkshald og forklarer for henne hva han mener om karakteren Rønnaug, som Amalie nok har kjent seg igjen i i mange trekk, og er engstelig for kanskje er usømmelig.

Han forsikrer henne om at Rønnaug har en ren sjel, men en freidig og sterk oppdrift. Han diskuterer så sedelighetssaken og de frie kjærligheten. Han har gjort teologiske studier om kristendommens forhold til dette, skriver han. Det anbefaler han også henne å gjøre.

Alexander Kielland sender sin første bok til Bjørnstjerne Bjørnson, med takk for møtet de har hatt i Paris om høsten. Han forteller om hvor utilpass han følte seg den gangen, så usikker på seg selv.

Nå er han tilbake i Stavanger, full av pengebekymringer og andre sorger, kan han fortelle.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er nettopp ferdig med å lese hans drama Det ny System, og hun er oppfylt av det. Hun er så takknemlig for at han tror på henne og tenker på henne.

Hun føler at det kanskje kommer lysere dager for henne etter dette, skriver hun. Hun føler at Bjørnson har et osean av solskinn i seg, et solskinn som kan driver vekster frem. Og det er bra, for kulden og skyggene i Norge kan fort komme til å drive dikterne vekk, til utlandet.

Ragna Nielsen gifter seg med banksjef Ludvig Nielsen i Nidarosdomen. Både brud og brudgom kommer fra Kristiania, men Ludvig bor i Trondheim, og er på vei nordover, til Tromsø og en god stilling der. Nidarosdomen er under restaurering, og byggearbeidende utgjør ikke akkurat noen festlig ramme rundt begivenheten. Vilhelmine, Ragnas mor, er med som vitne, sammen med Ludvigs mor og to mannlige vitner. Brudgommen er mørk, soignert, med en durabelig mustasje. Ragna er liten og velbygget.

Bjørnstjerne Bjørnson har fått brev fra Amalie Müller, og vil treffe henne. Han er berørt over det han oppfatter som Amalies troskap og forståelse. Han tror kanskje det er lykkeligere dager på vei nå, skriver han, og et av tegnene er at mennesker som henne nå etter hvert kommer til.

Knut Hamsun ankommer København for første gang. han har store forhåpninger; han har med seg et manuskript; Frida.

Han møter Frederik Wilhelm Hegel i den danske Gyldendal og overleverer det. Dagen etter skal han komme til å få det i retur, refusert.

Men Hamsun trøster se med at Bjørnson ikke lenger på på moten i København, og at det kan være årsaken til at Frida ikke falt i god jord. Han reiser videre til Kristiania.

Knut Hamsun ankommer Kristiania med dampbåt fra København. Han tar inn på et billig værelse i Tomtegaten 11, og er i konstant pengemangel, han opplever for første gang hvordan det er å leve på sultegrensen. Opplevelsene skal komme til å danne grunnlaget for sultopplevelsene i gjennombruddsromanen Sult som skal komme om ti år. Han er 21 år gammel nå, og ingen bygutt, selv om det allerede er lenge siden han flyttet fra hjemgården på Hamarøy.

Bjørnstjerne Bjørnson kaster seg dette året inn i kampen for at Norge skal få et «rent» norsk flagg uten unionsmerke. Flagget med unionsmerke blir kalt for Sildesalaten, og det har Bjørnson liten sans for. Det rene, norske flagget har man ikke sett siden 1844, da kong Karl Johan døde, da ble det innført unionsmerker i både det norske og det svenske handelsflagget.

Olav Thommessen skriver Til Georg Brandes fra Kristiania at han har vært opptatt med ubehagelige privatanliggender som har krevet at han har reist fra byen.

Han er lei for at Brandes ikke er fornøyd med Bjørnson. Selv blir han mer og mer glad i Bjørnson, skriver han.

Knut Hamsun har oppsøkt familien Thaulow i Kristiania.

Harald og Nina Thaulow, Frits Thaulows foreldre, forsøker å hjelpe ham, Nina skriver i et brev til sin gode og fortrolige venn Bjørnson at hun ikke får noe ut av Knut Hamsuns skriverier. Hamsun er en av de mange gjestene i familien som de velvillig forsøke å hjelpe. Familien syns han er litt underlig. Og svært sulten.

Han får noe skrivearbeid fra Harald Thaulow, så han kan tjene noen slanter.

Bjørnstjerne Bjørnson holder talen ved Ole Bulls begravelse i Bergen. Tusenvis av mennesker står langs gaten når begravelsesfølget passerer. Gripende taler blir holdt av hans gamle venner.

Enken, Sara Thorp Bull, setter stor pris på talen, og inviterer Bjørnson på besøk i Boston. Bjørnson takker ja. Han vil kombinere besøket med foredrasturé.

Blant Amalie Müllers etterlatte papirer skal det om mange år komme til å finnes et program fra begravelsen. I sin ungdom skal hun ha opplevd ham spille.

Amalie Müller skriver til sin venninne Elisa Knudtzon:

"Det er naturligvis usandhed (som sædvanlige), at jeg skal være sammen med B.B. i ud givelsen af et nyt blad. Der har været tale om at grund lægge et nyt literairt tidsskrift af E. Sars, A. Helland, A. E.Kjelland og en hel del andre medarbeidere, B.B. var den, der vilde få mindst med det, — han vilde være en med arbeider som de andre slet og ret, og så har Sars hvem jeg kjender og B.B. også naturligvis, tilbudt mig seccretairposten. Du ser deraf at jeg aldeles ikke vilde få det aller ringeste med nogen udgivelse at gjøre.

Bjørnstjerne Bjørnson, som nå går i sitt førtiende år, er på sin foredragsturné kommet til Fargo i Nord-Dakota. Det er her Amalie Müllers far Mons Alver, som kaller seg John Oliver, kommer til å slå seg ned med sin nye familie.

Her vrimler det også av andre nordmenn, blant dem Amalies slektninger på farssiden.

Amalie Müller flytter med guttene sine fra sin yngre bror Ludvig i Fredrikshald til sin eldre bror Wilhelm i Kristiania.

Hun er 35 år gammel nå. Jakob er femten, Ludvig tretten.

Fredrikshald er blitt altfor konservativ for henne, men hun er heller ikke fremmed for å etablere seg innen for Kristianias borgerskap.

Hennes første biograf, Antonie Tiberg, skal om 30 år skrive dette om denne første tiden i Kristiania:

Bjørnstjerne Bjørnson har ankommet Minneapolis, og avsanner ryktene som har spredt seg i pressen om at han skal gifte seg med Ole Bulls enke.

Han holder foredrag i Pence Opera House for 900 personer. Mange nordmenn vil gjerne hylle dikteren, men blir forskrekket når de hører at Bjørnson er blitt fritenker. Professor i teologi Sven Oftedal setter seg fore å holde motforedrag mot fritenkeren.

Amalie Müller skriver et langt brev til Karoline Bjørnson og letter sitt hjerte for alt hun har å tenke på for tiden.

Hun er så glad for at Karoline har skrevet så varmt og elskelig til henne, da hun leste brevet, kunne hun godt merke at hun holder litt av henne. Det går så få rene bånd mellom menn og kvinner her i verden, mener hun. Men mellom kvinner som akter og forstår hverandre, må det vel gå an å danne slike bånd.

Bjørnstjerne Bjørnson holder foredrag i Madelia, etter å ha kommet for sent.

Enkelte blant tilhørerne mener at det hadde vært bedre å høre Kristofer Janson for 25 cent, som de hadde gjort året før, enn det er å høre Bjørnson for en dollar.

Alexander Kiellands roman Arbeidsfolk utkommer. Det inneholder voldsomme angrep på et moralsk uthulet byråkrati. Det vekker stor oppstandelse og skaffer ham mange fiender.

Selv Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson mener at agitasjonen tar overhånd på bekostning av diktningen i denne romanen.

Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Kristiania klokka ett om formiddagen, fire timer forsinket. Han blir møtt av to tusen personer som tar imot ham med hurrarop og tilhørende festilgheter.

Om en uke skal han holde talen for Wergeland ved avdukingen av Wergelandstatuen den 17. mai. Om noen år kommer en ung mann som er til stede ved ankomsten på Tollbodkaien, Nils Collett Vogt,  til å skrive dette om ankomsten (han kommer nok til å huske feil om ankomstdatoen) og den oppsikten den vekker i de borgelige familier i Kristiania:

Bjørnstjerne Bjørnson holder den berømte Wergelandtalen ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass i Kristiania. Etter hissig strid er han valgt til å tale. Dette blir oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk.

I et brev fra dette året skriver Bjørnson at han trives med å leve i kamp. «Uhyre morsomt! Kamp i hvær eneste ting; jeg trodde aldrig, at jeg i min tid skulde få opleve et sådant alminneligt slagsmåls-paradis».

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson fra Grønnerødhaugen ved Fredrikshald. Hun takker for sist, og for vennligheten Bjørnstjerne og Karoline har møtt henne med. Og så unnskylder hun for at hun skriver med fjærpenn; her på landet kan hun ikke så lett få tak i noen annen.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller om hvordan han oppfatter hennes godhet. Hvis hun døde i morgen, ville han komme i begravelsen og tale om denne godheten, skriver han.

Brevet hun nettopp har sendt ham, er så godmodig og pjattende syns han. Det er godheten i henne som har frelst henne, det og ikke noe annet. Men mange godmodige folk er hissige, og det er visst hun og.

Amalie Müller holder avskjedsselskap for sine venner i Fredrikshald før hun flytter til Kristiania med guttene. Gjestene i selskapet er rektor Nygaards, Scjøtts, Ludvig, moren, bokhandler Gjertsen med frue, frk. Brunfeldt, Amalies bror Wilhelm og hans sønn Jacob.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller om hvor glad han er: han har funnet forlegger til den religionskritiske boken hun oversetter. Hun må straks gjøre alle endringene har legger ved, for de er gull verdt, underrstreken han. Og så må hun sette inn fortalen han har skrevet. Hvis hun hadde vært det nå, hadde han båret henne rundt i hele huset i et opptog, så glad er han.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Kielland og er vilt begeistret for hans roman Else. Han syns den er et bilde. Han gråt som en unge da han leste den, fordi den er så fylt av Kiellands hjertelag. Hver ord har aktualitet. Han gir noe av dette som Zola ikke gir, fordi han gir for mye. Prosavidløftighetens påtengende realisme kveler ikke det som er saken ved selv å få hele oppmerksomheten. Og det er bra!

Amalie Müller bor sammen med broren Wilhelm, sine to sønner og hans sønn i Rosenborggaten Kristiania. Endelig kan hun leve på en måte som hun kan trives med.

Hun holder et åpent og gjestfritt hus der radikale kunstnervenner kommer og går, og tidens politiske og litterære temar diskuteres fritt.Som separert kvinne med fortid på Gaustad sykehus og kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson er hun også lett skandalisert. Men hun har også varme kontakter inn i de borgerlige embetsfamilier i Kristiania. Og det mangler ikke på beilere.

William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.

Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.

Alexander Kielland skriver til Bjørnson fra København. Hans kone Beate har nettopp født en datter, og han selv legger på seg og syns det danske har for lite futt i seg. Men datteren har gått ned i vekt siden fødselen, og er visst ikke helt frisk, skriver han. Han kunne ønske han kunne komme på jubileet på Aulestad, og planlegger faktisk en tur til Norge hvis Beate kommer til hektene igjen, men den må bli til Stavanger.

Han planlegger nemlig å bygge seg et hus der, og flytte dit kommende vår. Han lurer på hva Bjørnson synes om hans roman Skipper Worse.

Ingeborg Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson, som snart skal ha sin store kunstnerfest på Aulestad, og forteller at hun ikke kan komme. Frits har vært på studiereise, og har ikke nådd hjem i tide. Nå har Ingeborg nettopp fulgt hele den glade gjengen av andre venner som skal oppover på fest, til toget, kan hun fortelle. Frits har sendt henne et brev, han er i bedrøvelig humør, skriver han, han kan ikke male for tiden, og han har slett ikke lyst til å vise det triste ansiktet sitt blant glade, feststemte mennesker.

Amalie Müller oversetter Charles B. Waites bibelkritiske avhandling på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson har kommet over boken på sin foredragsturné i Midtvesten, og er blitt svært oppglødd over ideene. De stemmer godt med hans eget nye livssyn, som har skapt for bestyrtelse i ortodokse kristne kretser i Norge.

Frits Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og kommenterer skyllebøtten han og Ingeborg har fått fordi de ikke var med på kunstnerfesten på Aulestad i august.

Han skriver: "Ingeborg og jeg kom altså ikke opp til Eder. Vi ere i grunden dybt rørte over at I vare saa vrede for det. Men naar du kalder det feigt Forræderi, da har Du misforstaaet vor Udeblivelse."

Han forteller videre at han hadde tenkt å male et bilde som kunne være en gave til dikteren, men at det skar seg med dette prosjektet. Han får ikke til å male for tiden:

Amalie Müller sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik Skram og skriver til ham. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang, skriver hun. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.

Alexander Kielland er ikke enige i  Bjørnstjerne Bjørnsons strategi når det gjelder å angripe den ortodokse kristendommen. I den religionskritiske boken Bjørnson har satt Amalie Müller til å oversette, og som han har bedt Kielland om hjelp til å skaffe penger til, går man ikke til saken på rett måte, mener Kielland. Han forklarer hvorfor.

Amalie Müller sitter i et overopphetet rom og skriver til Erik Skram for å takke for smykket han har sendt henne. Hun har hatt gjester. Det er Margrethe Wullum og en dame fra Bergen Amalie har hatt på besøk, sammen med noen unge menn, kan hun fortelle. Det har vært sang og musikk og høy stemning i selkapet. Men tjenestepiken har lagt for mye i ovnen, så det er hett i stuene hennes nå. Amalie skriver om den politiske situasjonen i Venstre. Det diskuteres mye politikk i hennes stuer.

Knut Hamsun holder sitt første foredrag i et skolehus utenfor Elroy; Wisconsin. Han bor hos sin bror, og jobber på en gård i nærheten. I foredraget snakker han om Bjørnsons diktning, og avslutter med å lese Ibsens "Terje Vigen" med stor innlevelse.

Amalie Müllers oversettelse av teologen Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken - dette fremstår helt og holdent som Bjørnstjerne Bjørnsons verk.

Amalie Müller skriver i et av sine mange brev til Erik Skram i København at hun har diskutert Ibsens En folkefiende med Ernst Sars. Hun har fått ham til å endre mening om stykket, skriver hun:

Mette Gauguin får besøk av sin søster Ingeborg i Paris. Ingeborg er nedbrutt og deprimert; hun har forlatt sin mann Frits. De to har bedratt hverandre for mye, mener hun.

En dag besøker Ingeborg Bjørnstjerne Bjørnson, som blir fanget av hennes evne til å vinne folks fortrolighet, og blir hennes trøster i en vanskelig tid. Bjørnson blir svært forarget over alle mennene som har sveket henne, først og fremst Edvard Brandes. Han blander seg i saken, og skriver er refsende brev til Edvard, som på sin side erklærer krig tilbake.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver på det sosialrealistiske stykket En hanske. Stykket handler om den tredveårige kvinnen Svava, som nettopp er blitt forlovet når stykket begynner. Ganske snart finner hun imidlertid ut av hennes forlovede i mange år har hatt et erotisk forhold til en gift kvinne. Svava kyler den ene av hanskene sine i ansiktet på ham i protest og raseri. Hun finner etter hvert ut at også hennes egen far er en gedgigen horebukk.

Amalie Müller har satt stor pris på det trøstende og kjærlige brevet hun har fått fra Erik Skram. Men hun kunne ønske han aldri hadde rørt en kvinne før han traff henne, slik for eksempel tilfellet er med Ernst Sars. Hun har også en del sladde å fortelle fra den norske hovedstadens kulturliv.

Amalie Müller skriver til Erik Skram om alt som foregår i kulturlivet i Kristiania for tiden, og særlig om det som nettopp er blitt trykket i Nyt Norsk Tidsskrift. Det planlegges dessuten kunstnerkarneval i byen til inntekt for de radikale kunstnerne, og der har hun takket ja til å stille utkledt som sumerisk adelsdame i dronnings Semiarmias følge. Det har hun blandede følelser i forhold til.

Knut Hamsun holder foredrag om Bjørnstjerne Bjørnson i Stoughton, et par mil sydøst for Madison. Fremmøtet er dessverre heller dårlig.