-
Georg Brandes forlater offisielt Danmark og flytter til Berlin sammen med sin tyskfødte kone Gerda. Han blir feiret med en fest arrangert av venner med mange vakre taler og en hilsen fra 45 ansette akademikere og jouralister som hyller ham, samtidig som det kommer klart frem at mange finner hans synspunkter for ytterliggående, og at en noe mer hensynsfull opptreden hadde vært å foretrekke.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder foredraget om «at være i Sandhed» (1877) i Studentersamfundet i Kristiania. Det gir bud om nye, idéradikale tider, og blant mange, særlig unge studenter i Kristiania, fremstår Bjørnson som kongen for den nye tiden.
-
Arne Garborg er kommet i disputt med Bjørnstjerne Bjørnson på grunn av noe Garborg har skrevet om Bjørnsons Magnhild. Garborg firer ikke, men i et brev understreker han at han er glad i Bjørnson tross deres uenighet i denne saken. Henrik Ibsen har også lest Magnhild, og er ganske opptatt av den. Han er ikke imponert, men mener han straks gjenkjente kunstnerekteparet som bodde i Roma samtidig md ham, og som han mener har vært modeller for paret i boken.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver sitt første brev til Amalie. Han lurer på hvem hun er, som har skrevet dette anonyme, beundrende brevet til ham. Han tror kanskje hun er en dame, og ber henne fortelle ham dersom det er noe han kan hjelpe henne med.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.
-
Alexander Kielland er invitert på et stort ball på slottet i Versaiiles. Han har kjøpt nye klær, vært hos frisøren og tar seg meget elegant ut.
På ballet treffer han Bjørnstjerne Bjørnson, som blir svært imponert over denne verdensvante fremtredenen. Bjørnson syns Kielland minner om en prins fra et fremmed land.
-
Margrete Vullum kommer flyttende fra København til Kristiania med to barn for å gifte seg med Erik Vullum, som er journalist og litteraturkritiker, og for tiden redaktør av Dagbladet. Forholdet deres vekker skandale. Hun er datter av den danske politikeren Orla Lehmann, og enke etter den kjente høyskolemannen Gotfred Rode. Og alle vet at hun har innledet forholdet til Erik Vullum mens mannen ennå levde, og at hun har bodd alene i Paris i nesten to år mens Erik også var der. Erik Vullum er en meget omsvermet mann, og beundret både for sitt talent og for sitt utseende.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller, som han kaller sin søte venn, Han tror kanskje hun er søster til en mann som han har saksøkt i Fredrikshald. Han har ikke orket å lese henne tekst om stykket Kongen enda. Det er en svært begeistret tekst der Amalie legger spesielt stor vekt på mellomspillene i stykket, som foregår i et lags ånderike. Hun har bedt ham om hjelp til å få teksten på trykk.
-
Amalie Müller skriver brev til Bjørnson fra Fredrikshald og ber om å få anmeldelsen av Kongen tilbake. Hun syns han må ha hatt den minst et år. Han må sende den ti Fredrikshald, ikke til Kristiania, for det er her hun er nå.
Hun forsikrer Bjørnson om at hun følger trofast med ham i all hans strid. Det er forferdelig at han skal bli nødt til å kjempe mot så mye idioti og fanatisme. At han virkelig gidder å svare noe av dem! Hva må han ikke gjennomgå fra sin blinde, dumme, lave samtid!
-
Amalie Müller skriver brev til Bjørnson fra Fredrikshald og gir ham full støtte i flaggsaken: det norske flagget må bli rent og uten unionsmerke, derom hersker det ingen tvil.
Hun har ofte hørt eldre skipskapteiner uttale seg ergelig om flagget med unionsmerket. Den gangen hadde hun ikke greie på det, og siden hun elsket Sverige, fant hun det uoppdragent. Hun hørte forresten også svenske kapteiner si det samme. Men hun forstår alt bedre nå, og hun vet i sitt innerste hjerte at Bjørnson har rett. Forresten er det visst latterlig at hun skriver dette til ham, skriver hun.
-
Amalie Müller skriver nok et opphetet og totalt begeistret brev til Bjørnson. Hun elsker at han i sitt svar til henne har kalt henne søt. Hun mener han er mild som jomfru Maria.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller i Fredridkshald og forklarer for henne hva han mener om karakteren Rønnaug, som Amalie nok har kjent seg igjen i i mange trekk, og er engstelig for kanskje er usømmelig.
Han forsikrer henne om at Rønnaug har en ren sjel, men en freidig og sterk oppdrift. Han diskuterer så sedelighetssaken og de frie kjærligheten. Han har gjort teologiske studier om kristendommens forhold til dette, skriver han. Det anbefaler han også henne å gjøre.
-
Alexander Kielland sender sin første bok til Bjørnstjerne Bjørnson, med takk for møtet de har hatt i Paris om høsten. Han forteller om hvor utilpass han følte seg den gangen, så usikker på seg selv.
Nå er han tilbake i Stavanger, full av pengebekymringer og andre sorger, kan han fortelle.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnson om hvordan hun er i ferd med å oppdage at hun er altfor ordrik når hun skriver, særlig når hun skriver om noe hun er opptatt av. Hun er vilt begeistret for Bjørnsons Leonarda, som tar parti for den fraskilte kvinnen.
Bjørnson på sin side anbefaler henne å bli Darwinist. Det er han selv, og det er han godt fornøyd med.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er nettopp ferdig med å lese hans drama Det ny System, og hun er oppfylt av det. Hun er så takknemlig for at han tror på henne og tenker på henne.
Hun føler at det kanskje kommer lysere dager for henne etter dette, skriver hun. Hun føler at Bjørnson har et osean av solskinn i seg, et solskinn som kan driver vekster frem. Og det er bra, for kulden og skyggene i Norge kan fort komme til å drive dikterne vekk, til utlandet.
-
Amalie Müller skriver et nyt brev til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har sendt henne et brevkort, og det takker hun ham for. Hun har vært i Kristiania en ukes tid nå, kan hun fortelle. Hun har ennå ikke kommet over hvor begeistret hun er for hans drama Det ny System. Alt han skriver er så forferdende sant, mener hun, all den humbugen som samfunnet fremelsker i menneskene, all leflingen med religionen som ligger i luften, alt dette klarer han å skrive det ned nøyaktig som det er.
-
Ragna Nielsen gifter seg med banksjef Ludvig Nielsen i Nidarosdomen. Både brud og brudgom kommer fra Kristiania, men Ludvig bor i Trondheim, og er på vei nordover, til Tromsø og en god stilling der. Nidarosdomen er under restaurering, og byggearbeidende utgjør ikke akkurat noen festlig ramme rundt begivenheten. Vilhelmine, Ragnas mor, er med som vitne, sammen med Ludvigs mor og to mannlige vitner. Brudgommen er mørk, soignert, med en durabelig mustasje. Ragna er liten og velbygget.
-
Bjørnstjerne Bjørnson og Karoline er i København etter er reise til Wien. Bjørnson er nettop blitt hedret av Hegel med en middag. Alle de unge forfatterne har vært med, og alt har vært morsomt og strålende. Brandesianerne, med Drachmann og Schandorph i spissen, hyller ham. Ved bordet skryter Bjørnson av at han har lært de norske bøndene å klare seg uten fanden. Han er i perlehumør, ikke minst siden Drachmann har tilegnet sin nye diktsamling Digt og Sang, som utkom i desember, til ham. Han syns Drahcmann er blitt utmerket gift, og at Erik Skram er en fin og ærlig mann.
-
Bjørnstjerne Bjørnson har fått brev fra Amalie Müller, og vil treffe henne. Han er berørt over det han oppfatter som Amalies troskap og forståelse. Han tror kanskje det er lykkeligere dager på vei nå, skriver han, og et av tegnene er at mennesker som henne nå etter hvert kommer til.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker varmt for møtet de hadde på toget i går. Det er tydelig at hun når er blitt oppmerksom på at brevene hennes til ham blir lest av andre, og tar hensyn til det.
-
Knut Hamsun ankommer København for første gang. han har store forhåpninger; han har med seg et manuskript; Frida.
Han møter Frederik Wilhelm Hegel i den danske Gyldendal og overleverer det. Dagen etter skal han komme til å få det i retur, refusert.
Men Hamsun trøster se med at Bjørnson ikke lenger på på moten i København, og at det kan være årsaken til at Frida ikke falt i god jord. Han reiser videre til Kristiania.
-
Amalie Müller besøker sine venner Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Karoline er 45 år i år, elleve år eldre enn Amalie, og bergenser som henne. Hun vokste opp i Marken, et nabolag et stykke unna Nordnes der Amalie vokste opp.
Moren hennes døde da Karoline var en liten jente, så hun vokste opp hos tanten og onkelen, de var av tysk avstamning og drev bakeri. Hjemme hos Karoline snakket de tysk.
-
Knut Hamsun ankommer Kristiania med dampbåt fra København. Han tar inn på et billig værelse i Tomtegaten 11, og er i konstant pengemangel, han opplever for første gang hvordan det er å leve på sultegrensen. Opplevelsene skal komme til å danne grunnlaget for sultopplevelsene i gjennombruddsromanen Sult som skal komme om ti år. Han er 21 år gammel nå, og ingen bygutt, selv om det allerede er lenge siden han flyttet fra hjemgården på Hamarøy.
-
Kristofer Janson, Amalies venn fra Bergen, gift med hennes venninne Drude, og nærmeste nabo til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, er i Roma sammen medsin kone Drude. Før de kom hit han han vært på en stor foredragsturné i Amerika.
Her i den italienske hovedstaden som så mange skandinaviske kunstnere søker til, møter han igjen Henrik Ibsen. Ibsen går mye for seg selv; han spaserer i byens gater og tenker. Man vokter seg vel for å forstyrre ham, for man vet at han går og grubler på et skuespill.
-
Bjørnstjerne Bjørnson kaster seg dette året inn i kampen for at Norge skal få et «rent» norsk flagg uten unionsmerke. Flagget med unionsmerke blir kalt for Sildesalaten, og det har Bjørnson liten sans for. Det rene, norske flagget har man ikke sett siden 1844, da kong Karl Johan døde, da ble det innført unionsmerker i både det norske og det svenske handelsflagget.
-
Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er bestyrtet etter at hun har lest i Dagbladet om at han har planer om å selge Aulestad og flytte til utlandet. Han har da vel aldri i verden planer om slikt? spør hun.
Det gikk et stikk gjennom henne da hun leste det, skriver hun, hun ble så redd for at de nå kommer til å miste ham. Det er ikke av nysgjerrighet hun spør, understreker hun, det er av skrekk, for man kommer til å sørge i hele landet dersom han drar. Han må ikke gjøre det! Det kommer til å bli så fattig i Norge uten ham! Hun kan ikke tenke på det uten å føle smerte.
-
Olav Thommessen skriver Til Georg Brandes fra Kristiania at han har vært opptatt med ubehagelige privatanliggender som har krevet at han har reist fra byen.
Han er lei for at Brandes ikke er fornøyd med Bjørnson. Selv blir han mer og mer glad i Bjørnson, skriver han.
-
Amalie Müller har to artikler om Bjørnstjerne Bjørnsons drama Det ny System på trykk i Dagbladet. I dem leser hun dramaet mer som samfunnsdokument enn som kunstnerisk verk.
Artiklene fører til at hun havner i en religiøs polemikk med konservative forsvarere av den ortodokse religionen.
Dette betyr at hun nå blir nødt til å finne tydelige ord for sine egne synspunkter i religiøse spørsmål. Hun stiller seg midt i striden, der det blåser mest, og det er tydelig for de som leser henne at hun nå er i ferd med å bli fritenker og samfunnsbevisst radikaler.
-
Knut Hamsun har oppsøkt familien Thaulow i Kristiania.
Harald og Nina Thaulow, Frits Thaulows foreldre, forsøker å hjelpe ham, Nina skriver i et brev til sin gode og fortrolige venn Bjørnson at hun ikke får noe ut av Knut Hamsuns skriverier. Hamsun er en av de mange gjestene i familien som de velvillig forsøke å hjelpe. Familien syns han er litt underlig. Og svært sulten.
Han får noe skrivearbeid fra Harald Thaulow, så han kan tjene noen slanter.
-
Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har mye å gjøre med teglverket han bestyrer, kan han fortelle. Hver dag er han på Børsen, og han har solgt over 50 000 tak- og murstein i det siste.
Dessuten er han bekymret for sin kone Beate, som er syk med bronkitt. Det er de alltid så redd for, for hun har et skrøpelig bryst, og det er tuberkulose i familien. Hun er på landet med barna nå, han besøker henne to ganger i uken.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder talen ved Ole Bulls begravelse i Bergen. Tusenvis av mennesker står langs gaten når begravelsesfølget passerer. Gripende taler blir holdt av hans gamle venner.
Enken, Sara Thorp Bull, setter stor pris på talen, og inviterer Bjørnson på besøk i Boston. Bjørnson takker ja. Han vil kombinere besøket med foredrasturé.
Blant Amalie Müllers etterlatte papirer skal det om mange år komme til å finnes et program fra begravelsen. I sin ungdom skal hun ha opplevd ham spille.
-
Bjørnstjerne Bjørnson reiser over havet til Amerika. Han har vært noen dager i England, og blant annet spist middag hos en engelsk familie.
Det er 1200 passasjerer ombord, 900 av dem er emigranter, han tilbringer mye tid sammen med dem, og lærer mye. Noen dager har de seil på alle fire mastene.
Det serveres kjøttretter tre ganger om dagen, og man får så mye frukt man vil ha, skriver han hjem til Karoline. Men han har vært fryktelig sjøsyk. Og det er merkelig følelse å se himmelen grense mot havet til alle sider. Det svarte vannet med hvite skumtopper til alle sider.
-
Amalie Müller skriver til sin venninne Elisa Knudtzon:
"Det er naturligvis usandhed (som sædvanlige), at jeg skal være sammen med B.B. i ud givelsen af et nyt blad. Der har været tale om at grund lægge et nyt literairt tidsskrift af E. Sars, A. Helland, A. E.Kjelland og en hel del andre medarbeidere, B.B. var den, der vilde få mindst med det, han vilde være en med arbeider som de andre slet og ret, og så har Sars hvem jeg kjender og B.B. også naturligvis, tilbudt mig seccretairposten. Du ser deraf at jeg aldeles ikke vilde få det aller ringeste med nogen udgivelse at gjøre.
-
Bjørnstjerne Bjørnson har rømt fra Sara Thorp, Ole Bulls enke i Boston, som han sterkt misliker, til New York. Han ber Rasmus B. Anderson om å legge opp en turné for ham på samme måte som han har gjort for Bjørnsons gode venn og nabo på Aulestad, Kristoffer Janson, året før.
-
Bjørnstjerne Bjørnson, som nå går i sitt førtiende år, er på sin foredragsturné kommet til Fargo i Nord-Dakota. Det er her Amalie Müllers far Mons Alver, som kaller seg John Oliver, kommer til å slå seg ned med sin nye familie.
Her vrimler det også av andre nordmenn, blant dem Amalies slektninger på farssiden.
-
Bjørnstjerne Bjørnson får besøk av Knut Pedersen (Hamsun), som er 23, på Aulestad. Han forteller at han har vært i København, og at forlegger Hegel på Gyldendal har avvist hans Frida. Han vil gjerne ha Bjørnsons vurdering, og Bjørnson ber ham lese høyt for seg.
-
Amalie Müller flytter med guttene sine fra sin yngre bror Ludvig i Fredrikshald til sin eldre bror Wilhelm i Kristiania.
Hun er 35 år gammel nå. Jakob er femten, Ludvig tretten.
Fredrikshald er blitt altfor konservativ for henne, men hun er heller ikke fremmed for å etablere seg innen for Kristianias borgerskap.
Hennes første biograf, Antonie Tiberg, skal om 30 år skrive dette om denne første tiden i Kristiania:
-
Bjørnstjerne Bjørnson har ankommet Minneapolis, og avsanner ryktene som har spredt seg i pressen om at han skal gifte seg med Ole Bulls enke.
Han holder foredrag i Pence Opera House for 900 personer. Mange nordmenn vil gjerne hylle dikteren, men blir forskrekket når de hører at Bjørnson er blitt fritenker. Professor i teologi Sven Oftedal setter seg fore å holde motforedrag mot fritenkeren.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder foredrag i Fargo for ca 900 norske immigranter. De hyller ham med begeistrede hurrarop. Han syns nordmennene her har blitt vakrere. De har fått andre øyne, annen munn, fastere ansiktsdrag, synes det ham.
Men Red River Post mener at de knapt kan ha skjønt dybden i foredraget, som ender med en lyrisk beskrivelse av Michelangelos verk i taket i det sixtinske kapell.
Nederst i salen sitter prestene og tar notater. Bjørnson tenker: Jeg skal gi dem noe å referere!
-
Amalie Müller skriver et langt brev til Karoline Bjørnson og letter sitt hjerte for alt hun har å tenke på for tiden.
Hun er så glad for at Karoline har skrevet så varmt og elskelig til henne, da hun leste brevet, kunne hun godt merke at hun holder litt av henne. Det går så få rene bånd mellom menn og kvinner her i verden, mener hun. Men mellom kvinner som akter og forstår hverandre, må det vel gå an å danne slike bånd.
-
Bjørnstjerne Bjørnson må på sin turné på den nordamerikanske prærien gå den siste halve milen inn til Fort Dodge til fots.
Om ettermiddagen holder han foredrag om politikk, og om kvelden om profetene. Det koster 25 cent å få adgang.
Bjørnson føler seg kamplysten og i fin form, han kommer over boken Justice Charles B. Waites bok The Christian Religion until 200 A.D. Den blir han svært begistret for, og vil ha den oversatt til norsk.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder foredrag i Madelia, etter å ha kommet for sent.
Enkelte blant tilhørerne mener at det hadde vært bedre å høre Kristofer Janson for 25 cent, som de hadde gjort året før, enn det er å høre Bjørnson for en dollar.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Amerika. Han har oppdaget en vidunderlig bok, skrevet av den amerikanske teologen Charles B. Waite, kan han fortelle. Den handler om kristendommen som religion frem til 200 e.Kr. og har satt Amerika i sjøgang, i følge Bjørnson.
Han sender henne boken; hun må oversette den med det samme! Uten stopp! Hvis ikke Hegel på Gyldendal i København vil utgi den, skal han gjøre det selv.
-
Alexander Kiellands roman Arbeidsfolk utkommer. Det inneholder voldsomme angrep på et moralsk uthulet byråkrati. Det vekker stor oppstandelse og skaffer ham mange fiender.
Selv Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson mener at agitasjonen tar overhånd på bekostning av diktningen i denne romanen.
-
Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Bergen med dampskipet Johan Sverdrup. Han blir møtt med fyrverkeri og hurrarop fra venner som har leid en dampbåt for å ta imot ham på skikkelig vis.
-
Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Kristiania klokka ett om formiddagen, fire timer forsinket. Han blir møtt av to tusen personer som tar imot ham med hurrarop og tilhørende festilgheter.
Om en uke skal han holde talen for Wergeland ved avdukingen av Wergelandstatuen den 17. mai. Om noen år kommer en ung mann som er til stede ved ankomsten på Tollbodkaien, Nils Collett Vogt, til å skrive dette om ankomsten (han kommer nok til å huske feil om ankomstdatoen) og den oppsikten den vekker i de borgelige familier i Kristiania:
-
Edvard Munch, som er sytten år gammel, overværer avdukningen av Bryljulf Bergslines statue av Henrik Wergeland i Studenterlunden.
Det er Bjørnsterne Bjørnson som holder festtalen. Siden går de videre til folkefesten som arrangeres på Festningen. Der er det skrål, spetakkel, dans og mye moro.
Denne våren maler Edvard stuen til sine tanter i Munch-familien. De bor i Pilestredet 61.
-
Bjørnstjerne Bjørnson holder den berømte Wergelandtalen ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass i Kristiania. Etter hissig strid er han valgt til å tale. Dette blir oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk.
I et brev fra dette året skriver Bjørnson at han trives med å leve i kamp. «Uhyre morsomt! Kamp i hvær eneste ting; jeg trodde aldrig, at jeg i min tid skulde få opleve et sådant alminneligt slagsmåls-paradis».
-
Bjørnstjerne Bjørnson er tilbake på Aulestad etter Amerikareisen, og skriver til Georg Brandes at han planlegger å feire sitt 25-årsjubileum på Aulestad. Til da vil han ha utgitt sitt nye drama, og en bok med hans foredrag om profetene.Det skal bli en folkebok, han har lært hvordan han skal skrive den i Amerika, kan han fortelle.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson fra Grønnerødhaugen ved Fredrikshald. Hun takker for sist, og for vennligheten Bjørnstjerne og Karoline har møtt henne med. Og så unnskylder hun for at hun skriver med fjærpenn; her på landet kan hun ikke så lett få tak i noen annen.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til AmalieMüller at han nå har lest J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne, som hun beundrer, men som han overhodet ikke er særlig imponert over.
J. P. Jacobsen regnes som å være en av de danske gjennombruddsmennene, og en talsmann for natualismen. Bjørnson syns danskene er et dvaskt folkeslag, både litterært og politisk.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller om hvordan han oppfatter hennes godhet. Hvis hun døde i morgen, ville han komme i begravelsen og tale om denne godheten, skriver han.
Brevet hun nettopp har sendt ham, er så godmodig og pjattende syns han. Det er godheten i henne som har frelst henne, det og ikke noe annet. Men mange godmodige folk er hissige, og det er visst hun og.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller fra Aulestad om alle slags politiske saker. Han forklarer henne også hvorfor han ikke vil si du til henne: hun gjorde ham så fryktelig flau den gangen da han foreslo det.
Han er sårere enn en ungpike, forklarer han henne, han kan kjenne en mygg på tre alens avstand, eller når noen ser på ham bakfra.
-
Amalie Müller holder avskjedsselskap for sine venner i Fredrikshald før hun flytter til Kristiania med guttene. Gjestene i selskapet er rektor Nygaards, Scjøtts, Ludvig, moren, bokhandler Gjertsen med frue, frk. Brunfeldt, Amalies bror Wilhelm og hans sønn Jacob.
-
Amalie Müller har vært på besøk hos Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, og nå vil hun gjerne ha en artikkel hun har skrevet om dem, på trykk i magasinet Ude og Hjemme. Det er en temmelig blomstrende artikkel hun har forfattet.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller om hvor glad han er: han har funnet forlegger til den religionskritiske boken hun oversetter. Hun må straks gjøre alle endringene har legger ved, for de er gull verdt, underrstreken han. Og så må hun sette inn fortalen han har skrevet. Hvis hun hadde vært det nå, hadde han båret henne rundt i hele huset i et opptog, så glad er han.
-
Amalie Müller har tilbrakt noen dager på Hamar, byen hennes bror Ludvig har fått et så nært forhold til. Hun er på vei til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad.
Her på Hamar bor også hennes kjære lærer fra Bergen, Ole Elias Holck. Han skrev hun lange brev til den gangen hun som ung kapteinsfrue på jordomseiling var fortvilet og kjempet med troen. Holck var en stor støtte for henne. Nå er han en viktig skolemann på Hamar.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Kielland og er vilt begeistret for hans roman Else. Han syns den er et bilde. Han gråt som en unge da han leste den, fordi den er så fylt av Kiellands hjertelag. Hver ord har aktualitet. Han gir noe av dette som Zola ikke gir, fordi han gir for mye. Prosavidløftighetens påtengende realisme kveler ikke det som er saken ved selv å få hele oppmerksomheten. Og det er bra!
-
Frits Tahulows mor Nina (Født Nicoline Lovise Munch), som er seksti år i år, og som mistet sin mann, apotekeren Harald Thaulow i mars, skriver til sin gode venn Bjørnstjerne Bjørnson om planene som Frits og hans danske kone Ingeborg har for de kommende månedene:
De har vært hjemme hos henne i en uke nå, det har vært herlig å ha dem på besøk. Men nå vil Frits, som nå er 34 år gammel, ta med familien til Kragerø. Han er svært opptatt av de mange fine motivene der, og han vil arbeide med å lære seg å male snø.
-
Amalie Müller bor sammen med broren Wilhelm, sine to sønner og hans sønn i Rosenborggaten Kristiania. Endelig kan hun leve på en måte som hun kan trives med.
Hun holder et åpent og gjestfritt hus der radikale kunstnervenner kommer og går, og tidens politiske og litterære temar diskuteres fritt.Som separert kvinne med fortid på Gaustad sykehus og kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson er hun også lett skandalisert. Men hun har også varme kontakter inn i de borgerlige embetsfamilier i Kristiania. Og det mangler ikke på beilere.
-
Amalie Müller sender uoppfordret et fotografi av seg selv til Georg Brandes i København, sammen med et dypt beundrende og ikke så rent lite flørtende brev der hun beskriver sine egne svingende sinnstilstander.
Hun skriver blant annet:
-
William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.
-
Edvard Munch, som denne våren er atten år gammel, ankommer i dag Hamar, og drar sammen med sin venn Gerhard Falk, som er to år yngre enn ham, til Domkirkeodden, der byens borgere siden midten av 1850-tallet har hatt for vane å feire nasjonaldagen med et stort friluftarrangement. De går i prosesjon ut til Domkirkeuinene, som er i temmelig dårlig stand.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.
Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.
-
Holger Drachmann er på besøk hos Bjørnsons på Aulestad. Han skriver senere i et brev til Georg Brandes at man i Norge stiller seg skeptiske til Edvard Brandes sinnelag, hans tirrende vesen, hans blaserte språk, hans kynisme og hans måte å omgås damer på. Han har etter nordmennenes syn både noe dårlig fransk og noe dårlig jødisk i seg, mener Drachmann.
-
Alexander Kielland skriver til Bjørnson fra København. Hans kone Beate har nettopp født en datter, og han selv legger på seg og syns det danske har for lite futt i seg. Men datteren har gått ned i vekt siden fødselen, og er visst ikke helt frisk, skriver han. Han kunne ønske han kunne komme på jubileet på Aulestad, og planlegger faktisk en tur til Norge hvis Beate kommer til hektene igjen, men den må bli til Stavanger.
Han planlegger nemlig å bygge seg et hus der, og flytte dit kommende vår. Han lurer på hva Bjørnson synes om hans roman Skipper Worse.
-
Ingeborg Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson, som snart skal ha sin store kunstnerfest på Aulestad, og forteller at hun ikke kan komme. Frits har vært på studiereise, og har ikke nådd hjem i tide. Nå har Ingeborg nettopp fulgt hele den glade gjengen av andre venner som skal oppover på fest, til toget, kan hun fortelle. Frits har sendt henne et brev, han er i bedrøvelig humør, skriver han, han kan ikke male for tiden, og han har slett ikke lyst til å vise det triste ansiktet sitt blant glade, feststemte mennesker.
-
Amalie Müller våkner i sengen på Aulestad, der hun er på flere dagers dikterfest for Bjørnstjerne Bjørnson, og vet at det er Erik Skram hun vil ha. Hun har bare kjent ham noen dager, men hun føler det som det står i Bibelen: Hun er født på ny i løpet av et øyeblikk. Slik skal hun siden komme til å beskrive det i et brev til Erik.
Men hun liker ikke seg selv lenger, og hun er fortvilet ved tanken på at han i morgen kommer til å være borte.
-
Amalie Müller oversetter Charles B. Waites bibelkritiske avhandling på oppdrag fra Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson har kommet over boken på sin foredragsturné i Midtvesten, og er blitt svært oppglødd over ideene. De stemmer godt med hans eget nye livssyn, som har skapt for bestyrtelse i ortodokse kristne kretser i Norge.
-
Amalie skriver et opprørt og fortvilet brev til Erik der hun sammenlikner ham med Kierkegaards forfører Johannes i Forførerens Dagbog, som er del av verket Enten-Eller.
Hun syns det er avskyelig å tenke på at hun har gått en slik manns arm i gatene i Kristiania. Og Camilla, Eriks elskerinne som han i et brev oppriktig og tillitsfullt har fortalt henne at han er glad i og setter høyt, føler hun forakt og avsky for, skriver hun. Hun syns det er fullstendig uforståelig at en kvinne kan oppføre seg slik som Camilla.
-
Frits Thaulow skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og kommenterer skyllebøtten han og Ingeborg har fått fordi de ikke var med på kunstnerfesten på Aulestad i august.
Han skriver: "Ingeborg og jeg kom altså ikke opp til Eder. Vi ere i grunden dybt rørte over at I vare saa vrede for det. Men naar du kalder det feigt Forræderi, da har Du misforstaaet vor Udeblivelse."
Han forteller videre at han hadde tenkt å male et bilde som kunne være en gave til dikteren, men at det skar seg med dette prosjektet. Han får ikke til å male for tiden:
-
Alexander Kielland skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og taker for brevet han fikk da han nettopp var i Stavanger og hadde besøk av Erik Skram og befant seg i det han kaller midt i en virvel av Skram og elskov og hvite vester".
Han hadde nesten glemt hvor vakkert det er i Stavanger, skriver han. Han er i ferd med å bygge seg et hus ved Hafrsfjorden. Han har ikke råd, men han er stolt av sin lettsindighet.
-
Amalie Müller sitter i strålende høstsol og studerer bildet av Erik Skram og skriver til ham. Hun må innrømme at hver gang hun skriver til Erik tror hun at det er siste gang, skriver hun. Men så får han lokket henne i gang igjen med de kjærlige og interessante brevene sine. Hun er fremdeles svært forelsket, men hun har bestemt seg for at det fra nå av kun må være vennskap mellom dem; det må være noe intenkjønnsaktig mellom dem nå, det er det eneste som kan fungere, alt annet blir det bare rot med.
-
Alexander Kielland skriver til Bjørnson fra Frederikssund, hvor han har rømt fra København for å være stille og i fred. Han føler seg dårlig, har mange dårlige dager, og lengter hjem til Vestlandet. Hønsene nede i Kroens gård ser ut som skuffede novembermenn.Regnet øser ned.
-
Alexander Kielland er ikke enige i Bjørnstjerne Bjørnsons strategi når det gjelder å angripe den ortodokse kristendommen. I den religionskritiske boken Bjørnson har satt Amalie Müller til å oversette, og som han har bedt Kielland om hjelp til å skaffe penger til, går man ikke til saken på rett måte, mener Kielland. Han forklarer hvorfor.
-
Amalie Müller skriver et langt brev over to dager. Det har begynt å bli mørkt om kveldene nå, og hun har fått hengt opp vintergardinene. Hun skriver til Erik om hvordan han ikke egentlig har fortalt henne at han elsker henne før nå i det siste. Hun forteller også om sitt forhold til miljøet rundt Nyt Tidsskrift, og spesielt til professor Ernst Sars, som hun er svært begeistret for. Han har rost en tekst hun har skrevet for tidsskriftet. De to har vært i selskap sammen, og ble stående i en time for seg selv i et hjørne og snakke sammen.
-
Amalie Müller sitter i et overopphetet rom og skriver til Erik Skram for å takke for smykket han har sendt henne. Hun har hatt gjester. Det er Margrethe Wullum og en dame fra Bergen Amalie har hatt på besøk, sammen med noen unge menn, kan hun fortelle. Det har vært sang og musikk og høy stemning i selkapet. Men tjenestepiken har lagt for mye i ovnen, så det er hett i stuene hennes nå. Amalie skriver om den politiske situasjonen i Venstre. Det diskuteres mye politikk i hennes stuer.
-
Amalie bør ta seg sammen og jobbe med oversettelsen av det religionskritiske verket hun oversetter for Bjørnstjerne Bjørnson, men blir hele tiden avbrutt av selskapelighet.Hun skriver til Erik Skram om sladder fra vennekretsen, og om kalamiteter i husholdet. Et forkle og en fårestek er blitt stjålet fra husholdningen. Tjenestefolkene beskylder hverandre.
-
Knut Hamsun holder sitt første foredrag i et skolehus utenfor Elroy; Wisconsin. Han bor hos sin bror, og jobber på en gård i nærheten. I foredraget snakker han om Bjørnsons diktning, og avslutter med å lese Ibsens "Terje Vigen" med stor innlevelse.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Mathilde Schjøtt at hun skal hilse Amalie Müller og si at han syns hennes brev var en dumhet. Men Amalie skriver jo en slik myldrende mengde av slike brev, og oppfører seg som om tusenårsriket allerede er kommet i de ene øyeblikket, og så angrer i det andre øyeblikket, skriver han. Men hun skal ikke bry seg så mye om det. Han hadde ellers trodd at de kunne snakke om sine venner i åpenhet.
-
Amalie Müllers oversettelse av teologen Charles Waites Hvorfra stammer miraklerne i Det ny Testamente? blir utgitt i Kristiania. Den kommer på dansk samme år. Men hennes navn nevnes ikke i boken - dette fremstår helt og holdent som Bjørnstjerne Bjørnsons verk.
-
Erik Skram skriver til Amalie Müller at helten i de to romanene han har skrevet, er ham selv. Det er umulig for ham å lyve i kunsten, skriver han.
Han kan også fortelle at Stig Høeg i J. P. Jacobsens roman Marie Grubbe er Edvard Brandes. Selv kjente han da denne romanen ble skrevet Jacobsen kun fra da gikk på skole sammen som sekstenåringer.
-
Amalie Müller skriver i et av sine mange brev til Erik Skram i København at hun har diskutert Ibsens En folkefiende med Ernst Sars. Hun har fått ham til å endre mening om stykket, skriver hun:
-
Bjørnstjerne Bjørnson fullfører et sosialrealistisk drama, En hanske. Det går rett inn i tidens sedelighetsdebatt. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner. Hovedpersonen i stykket er den unge kvinnen, Svava, som modig forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir dypt ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid», og at han forsvarer det. Da kyler hun sin hanske i ansiktet på ham (til slutt i annen akt).
-
Mette Gauguin får besøk av sin søster Ingeborg i Paris. Ingeborg er nedbrutt og deprimert; hun har forlatt sin mann Frits. De to har bedratt hverandre for mye, mener hun.
En dag besøker Ingeborg Bjørnstjerne Bjørnson, som blir fanget av hennes evne til å vinne folks fortrolighet, og blir hennes trøster i en vanskelig tid. Bjørnson blir svært forarget over alle mennene som har sveket henne, først og fremst Edvard Brandes. Han blander seg i saken, og skriver er refsende brev til Edvard, som på sin side erklærer krig tilbake.
-
Bjørnstjerne Bjørnson utgir Over Ævne (første stykke). Her henter han inspirasjon fra nervelegen Jean Martin Charcot ved Salpetrière-sykehuset i Paris for å fremstille prestefruen Klara Sang, som er sengeliggende med symptomer på hysteri.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver på det sosialrealistiske stykket En hanske. Stykket handler om den tredveårige kvinnen Svava, som nettopp er blitt forlovet når stykket begynner. Ganske snart finner hun imidlertid ut av hennes forlovede i mange år har hatt et erotisk forhold til en gift kvinne. Svava kyler den ene av hanskene sine i ansiktet på ham i protest og raseri. Hun finner etter hvert ut at også hennes egen far er en gedgigen horebukk.
-
Ragna Nielsen og ektemannen ankommer Paris, og besøker Jonas og Thomasine Lie. De har det hyggelig sammen. Her møter de sannsynligvis også Bjørnstjerne Bjørnson, som Ragna kjenner fra barndommen, da han besøkte hennes onkel Bernhard Dunker på Malmøya og i leiligheten i Kristiania.
-
Amalie Müller har satt stor pris på det trøstende og kjærlige brevet hun har fått fra Erik Skram. Men hun kunne ønske han aldri hadde rørt en kvinne før han traff henne, slik for eksempel tilfellet er med Ernst Sars. Hun har også en del sladde å fortelle fra den norske hovedstadens kulturliv.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram om alt som foregår i kulturlivet i Kristiania for tiden, og særlig om det som nettopp er blitt trykket i Nyt Norsk Tidsskrift. Det planlegges dessuten kunstnerkarneval i byen til inntekt for de radikale kunstnerne, og der har hun takket ja til å stille utkledt som sumerisk adelsdame i dronnings Semiarmias følge. Det har hun blandede følelser i forhold til.
-
Drude Krog Janson skriver til Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad at nå går det bedre her i Minneapolis, hvor hun bor sammen med sin mann Kristofer Janson og deres barn. Drude har vært svært bekymret for Kristofer denne vinteren. Nå har imidlertid urolighetene i menigheten roet seg. Åtte personer har meldt seg ut av menigheten, men stadig nye kommer til, kan hun fortelle.
Drude og Kristofer har en liten gruppe med venner i byen som de holder seg til: Familien Bendekes, Luth Jaeger og hans forlovede, Andreas Ueland og Dr. Schumann.