Georg Brandes

I København har Edvard og Georg Brandes sammen med Viggo Hørup nå i et års tid drevet avisen Morgenbladet. Erik Skram er redaksjonssekretær. Det er Hørups og brødrene Brandes’ artikler som trykkes på avisens forside som gir den karakter og ideologisk retning, og så er det Eriks oppgave å ta seg av det vanlige nyhetsstoffet. Det er et stort og stressende arbeid å få samlet og redigert alt stoffet og annonsene innen typografene begynner å rope utålmodig om at det er på tide med trykkstart om kvelden.

Amalie Müller skriver et langt og flørtende brev til Georg Brandes i anledning hans bok om Lasalle, en fransk general under napoleonskrigene. Hun beundrer Brandes og alt han skriver dypt.

I brevet nevner hun at hun har tilbrakt julen sammen med Frits Thaulow og hans familie i Kragerø, der han har slått seg ned for å male snøbilder. Men det har ikke falt noe snø hele vinteren, så ting har ikke helt gått etter planen, kan hun fortelle.

Alexander Kielland skriver til Georg Brandes fra København. Han sitter fordypet i arbeidet med romanen Skipper Worse, kan han fortelle. Og han har nettopp lest J.P Jacobsens Presten i Bergamo og Bjørnsons Støv, og er meget begeistret for begge.

Alexander Kielland skriver fra København til John Paulsen i Kristiania. Han har nettopp hatt Georg Brandes på besøk, kan han fortelle, men han har alltid mislikt å gå på forelesninger. De minner ham om hans mislykkede studenttid. Han har forstått at Camilla Collett hevder å kjenne igjen forholdet mellom henne selv og Welhaven i Paulsens siste bok, og minner Paulsen på at en forfatter må være forsiktig når han bruker levende modeller; i det ytre må man gjøre dem så forskjellige fra virkelighetens personer som mulig.

Georg Brandes skriver et brev til Amalie Müller i Kristiania og takker for fotografiet hun har sendt ham. Han hadde riktignok ikke bedt om noe bilde, for han er vanligvis tilbakeholden med å be om slikt, understreker han. Men han er svært glad for å ha et slikt minne om henne, selv om hun naturligvis er langt vakrere i virkeligheten enn på bildet. Hvordan skulle noe bilde kunne gjengi hennes vakre øynes glans, spør han.

Holger Drachmann er på besøk hos Bjørnsons på Aulestad. Han skriver senere i et brev til Georg Brandes at man i Norge stiller seg skeptiske til Edvard Brandes sinnelag, hans tirrende vesen, hans blaserte språk, hans kynisme og hans måte å omgås damer på. Han har etter nordmennenes syn både noe dårlig fransk og noe dårlig jødisk i seg, mener Drachmann.

Friedrich Nietzsche utgir boken Also sprach Zarathustra, første del. Boken kommer til å bli fanget opp av blant annet Georg Brandes i København, og kommer til å få svært stor innflytelse i intellektuelle og kunstneriske kretser i Skandinavia på grunn av Brandes' forelesninger over Nietzsche om noen år.

Lou Salomé og Paul Reé forlater Frierich Nietzsche i Leipzig og gir beskjed om at de setter kursen mot Paris. I virkeligheten ender de i Berlin, hvor de skal komme til å slå seg ned for noen år. Her kommer de inn i kretsen av intellektuelle og forfattere som også Georg Brandes er en del av.

Amalie Müller har vært i bursdagsselskap og drukket dårlig champagne, og har siden sittet i mange timer med en sypike for å få noen kjoler ferdige. Hun skriver til Erik og trygler ham om å ikke være sint på henne. Hun lurer på om han kanskje er langsint.

Helga Johansen, som frivillig har lagt seg innlegge på Københavns Kommunehospital, og deretter blitt tvangsoverflyttet til galehuset, flykter når hun får besøk av sin bror, maleren Viggo Johansen.

Helga er utannet lærerinne, og har hatt omsorgsansvar for sin syke mor i mange år. Hun har et nært forhold til sin bror maleren, og står også i forbindelse med Georg Brandes, som hun brevveksler med.

Arne Garborg, som er blitt stasrevisor i Kristiania, utgir dette året romanen Bondestudentar. Det skal etter hvert vise seg å bli en av de viktigste sosial- og kulturhistoriske skildringene i norsk diktning. Den tar for seg den norske fattigdommen og åndsarmoden, men er samtidig skrevet for å egge bonden til mot. Senere kommer litterarturhistorikere til å anse denne romanen for Garborgs egentlige litterære gjennombrudd.

Amalie Müller, som er på vei til å la seg fotografere sammen med venninne Mally Lammers som dronning Semiramis overhofmesterinne i kostyme fra Kunstforeningens tablå, skriver til Erik at hun har bestemt seg for å legge teksten om fru Ring helt vekk, siden han råder henne fra å sette den på trykk. Han har oppfordret henne til å skrive om seg selv, men det vil hun aldri i verden gjøre.

Amalie Müller rapporterer til Erik Skram om sitt hektiske sosiale liv i Kristiania. Siste nytt er detlajer om Bjørnstjerne Bjørnsons stykke En Handske.

Bjørnstjerne Bjørnsons En hanske trykkes i 6100 eksemplarer. Når Bjørnson får se slutten feridg trykt, krever han å få trykt den om. Han er ikke fornøyd. Han søker råd av Georg Brandes, som roser stykket, selv om han har sine tvil om den løsingen på menns og kvinners håndtering av egen seksualitet som den tar til orde for, er gjennomførbar i praksis. Brandes har tydeligvis lest både første og andre versjon av stykket.

Erik Skram skriver til Georg Brandes. Han har skrevet en beretning om seg selv, til Brandes’ nye bok: Han var en sterk, ærekjær gutt, kan han fortelle. På morens side stammet han fra embetsmannskrets som trofast bevarte tradisjonene fra "Borups" selskab, dilltetantkomedienes gyldne tid, og Heiberg-perioden. Han ble tidlig skoledoven, leste romaner (Dickens). I 1864 var han i Metropolitanskolens nest øverste klasse, og siden han kjedet seg på skolen og hadde en kropp som passet til det, stakk han av fra skolen og meldte seg som offisersaspirant. Han ble antatt på grunn av sitt store skjegg.

Georg Brandes bok Det moderne Gennembruds Mænd utkommer i Danmark rett før jul. Det har vært meningen at det skal komme et bind nummer to, men det skal det aldri bli noe av.

De som misliker Brandes, syns at boken er et reklamestunt fra en velskrivende egosentriker. Men hans voksende skare av tilhengere beundrer biografiene som en glimrende fortsettelse av hans bok Danske Digtere fra 1877.

Amalie Müller skriver i et brev til sin elskede Erik iSkram  København om sin avsy for jøder. Det er brødrene Brandes som får ungjelde som representanter for jødene. Hun skriver blant annet:

"at jeg ikke kan fordrage dette jødepar, og at jeg har en stærk fornemmelse af at de på mange måder har kuet og ensidiggjort åndslivet dernede. Dette om de "underjordiske rødder" frydede mig. Der er noget op af afgrunden kommet ved disse funklende slangglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser.

Amalie skriver et nytt brev til Erik i København hvor hun utdyper sitt jødehat. Hun skriver også om hvordan julen har forløpt, og om sin kjærlighet til ham. Hun skriver blant annet: "Mit jødehad er netop reaktionens, en fornuftig reaktions resultat hos mig. Jeg har gjennemløbet banen fra had, gjennem begeistring godhed, tilbage til had, der er så meget dybere og uudryddeligere, fordi det har den forudgangne udvikling at bygge på. Uf, hvorfor kan du dog ikke være rigtig determineret voldsom i nogen fornemmelse! – jeg har lyst til at ruske i dig, banke dig til du blir rasende.

I denne månedens utgave av Tilskueren trykkes Georg Brandes inngående studie av den jødiske forfatteren, tenkeren, journalisten og satirikeren Ludwig Borne (1786-1837).

Brandes forteller om hvordan Borne  etter hvert tok avstand fra sin jødiske tro og bakgrunn, og ble lutheraner. I Brandes' tekst kommer det til uttrykk en dyptgående analyse av hvordan de nedrige forholdene for jøder ble en viktig årsak til Börnes kritikk av lutheraneren Goethe.

Tekst avsluttes slik:

Amalie har skapt stor splid blant sine intellektuelle venner i Kristiania på grunn av sin rasende reaksjon på John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer, der hun selv er lett gjenkjennelig som den bornerte hovedpersonen.

Arne Garborg er fremdeles en trofast og hengiven venn for Amalie. De to forstår hverandre. I dag står hennes anmeldelse av hans roman Bondestudentar på trykk i Dagbladet.

Georg Brandes skriver en lang og innsiktsfull presentasjon av Arne Garborg og hans forfatterskap i det danske tidsskriftet Tilskueren.

Amalie Skram forteller sin venn Arne Garborg om sin motvilje mot jøder, og om Georg Brandes, som er på vei til en foredragsrekke i Polen. Hun skriver også sin hjertens mening om Henrik Ibsen. Den mannen er ferdig, mener hun. Hun har nettopp lest hans nye stykke Vildanden, som hun syns er på alle måter elendig.

Amalie Skram skriver til Georg Brandes, som har lest hennes roman Constance Ring og irritert seg over at den inneholder rosende partier om hans fiende Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i kritikken:

I København åpnes Skandinavisk Panoptikon. Det ligger rett i nærheten av Tivoli, og er et utstillingslokale med voksfigurer av kjente kulturpersonligheter.

Her kan man blant annet se en scene gjeskapt fra kafeen Bernina. Voksdukken som fremstiller August Strindberg skremmer både hunder, barn og gamle damer. Strindberg sitter anspent og alene ved et hjørnebord bakerst i lokalet med bena i kors mens han stirrer på noe som ingen andre kan se, kanskje en kvinne, omtrent som om han skulle ha fått øye på en rotte.

Henrik og Suzannah Ibsen, som nå har oppholdt seg i ni dager i Kristiania, går ombord i et dampskip og seiler til København. Her har danskene lenge arbeidet med forberedelsene til besøket: Det kongelige Teatret skal vise en festforestilling av Vildanden, og forlegger Frederik Hegel har invitert til en bankett med en reke prominente gjester fra dansk litteraturliv. Det er Georg Brandes som skal holde hovedtalen.

I København spaserer det bedre borgerskapet hver dag mellom klokken tre og fire på ettermiddagen på Strøget for å se og bli sett.

En av dem som må spasere her hyppig for å vise seg frem er Amalie Skram og Georg Brandes’ venninne Bertha Knudtzon fra det fine gamle handelshuset i Amaliegade 14. Det verserer nemlig rykter om at hun er blitt sendt på et diskrete opphold i Syden for å føde og bortadoptere en horunge som har den skandaliserte Georg Brandes som far.

Amalie Skram skriver til sin venn Arne Garborg om hvordan Georg Brandes er fornærmet på ham: «Jeg talte med Brandes straks efter hans tilbagekomst fra Norge. Kan Du tåle at høre en højst simpel ytring af ham om Dig, så skal Du få den, men sint må Du ikke bli hverken på mig eller ham. Den er altfor karakteristisk, til at Du ikke skulde kjende den.

Altså, jeg spurgte ham om han havde sét kjendinger deroppe. «Ja, jeg så Deres ven, Garborg, men han var så fornem og forbeholden mod mig at han ikke havde et ord at sige til mig. Ikke holdt han nogen tale til mig, heller.»

Victoria Benedictsson ankommer København og treffer der sin venn og kollega Axel Lundegård. De diskuterer det Lundegård kaller "judekotteriet". Han mener at dersom Victoria bare viser seg dyktig nok i sitt arbeid, vil brødrene Brandes nok vise henne aktelse. Hun beundrer Georg Brandes enormt, han har vært hennes ledestjerne -- men Edvard forakter hun. Senere på dagen treffer Lundegård Georg Brandes og Sophus Schandorph på kafeen Aporta. De deler en flaske vin. Georg lover at han skal besøke Victoria om et par dager.

Victoria Benedictsson treffer Georg Brandes første gang. Han kommer til henne på hotellrommet. Han er liten og spenstig og med et fint ansikt som ser ut til å ha lidd mye, kommer hun til å skrive i dagboken sin med det samme han er gått.

Trekke hans er liksom trukket sammen med gummistrikk, skriver hun. Og stemmen er vakker. Han viser medfølelse med hennes isolasjon der hun bor som postmesterfrue i Hörby i Skåne, det gjør ham vondt at hennes leselyst ikke kan stilles der, sier han.

Victoria Benedictsson, som fremdeles bor på hotellrommet i København i håp om å få se så mye som mulig til Georg Brandes, føler seg overgitt av alle. Hun forsøker å overbevise seg selv om at frihet og ensomhet er det hun behøver nå.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun drømmer om at Georg Brandes skal kysse henne. Men hun har lite håp om at det kan skje, for hun er sikker på at han må synes hun er en total idiot, hun som ikke ha lest noen ting.

I går strøk han den myke, varme hånden sin over det glattkammede håret og det høyre kinnet hennes, skriver hun. Hun elsker hånden hans, den har en så myk måte å stryke på, men hun tolket kjærtegnet som selve avslutningen på forholdet deres: hans rolige faderlighet.

Amalie Skram har fått høre at noen har satt ut rykter om at hun går rundt og snakker stygt om Georg Brandes. Hun vi komme til bunns i hvem som har påstått dette. Hun skriver til ham:

«Kjære dr. Brandes, Det er igår kommet mig for øre at der til Dem er bleven sagt, at jeg gik og talte ondt om Dem, sagde at jeg «hadede» dem o.s.v. Nu spørger jeg Dem, er dette sandt? Og vil De i tilfælde opgive Deres hjemmelsmand?

Deres ærbødige og hengivne Amalie Skram"

Georg Brandes skriver en anmeldelse av Strindbergs Giftas II iavisen Politiken, der han omtaler Camilla Collett i lite smigrende ordelag.

Camilla Colletts svar, «En Protest», skal komme til å bli trykt i danske aviser og tidsskrift om et par års tid.

Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson går i heftig duell i en avisdebatt, og det ender med brudd mellom de to.

Camilla Collett skriver dette til Amalie Skram:

Den første Hilsen jeg fik her, Juledags Morgen var den Georg Brandesske i «Politiken».

Victoria Benedictsson sitter på hotellrommet stt i København og venter på Georg Brandes. Men han kommer ikke. Hun har ventet hele kvelden. Nå er klokken ti på ti, skriver hun i dagboken. Hun forstår at han ikke kommer til å komme.

Hun skriver: Han glir fra meg, han vet jeg reiser til Malmö i morgen, jeg er dum og ubetydelig. Han bryr seg ikke om meg. Men det kan hende han kan komme til å lese det hun skriver. Arbeidet hennes. Og i det hun skriver han hun jo sjansen til å snakke til ham. Kanskje vise ham at hun ikke er så dum.

Victoria Benedictsson noterer i almanakken sin at hun i dag har gått til sengs matt og elendig, men at hun samtidig trives godt hos sine venner som hun er på besøk hos. Hun ønsker inderlig at det skal komme brev til henne fra Georg Brandes i morgen. Men hvis det ikke kommer noe, vil hun være fornøyd med å vende tilbake til familien Hörby, skriver hun.

Victoria Benedicstton skriver i dagboken sin om at Georg Brandes har vært på besøk hos henne igjen på hotellrommet i København. Nå har han gått, og det eneste hun føler, er smerte. Hun føler seg så ensom, og som en fremmed i forhold til ham, som om det skulle ligger år mellom dem, skriver hun i dagboken. Hun kan ikke være noe for ham, og han ikke noe for henne.

Han var vennlig nok under besøket, men han kritiserte henne for å være for dissekerende. Hun går altfor sterkt opp i sitt følelsesliv, sa han. Han syns hun er eksaltert. Hun må forsøke å være roligere.

Elisabeth Grundtvig, Grundtvigs barnebarn, skriver en artikkel med tittelen Nutidens sædelige Lighedskrav i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet. Her fyrer hun av en salve mot Georg Brandes og de synspunktene som han et par år tidligere har formulert i en anmeldelse i tidsskriftet Tilskueren. Hun legger det frem slik: Kvinnene kan bli som mennene -- eller mennene kan bli som kvinnene. Det siste innebærer at mennene, slik kvinner alltid har gjort det, skal holde seg borte fra sex frem til ekteskapet.

Edvard Brandes gifter seg med Amalie Skrams venninne Ingeborg Gad i et borgerlig bryllup i København. Ingeborg er skilt fra Frits Thaulow nå. Frits på sin side er lykkelig gift med sin Alexandra, Oda Engelhart (Lasson) sin søster.

Edvard og Ingeborg flytter inn i Nørre Farimagsgade i København, ikke langt fra der hvor Amalie og Erik Skram bor, med sine fire jenter på 11, 10, ni og åtte år.

Georg Brandes sender en halvhjertet og dyster lykkeønskning til bryllupet, med henvisning til de advarslene som Edvard sendte ham i 1876, da han selv giftet seg.

August Strindberg ankommer København med toget fra Bodensee og møter sin oversetter Axel Lundegaard, som er Victoria Benedictssons gode venn, på Roskilde jernbanestasjon.

Her i København vil han oppsøke Knud Pontoppidan, som er overlege overlege ved Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, og som skal komme til å bli Amalie Skrams hovedfiende nummer en i forbindelse med innleggelsen hennes om sju år.

Victoria Benedictsson har nok en gang besøk at Georg Brandes på hotellrommet hun leier på Hotell Leopold i København. Hun er slett ikke den eneste kvinnen han har omgang med på denne måten, og han har for vane å fortelle inngående om alt sitt besvær med disse mange kvinnene. Så snart han har gått, skriver hun alt han har sagt, og alt de har gjort, ned i dagboken.

Friedrich Nietzsche skriver et entusiastisk svarbrev til Georg Brandes fra den franske riviera. Han er overveldet av glede over anerkjennelsen han har fått fra Brandes i hans brev, og syns uttrykket Brandes bruker, aristokratisk radikalisme, er svært godt.

Jonas Lie utgir romanen Maisa Jons, en sypikefortelling, Den blir av de ledende kritikere, som Georg Brandes, regnet som nokså ubetydelig.

Victoria Benedictsson dras heftig mellom motstridende følelser for Georg Brandes. Hun både hater, forakter, elsker og beundrer ham, skriver hun i dagboken.

Det er ikke så bra for konsentrasjonen hennes; det går trått med skrivingen.

Victoria Benedictsson sitter i Paris og skriver i dagboken sin om hvordan hun, den bergtatte, kanskje nå snart er fri og ute blant sine egne igjen. Kanskje alt det andre bare har vært en vond drøm, slik den stadig tilbakevendende drømmen som hun har hatt siden ungdommen. Det er merkverdig, skriver hun; den drømmen har hun glemt helt til nå, den om at hennes fiende ble hennes venn. Først all angsten, og siden denne merkelige, herlige roen.

August Strindberg er i København og skriver til Edvard Brandes at han har sittet på en benk på Kongens Nytorv, trett, ensom og på gråten, på jakt etter et menneske å snakke med. Men det er søndag, og Edvard er på middag hos sine foreldre.

Men så etter en stund passerer heldigvis Georg Brandes, setter seg på benken hos ham og snakker med ham i en time.

Georg er også på vei i middagsselskap, han skal nok samme sted, de to brødrene er svært trofaste mot sin gamle mor.

Victoria Benedictsson er tilbake i København etter noen uker hjemme i Hörby. Det går bra med skrivingen hennes nå. Hun føler at hun før har vært bergtatt, men at hun nå er fri fra forelskelsen i Georg Brandes. Det føles herlig, skriver hun i dagboken sin.

Brandes på sin side er opptatt med en frøken Lønborg for tiden, hun sitter på forelesningene hans med lysende øyne, skriver Victoria, det er vanskelig å ikke legge merke til det. Victoria kan ikke forestille seg at hun skal kunne konkurrere med noe slikt.

Laura Marholm (Mohr) og Ola Hansson møtes i Georg Brandes hjem i København. De bli svært opptatt av hverandre, og innleder en intens brevveksling. August Strindberg truer Laura med rettssak på grunn av en artikkel hun har skrevet om ham der han blir betegnet som som «kvinnehatets dikter». Han tar kontakt med Ola Hansson.

Amalie Skram  har fått nyheten om Victoria Benedictssons selvmord. Det har gjort voldsomt inntrykk. Og hun kan ikke fordra jødene Edvard og Georg Brandes, som hun føler seg neglisjert av som forfatter. Hun skriver til si venn Sophus Schandorph og hans kone Ida: "Hvad Du skrev om "jødekritiken", fandt et villigt lyttende øre. "Endelig!", sa jeg til mig selv Ja, for jeg har jo så ofte snakt i lignende retning til Dig, men Du har bøjet undda. De mennesker har ikke renhed i viljen. De skifter ham efter behov G.B. som anmeldte Din bog fordi E.B.