Kvinnesyn

I dag blir Anne Pedersdatter Beyer ført opp til Galgebakken på Nordnes i Bergen og brent som heks. Hun er anklaget for å ha tatt livet av seks mennesker, deriblant et barn, skadet husdyr og avlinger, ødelagt et pæretre så det ikke bar frukt. Det blir også hevdet at hun har brukte tjenestejenten sin  til å ri på til sabbat, og vært med på djevelske sammensvergelser med det mål å ødelegge Bergen med brann og oversvømmelse.Anne skal siden komme til å bli kjent som den mest kjente av de mange kvinner som blir dømt og henrettet som hekser i Norge.

Det begynner å komme et visst marked for distribusjon av bøker i Norge. I byene er det etter hvert kommet faste bokhandlere, men mesteparten av boksalget foregår via omreisende bokførere, eller gjennom utsendinger fra danske bokhandlere. Etter hvert er konkurrane blitt mellom disse blir skarpere.

I år blir bokhandlernes privilegier opphevet. Heretter får de omreisende bokførerne anledning til å også å selge bøker i byene, og det betyr at det lesende publikum får et større tilbud av bøker.

Camilla Wergeland er denne sommeren på besøk hos sin søster Augusta og hennes familie på Suldal prestegård på Vestlandet sammen med foreldrene. På veien stopper de i Christiania, og der møter de Welhaven.

Camillas mor Alette syns han er blitt blek og mager. Det er ikke Camilla enig i, men også hun ser at han er forandret. Hun tror årsaken er at han nylig har vært syk. På turen til Stavanger stopper de i Christiansand i halvannet døgn. Det er eneste gang Alette kommer tilbake til sin elskede hjemby i løpet av hele sitt ekteskap. Hun har ikke vært her siden 1817.

Camilla Wergeland har et nervøst sammenbrudd; hun er ute av seg på grunn av kjærlighetslengselen etter Welhaven og de stygge ryktene hun har hørt om ham. Hun reiser som vanlig sammen med foreldrene inn til Christiania for det årlige markedet. I dagene før avreisen har hun følte seg distré og drømmende, hun har hverken spist eller sovet.

I byen er hun på besøk hos familien Herre, og her forteller familiens datter Marie henne det fryktelige ryktet om Welhaven, som tydeligvis ikke er så ren som Camilla har trodd; Marie kan fortelle en rekke detaljer om dette.

Camilla Wergeland bryter ut av isolasjonen på Eidsvold og reiser sammen med sin kjære venninne og fortrolige Emilie Diriks til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet. Hun holder ikke ut å ikke vite om de stygge ryktene hun har hørt om Welhaven er sanne.

Johan Sebastian Welhaven oppfordrer denne høsten sin forlovede Ida Kjerulf til å bli kjent med Camilla Wergeland, som er i byen. Det plager ham at Camilla lurer på dem når han og Ida en sjelden gang møtes på ball. Dessuten ser også alle andre i omgangskretsen ut til å holde øye med ham og Camilla, fordi det gamle ryktet om deres forhold har våknet til liv igjen.

Derfor vil han forsøke å snakke med Camilla, som han mener fortsatt er forelsket i ham. Han ber Ida om å få lov til å fortelle Camilla om at de har forlovet seg.

Ida Kjerulf skriver et brev til sin elskee Johan Sebastian Welhaven. Dette er det eneste av hennes brev til ham som kommer til å bli bevart, i motsetning til hans tyve bevarte brev til henne. Og det er bare den siste delen av brevet som ettertiden kommer til å få lese. Det handler om det kompliserte forholdet Ida har til sin mor, som vil nekte henne å treffe Welhaven.

I brevfragmentet fra Ida står det:

Camilla Collett, som nå er blitt 29 år gammel, er nygift go bor i Christiania, ikke så langt unna sin bror Henrik. Men hun er ikke ofte på besøk hos ham i Grotten. Hun og ektemannen Jonas omgås heller de mer toneangivende personene i byen. Jonas og Henrik har helt forskjellig innstilling til hvordan forholdet mellom det norske og det danske skal være i norsk kulturliv.

Den andre delen av Camilla Collets roman utkommer. Romanens første del har fått gjennomgående positiv mottakelse, men den inneholder ikke noen vesentlig samfunnskritikk. Tvert imot; det er først i denne andre delen som nå sendes ut på det norsk-danske bokmarkedet, at Collett viser at slik som samfunnet nå er innrettet, hindres den kvinnelige kjærligheten i å «finde sin Gjenstand». Og dette gjør at romanen blir oppfattet som provoserende.

Georg Brandes er dette året svært opptatt av kvinnesak. Han samarbeider med Carsten Hauchs hustru Fredrikke Hauch og oversetter John Stuart Mills On the Subjection of Women (Kvindernes Underkuelse), den utkommer på dansk samme år som den engelske utgaven.

Henrik Ibsen skriver i et brev til Georg Brandes fra Dresden. Han har lest Stuart Mills skrift som Brandes har sendt ham, men han er skeptisk: han kan ikke se at det kan ligge noe fremskritt eller noen frem tid i Stuart Mills tenkning.

Erik Skram sitter på en italiensk trattoria og snakker med de danske malerne Vilhelm Rosenstand og Kristian Zahrtmann. Begge er historiemalere og ungkarer, litt eldre enn Erik. De diskuterer nakenhet og bruk av nakenmodeller.

Camilla Collett utgir essaysamlingen  Fra de stummes leir, som inkluderer det lange essayet "Kvinden i litteraturen". Her bruker Collett for første gang benytter termen feminisme.

Hun utvikler en alternativ litteraturkritikk og en alternativ litteraturhistorie som svar på Georg Brandes banebrytende Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur (1872 - 1875).

Camilla har et ambivalent forhold til Brandes.

Camilla Collett utgir essaysamlingen Mod Strømmen. Her gjør hun det klart at hun er talskvinne for kvinnesaken. Hun har utviklet en høyst personlig stil; i boken klager og jamrer hun seg, er polemisk og ironisk, vittig og vemodig-munter, ofte selvmotsigende, av og til nostalgisk, men også frisk og frimodig.

I Kristiania er usedeligheten en gjenganger i samfunnsdebatten. For tiden fins det omkring 1000 prostituerte her, og  ikke mer enn ca 35 000 menn i alderen 16-60 år. Siden 1840-tallet har prostitusjon begynt å bli et  helseproblem, siden bordellene er en smittekilde for kjønnssykdommer.

I løpet av den siste generasjonen har enkelte ugifte kvinner fra middelklassen begynt å bryte med det gamle kjønnsrollemønsteret og ta seg “pent” arbeid utenfor hjemmet. Det har også kommet lovendringer som har fjernet en del barrierer, og det har åpnet seg nye yrkesmuligheter gjennom tekniske nyvinninger: Telegrafen, telefonen, skrivemaskinen og et voksende forretningsliv skaper behov for billig og dannet arbeidskraft, og det anses ofte som en fordel å ansette kvinner, da de ser ut til å være fornøyd med lavere lønn enn menn.

Edvard Brandes skriver et flørtende brev til sin fortrolige venninne Ingeborg Thaulow, som har forsøkt å invitere ham på besøk til Kragerø, hvor hun tilbringer vinteren sammen med Frits og barna. Ingeborg er nær venninne med Amalie Müller.

Han skriver:

«Kjære Frue!

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller. Han syns hun er herlig og vakker og god. Og han gir henne råd i forhold til Arne Garborg, som hun har skrevet til ham om. Han syns hun skal tilby seg fra sitt rene hjerte å bli Garborgs venn.

Bjørnson setter stor pris på brevene hennes. Hun skriver ikke bare pludreri og småsnakk, forklarer han.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver på det sosialrealistiske stykket En hanske. Stykket handler om den tredveårige kvinnen Svava, som nettopp er blitt forlovet når stykket begynner. Ganske snart finner hun imidlertid ut av hennes forlovede i mange år har hatt et erotisk forhold til en gift kvinne. Svava kyler den ene av hanskene sine i ansiktet på ham i protest og raseri. Hun finner etter hvert ut at også hennes egen far er en gedgigen horebukk.

Erik Skram er fortvilet og forarget over ryktene som har oppstått etter at Edvard Brandes har skrevet et teaterstykke der det forekommer en kvinneforfører som folk mener han selv er modellen for. Ryktet har nådd Eriks elskede Amalie Müller i Kristiania, som har lagt seg syk ved tanken. Nå har Erik bedt Edvard Brandes til å erklære skriftlig at det slett ikke er Erik som er modellen til mannen i stykket. Det eneste han vil, er å gifte seg med Amalie. Holger Drachmann, derimot, har opplevd å blir hengt ut som æresløs kandalisert kvinneforfører, kan Erik fortelle.

Erik Skram skriver til sin Amalie og forsikrer henne om at hun aldri må tvile på hans kjærlighet til henne, og at han nok forstår litt av hvordan det kan ha seg at hun har reagert så sterkt på at han ar fortalt henne at han også har hatt andre kvinner som han har vært glad i før han traff henne.

Amalie Müller har vært i selskap hos familien Vibe, i etasjen under leiligheten der hun og broren  Vilhelm bor i sammen med hennes to sønner Ludvig og Jakob og hans sønn Jakob. I Vibefamilien fins to unge døtre; den ene, Ingse, Isabella, skal bli Munchs gode venninne, den andre, Lolly (Isabella) skal komme til å gifte seg med Amalie og Vilhelms yngre bror Ludvig. Men det er ennå mange år til.

Erik Skram skriver fra København til Amalie Müller i Kristiania om hvordan han har sovet på sofaen med kinnet mot puten hun har brodert til ham. Puten har hennes duft. Han har drømt en drøm på den, han skriver drømmen ned og sender den til henne. Den får ham til å tenke på det han oppfatter som hennes trusler om «å gifte seg bekvemt».

I Paris fylles forsiden av avisen Le Figaro av et angrep på legen Jean-Martin Charcot ved Salpêtrière- sykehuset, som er blitt så berømt for de offentlige, teater-liknende fremvisningene av hysteriske kvinnelige pasienter.

I Kristiania blir en hemmelig klubb stiftet av seks unge kvinner. Den får navnet Skuld, og skal komme til å få stor betydning for kvinnesaksarbeidet i Norge. De seks kvinnene er Marie Holst, Anna Bugge, Laura Rømcke, Minda Ramm, Betzy Børresen og Cecilie Thoresen. Foreningen deres har som formål å kjempe for at kvinner skal få rett til å utdanne seg, delta i offentlige debatter og stemme ved valg. De vil støtte hverandre, møtes ukentlig og diskutere temaer som er oppe i tiden, og bidra til hverandres selvutvikling, slik at de kan delta i diskusjoner.

Erik Skram har fått brev fra Arne Garborg. De to har en korrespondanse gående om menn og menns seksualitet - og forskjellen på danske og norske menn på dette punktet. Erik er opprømt over denne dialogen. Han tror norske menn er villere enn danske på dette punktet. Han videresender Garborgs brev til sin elskede Amalie Müller i Kristiania, så hun også skal få se. Han skriver:

Amalie skriver et nytt brev til Erik i København hvor hun utdyper sitt jødehat. Hun skriver også om hvordan julen har forløpt, og om sin kjærlighet til ham. Hun skriver blant annet: "Mit jødehad er netop reaktionens, en fornuftig reaktions resultat hos mig. Jeg har gjennemløbet banen fra had, gjennem begeistring godhed, tilbage til had, der er så meget dybere og uudryddeligere, fordi det har den forudgangne udvikling at bygge på. Uf, hvorfor kan du dog ikke være rigtig determineret voldsom i nogen fornemmelse! – jeg har lyst til at ruske i dig, banke dig til du blir rasende.

Erik Skram skriver til Amalie Müller:

"Jeg vil ikke være din Prins i mine Breves Guldkareth, jeg vil være din elskede Husbond i min Natdragts og Morgenfrakkes allerdummeste Udseende. Jeg ved, at hvor sød Du end kan blive i dine Breve, så er Du elskeligere i Bukseben og Særk (...) Du skal komme ned til mig Amalie, snart snart, overbærende i dit Sind, med Tro på, at det er i Vadmel og hårde Lædersko din Kærlighed skal vandre, og ikke først om tre Måneder, hvor din Længsel har syt Dansesko til dine Fødder og vævet Silkeskrud om dine Skuldre og Lænder.»

Norske kvinner får adgang til universitetsstudier på samme linje som menn

August Strindberg blir satt under tiltale for novellesamlingen Giftas: tolf äktenskapshistorier (Giftas I). Boka består av noveller som handler om forsørgelsesekteskap, seksuelle frustrasjoner og det han fremstiller som de ødeleggende konsekvensene av seksuell avholdenhet.

Boka vekker forargelse og blir inndratt av myndighetene, men avgjørelsen kommer så sent at store deler av første opplag allerede er blitt solgt, og sensasjonen og debatten er et faktum.

Ragna Nielsen holder sin tale Fælles-Undervisning i Norsk Kvinesags-forening i Kristiania

Victoria Benedictsson, som nå er 35 år gammel, utgir romanen Pengar. Den skildrer en kvinne som bryter ut av et ekteskap som er bygd på økonomi og ikke kjærlighet. Med denne romanen plasserer hun seg sentralt i 1880-årenes debatt.

Hun blir nå regnet til forfattergruppen «Det unga Sverige», men hun blir hun aldri noen virkelig og helhjertet åttitallsradikaler.

Camilla Collett kommer uventet på besøk til Amalie og Erik Skram i København. Hun blir hos dem og drikker te om kvelden, og Erik følger henne helt hjem med sporvognen etterpå.

Det er helt nødvendig; Camilla har elendig stedsans. Hun er svært begeistret for Erik.

Amalie forteller om besøket i et brev til Vilhelmine Ullmann i Kristiania. Hun er litt redd for fru Collett, men også fascinert av denne egerådige og skarpe gamle damen.

Amalie Skrams roman Constance Ring, som foregår i Homannsbyen i Kristiania, kommer ut hos Huseby i Kristiania, etter at boken er blitt refusert av Hegel i dansk Gyldendal, som syns det er for dristig.

Huseby åpnet sin bokhandel i Kristiania i 1883, og har en radikal livsholdning. Han utgir boken i kommisjon. Det betyr at han ikke betaler for trykkingen, men står for salget mit en viss prosent av inntektene. Resten av pengene skal Amalie få etter hvert som boken blir solgt.

Edvard Munch er tilbake i Kristiania fra Parisoppholdet. Byen er varm og tom, han driver langs gatene og treffer til slutt to brunstekte malervenner, Wentzel og Lerum, og slår seg sammen med dem.

Etter noen dager reiser han til familien, som ferierer i Grønlien ved Horten hos proprietær Deberitz. Han besøker også Åsgårdstrand.

Sophus Schandorph, som er Amalie Skrams gode venn, skriver en langt på vei anerkjennende anmeldelse av hennes roman Constance Ring i det danske tidskskriftet Tilskueren. Her understreker han at romanen slett ikke er umoralsk, slik det har vært hevdet. Tvert i mot er den i overkant tung på labben i sitt moralsyn, syns han. Han roser mange av persontegningene, men mener at dialogene er altfor lange, og at det er svært usannsynlig at en kvinne som Constance ville ha begått selvmord. Konklusjonen på anmeldelsen er at romanen er et lovende debutarbeid.

Ola Hanson slår seg ned i Skåne, der han blir kjent med forfatteren Stella Kleve, som er psudonym for Mathilda Malling. Hun har nettopp, med hjelp av den danske forfatteren Herman Bang, utgitt en roman, Berta Funcke, som beskriver en ung kvinnes erotiske lengsler. Romanen er blitt svært kontroversiell. Kritkerne syns den er ekkel.

I København spaserer det bedre borgerskapet hver dag mellom klokken tre og fire på ettermiddagen på Strøget for å se og bli sett.

En av dem som må spasere her hyppig for å vise seg frem er Amalie Skram og Georg Brandes’ venninne Bertha Knudtzon fra det fine gamle handelshuset i Amaliegade 14. Det verserer nemlig rykter om at hun er blitt sendt på et diskrete opphold i Syden for å føde og bortadoptere en horunge som har den skandaliserte Georg Brandes som far.

Hulda Bergersen er en ung kvinne i Kristiania som jobber som butikkjomfru, tilhører et radikalt og frisinnet miljø og er engasjert i målsaken. Nå sitter hun i lokalene til anarkistavisa Fedraheimen i Møllergata og leser et brev fra Paris, fra forfatteren Arne Gaborg, som hun så vidt har truffet om høsten.

Arne Garborg utgir romanen Mandfolk. Det er hans mest naturalistiske bok. Her skildrer han hvordan det erotiske, det politiske og det religiøse livet leves i hovedstaden.

Romanen åpner på en fest i Kristiania Arbeidersamfund. Her er fulle studenter hvor man snur seg, og leseren får følge tankene og følelsene til en av dem. I løpet av romanen går han i hundene. Den unge studenten er forelsket i en ung og vakker kvinne, men han har liten tro på seg selv. Han bor på hybel hos Daniel Braut fra romanen Bondestudentar.

Edvard Grieg går fjelltur i Jotunheimen med danske Holger Drachmann. Med Uranostiden ruvende majestetisk i bakgrunnen blir de rodd langs Tyins bredd til Tvindehaugen. I gjesteboka noterer de to vennene lystig "Eventyrets Land" i rubrikkene for forrige og neste oppholdssted.

Victoria Benedictsson skriver til den svenske forfatteren Karl af Geijerstam, som senere skal bli gift med hennes stedatter Matti, og som er broren til Erik Skrams venn Gustaf af Geijerstam, at han kan snakke til henne om hva som helst.

Både det som han hadde sagt til en mor, og det han ville sagt til en mannlig venn kan han fortelle henne, understreker hun. Hun er som en forening av begge deler, foriskrer hun ham.

Victoria Benedictsson er på en av Georg Brandes’ forelesninger og hører ham snakke om kvinnen og mannen. Mann er kraft, vilje, hensynsløshet, mener han. Kvinnen er evnen til å elske helt og uten konvensjonelle hensyn, varmt, fullt og livskraftig.

Å være modig, oppofrende, sterk, gi alt gjennom kjærligheten, uten sjalusi, uten baktanke, rett og slett fordi det er hennes natur å elske. Slik er hans syn på kvinnen. Victoria tenker også selv mye på hva som karakteriserer forholdet mellom kvinner og menn.

Ragna Nielsen skriver om Christian Krohgs skandaliserte romaen Albertine i Dagbladet. Hun er anerkjennende til Krohgs prosjekt om å avdekke urett gjort mot kvinner, og de samfunnsmessige forholdene som ligger til grunn for prostitusjonen.

Dette synet på prostitusjonen og dens årsaker er noe kvinnebevegelsen kan støtte, etter hennes syn, i motsetning til bøkene til Hans Jæger og Arne Garborg, som berører samme tema. Dette er oppbyggelig. Det er Jægers og Garborg bøker ikke, slår hun fast.

Ragna Nielsen skriver til sin venn Jonas Lie i Paris om en forferdelig sak i Kristiania, der fire menn har overfalt og forgrepet seg på et «stakkars sykt fruentimmer».

Hun syns det er så opprørende at det nesten ikke lar seg fortelle. Hun vil aksjonere mot menn som bruker vold mot kvinner, skriver hun. Hun vil offentliggjøre navnene på overfallsmennene. Men dette får hun ikke aksept for i kvinnesaksforeningen.

Camilla Collett skriver dette til Amalie Skram:

Den første Hilsen jeg fik her, Juledags Morgen var den Georg Brandesske i «Politiken».

Victoria Benedictsson noterer i almanakken sin at hun i dag har gått til sengs matt og elendig, men at hun samtidig trives godt hos sine venner som hun er på besøk hos. Hun ønsker inderlig at det skal komme brev til henne fra Georg Brandes i morgen. Men hvis det ikke kommer noe, vil hun være fornøyd med å vende tilbake til familien Hörby, skriver hun.

Vilhelmine Ullmann, som er Amalie Skrams kjære venninne og mentor i Kristianias åndelig orienterte kulturelite, brevveksler med kunstkritikeren Andreas Aubert om Hans Jægers skandaliserte bok om Kristiania-Bohêmen.

Fru Ullmann er ikke sjokkert over det hun har lest, skriver hun; hun syns tvert imot at Jæger viser både talent og kunstnernatur, og hun tror slett ikke at den franske litteraturen, med Zola og brødrene Goncourt, utgjør noen fare for ungdommen.

Henriette Steen er en av de som engasjerer seg i Dansk Kvindesamfunds debatt om formålsparagrafen, og hvorvidt ordet "likestilling" skal med i den. Kvistleiligheten hennes i Østersøgaded her i København har i flere år vært samlingsstedet for en kvinnelig diskusjonsklubb, hvor slike spørsmål debatteres. Henriette er en kvinne som gjør sterkt inntrykk på sine omgivelser,  kjent for sin skarpe replikk og sitt dype engasjement. Det er noe fornemt ved henne; hun både engasjerer og gjør at det er naturlig å holde en viss avstand.